25.11.09

Den første gangen

Vi hadde tatt langhelg på den lille hytta like utenfor byen. På fredag ettermiddag var han på grillfest med jobben, mens jeg var alene på hytta.

Jeg ble vekket grytidlig neste morgen.

- Kunne du lage noe mat til oss? Vi har ikke spist siden i går ettermiddag.
- Jeg sover.
- Ikke nå.
- Lag deg mat sjøl.
- Kan du ikke gjøre såpass som å ordne litt mat?
- Det er natt for meg. Jeg må få sove.
- Du kan vel legge deg etterpå?
- Slutt og mas!
- Hva er problemet, om jeg tør spørre?
- Jeg er ikke hushjelpa di.
- Så det er prinsipper som gjør at du ikke kan være litt sjenerøs?
- Det også.
- Kom igjen!
- Au! Gi deg!

Han halte meg ut av senga.

- Få på deg klær!
- NEI!

Han slo.

Jeg ble redd og kledde på meg. Om jeg måtte rømme, måtte jeg uansett være påkledd.

Han dro meg inn i stua. Der satt seks, for meg ukjente, menn.

- Får du ikke skikk på kjerringa? lo en.
- Jo da, hu er bare litt grinete om morran.

Jeg følte meg ydmyket, og nektet bestemt å lage mat.

Han slo igjen. Og igjen og igjen. Mens seks voksne mannfolk satt og så på. En eneste gang ba en av dem ham om å “ta det litt med ro”.

Med blodig munn gikk jeg og la meg.

Jeg hørte ham begynne å styre med kopper og kar, og skjønte at NÅ hadde han bestemt seg for å lage mat sjøl. Han hadde vel fått demonstrert tilstrekkelig hvem som var “sjefen”.

Hvordan kunne jeg fortsette å være sammen med ham etter dette?

Han var oppmerksom og omtenksom mesteparten av tida, mer enn noen annen kjæreste jeg hadde hatt. Jeg var ikke blant dem som livet hadde skjemt bort når det gjaldt gode opplevelser.

9 kommentarer:

  1. "Han var oppmerksom og omtenksom mesteparten av tida, mer enn noen annen kjæreste jeg hadde hatt."

    Det var derfor du ble, kanskje? I håpet om at dette var et unntak, en lite miss fra hans side, fordi han sikkert var veldig sliten, eller fordi han følte seg ydmyket, eller fordi...

    Det er alltid mulig å finne forklaringer, men sjelden unnskyldninger.

    Mange havner i et slags følelsesmessig avhengigshetsforhold til den som slår. Det er rare mekanismer og for den som står utenfra og ser inn; ofte uforståelig. Jeg tror en må ha sett mekanismene på nært hold for å ha en liten aning om hva det dreier seg om?

    Det er så lett å bebreide den som ikke går; hvordan kan du? Hvorfor har du ikke større selvrespekt?

    Mange av de som oppsøker krisesentrene går rett tilbake til sin partner og håper på nytt. Det gjelder å ikke slutte å støtte den som er i slike destruktive forhold. Om den som blir slått mister de som er rundt, blir de dobbelt alene.

    Du er modig, Sigrun
    !

    SvarSlett
  2. Maria: Ja, det var derfor jeg ble.

    Det der med å bebreide den som blir slått, har jeg aldri forstått meg på. Jeg kan ikke noe med offerklandring, og mener det er voldsutøveren som bør klandres.

    Men klart det var så som så med selvrespekten, jeg som ble slått og misbrukt i hele barndommen.

    Synes jeg var flink jeg, som gikk - selv om det tok lang tid.

    SvarSlett
  3. Salander25.11.09

    Du har opplevd mye fælt du, Sigrunn... God klem til deg.

    SvarSlett
  4. Salander: Trøsten får være at jeg inni meg aldri har godtatt vold eller trodd at jeg "fortjente" den (i alle fall ikke etter at jeg var seks).

    SvarSlett
  5. Anonym25.11.09

    veldig vondt, og ja, barndommens traumer gjør oss blinde og utsatt for nye overgripere, inntil det blir mulig å ta fast farvel med mishandling.

    SvarSlett
  6. Det var det jeg mente med at du var modig; det kreves stort mot å gå - og det er en prossess som for de aller fleste tar lang tid å komme frem til.

    Jeg klandrer aldri den som blir utsatt for vold, men for noen kan det synes uforståelig at man over tid kan bli værende i et voldsfyllt forhold.

    Du har vært kjempeflink og ser ut til å inneha en stor porsjon ressurser på mange nivåer som du nytter godt!

    SvarSlett
  7. Maria: Jeg har uttrykt meg klønete, for jeg trodde overhodet ikke at det var DU som hadde slike meninger :)

    Men slike holdninger provoserer meg. Heldigvis er det bare et par stykker som har sagt rett ut til meg at det var en brist hos meg.

    SvarSlett
  8. Jeg er faktisk mest sjokkert over at seks andre menn satt og så på. Fornuften min er nødt til å gå med på at det finnes mennesker som slår, men det vil helst ikke tenke på at volden kan vises fram til andre ustraffet. De burde reist seg med en gang han slo, de burde dradd ham bort fra deg og skjelt ham ut, det burde være det naturlige. På en måte var det syv mannfolk som mishandlet deg på en gang, den morgenen. Og desto vanskeligere må det ha blitt å gå, når volden viste seg å være kollektivt beskyttet av såpass mange.

    SvarSlett
  9. Helt utolig at seks stykker satt der og så på. Mon tro om de er stolte av seg selv i dag.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post