4.10.09

Gjesteskribent: MIN journal?

Av Carla

Jeg har vært innlagt på sykehus. Der har de journalen min liggende. Jeg har også vært på legevakta og snakket med psykiater. Flere ganger. Også der har de dokumentert at jeg har vært der, og notert litt om hva jeg har snakket om. Det veit jeg, for det står det i loven at de har plikt til.

Nå har jeg funnet ut at jeg har lyst til sjøl å bestemme hvem som skal få lese det som er skrevet om meg. Jeg ønsker ikke at de neste gang jeg kommer på legevakta skal slå opp og lese om de vonde tingene jeg har snakket om der tidligere, uten å spørre meg om lov først. Og hvis jeg en gang igjen skulle bli lagt inn på sykehus, ønsker jeg på ingen måte at de skal lese hva som ble skrevet om meg sist jeg var der. Jeg har lest det sjøl, og jeg er uenig i en del av det de har skrevet. Det gjorde vondt å lese det, og tanken på at andre fagpersoner skal ta dette som riktige og objektive opplysninger om meg gjør meg redd. Jeg ønsker å fortelle min egen versjon av min historie dersom jeg skal motta hjelp fra helsepersonell i framtida.

I et skriv fra pasientombudet leser jeg at jeg kan kreve sperring av journalen min. Så jeg ringer legevakta og spør hvordan jeg skal gå fram.

- Ja, det er lege XX.
- Hei, jeg skulle gjerne vite hvordan jeg går fram for å sperre journalen min.
- Sperre journalen din?
- Ja.
- Hvorfor det?
- Jeg vil bare gjerne vite hvordan jeg går fram.
- Du kan ikke sperre journalen din, da kan jo ikke vi lese den. Tenk om du kommer inn bevisstløs og vi ikke vet noen ting om deg.
- Jeg trur ikke det står noe i min journal som vil være av betydning da. Ifølge pasientombudet har jeg rett til å kreve sperring, slik at det bare er jeg som bestemmer om journalen kan åpnes igjen.
- Det har jeg aldri hørt om.
- Men...
- Det er bare i helt spesielle tilfeller vi kan begrense tilgangen, og da må man ha en god grunn, og skrive et brev til direktøren slik at han kan avgjøre det.
- Pasientombudet sier at man ikke trenger å oppgi noen begrunnelse.
- Det tror jeg ikke. Hvilken lov står det i? Det står ingenting om det i noen av lovene jeg kjenner.
- Jeg... er ikke sikker på hvor det står.
- Hvorfor vil du sperre journalen din?
- Det var egentlig ikke det jeg ringte for å snakke om. Men takk skal du ha.

Jeg skjønner at de, når de får en bevisstløs person inn på legevakta, kan ha bruk for å vite om denne personen har hjerteproblemer eller er allergisk mot antibiotika. Jeg skjønner at dette ville vært til mitt eget beste dersom jeg var denne personen. Men nå er det sånn at min journal ikke inneholder noen slike opplysninger. Og om den nå hadde gjort det: Skulle jeg ikke likevel ha rett til å velge å sperre den? Kunne jeg ikke få velge å heller gå med en lapp i lommeboka med viktige helseopplysninger? Burde jeg ikke fått mulighet til å sperre hele journalen unntatt den delen der disse opplysningene var nevnt? Og: Hvis jeg nå faktisk ønsket å ta risikoen ved å holde disse opplysningene tilbake – skulle jeg ikke rent prinsipielt ha rett til det?

Selvfølgelig måtte jeg undersøke hvilken lov pasientombudet legger til grunn for retten til sperring av journal. Jeg fant at dette hjemles i pasientrettighetsloven, helsepersonelloven og helseregisterloven. Men jeg fant også at man i nødstilfeller og ved alvorlige psykiske lidelser kan bestemme at journalen skal åpnes sjøl om pasienten har fått den sperret. Og jeg spør meg hvor mye en slik rettighet da egentlig er verdt.

Jeg har tenkt på å ta en telefon til legevakta igjen, og opplyse legen om de lovparagrafene som han altså ikke kjente til. Men noe har holdt meg tilbake. Kanskje er det en frykt for at jeg likevel ikke vil nå fram med mitt krav. At de på legevakta vil tolke loven annerledes enn det pasientombudet gjør. Kanskje kvier jeg meg for igjen å framstå som en urimelig person fordi jeg ønsker å bestemme over min journal.

