9.8.09

Psykiatri i valgkampen

Stortinget vedtok for ti år siden menneskerettighetsloven. Hva vil politikerne gjøre for å sikre at loven etterleves i det psykiske helsevern? spør jurist Gro Hillestad Thune i dagens Aftenposten.

Det som diskuteres er antall senger, antall pasienter, antall unge som får eller som venter på psykiatrisk behandling osv. Innholdet i behandlingen av mennesker med mentale lidelser er fortsatt i stor grad et ikke-tema.

Norsk psykiatri trenger en menneskerettighetskommisjon, sier Hillestad Thune.

Tar noen politikere utfordringen?

Torsdag 27. august kl. 12.00: Menneskerettigheter for alle. Markering om tvang og menneskerettigheter foran Stortinget. Appeller fra kl. 13.00.

18 kommentarer:

  1. Hillestad Thune har et konkret forslag om en meneskerettighetskommisjon for psykiatrien. Kanskje noen kunne sende en e-post til de forskjellige partiene for å finne ut hvordan de stiller seg til en slik tanke? Hvis de ikke svarer,sier også dette mye.

    Det å bruke tvang er helt klart nødvendig i noen tilfeller. Flere bloggere skriver at deres liv ble reddet fordi det ble brukt tvang mot dem. Ei ung jente hoppet for noen få dager siden ut av et vindu og brakk ryggen fordi tvangstiltakene var for dårlige. Jeg tror mye av forandringene må gå på holdninger,på å vise en grunnleggende respekt for mennesker uavhengig av i hvilken situasjon de er i.
    Men det å bruke tvang når liv er i fare,dekkes av vårt felles lovverk. Psykiatrien trenger ikke,som Jan Olaf så ofte understreker,et eget regelverk på området.

    SvarSlett
  2. Jorunn: Der er to ting i det du skriver, der virker lidt forstyrrende på mig: "tvang er helt klart nødvendig i noen tilfeller." Hvis vi siger god for tvang i "noen" tilfeller, kan vi lige så godt sige god for al tvang. For, hvem afgør, hvornår tvang er nødvendig? "Eksperterne" selvfølgeligt. Ingen andre ville påtage sig det ansvar, at afgøre dette spørgsmål. Og følgeligt vil situationen ikke kunne ændres i forhold til i dag, da "eksperterne", når det er de, og kun de, der udnævnes til eksperter angående spørgsmålet, ikke skal stå til regnskab til nogen mht. deres afgørelser. Dvs. psykiatrien vil stadigt have "frit slag" mht. at anvende tvang efter forgodtbefindende.
    "Ei ung jente hoppet for noen få dager siden ut av et vindu og brakk ryggen fordi tvangstiltakene var for dårlige." (min kursivering) I mine øjne er konklusionen forkert. Pigen sprang ikke ud af vinduet, fordi tvangstiltagene var for dårlige. Hun sprang, fordi hjælpetiltagene var for dårlige, respektive ikke tilstede. Og det er en markant forskel. Så længe tvangsanvendelse betragtes som et hjælpetiltag, vil virkelige hjælpetiltag have svært ved at komme til anvendelse. Mens det vil blive uomgængeligt at benytte de sidste, hvis tvangen afskaffes.

    SvarSlett
  3. Når flere bloggere skriver at det var tvangsmiddel som reddet livene deres,så synes jeg det er grunn til å respektere det. De hadde sterke,destruktive stemmer i hodet som de ikke selv hadde kontroll over. Men måten tvangen utøves på,bør i aller høyeste grad diskuteres. Samtidig som f.eks. Sara skriver at tvang reddet livet hennes,så var det traumatiserende å bli holdt fast av mange sterke personer og tvangsmedisinert. Hun trodde hun skulle dø.

    SvarSlett
  4. Menneskerettigheter gjelder også for frivillige pasienter, bare for å ha sagt det.

