18.10.09

Da jeg fikk en utmattelsestilstand

I nesten tre år hadde jeg kjempet mot kommunen i en støysak. De hadde brukt sju måneder på bare å besvare den første henvendelsen fra meg. De hadde rukket å prøve å få meg tvangsinnlagt i psykiatrien, men heldigvis hadde jeg en støyrapport som viste at støyen befant seg utenfor hodet mitt.

Det tredje året fikk jeg beskjed om at det skulle være et møte om støysaken. Siden jeg var klager i saken, tok jeg det som en selvfølge at jeg skulle få være med; det var jo min sak. Men den gang ei. Jeg ba om begrunnelse, og fikk til svar at møtet ble regnet som "intern saksforberedelse".

Resultatet av møtet var at de presenterte meg for et pest-eller-kolera-valg, eller en catch-22. Umulige valg minner meg om da jeg var jente og stadig måtte velge mellom å jobbe ti timer om dagen på åkeren eller å få trukket ned underbuksa og bli slått med bjørkeris eller belte.

Jeg opplevde en traumatisering av å bli satt i en sånn avmaktssituasjon av de kommuneansatte (hvorav to helsearbeidere innen miljørettet helsevern), som jo er satt til å tjene kommunens innbyggere. Hvordan kunne de, når de kjente til min traumatiske bakgrunn og påfølgende sårbarhet for krenkelser i asymmetriske relasjoner? De var også klar over at jeg hadde en somatisk sykdom som kan forverres av stress, og at jeg lenge hadde levd under forhold som gjorde at jeg aldri fikk sove en natt igjennom.

De to påfølgende dagene etter dette var jeg i full vigør. Fordi jeg ventet besøk langveisfra, måtte jeg skyve det vonde fra meg. Men da gjestene hadde reist hjem, kjente jeg hvor ekstremt sliten jeg var.

Jeg satte meg ned og slappet av. Idet jeg trakk pusten dypt kjente jeg hvordan kroppsfølelsen forandret seg. Det startet i brystet og gikk nedover. I løpet av 20 sekunder hadde jeg fått en "annen" kropp, en subjektivt følt oldingekropp. Opplevelsen var meget skremmende. Den liknet intet annet jeg hadde vært borti, og heller ikke noe jeg hadde lest eller hørt om. Jeg skjønte absolutt ingen ting. Fra nå av kunne jeg ikke lenger sitte i timesvis og lese, men måtte gå og legge meg etter en halvtime i sittestilling.

Lite ante jeg den gangen at dette var begynnelsen på en kronisk tilstand, og at den skulle bli verre og verre etter som tiden gikk. Utmattelsen har blitt kraftigere, men også andre symptomer har kommet til. Og spesielt etter at jeg har tatt meg sammen og vært flink, dvs. gjort noe sosialt som normale mennesker pleier å gjøre - som å feire jul.

Jeg tolker "dødgjøringen" av kroppen som et forsøk på å komme seg ut av en situasjon det var umulig å være i. Langvarig avmakt hos meg som allerede var svært traumatisert, kulminerte i et psykisk traume som det hadde stått i menneskelig makt å unngå. Det er ekstra ille at dette var helt unødvendig.

Det er ikke sikkert at jeg orker å svare på spørsmål, men du må gjerne legge igjen en kommentar om egne erfaringer med utmattelse.

8 kommentarer:

  1. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Det er vondt å vite at du har det sånn, samtidig som jeg kan føle at jeg ikke er alene om å ha det sånn.....
    Det er leit at ens sykdomsbilde skal brukes mot en, selv fra de som såkalt skal hjelpe oss. Glemmer de at vi er mennesker, akkurat som de tro?
    Ha en så fin søndag som du kan.

    SvarSlett
  2. Anita: Takk for kommentaren.

    Min erfaring med landets største kommune er at de befinner seg på steinaldernivå når det gjelder traumer. De vet, men velger å overse. Det er kanskje slik at andre menneskers sårbarhet trigger egen angst som man prøver å unngå å kjenne på.

    SvarSlett
  3. Hei Sigrun

    Ja, der sa du det...."velger å overse". Jeg må si at jeg føler på stempel som nærmest løgner og ikke minst umyndiggjort, men det er akkurat de følelsene jeg ikke skal tillate, for min egen del.

    SvarSlett
  4. Ja, Sigrun. Du sier noe der. Det tror jeg faktisk burde vært gjort. Man er fra før så sårbar og utsatt, fordi en sliter, så skal man nok en gang få det og da fra apparatet som i utgangspunktet skal hjelpe en.

