29.10.09

Om selvmord

Av Hanne

Noe av det verste jeg noensinne har opplevd, var da bestevenninnen min begikk selvmord for litt over ett år siden. Hun hadde vært syk lenge, men jeg hadde tro på at hun skulle bli bedre og at vi skulle være venninner resten av livet.

Jeg er selv syk, men studerer nå til å bli psykolog, i håp om at en gang skal jeg kunne bidra med min kunnskap, både som fagperson og som bruker.

Det er litt under 600 personer som tar sitt eget liv i Norge hvert år. Om årsakene skriver Kari Dyregrov i en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift:

Årsakssammenhengene er sammensatte og kompliserte, men har fellestemaer som håpløshetsfølelse, manglende selvtillit, tap av ansikt, depresjon og ikke minst den psykiske smerten som gjør at en ikke orker å fortsette livet. Bak slike tilstander kan det ligge (langvarig) seksuelt misbruk, vold i hjemmet, psykisk sykdom, psykiske traumer eller traumatiske tap, mobbing, stoff/alkoholmisbruk, manglende aksept for seksuell legning, at en «tas med buksene nede» (underslag, forskningsfusk, spilleavhengighet/-gjeld), etc. Slike forhold kan dessuten være kombinert med en sårbar personlighet og liten sosial støtte.

Det er altså mange årsaker til at noen kan ønske å ta sitt eget liv. Og det er ofte det pårørende ønsker å vite etter at deres kjære er døde som følge av selvmord.

Fortvilelsen en har når en føler at en ikke orker å leve lenger, den er vond å holde ut. En ser ingen utvei og vet ikke hva en skal gjøre for at ting skal bli bedre. Det rådet jeg kan gi, er å prate med noen om det. Dette er ikke noe en skal gå rundt å tenke på alene. Ta kontakt med en lege, eventuelt hvis en ikke orker det, si fra til dine nærmeste, venner eller familie. Ting ser håpløse ut akkurat nå, men det trenger ikke være det for bestandig.

Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet, men en må likevel tenke på konsekvensene for pårørende som sitter igjen. Jeg slet veldig etter at venninnen min døde, og utviklet posttraumatisk stressyndrom, noe som er veldig vanlig. Jeg gikk allerede i terapi, og brukte lang tid på å komme over det. Fortsatt savner jeg henne veldig, og jeg er sint på sykehuset som skrev henne ut.

Også jeg har til tider syntes at livet er uutholdelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Jeg var innlagt i flere år pga spiseforstyrrelser og diverse andre problemer. Den fortvilelsen jeg opplevde er jeg glad for at ikke er der lenger. Jeg klarte å vente lenge nok til at ting ble bedre, og det ble de. Jeg er ikke frisk ennå, men jeg har lært meg å leve med min psykiske lidelse, og jeg vet at om ting blir uutholdelige i et øyeblikk, så kan jeg be om hjelp og få noen å prate med.

Innlegget uttrykker ikke nødvendigvis bloggeiers mening.

12 kommentarer:

  1. At nævne "psykisk sygdom" og "depression" som årsag, og derudover en "sårbar personlighed" som risikoforstærkende faktor, er en meget nem, men i mine øjne ikke holdbar bortforklaring. Hvad er årsagen til den "psykiske sygdom", til "depressionen"? Hvad er årsagen til, at nogen bliver "sårbar"? Ville ønske, en kommende psykolog gik lidt mere i dybden med disse spørgsmål, i stedet for at godtage bortforklaringerne.

    Desuden ved jeg ikke rigtigt, hvordan jeg har det med et udsagn som: "Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet, men en må likevel tenke på konsekvensene for pårørende som sitter igjen." Det er lidt at snige den dårlige samvittighed ind ad bagvejen. Og så er vi ved "blame the victim"-taktiken igen, alligevel.

    SvarSlett
  2. Det er ikke snakk om noen borforklaringer her, men på ett så kort innlegg er det vanskelig å gå i dybden på hva som ligger bak alle tilfeller av selvmord. Da er det enklest å nevne noen som en som er suicidal kan kjenne seg igjen i, noe som var meningen med innlegget.

