3.10.09

Selvmord: Små gryter har også ører

Siden selvmord ikke registreres på barn under ti år, vet vi ikke hvor mange yngre barn som kan ha blitt rammet. Men jeg vil tro de fins. I Jørgen Haaves biografi om filosofen Peter Wessel Zapffe kan man lese at seksåringen Peter var på vei ned til sjøen for å drukne seg. Han ble voldsomt mishandlet av sin far, og følte naturlig nok at livet var uutholdelig.

En redd og dypt fortvilt guttunge går ut i tromsønatten på begynnelsen av dette århundret. Guttungen gråter ikke lenger, han har bestemt seg. Han vil ta sitt eget liv. Slik skal hans lidelser opphøre, slik skal hans ensomhet og farens brutale mishandling ta en endelig slutt.

Idet han går mot bryggene for å kaste seg på havet, brøler en stemme til ham: – Hva i himmelens navn gjør du her ute midt på natten?

Det er faren, apoteker Zapffe, som griper sin sønn i skulderen og fører ham hjem til nye runder med ridepisken. På denne måten hindres en dypt deprimert Peter Wessel Zapffe i et selvmordsforsøk allerede tidlig i barndommen.
Kilde

Jeg tenkte ikke på selvmord før jeg var åtte, for jeg ante ikke hvordan man kunne komme seg ut av livet (en psykolog sa forresten til meg for noen år siden at grunnen til at såpass få barn tar livet sitt ikke er at alle barn har det bra, men at de ikke vet hvordan det skal gjøres). Men da jeg var åtte, overhørte jeg ei tante som snakket om ei 17-årig jente som hadde druknet seg fordi hun var gravid. Jenta kom fra en svært streng Smiths venner-familie, og så ingen bedre løsning enn selvmord. Jeg fulgte med på historien som ble fortalt, og skjønte for første gang hvordan man konkret kunne gjøre det.

Det var etter dette jeg begynte å gruble over hvordan jeg skulle begå selvmord. Drukning fristet lite, fordi jeg visste hvor ubehagelig det var med kaldt vann og å få vann i munnen. Dessuten var jeg redd for at Gud ville skjønne at det var selvmord, og da ville Han sende meg til helvete. Først da jeg var ti, hadde jeg grublet meg til en måte å dø på som jeg mente Gud måtte godta, for jeg hadde ikke hørt at dette var noen kjent selvmordsmetode, men derimot at mange ved ren uflaks hadde dødd på denne måten.

Som voksen har tanken på selvmord vært en slags trøst, fordi jeg visste at det var en utvei. Men jeg tror det bare forsterket smerten min som barn (skjønt det kan selvsagt ha vært andre grunner til at jeg hadde det mye vondere som tiåring enn som åtteåring).

Konklusjonen min må bli at man skal være forsiktig med å snakke om selvmord når barn hører det. Jeg slutter meg til Magne Raundalens råd om å si til barn at selvmord skyldes tankesykommer, selv om jeg mener at selvmord ikke er noen sykdom. Men Raundalen sier også (når et barn har mistet en av sine nærmeste):

Viktigst med sannheten er at de ikke gradvis opplever at fakta blir verre og verre ettersom tiden (årene) går og versjonen av det som skjedde utvides. De må få vite at det var hengning og hva hengning er. De må få vite om drukning, overdose, skyting og overskårne pulsårer. Hvorfor må de få vite det nå? En sentral begrunnelse er den negative virkningen av hemmeligheter i familien.

Men hva om (man lurer på om) barnet selv er deprimert? Skal man da følge Raundalens råd om å fortelle om selvmordsmetoden til en som har tatt sitt liv?

4 kommentarer:

  1. Takk for et interessant sitat om Zapffe. Zapffe var så flink at det var lett å være misunnelig. Nei, jeg er ikke misunnelig.

    SvarSlett
  2. Hvorfor i all verden registrerer de ikke selvmord hos barn under 10 år? Det var rart synes jeg...

    SvarSlett
  3. E: Jeg leste en gang begrunnelsen, men husker den ikke eksakt.
    Det var noe om at man mener barn under ti år er for små til å kunne utføre (eller mulig det var ordet "planlegge" som ble brukt) selvmord.

    SvarSlett
  4. Du tar tak i et veldig viktig tema. Om ikke barnet fullfører selvmordet, tror jeg likevel det er mange barn som sliter tungt, og som tenker tanken. Disse trenger hjelp! Årsakene til selvmordstanker hos barn kan være mange, men i forbindelse med mitt engasjement med mannskampen, har jeg hørt om barn som sier de vil ta livet sitt. Åpenbart som en reaksjon på at de ikke blir hørt av dommere og sakkyndige ifb barnefordeling
    Det må være like vondt for et barn å bli tvunget til samvær med en fordelder de ikke vil være sammen med, som å bli tvunget til en bo hos en forelder som de ikke vil bo hos! Ved å skrive slik, spisser jeg hele problemstillingen bevisst, men jeg våger likevel den påstand at det kanskje finnes like mange barn som sliter på denne ene måten, som på den andre. I samfunnet vårt er det imidlertid slik at forbindelsen mor og barn på en måte er hellig, mens det fra alle hold skrikes opp om de slemme fedrene.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post