Kanskje kjenner jeg på en ulmende redsel for å komme til den erkjennelsen at det faktisk ikke er jeg som bestemmer.

Les om hvordan det gikk videre.

Bloggeier kjenner Carlas identitet.

18 kommentarer:

  1. Det står så mye feil i sånne journaler at det er skummelt...

    SvarSlett
  2. Carla, for et par måneder siden fikk jeg en lengre mail fra en helsearbeider på Sørlandet. Han fortalte meg at han opplever journalføringen som et problem i helsevesenet. For eksempel har studenter osm jobber deltid, ferievikarer og andre ufaglærte full tilgang til pasienters sykehistorie.

    Han skrev til meg at han reagerer på at mange ansatte synes å mene at dette er noe pasientene må finne seg i. altså at alle ansatte kan lese ALT som er skrevet om dem.

    Han skrev at han har sluttet å skrive ned sensitive opplysninger om pasienter, eller ber dem om godkjenning først. Dette er veldig tungvint, og som han sa: unødvendig.

    SvarSlett
  3. Carla4.10.09

    E: Ja, også er jo det som står der observasjonene og tolkningene til helsepersonellet, og de blir ofte forskjellige fra pasientens egne oppfatninger. Noen ganger tenker jeg at et journalnotat kan si like mye om den som har skrevet det, som om pasienten det egentlig handler om.

    Sigrun: Det burde virkelig finnes bedre systemer for tilgangsbegrensning, sånn at de som til enhver tid var på jobb bare hadde tilgang til absolutt nødvendig informasjon. Og så trur jeg vi trenger en diskusjon rundt hva som egentlig er nødvendig informasjon om en pasient - hva vi trenger å vite på forhånd, og hva som er bedre å overlate til personen å fortelle oss sjøl. På sykehuset der jeg jobber som ekstravakt, har jeg flere ganger opplevd å bli informert om en ny pasient, for så å hilse på vedkommende og få et ganske annet inntrykk enn det bildet jeg lagde meg ut fra informasjonen jeg hadde fått.

    SvarSlett
  4. Hei!
    Carla tar opp viktige problemstillinger, selfølgelig er det viktig hvis en bevistløs person kommer inn på sykehus å vite hvilke medisiner, blodtype og allergier en har . Men det bør og være viktig f.eks å bli vurdert av helsepersonell basert på situasjonen der og da og ikke med alle tidligere opplysninger i bakhodet. Noen ganger så kan jo tidligere legers nedtegniner være livsfarlige sidespor for enkelte pasienter. I juni var jeg å besøkte en bedrift i Bergen som har laget et system for kjerneinformasjon med helsekort; medisiner, allergier og diagnoser . Alt kontrollert og akeptert av pasienten selv, brukbart for nødstilfellene - selges til mange forsikringselskap og arbeidsgievere i andre land. Dette ville fylt akutt medisinske behov i Norge. Foreløpig er dette som hamre på en jerndør overfor Bjarne Håkon Hansen.

    Jeg tror personvern og helsesektoren kommer til å bli en stor sak i årene fremover.
    Carla peker på hvordan deler av helsesystemet ikke forstår problemstillingen i det hele tatt.
    Hvilke verdi vil f.eks rett til 2. opinion iviktige saker ha, hvis legen man møter har lest alle diagnosene andre har gitt først?

    SvarSlett
  5. Har lyst til å kort sitere hva førsteamanuensis og psykolog W. Rognes skriver i artikkelen ”Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis” i Impuls 1/03 (linken er for øyeblikket defekt):

    ”I den utstrekning nye behandlere leser dokumentene og merker seg diagnosene, er konsekvensen at personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene.”

    SvarSlett
  6. Carla4.10.09

    Erna Solberg: Takk for kommentar. Jeg har tidligere sett forslag om innføring av en slik kjernejournal som kan følge pasienten, og tenker at det kan være en god løsning. Viktigst da tenker jeg det er at pasienten sjøl får godkjenne innholdet.

    Men så vil nok de ulike institusjonene fortsatt ha egne journaler på sine pasienter, og det er viktig at pasientene kan ha innflytelse også på disse. Etter hva jeg har forstått er det svært vanskelig å få rettet eller slettet journalopplysninger man er uenig i, sjøl om man kan oppgi svært gode grunner for å ønske dette - en tematikk som kanskje oftest er aktuell når det gjelder psykiatriske journaler. Jeg har også hørt om flere som har hatt problemer med å få utlevert kopi av journalen sin, noe som jo er en soleklar rettighet. Jeg vil gjerne utfordre dere politikere til å gjøre konkrete tiltak for å styrke pasientenes rettssikkerhet på dette området.