    SvarSlett
  5. Jorunn: Det kan meget vel være, at jeg nu pådrager mig folks vrede, og bliver betegnet som "respektløs". Men a) tænker jeg, at mange, der siger/skriver, at tvang har reddet deres liv gør det, fordi de ikke kan forestille sig alternativer til tvang. Hvilket som oftest er resultat af, at man har indoktrineret dem med, at der ikke skulle findes alternativer, at det, de er blevet udsat for, var det eneste, der kunne gøres. Og b) så vil jeg endda gå så langt som til at sige, at tvang allerhøjest redder biologiske eksistenser. Et liv kan kun den redde, der ønsker at leve det. Mens tvang desværre ofte er med til at få folk til ikke længere at ønske livet.

    Taget selvmordsraten indenfor psykiatrien sammenlignet med den indenfor tvangsfrie alternativer i betragtning, så kan afskaffelsen af tvang kun føre til én ting: færre selvmord. Og i øvrigt også en del færre tilfælde af aggression, såvel i form af udageren som i form af selvskadning.

    Tvang er destruktiv. Altid.

    SvarSlett
  6. Marian.Ingen som har fulgt med på innleggene dine kan være det aller minste i tvil om dine gode intensjoner. Men jeg har aldri sett et sterkt nok alternativ til makt når mennesker er desperate etter å ta livet sitt. Se f.eks. på denne bloggen her: http://mariaceciliebanks.blogspot.com/?zx=21ec9ef98450cfc4
    (Jeg kopierer adresselinjen og limer den inn,men den blir ikke aktiv.Hva gjør jeg feil?)

    SvarSlett
  7. Jorunn: For å få til klikkbar lenke i kommentarfeltet må du ha/opprette en blogg. Opprett et blogginnlegg der du lager en lenke, og trykk så på fanen Rediger HTML. Kopier teksten som da kommer fram og lim den inn i kommentaren.

    Her er lenken.

    SvarSlett
  8. Jorunn: Jeg ville jo ikke skrive/sige det jeg gør, hvis ikke jeg vidste at der findes et "alternativ", der absolut er sterkt nok. Alternativet hedder "be with", altså at være tilstede hér og nu, som et nærværende vidne. Der er faktisk gjort erfaringer, der viser, at det reducerer selvskadning betydeligt, hvis man netop ikke kaster sig over den selvskadende og prøver at hindre ham/hende med al magt fra at skade sig, men derimod gør det klart, at man ikke påtænker andet, end at bevidne. Erfaringerne er gjort specifikt med selvskadning, men også med alle andre såkaldte "psykiatriske symptomer".

    Det psykiatrien betegner som "symptomer" er jo et sprog. Jeg benytter mig ikke af sprog, med mindre jeg ønsker, at blive hørt. Og når jeg har noget at sige og ønsker, at det bliver hørt, så nytter det ikke, at prøve at tvinge mig til tavshed. Det vil bare få mig til at råbe højere og højere. Ja, altså indtil det lykkes de, der ikke vil høre hvad jeg har at sige, at overbevise mig om, at, uanset hvor højt jeg råber, så bliver jeg altså ikke hørt. Dvs. indtil det lykkes, at knække mig.

    Er det det vi vil, knække mennesker, fratage dem alt håb om nogensinde at blive hørt, fratage dem også det sidste for dem mulige sprog, så de en gang for alle tier stille? Man skulle tro det.

    Det vi ser, som psykiatrien (og samfundet) generelt betegner som "bedring", er i virkeligheden resignation. Og selvfølgeligt er det et samfund, der satser i så stor udstrækning som vores gør det på voldelighed, magtpåliggende, at få individer, der protesterer mod voldeligheden, til at resignere.

    SvarSlett
  9. Marian. Jeg forstår veldig godt at du hater alt av makt.Det gjør jeg også.Etter min mening er det fascistisk,sjelelig makt som er årsaken til sjelelige skader.(Utenom traumer og bipolaritet)
    Sjelelige maktovergrep flytter maktsenteret fra eget,indre liv over til ytre maktinstanser. Dermed blir mennesker fremmede for seg selv,og risikerer til slutt å miste seg selv.

