20.11.09

Ex cathedra

Mann gikk amok i kirka, leser jeg, og kommer til å tenke på den gangen han gikk opp på talerstolen i menigheten jeg gikk i en periode.

Jeg hadde det vanskelig den siste tida vi var sammen. Via noen kjente ble jeg invitert med på et møte i en frikirkemenighet, og der møtte jeg mye menneskelig varme. En kvinne i menigheten som var sykepleier, tok seg mye av meg, inviterte meg hjem til seg mange ganger, og var et hjertegodt menneske.

Han likte det ikke. Han mente "sekter", altså det som var utenfor de store kirkesamfunnene, var farlige greier. Ja, ikke at han hadde noe positivt syn på statskirka altså - den trodde jo på en eventyrbok, den også - men man visste i det minste hvor man hadde den.

En lørdag kveld var det stort møte i en fullsatt menighetssal i "sekten". Jeg hadde det fint - helt til jeg så ham komme opp midtgangen. Etter at koret hadde avsluttet siste sang, og før predikanten hadde rukket å entre podiet, så sto han på talerstolen. Beruset.

Han løftet armen på predikantvis og pekte i retning meg, og hundrevis av hoder snudde seg:

- Hu der i rødt, hu mørke, hu har ikke noe her å gjøre. Vi er ikke tilhengere av sekter, vi. Dessuten er a ikke ordentlig religiøs, for hu drekker alkohol. Og det tenker jeg dere ikke liker. Det er bare for å terge meg at hu går hit. Hu er et nervevrak som har gått hos psykolog.

- Hvem er du? Og hva er ditt forhold til denne kvinnen? undret en av menighetens eldste, en mann i 70-årsalderen, idet han tok av seg brillene.

- Jeg er sammen med hu dama der. Tro det eller ei, så dårlig smak hadde jeg for noen år siden, svarte han.

- Sammen med? Er dere gift? spurte den "eldste".

- Nei, ikke gift, men vi har et forhold. Dessverre.

- Lever dere som om dere var ektefolk? ville den "eldste" vite.

- Mener du om jeg har pult a? spurte han.

- Jeg undres på om dere har et samliv slik ektefolk har, sa den "eldste".

- Vi har sex, om det er det ditt kryptiske spørsmål betyr.

Den "eldste" snudde stolen sin slik at han satt med ansiktet mot salen. Med hånden rettet mot meg tordnet han:

- Du kan ikke være kristen og leve i synd!

Flere av de eldste sluttet seg til. Alle formaninger ble rettet mot meg, ingen mot ham. Jeg var en syndig kvinne og ikke et Guds barn, fikk jeg vite. Den varmen jeg var blitt møtt med i menigheten, var der ikke nå. Jeg fattet ikke hvorfor de reagerte sånn, og ikke kastet ut en beruset mann.

Sykepleieren jeg kjente hjalp meg ut og kjørte oss hjem til seg. Jeg var hos henne til langt på natt. Hun kom ikke med ett fordømmende ord, men virket rådvill.

Da jeg kom hjem utpå natta, var det full fest med ham og en kamerat. Han satt og skrøt overfor kameraten om at han hadde kommet med noen "sannhetens ord" om meg:

- Alle der skjønte hvilken jævla uflaks jeg har hatt, som ble sammen med henne. Og de tok henne heldigvis fatt, de også.

15 kommentarer:

  1. Jeg finner faktisk ikke ord til det her, selv om det er tusen ting jeg gjerne VIL kommentere på.
    Ingen skal måtte oppleve noe sånt!

    SvarSlett
  2. Det er skremmende bare det å vite hva enkelte får seg til å gjøre i Guds navn. Mister man troen til både Gud og den som misbruker Gud på den måten, eller klarer man å skille såpass, at man fortsatt klarer å tro på Gud?
    Personlig har jeg vel tenkt litt om Gud, at han er med meg, på godt og vondt, uansett om jeg synder eller ikke og at det er Gud selv som kan dømme meg i det jeg eventuelt gjør feil eller ikke.
    Jeg har selv familie som er det jeg vil kalle ekstrem-kristne og jeg har en gang fått talen om at mine psykiske problemer er Guds straff til meg osv.. Heldigvis er jeg der i livet at nå går ikke slike taler inn på meg lenger.