    SvarSlett
  7. F-risk5.10.09

    Jeg jobbet i psykiatrisk akuttavdeling ved et Psykiatrisk sykehus i Trondheim på slutten av 1970 tallet. Der ble det ikke skrevet journalnotater på postene. All informasjon var muntlig. Journalen ble kun brukt til nedtegnelse av medisiner den enkelte sto på og evnt allergier. Som nyutdannet spurte jeg hvorfor og fikk til svar at vi alltid ville huske det viktigste slik som avtaler til ulike undersøkelser etc. Det stemte. Bra for meg og. Selv fikk jeg trenet opp hjernen min til å huske. Hva legene skrev vet jeg ikke men vi hadde ikke tilgang til det på posten. Vet ikke om det er slik i dag.
    Ellers er jeg helt enig med Carla.

    SvarSlett
  8. Carla5.10.09

    Ja, hvordan skulle systemet egentlig sett ut, hvis det var ideelt? Mange momenter å ta hensyn til her, og jeg har ingen svar som jeg er helt sikkert på er riktige. Men jeg hørte om et prosjekt ved en psykiatrisk avdeling, der pasientene hadde skrevet journal sammen med pleierne. Jeg liker den tanken. Og det viser at det faktisk er mulig å tenke utenfor de rammene nåværende praksis setter.

    Vi har jo idag et veldig fokus på at alt som skjer i helsevesenet skal dokumenteres, og forholdene F-risk forteller om ville vel ikke vært tenkelige idag? Men jeg tenker at uansett om man gjør grundig dokumentasjon i samsvar med retningslinjene, vil det alltid være en masse som går tapt - det er umulig å dokumentere alt som blir gjort og sagt, og det som står vil nesten alltid være skrevet utfra journalforfatterens perspektiv. Ifh.t. en eventuell rettstvist, som Jorunn nevner, er det viktig å ta dette i betraktning. Sjølsagt kan vi jobbe med bevisstgjøring rundt dette - lære personalet opp til å spørre pasienten om hennes versjon osv. Men det er også noen som spør seg hva vi vinner på all denne dokumenteringen, og om det går på bekostning av tid vi kunne brukt på samtaler og nærvær. Som psykolog Anne Skard skriver i en kronikk (Sigrun, kan du lage link? http://www.dagbladet.no/kultur/2006/03/09/460128.html) kan det nesten synes viktigere at en vurdering er riktig dokumentert slik at behandleren har ryggen fri, enn at sjølve vurderingen holder kvalitativt mål. Og da har det vel gått for langt.

    At det blir dyrere for helsevesenet å starte "med blanke ark" hver gang en pasient tar kontakt, er ikke etter min mening nok til å la være å gjøre dette, dersom det er pasientens ønske. Men hvis vi først skal tenke økonomi, trur jeg at det må lønne seg på sikt å lytte til pasientens ønsker, ta hensyn, ta seg tid til å tenke på nytt. (Godt poeng, det med å se på problemene med nye, friske øyne - dersom pasienten ønsker det, sjølsagt. Det kan jo også være at pasienten ønsker at behandleren leser det som er skrevet tidligere, for å slippe å fortelle alt på nytt.) Jeg trur virkelig at det er den lureste måten å gå fram på dersom vi ønsker at denne personen skal få det bedre og dermed også (kanskje) klare seg med mindre helsehjelp i framtida.

    SvarSlett
  9. Carla Jeg synes det høres veldig fornuftig ut å la pasientene skrive journalene sammen med pleierne. Dette ville være et uttrykk for respekt og likeverdighet,og unødvendige misforståelser kunne oppklares.
    Erna Solberg følger denne bloggen. Det hadde vært spennende å høre hva en politiker i fremtredende maktposisjon mener om en slik tanke.

    SvarSlett
  10. Journalen er visstnok pasientens eiendom, men jeg føler heller at det et åpent dokument om meg, fullt av sensitive opplysninger og feiloppfatninger av meg som person, skrevet på et krenkende språk. Ganske forferdelig! Hvis sykehusansatte er nygjerrige og frekke nok, kan de sjekke hva de vil.

