6.10.09

Endre holdninger

Arne Holte fra Folkehelsa stilte i et nettmøte hos Aftenposten.

Sliter med psykiske problemer etter en lang traumatisk barndom. Kan fagfolk hjelpe med det?
Arne


Kjære navnebror. Jeg må svare deg generelt. Da er svaret ja. Ingen kan ta bort minnene dine, din livserfaring og det du har tapt. Men, gjennom psykologisk behandling, kan du finne frem til både å se de lyse sidene og til å endre dine holdninger til mange av erfaringene og måten du ser på deg selv og dine nærmeste på. Vel så viktig: Du kan lære deg måter å tenke på som gjør deg bedre rustet til å møte motstand når det røyner på, slik at du slipper å gå i dørken hver gang. Ta kontakt med fastlegen din, få fastlegen til å henvise deg til en spesialist, psykolog eller psykiater som tilbyr psykoterapi. Ikke avfinn deg med noe mindre. De som står på vinner frem. Jeg tror på deg. Lykke til, navnebror. Vennlig hilsen, Arne

Dette er bare så typisk psykologsvar! Hvorfor er det den som sliter etter en traumatisk oppvekst som skal endre seg og sine holdninger?! Og måten han/hun ser på seg selv og sine nærmeste? Denne tilnærmingen til mennesker som har opplevd traumer, og kanskje overgrep (fra sine nærmeste), er etisk forkastelig. Jeg har flere erfaringer med psykologer som har prøvd å få meg til å se lysere på barndommen og på overgripere.

Burde det ikke være overgriper som må endre holdning?

Se også:
Dårlig selvbilde

15 kommentarer:

  1. Hm.. Selvfølgelig burde overgriperen endre holdning, men hjelper det den som har opplevd overgrepene? Selv om det er overgriperens feil så er det jo offeret det har blitt et problem for. Så offeret må vel ha terapi uansett for å takle det h*n har opplevd? Men å bli bedre rustet til å takle liknende ting i framtida burde jo selvfølgelig ikke være nødvendig, for der er det overgripere som burde lære seg å ikke gjøre slemme ting mot andre...
    Jeg kommer til den konklusjonen at begge trenger terapi...Hm...

    SvarSlett
  2. E: Men å endre holdninger til en overgrepshistorie, hva er det? Og å endre holdninger til de nærmeste som er overgripere?

    Jeg har gått hos særlig én psykolog som ville ha meg til å gjenoppta kontakten med dem som stjal hele barndommen min. Og han nesten plantet i meg falske "minner" om at barndommen min ikke var så verst. Han vred alt til det positive, se linekn "Dårlig selvbilde". Etter den terapien mstet jeg meg selv og ble somatisk syk.

    SvarSlett
  3. Anonym6.10.09

    Eit så skrekkelig og tragisk svar at ein kan lura på om det verkeleg ER ein utdanna psykolog som svarer! Det er jo kjent at nettopp psykologar er blinde når det gjeld kunnskapar om og forståelse for traume og behandling av dei, men det er så ein ikkje kan tru det lell. Dette er rein svart, giftig pedagogikk ( http://en.wikipedia.org/wiki/Katharina_Rutschky ) ( http://en.wikipedia.org/wiki/Poisonous_pedagogy ) ! Kunnskaps/erfaringsnovået er hårreisande. Dette blir ikkje ein "god, argumenterande kommentar", men eit sukk og knurr til den tragiske psykologien som er utdatert når det gjeld traumeforsking og kva overgerpsoffer treng for å bli bedre (støtte, lindring, kunnskapsrike fellesskap, opplyste hjelparar osv).

    SvarSlett
  4. Det med å endre holdninger kommer vel ann på hva slags holdninger man har fått. Selvføgelig skal man ikke ha en holdning som sier at det man har opplevd ikke var så ille og jeg er bare en sutrekopp som må komme over det, men har man en holdning som sier at siden jeg har opplevd så mye vondt så skal jeg aldri klare å leve et normalt liv og at man for eksempel aldri kan stole på folk igjen. Å ikke ville ha kontakt med ovegriperne er jo helt naturlig. Det hadde kanskje vært ok om du oppriktig følte at det vonde kunne tilgis, men hvis man blir presset til å tilgi, så blir det på en måte ikke en ærlig og ekte tilgivelse og det vil jo bare gjøre alt verre.