    Det er tøff lesing, Sigrun, men det er bra å få ta del i ting som har skjedd og skjer, via bloggen din.

    SvarSlett
  3. Det var likevel fint at sykepleierens hjerte var større enn usikkerheten og rådvillheten slik at hun tok deg med hjem og brukte lang tid til samtale helt uten fordømmelse. Det er dette jeg kalles humanistisk kristendom til forskjell fra den fascistiske.

    SvarSlett
  4. Anonym20.11.09

    ja, hva skal man ikke høre før ørene ramler av?
    Jeg har selv fått høre av min så kristne søster at det var pga. meg at min sønn havnet i en voldsom ulykke. Heldigvis ble han helt frisk igjen, det tok et års tid. Men hun sa at jeg var Guds talsmann i vår slekt, og derfor ble min sønn rammet!
    Jeg var så uendelig sliten og bekymret, så hvordan i all verden kan en søster da få seg til å si noe slikt???
    Hvem trenger fiender når en har en slik søster?
    Jeg blir bare kvalm av enkelte mennesker!
    Men jeg har, som du, møtt noen ekte kristne, som var så gode at det ikke er til å beskrive.
    Bare så synd at de er så få...
    Ønsker deg alt godt!
    Og takk for at du tar opp så mye viktig og tankevekkende i bloggen din.
    Hilsen B.

    SvarSlett
  5. Å, Sigrun.

    Hva gjorde det med deg... tenker jeg, men tenker så - det viktige er muligens hva det gjør. Nå; i dag.
    Nå tenker jeg høyt og forventer selvsagt ikke svar.
    Det murrer og noe er kjent. Noe du beskriver har bestemt seg for ikke å slippe helt. Det melder seg i form av sinne eller bitterhet - før fornuften igjen tar over. Sånn i blant.

    Det kjennes i magen at ingen kom over til en kvinne som opplevde dette, som opplevde det sammen med henne, og gjorde klart at harme var rettmessig...! Opprør og harme lå kanskje langt unna noe hun selv var i nærheten av. Da i alle fall, var vel sjokket størst.

    Det er ikke sikkert jeg er så enig med deg Jorunn, ikke entydig. Selvfølgelig var det en dame med godt hjerte som Sigrun sier.
    Men hun var rådvill. Naturlig nok var hun det.
    Det kan ha vært en ulykke ekstra, tror jeg.

    Aner ikke, Sigrun, om det føltes sånn da. Om det gjorde senere. Hvor avgjørende var det at ingen sto ved deg engang etterpå, ingen slo fast
    "Nå behandlet de deg grusomt, sånt har ingen lov til å gjøre mot deg. Det var urettferdig og galt."

    Alle med humane verdier ville gi uttrykk for det, kristne eller ei, tror jeg.
    Denne kristne "sekten" ga neppe rom for å være uten fordømmelse, selv overfor et menneske så uriktig fordømt.
    Så, Jorunn, jeg er ikke bekvem med en så kategorisk inndeling av mennesker som fascistiske "noe"; eller også motsatt.
    Det er alltid mange skygger og nyanser. Ikke minst er det både og.

    Naturligvis forstår man at sinne ikke er det man først uttrykker i den type omgivelser.
    Men tenk om støtte og aksept kom til uttrykk like i etterkant...? Antakelig var kvinnen så rådvill som mange "gode kristne kvinner" må bli, dessverre. Så lurer jeg bare på, hvor lang tid det da vil ta...

    ...før nedverdigelse og skam blir harme blir visshet blir sikkerhet og selvfølelse, trygg selvhevdelse blir minner blir svake arr blir ufarlig "Ja det må dere høre -!" for et middagsselskap...

    Det tar ikke bare tid, det toget er nok gått. Antakelig flere tog. Det kunne nok aldri bli noen ufarlig erfaring.
    Tro ikke et øyeblikk at jeg mener å bebreide en omsorgsfull kvinne for DET. Jeg har ikke glemt hvem som angrep. Det vi kan høre og se -vi må aldri godta at det skjer.

    Men ulykken for en som utsettes for så stygge angrep på sitt egenverd - er i neste omgang mangel på bekreftelse av det motsatte.