    Jeg oppdaget nylig at flere leger har sjekket journalen min, og det er soleklart av ren nysgjerrighet. Jeg skjønner ikke at de tør, når de vet det er strengt forbudt, men jeg antar de satser på at jeg ikke ville sjekke min egen journallogg. Saken er nå hos helsetilsynet, og det er opprettet tilsynssak mot to forskjellige DPS. Det ene DPS har jeg heller aldri hatt kontakt med! Nå var det "dessverre" ikke noe nytt for dem å lese om meg i min psykjournal, da den har vært fullstendig inaktiv i flere år.

    Nå har jeg hatt kontakt med pasientombudet for å få låst alle psykjournaler som måtte finnes om meg. Det virker som sykehusene har forskjellige rutiner på dette. Et sykehus forbeholder seg retten til å åpne journalen om man skulle bli tvangsinnlagt i fremtiden, et annet sykehus har ikke denne muligheten. Nå er jeg 100% sikker på at jeg aldri mer kommer til å bli lagt inn, hverken frivillig eller på tvang, så jeg bare skriver under på at det er ok. Hvis noen har tenkt å sperre journalen sin, vil jeg anbefale at man tar kontakt med pasientombudet og får dem til å hjelpe deg.

    SvarSlett
  11. Mille: Så flott at du har sagt ifra om snokingen i din journal! Kanskje vil det snart bli klart for alt helsepersonell at man faktisk ikke kan åpne journaler uten å ha en god grunn.

    Ja, jeg veit at pasientombudet har hjulpet folk med å få sperret journalen sin, og jeg har også tatt kontakt med dem angående mine journaler. Pasientombudet har jo ikke all makt i verden, men de kan gi god hjelp; for eksempel tilbød de å skrive brev til sykehuset på vegne av meg. Selvfølgelig hadde jeg klart å skrive et brev sjøl, men det er så utrolig fint å få litt hjelp og støtte i saker som dette, der man gjerne kan føle seg liten og maktesløs. Jeg veit at de også kan bistå med å ta saken videre til helsetilsynet dersom man ikke får innvilget sitt krav om retting, sletting eller sperring.

    SvarSlett
  12. Carla: Jeg tenker at det kan være godt å få hjelp fra pasientombudet i slike saker. Som du sier, kan man godt skrive slike brev selv, men jeg har erfart at det er lettere å få gjennomslag for ting i helsevesenet, NAV osv. hvis man får andre til å snakke for seg. Trist at det er sånn.

    Det virker som helsetilsynet tar min sak alvorlig. Jeg er meget spent på utfallet.

    SvarSlett
  13. Anonym23.11.09

    Jeg bare lurer på om du vet noe om hvordan en kan få tak i journalen fra barndommen, når en ikke vet hvilken lege en har gått til?

    SvarSlett
  14. Anonym: Jeg vet ikke. Antar gamle journaler befinner seg i arkiv.

    Da jeg vurderte å søke erstatning for en del år siden, skrev jeg til legekontoret hvor jeg var som barn, mne de hadde ikke journalen lenger. Jeg skrev også til et sykehus hvor jeg hadde vært på kirurgisk poliklinikk. Heller ikke de hadde journalen lenger. Når du i tillegg ikke vet hvor du var til undersøkelse og/eller behandling, så vet ikke jeg.

    Samtidig antar jeg jo at journaler ikke blir slettet. Kanskje du kunne kontakte Helsedepartementet og spørre? Om du gjør det, og de har noe vettugt å si, så gi gjerne beskjed i bloggen om resultatet.

    SvarSlett
  15. Jeg veit heller ikke hvilke regler som gjelder for dette, eller hvordan man går fram. Jeg har hørt at privatpraktiserende psykologer og psykiatere tar vare på journalen i ti år etter behandlingsslutt, før de sletter den, men jeg veit ikke hvilke regler som gjelder for fastleger og sjukehus. Ville riktignok synes det var rart om de også slettet journalen etter så kort tid.

    Hva med å ta en telefon til pasientombudet? De burde jo ha en oversikt over hvordan dette fungerer, og kan kanskje hjelpe deg å komme i kontakt med riktig instans. Jeg vil også gjerne høre om det hvis du finner noe mer ut av dette! Ønsker deg lykke til.

    SvarSlett
  16. Carla: Blir journalen virkelig slettet etter ti år?
    Jeg hadde innbilt meg at den havnet på et sentralarkiv.

    SvarSlett
  17. Sigrun:
    Det var ihvertfall det jeg fikk høre av psykiateren jeg gikk til for ca. et år siden. Men jeg kjenner ikke til hvilken lov dette står i.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post