1.9.09

Traumebehandling

I går kom en evalueringsrapport om traumetilbudet for gjentatt seksuelt misbrukte ved Betania i Malvik. Helse Midt-Norge sier evalueringen ikke gir faglig grunnlag for å videreføre tilbudet.

Leseren bør stikke innom Skepsis blog og se hva Asbjørn Dyrendal skriver om saken. Den som ikke har hørt om den tidligere, vil der finne lenker til artikler fra noen år tilbake og få innblikk i hvorfor behandlingen har vært omstridt ("falske minner").

Pasientene fordeler seg på en gruppe som har opplevd positive/forbedrende endringer etter behandlingen, en gruppe som oppgir ingen endring eller midlertidig bedring, og en gruppe som har opplevd forverring etter behandlingen. Mange har fått større behov for helsetjenesten enn de hadde tidligere.

Undersøkelsen er både kvalitativ (intervju) og kvantitativ (spørreskjema). For pasienter som ikke hadde opplevd noen bedring eller som hadde opplevd forverring, var det samsvar mellom intervju og spørreskjema. Det overraskede var at dette ikke gjaldt hele gruppen som rapporterte bedring.

I gruppen av respondenter som i intervju oppga en opplevelse av bedring/endring fremgår det imidlertid flere uoverensstemmelser. I denne gruppen var det både forventet en gjennomsnittlig lavere symptombelastning for angst, depresjon, somatisering og traumespesifikke symptomer, samt en høyere grad av mestring og tilpasning, enn det som fremkom av det kvantitative datamaterialet. Det var også forventet at spredningen skulle være mindre innad i denne gruppen, ettersom det var denne gruppen som fremstod som mest homogen med tanke på informasjon som ble oppgitt i de kvalitative intervjuene.

Årsaker kan man bare spekulere over. Rapporten nevner at mange i gruppen kan ha hatt det enda verre før de begynte i behandling. Jeg kan også tenke meg at en del subjektivt kan føle at de har det bedre fordi de endelig har fått behandling et sted der overgrep "tas på alvor", slik mange opplever hjelpeapparatet ellers ikke gjør. Å oppleve seg sett og forstått, og kunne føle takknemlighet, gjør godt.

Men siden jeg for noen år tilbake over lengre tid var i kontakt med miljøet rundt Betania, kan jeg også tenke meg en annen grunn. Da dette behandlingstilbudet var i planleggingsfasen, var det ikke måte på hvor bra det skulle bli. Alt hørtes så riktig ut. Da jeg imidlertid begynte å stille spørsmål, var det ikke like kjekt. Jeg ble en slags "forræder", og fikk beskjed om at dersom jeg uttalte noe kritisk om behandlingsstedet, ville jeg bli ekskludert fra miljøet.

Det var altså et stort press om å mene og være som "gjengen". Og det er det jeg nå undrer om kan være én grunn til at en del som "objektivt" antakelig ikke har fått det bedre etter behandlingen, likevel forteller at de har fått hjelp. Om de mener at de har fått god hjelp, får de lov til å høre til, i et miljø der det er lett å snakke om overgrep, i motsetning til hva mange opplever ellers i samfunnet.

Det har vært flere medieoppslag fra dette behandlingstilbudet, også i riksdekkende aviser og på TV. Framstillingene har vært udelt positive. Brukerne mener ditt og brukerne mener datt, og alle synes det er så bra. En journalist som laget en stor reportasje, ble overrasket da jeg fortalte at jeg ikke hadde så godt inntrykk av behandlingsinstitusjonen: "Men da vi var der, sa alle brukerne at ...".

Hvorfor fikk vi aldri høre stemmene til dem som hadde blitt verre av behandlingen? Jeg synes det er merkelig, i og med at behandlingstilbudet har fått plass i mediene så mange ganger. Hvorfor tok de ikke kontakt med journalister? Om de ikke lenger hadde kontakt med miljøet, og sikkert ville fått være anonyme, så skjønner jeg det ikke.

En annen ting som slo meg i rapporten:

Forskeren har i tillegg i løpet av evalueringsperioden mottatt henvendelser via telefon og brev fra et antall personer som vurderte/besluttet å ikke delta i studien på bakgrunn av at de ikke følte seg trygge på at deres historier forble anonyme, og at kjennetegn og trekk ved deres gjengivelser fra behandlingsoppholdet ville være direkte identifiserbare. Et antall respondenter som oppga dette utrykte at de hadde hatt erfaringer med brudd på taushetsplikten i løpet av oppholdet ved Betania og at de var bekymret for at detaljer fra deres erfaringer med behandlingen som var lett gjenkjennbare skulle bli gjengitt i rapporten eller i andre publikasjoner. (Uthevet her)

Au au au. Dette opplevde jeg også, allerede før jeg kom så langt som til å søke om behandlingsplass. To ganger (som jeg vet om) ble taushetsplikten brutt (se siste halvdel av dette innlegget). Da jeg klaget, ble det fra Helsetilsynets side understreket overfor traumebehandlerne at overgrepsutsatte er en særlig sårbar gruppe.

Og så lærte de likevel ikke noe så fundamentalt som å respektere taushet overfor pasienter.

Relaterte lenker:
PFU-sak 027/07
Betania-forsker drapstrua
Kronikk i Adressa av Asbjørn Dyrendal