    Det høres ut som psykologen din presset deg til å føle ting du ikke følte, og det er jo selvfølgelig VELDIG galt. Forstår jeg rett?

    Og forresten, han psykologen som skrev det svaret hørtes ut som han mente Arne var svak som hadde fått psykiske problemer etter traumene så det var utrolig klønete formulert.

    SvarSlett
  5. E: Du forstår helt riktig.

    SvarSlett
  6. Minamaria6.10.09

    Hei
    Det er vel slik at overgriperen sjelden ser at han/hun har et problem som må endres på. Som jeg ser det er mange av de helt ødelagte, slik at det der(desverre) er fint lite å hente.

    Som jeg leser svaret fra Arne er det ikke snakk om å måtte tilgi, møte krenkere fra fortiden eller endre holdninger til overgriper. Jeg leser det slik at man kan prøve å få hjelp til å håndtere det man selv har opplevd, og med det kanskje klarer å endre noen holdninger til det livet man har. Hjelp til nettopp dèt kan vi nok behøve en gang i blant, mange av oss..

    SvarSlett
  7. Jeg oppfatter ikke Arne Holtes svar til å dreie seg spesielt om overgrep. Han påpeker jo at svaret er generelt, og traumer kan skyldes så mangt. Foruten bevisste overgrep kan det dreie seg om omsorgssvikt av forskjellig slag, som f.eks. konflikter, rusmisbruk, manglende nærhet, manglende evner som foreldre, etc. Det kan også skyldes hendelser uten noen "skyldig" i det hele tatt, som f.eks. fattigdom, sykdom, ulykker eller dødsfall.

    Det er jo forferdelig at du har blitt fortalt at du skal ha positive holdninger til overgriper. En slik oppfordring er etter min mening et overgrep i seg selv. Men selv om man tolker Holtes svar som å dreie seg om overgrep, greier jeg likevel ikke å se at det er dette han hevder.

    Jeg synes også det høres veldig urimelig ut av din psykolog å forsøke å vri det til at du ikke hadde det så verst. Men dersom man i det hele tatt har opplevd positive ting i barndommen, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være positivt å forsøke å fokusere på det. Dette burde ikke stå i noen motsetning til å ta overgrep og traumer på alvor, eller til at en overgriper skal måtte stå til ansvar for det h*n har gjort.

    SvarSlett
  8. Jeg får umiddelbart kvælningsfornemmelser, når jeg læser "å se de lyse sidene". For at få den slags "tænk positivt!"-vås behøves man ikke at opsøge en psykolog. Der findes tonsvis af "selvhjælps"bøger, der drøvtygger det om og om igen.

    Det er, desværre, usandsynligt, at overgriberen vil ændre holdning, som Minamaria skriver. Imidlertid tror jeg, at det bliver endnu mere usandsynligt, hvis offeret ændrer holdning og ser "de lyse sidene", om det er mht. overgrebene eller hvad det ellers måtte være.

    At opfordre til holdningsændringer, er desuden, og uanset hvad, det samme som at fornægte gyldigheden og berettigelsen af offerets lidelse. "Blame the victim." Det er anerkendelse, ikke fornægtelse, af lidelsen der skal til for at man kan få det bedre med sig selv og verdenen.

    SvarSlett
  9. abre: Det er ikke uvanlig blant terapeuter det jeg opplevde. Man regner det som "modenhet" at pasienten har et "nyansert" syn på andre mennesker, ens overgriper(e) inkludert.

    Hva gjelder positive barndomsopplevelser, så er det noe jeg aldri har glemt uansett: Læreres ros, kattene mine m.m. Jeg har alltid hatt evne til å glede meg over ting.

    Det som frustrerte psykologen, var at det var SÅ MYE MER av det negative enn det positive i fortiden min.

    SvarSlett
  10. Marian, Minamaria og anonym: Takk for deres kommentarer.