    Og jeg tror at de som er suicidal faktisk tenker på de som vil sitte igjen, og at mange tenker at de får det bedre uten dem, noe som ikke er tilfelle. Da vil det være bedre for pårørende å si fra at en er redd for at personen skal dø og at en vil bli savnet. Det blir lettere å søke hjelp fordi en ikke ønsker at noen skal måtte gå gjennom det. En ønsker jo at noen skal bry seg om en og det å vite at en blir savnet og at det er vanskelig å være pårørende kan gjøre at en søker hjelp før en går så langt som å ta livet av seg.

    De fleste jeg har møtt på sykehus etter selvmordsforsøk er faktisk glade for at de ikke døde selv om det var det som de ønsket i øyeblikket.

    SvarSlett
  3. Indlægget fremstiller "psykisk sygdom" som en årsag til selvmord ved siden af og i tillæg til overgreb/traumer. Det er det, jeg er dybt uenig i, skulle være hensigtsmæssigt respektive overhovedet holdbart. Imidlertid er det også det, jeg ser blive gjort igen og igen. Mens det forhindrer effektivt, at de virkelige årsager afsløres.

    "En ønsker jo at noen skal bry sig om en..." ja. Det er imidlertid min erfaring, at det, der driver folk til en sådan ekstrem udmelding, som selvmord er det, er netop det, der kommer til udtryk, når der nævnes de pårørendes savn: de pårørendes narcissistiske uformåen at elske ubetinget. At be' folk om at tænke på den smerte, deres selvmord ville forvolde deres pårørende, er det samme som at be' dem om at tie stille om de overgreb, de traumatiseringer, deres pårørende har forvoldt dem. Systemets credo: "Blame the victim", og luk munden på ham/hende...

    SvarSlett
  4. Sandra14.12.09

    Hei Sigrun.

    Jeg forsøkte selv å ta selvmord for en del år tilbake. Ja, jeg ble mobbet på skolen og følte at ingen brydde seg om meg. Men var det sånn egentlig? Jeg vokste opp med gode foreldre, ikke perfekte, men de ga meg all den trygghet jeg trengte. Og selv om jeg ble mobbet på skolen, så ble jeg jo ikke direkte torturert.

    Grunnen til at jeg ville dø, var en blanding av engstelse og frykt for fremtiden, og et ønske om å hevne meg på alle de som hadde såret meg. Jeg så på meg selv som et offer uten kontroll i mitt eget liv, i stedet for å faktisk ta kontrollen tilbake.

    Så det egentlige problemet var at jeg ikke hadde lært meg hvordan jeg skulle bygge opp selvtillit, takle nederlag, akseptere meg selv som jeg var og rett og slett hvordan jeg skulle takle livet.

    Og når alt kom til alt, så ville jeg egentlig ikke dø, jeg ville ha oppmerksomhet. Så jeg sørget for at jeg ville bli oppdaget før det var for sent.

    Jeg beklager om jeg virker kald, men mine meninger kommer av egen erfaring, jeg har da også opplevd å miste noen i familien på grunn av selvmord, så jeg har vært på begge sider av problemstillingen.

    Det siste en som ønsker å ta sitt eget liv trenger, er masse overdreven medfølelse og sympati. Dersom det er sympati man søker, vil jo sympati være premien, og en god grunn til å forsøke en gang til.

    På den annen side, skal man heller ikke være nedlatende overfor den som har forsøkt å ta selvmord. Ei heller bagatellisere hendelsen, bli sint eller ignorere det hele.

    Det eneste som hjelper, er å finne frem til den grunnleggende årsaken, enten det er en traumatisk hendelse, eller "bare" en kjærlighetssorg, og finne løsninger og relevante ressurser som kan hjelpe med dette.

    Ofte kan det være nok å finne litteratur og annet som fokuserer på selvhjelp og personlig utvikling. Finne frem til personens drømmer om en fremtid, og gi nytt håp om at drømmene kan oppnås.

    Vis at du er en god venn, ved å gjøre det til et felles prosjekt å finne lykken i livet. Gå på foredrag sammen, les bøker sammen, og gi hverandre støtte til å utvikle nye talenter. Hensikten er å flytte fokuset fremover i stedet for å se bakover. Skape rom for nye drømmer og ønsker i livet.

    SvarSlett
  5. Sandra, siden du henvender deg til meg:

    "Det siste en som ønsker å ta sitt eget liv trenger, er masse overdreven medfølelse og sympati.":

    Uenig med deg der.