    SvarSlett
  5. Hei. Har lest og lest det dere deler om det dere sliter med i forhold til helsevesenet som jo skal være hjelpere,men det fungerer jo langt fra alltid. Hvordan være en god pårørende for dere. Jeg er pårørende til ett flott menneske,men føler ikke jeg får gjort det som blir ønsket av meg,og det oppstår konflikter som jeg gjerne tar imot gode råd på. Når jeg mener ting er blitt gjort feil,ønsker jeg å gå til fylkeslegen osv,er dette noe dere har erfaring på er vanskelig for dere,at det skaper mer angst osv? Jeg ønsker bare gjøre det beste,men føler meg ofte misforstått. Sykdomsbildet er jo ofte komplisert og dere hvet jo best hvor det trykker,men vil så gjerne dere skal bli hørt og sett.Får høre noen ganger jeg gjør det verre. Men har ikke gjort noe enda åfordi detå rapportere virker så skremmende for den som sliter og blir mer og mer somatisk syk i tilegg til tidligere plager. Helt forferdelig mennesksyn pleiere og behandlere og ikke minst fastleger kan behandle sine pasienter. Ikke lett å være pårørende heller alltid,når vi er så glad i dere. Jeg er ydmyk for råd. Takk.

    SvarSlett
  6. Janne: Jeg har avært lite erfaring selv med at pårørende klager el. likn. Men da en av mine nærmeste tok kontakt med kommunen i støysaken, ble hun latterliggjort på en meget ufin måte. Hun fikk beskjed om at hun kunne klage hvis jeg tok livet mitt (husker ikke ordlyden).

    SvarSlett
  7. I forkant av mine psykoser har jeg opplevd en slags 'dødgjøring' av kroppen, brått, slik som du beskriver - deretter har min bevisste kontroll over tanker, ord og gjerninger forsvunnet, og jeg har fått umenneskelige krefter i en periode. Det har brakt meg inn til nye krenkelser og forgiftende medisinering, men også til en situasjon hvor kroppen min fikk enkel tilgang på næring, mulighet for å dosere hvile og aktivitet innenfor min egen yteevne, og innimellom møter med gode medmennesker.

    Men jeg sliter med fysiske overfølsomheter og blir utmattet av helt normale aktiviteter. Derfor doserer jeg alt jeg gjør veldig nøye, og går ikke inn i aktiviteter der andre blir avhengige av min deltakelse. Innimellom må jeg 'sykemelde' meg - noen ganger et par dager, noen ganger opptil flere uker.

    Jeg har vært heldig å få en fysioterapeut som både hjelper meg med smertepunkter og stivheter i kroppen, og samtidig tar imot, rolig og støttende, det som hennes behandling løsner av ord. Det handler om krenkelseserfaringer, som oftest. Dette gir meg lindring av mine traumer. Inngangsporten til denne fysioterapeuten var en hissig senebetennelse i skulderen. Nå er rekvisisjon på plass relatert til en psykisk diagnose jeg er avhengig av både for å få denne behandlingen så lenge hun har kapasitet (mye obligatorisk for de som driver på driftsavtale med kommunen), og for å ha et levebrød frem til pensjonsalderen. Det er en diagnose jeg er dypt uenig i, men jeg svelger den, for uten ytelsene den gir meg, ville jeg gå helt til grunne...

    SvarSlett
  8. Anonym14.12.10

    Så leit Sigrun! Kommuneansatte assosierer jeg dessverre med mindre begavede mennesker, som befinne seg som kommuneansatte fordi det var den eneste jobben de fikk, det eneste slappe arbeidet som passer gemyttet deres. Kjenner meg igjen i avmaktsfølelsen, og de gjentatte overgrepene. Dette er mennesker som ikke er i stand til å tenke lengre en nesetippen sin. Og knapt det.

    Den amerikanske livsstilforfatteren Louise Hay har bøker som viser til de bakenforliggende mentale og psykiske årsakssammenhengene til syk-dom, og "fatigue" /utmattelse mener hun ppstår fordi man befinner seg i situasjoner eller gjør noe som ikke gjør en godt, ikke gir en glede.

    På sett og vis er det tungt og avmaktsskapende å forholde seg til kommunen. Men samtidig må jeg nok innrømme at det også gir meg en viss tilfredsstillelse og sette disse enkle vesnene til veggs. Selv om det krever en del energi og innsats. Maktmennesker av verste sort søker seg til "trygg" uoppsigelige jobber i kommunen.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post