    Det er lett å overse det farlige ved stilltiende "aksept".
    Taushet vil ofte både forsterke, bekrefte, og forsegle det uttalte.
    Det er mitt inntrykk.

    Minnene blir vonde som du, Sigrun, fomidler.

    Det er sterkt av deg å dele dem.

    mia

    SvarSlett
  6. Takker for kommentarene!

    Jeg hadde opplevd langt verre ting enn dette "I Guds navn" som barn, men situasjonen var så .... hva skal jeg si? Syk!

    De ble kanskje like mye overrumplet som meg? Ingen tar seg til rette på en talerstol i fylla, sånn er det bare.

    Jeg skammet meg sånn, over å bli behandlet som om jeg var så uendelig lite verdt.

    Men heldigvis ble jeg mest sint. Kort og godt rasende.

    SvarSlett
  7. En noget så grel situation, der viser, hvordan overgribere hensynsløst benytter sig af kulturelle (i det her tilfælde kristne) normer og værdier for at få offeret for-/dømmende medhold. Når jeg læser kommentarerne her, undrer jeg bare: hvad med alle de mange mange situationer, hvor samfundet for-/dømmer overgrebsofrene på alment accepteret, men derfor ikke mindre traumatiserende, vis?

    SvarSlett
  8. Har ventet en tid med å kommentere dette innlegget. Det gikk sterkt inn på meg, og for å være ærlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle - eller burde si.

    Dette var en sterk betroelse. Tusen takk for at du både kan og tør ta opp slike problemstillinger. Dette var en ekstrem situasjon, men mindre forhold som går på det samme skjer oftere enn mange skulle tro. Et medmenneskelig problem, som uheldigvis ofte blir styrket av organisert virksomhet, som for eksempel religion.

    SvarSlett
  9. Mia. Forskjellen mellom humanistisk og fascistisk kristendom er for meg om den forholder seg til mennesket som om det er en blomst eller en leirklump. Hvis det er en "blomst", går alle bestrebelser ut på å skape gode livsvilkår slik at det kan vokse og modnes og ta i bruk sin iboende egenart. Hvis det er en "leirklump",finnes det ikke noe i det som kan utvikles. Leire må formes og styres utenfra. En blomst har egenverdi i kraft av seg selv.Leire kan bare få bruksverdi ved å la seg presses inn i andres former og underlegge seg andres kontroll.

    Denne kvinnen ble forvirret av de maktholdningene hun hadde lært, men hennes fine,humanistiske kristendom seiret over dem. Hadde det ikke vært for henne, hadde resultatet av opplevelsen vært langt verre.

    SvarSlett
  10. Det betydde mye for meg at denne kvinnen var et vitne til galskapen og så hva jeg ble utsatt for fra den fyren, og samtidig ikke avviste meg.

    SvarSlett
  11. For meg er dette eit klassisk døme på at aller mest handlar dette om makt og å kontrollere, styre andre menneske. Religion er berre ein av mange reiskapar som vert brukt for å styre andre.

    Sjølv har eg ikkje snev av religiøsitet i meg, ingen religiøs lengt eller andre emosjonar. Det vernar meg mot denne typen maktbruk no, men då eg vaks opp gjorde det ikkje det. Då var det å gå på bedehus og i tensing heilt naturleg, og ein kom inn i dei strukturane som ga maktmenneske høve til å styre andre, både på nært hald, i ein relasjon, og på overordna nivå, i kyrkjelyden eller forsamlinga.

    Eg huskar første gongen det slo meg at dette handlar ikkje om rett og gale, det handlar ikkje om kva som står i bibelen eller ikkje, det handlar om å kontrollere andre, kva dei gjer og kva dei tenker. Ein plutseleg frigjerande tanke. Eg kan jo berre velje det bort.

    SvarSlett
  12. Alt godt: For mitt vedkommende var ikke en konservativ kristen tro noe jeg bare kunne velge bort. Den har preget meg veldig sterkt; jeg ble utsatt for overgrep (og nå mener jeg "ordentlige" overgrep, ikke psykiske) i Guds navn i hele barndommen. Det har nesten vært et helt livsprosjekt å greie å slutte å tro på denne guden.

    SvarSlett
  13. Uff, vet ikke hva jeg skal si. Fryktelig.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post