    Du sier både at det eneste som hjelper, er å finne frem til den grunnleggende årsaken, og at man må flytte fokuset fremover i stedet for å se bakover. Det synes jeg virker selvmotsigende når det gjelder alvorlige traumer i fortiden.

    SvarSlett
  6. jeg blir suicidal av den kollektive benektelsen som raader overalt, om aarsakene til lidelser.
    man roper om fattigdom, om forgiftninger, om alle slags tap i naatid, om gener, om eksistens, om kapitalisme, om alle mulige forhold.
    man overser at med en kjaerlig barndom, saa vil man overkomme eventuelle senere traumer og belastninger uten at det utvikles vedvarende overlastende lidelser med destruktive komponenter.
    psykologien, psykoterapien, er like tause om dette som de fleste andre.
    er det rart man strever med selvmord/tematikk, naar man hadde en traumatisk start paa livet, og saa senre retraumatiseres av mange forskjellige uttrykk for den kollektive fortielsen av aarsakssammenhengene?
    det er opproerende at ogsaa psykologien fortier.
    man blir ikke syk, overlastet, suicidal, hvis man hadde en god nok start paa livet.
    med en god nok start paa livet kan man takle senere vonde hendelser uten uhelse.
    jeg er selv helt suicidal, og det er klart at jeg trenger all verdens medfoelelse.
    men legen min sier, doer jeg saa doer jeg.
    min psykiatriske vernepleier sier, at det jeg trenger, ikke eksisterer / jo, medfoelelse eksisterer, men intet helsevesen som erkjenner aarsaksforhold og hjelper pasientene, overgrepsofrene, fordi helsevesenet er basert nettopp paa frykt for foreldrekritikk og for barns behov, for livet.
    som suicidal faar jeg tilbud om studier med stoette, om fontenehus med aktiviteter, om malekurs, om det ene og det andre.
    jeg skal sette meg ned og tie, pludre eller lese litt diagnosebrosjyrer, som disse stedene er dekorert med.

    det er lett aa finne psykiatrikritiske roester omkring, men aa kritisere paaroerende, foreldre, som faktisk var aarsaken til at man havnet i psykiatritortur, det er sjelden kost.

    sigrun sier at mange med psykisk uhelse har traumatisk barndom.
    ellers er det ca INGEN som sier at ALLE med uhelse, ja, fysisk ogsaa, har det.
    dere maa lese forfatteren jan hunt og vaakne opp folkens!
    og sjekke dette klippet

    http://www.youtube.com/watch?v=wkf7n0Wdy7k

    og jeg takker marian, for naar jeg leser dine ord, saa vil jeg leve likevel. noe som viser at det ligger et enormt potensiale i sannhet. jeg blir suicidal av all usannhet, akkurat som i barndommen.

    SvarSlett
  7. trav: Takk for kommentaren.
    Om all sykdom kommer av dårlig behandling fra foreldre, ville vi da levd i en verden uten sykdom og død dersom alle foreldre hadde vært gode foreldre?

    SvarSlett
  8. Trav Jeg er veldig enig med deg i at "det ligger et enormt potensiale i sannhet". Det ble min egen redning. Da jeg erfarte at alt bare ble verre,stanset jeg opp og tenkte:"Det eneste som kan redde deg nå,er en hensynsløs vilje til sannhet". Dermed gjennomskuet jeg mine egne nødløsninger,og oppnådde frihet. Mennesker som blir frie,blir sjelelig sunne.De får gjøre de erfaringene med drivkreftene i seg selv og i sin natur som selvbevisstheten er avhengig av. (Jeg ser her bort fra spesielle,skremmende opplevelser).

    Jeg er også enig i at årsaken til problemene ligger hos oppdragerne. Men det hjelper ikke å angreipe dem,for mennesker som skaper problemer for andre,er selv offer. De trekker barna med seg nedover fordi de selv holder på å drukne. Barna mangler erfaringer, og tror oppdragernes forventninger er riktige og rimelige.De har problemer med å beskytte seg selv.

    Terapi må derfor innebære at de skadede settes fri fra oppdragernes farlige maktgrep--også når dette maktgrepet er lagret i samvittigheten.

    De skadede må forstå at de ikke hadde noen mulighet til å redde oppdragerne fra dem selv.
    De må forstå at de ikke har grunn til å få dårlig samvittighet fordi de holdt dem på armlengs avstand. Det var nødvendig for å unngå å bli "oppslukt med hud og hår".
    De må forstå at den enorme byrden av takknemlighetsgjeld de bærer på sine skuldre er falske fordringer. Den som viser "godhet" for å få erstatning,har ikke barnets behov i tankene.
    De må forstå at de har eiendomsrett og kontrollrett over sine egne liv.