    SvarSlett
  11. Anonym7.10.09

    Jeg tenker at det nesten er et nytt overgrep å bli fortalt av autoritetspersoner at man skal forsøke å fokusere "på det positive", når man har vært utsatt for krenkende handlinger. Noen ganger trenger man kanskje hjelp til å fordømme handlingen først og fremst. Få satt ord på hvor grusomt og hvor feil handlingen(e) den andre utførte faktisk var. Felles fordømmelse er noen ganger god støtte. Så kan prosessen med å eventuellt legge fortid bak seg komme når den kommer. Av seg selv. Når man er klar. Hvis man noen gang blir klar. Men å tro at man blir lykkelig bare av "å se positivt på en krenkelse" og "endre holdningen til krenkeren" har jeg ingen tro på. Det er udokumentert synsing fra psykologhold som ligger bak slike terapeutiske retninger.

    Det er ikke lenger lov å "slå tilbake" eller "ta igjen", av mange gode grunner, men noen ganger tenker jeg at det å se at overgriperen fikk seg en god omgang juling (om ikke annet grundig verbal juling) av gode støttepersoner, ville reddet noen sjeler og lagt grunnen for å gå videre med livet langt bedre enn år på år med terapi.

    SvarSlett
  12. Anonym: Takk for en nydelig kommentar.
    Jeg er med på juling, så lenge den er verbal :)

    SvarSlett
  13. Anonym7.10.09

    Det nettmøtet høres da ut som om der er svaret på ALT. Men det er en ting jeg ofte legger merke til innenfor psykiatrien og det er at fagpersoner ikke tenker på at vi alle er forskjellige og at det finnes faktisk ikke en oppskrift på å få oss friske igjen, eller bedre.
    Jeg er vel en av dem som faktisk har blitt verre etter mine møter med psykiatrien. Det bunner i at så lenge jeg ikke gjør som "de lærde" sier, så er det liksom ikke håp. Nei, man skulle tro psykiatrien hadde kommet lenger i 2009, men nei....

    SvarSlett
  14. Salander7.10.09

    Jeg tolket ikke det han sa negativt. Når han sier endre holdninger til seg selv og de rundt seg, tenker jeg det har mye å gjøre med å endre holdningen til hvordan man ser på seg selv. Mange av oss som har opplevd overgrep, har et dårlig selvbilde og tenker veldig negativt om oss selv + at vi har stor mistillit til de rundt oss -med god grunn! Det er bare ikke hensiktsmessig og sundt for oss å gå rundt å føle slik om oss selv og de rundt oss, dermed mener jeg at vi trenger å snu på holdningene våre. Ikke dermed sagt at vi skal tilgi overgriperne eller se på den som gode mennesker eller i det hele tatt tenke noe særlig positivt om dem, for det trenger vi ikke. Jeg mener det er holdningene til mennesker generelt som trengs å endres, ikke direkte til overgriperen. For noen kan det sikkert være gunstig å endre holdninger til overgriper, det skal jeg ikke utelukke, men sånn generelt. Jeg tror også mye ligger i å greie å gå videre. Bearbeide det som har skjedd og så legge det bak seg. Sorgen og traumet vil alltid være med, men jeg tror man kan lære seg og øve seg til å mestre. Det var det jeg tolket ut fra svaret hans.

    SvarSlett
  15. Hvorfor heter det at en skal respektere følelser? Årsaken er at en ikke bestemmer over dem med vijen. Det å "bestille" et bestemt sett følelser,er derfor å be mennesker trekke seg selv opp etter håret.Lite er så ødeleggende som det.
    Men følelser kan vendes innover eller utover. Førstehjelp for mennesker som har vært utsatt for incest og voldtekt må vær å få dem til å vende aggresjonen utover. Jeg har fulgt bloggene til to jenter på rundt 20 år som har vært utsatt for slik mishandling. De skriver de styggeste ting om seg selv.Den ene tviler jeg på at lever lenger.Hun skrev sist at nå er det slutt,helt slutt. Den andre er i faresonen. Det er så vanskelig å få slike mennesker til å frikjenne seg selv. Det en skriver i kommentarene ser ikke ut til å gå inn. Psykologer burde ikke bruke energi på noe som helst før de lykkes med denne livredningen--få dem til å rette aggresjonen utover.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post