    Når de skadede settes fri fra oppdragernes farlige, sjelelige maktovergrep,vil livskreftene i dem forløses. Resten er et tidsspørsmål.

    Hvis vi skal koke alle problemstillinger ned til essensen,så er alt et spørsmål om makt og frihet.

    SvarSlett
  9. Sigrun, svaret mitt er ja.
    Titt paa denne kanalen for utdypende forklaring og forstaaelse. http://www.youtube.com/user/dmackler58
    Samt sjekk ut boken The Natural Child: Parenting from the Heart
    by Jan Hunt http://www.naturalchild.org/book/ og The Natural Child Project http://www.naturalchild.org/

    SvarSlett
  10. Lenke til godt essay om selvmord

    http://thesacredmoment.blogspot.com/2004/02/roots-of-horror-suicide-taboo.html

    Boer leses av alle fagfolk.

    SvarSlett
  11. Jorunn, jeg har lest kommentaren din, takk.
    Jeg kommenterer den kanskje naermere etterhvert.

    SvarSlett
  12. Trav: Tak for link til Arthur Silber's essay, som er virkeligt anbefalelsesværdig læsning. Jeg kan dog ikke helt lade være med at påpege, at det somme tider kan være selve "behandlingen" af "depression", der kan være årsag til, at selv folk, der oprindeligt ikke havde selvmordstanker, begår selvmord. Især i USA satses der i allerhøjeste grad på medikamentel "behandling" af al slags "psykisk sygdom", også i militæret. Et utal af amerikanske soldater, der reagerer på krigstraumer med PTSD, "depression", eller hvad det måtte være, sættes på, primært men ikke udelukkende, SSRIs ("antidepressiva") - og sendes som "kampdygtige" tilbage til indsatsstyrkerne (og hvis man her tænker "Soma"/"Brave New World", er det vist ikke helt ved siden af). Imidlertid er der efterhånden såpas megen videnskabelig evidens for, at personer, der tager SSRIs (og SNRIs, Effexor), kan opleve suicidalitet som bivirkning af "medicinen", at producenterne er blevet påbudt af myndighederne i flere lande, at forsyne indpakningen respektive indlægssedlen med en tydelig advarsel. Samtidigt, og på trods af, at også FDA'en, USA's lægemiddelstyrelse, har anerkendt dette, og SSRIs i USA skal bære en "Black Box Warning", er farmalobbyen dog tilpas magtfuld, at ingen mainstreammedier eller offentlige institutioner rigtigt tør, at bringe emnet på banen i forbindelse med konkrete selvmord blandt dem, der var under psykiatrisk (= medikamentel) "behandling". Endnu et tabu-emne, ud over selvmord som sådan.

    Og Trav, selvfølgeligt findes det, det du trænger! Men som oftest er det langt mere sandsynligt, at man finder det alle andre steder hen, end hos de professionelle, der forekommer mig til at være noget mere optaget af behovet for at flygte fra sig selv - ind i professionalismen - end af ønsket om at møde sig selv - i mødet med den anden.

    Hvor jeg er lidt uenig med dig, er når du siger fattigdom, forgiftninger, etc. ikke er årsag til lidelse. Lykke eksisterer jo ikke, som man kunne komme til at tro, når man læser Sandra's kommentar, og generelt ser på, hvad den neoliberalistiske propaganda prøver at fortælle os, løsgjort fra alt andet, uafhængigt fra samfundet. Lykke er et resultat af mange faktorer, bl.a. social retfærdighed, og muligheden for at leve et konstruktivt liv, dvs. et liv, der har plads til både én selv og alt andet liv på planeten. Ting som social uretfærdighed og udnyttelse af i stedet for fællesskab med naturen er ikke nutidsproblemer. Det er problemer, der har eksisteret igennem flere årtusinder af år. Og det har sat sine spor, også i menneskernes sind, som en fundamental fremmedgjorthed fra os selv. Vi har tabt os selv, og dermed også evnen til at kunne elske os selv. Hvis man ikke kan elske sig selv, kan man ikke give kærlighed til andre, såsom éns børn...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post