    Jeg er enig i at det er viktig å gi seg tid til å lytte til budskapet-- også når budskapet kommer i en fordekt form og må fortolkes.

    Men noen mennesker har ikke et budskap til andre. De har onde,indre stemmer som de mister kontrollen over.Da ligger det omsorg i å danne en motmakt inntil de oppnår evne i å overta styringen selv.

    SvarSlett
  10. Jorunn: Jeg har selv haft, og har stadigt af og til, "onde stemmer". I dag har jeg kontrol over dem, fordi jeg ikke blev afholdt med vold og magt fra at følge deres anvisninger, men nærmest stik modsat, fik at vide, at det var mit, og alene mit, ansvar, om jeg ville gøre som de sagde, eller ej. Lidt som når Rufus May siger til "Ruth": "You don't have to do what it says, you've got a choice," i The Doctor Who Hears Voices, 1. del, ca. ved 3:45, i stedet for at få hende indlagt i en vis fart, som de fleste andre ville have gjort.

    At få lov til at tage dette ansvar var den første (!) og største tillidserklæring, jeg nogensinde har fået. Og det var netop, hvad der skulle til for at sætte mig i stand til at tage ansvar for mig selv. Jeg havde ikke prøvet det før. Jeg havde altså ikke i en eller anden længere proces lært at tage ansvar. Jeg kunne, da jeg fik chancen. Og jeg tænker, alle mennesker kan, hér og nu, hvis bare de får chancen.

    Her for resten en interessant artikel om emnet, med tyngdepunkt på selvskade: Henrik Balch, "Selvskadende adfærd er selvbevarende adfærd", tredje artikel oppefra på siden.

    Og budskabet, budskaberne... Først og fremst er det budskaber til mig selv. Men derigennem er det også budskaber til andre. Intet menneske er en ø.

    SvarSlett
  11. Eirik11.8.09

    Jorunn skriver:

    "(...) noen mennesker har ikke et budskap til andre. De har onde,indre stemmer som de mister kontrollen over."

    Dette er også budskap, og det er også kommunikasjon og informasjon, - når omstendighetene (fortid og nåtid) ikke tillater andre alternativer. Å overse budskapet og kommunikasjonen i slike (og lignende) tilstander som du beskriver, er uforenlig med omsorg, forståelse, hjelp, behandling og terapi.

    Du skriver:
    "Da ligger det omsorg i å danne en motmakt inntil de oppnår evne i å overta styringen selv."

    "Motmakt", i form av tvang o.l., er ikke omsorg, men overgrep (overfor det sanne selvet og den sanne informasjonen som den lidende kommuniserer SÅ GODT HAN KLARER, gitt fortidige (foreldre) og nåtidige (hjelpere) omstendigheter, også når volden er "utilsiktet" eller når offeret "setter pris på tvangen" el.l. For ved slik "behandling" av lidende, er man med og dreper BUDSKAPET, informasjonen, historien, kommunikasjonen, som den lidende kommuniserer SÅ GODT HAN KLARER.

    Er det snakk om "onde stemmer", må man se dette som den eneste sjanse pasienten har til å meddele den onskapen han ble utsatt for - inntil HAN BLIR HØRT, og ikke møtt med tvang eller "motmakt".

    SvarSlett
  12. Eirik. Jeg ville veldig gjerne tro at det var mulig å unngå makt,men får problemer når jeg f.eks. leser en blogg som heter:"Med hodet såvidt over vann".Dette skjedde på samme dag:

    1. "Stemmen i hodet sa jeg skulle hoppe fra verandaen, så jeg sprang--" Hun ble holdt igjen.
    2."Jeg knuste ei lyspære og kutta meg--"
    3."Jeg gjemte et skjerf og prøvde å henge meg i det".
    Denne jenta er 21 år.

    SvarSlett
  13. Eirik11.8.09

    Jorunn: Ansvarlige må sørge for at ofrene ikke trenger slik kommunikasjon ("atferd").

    Slik "destruktiv" kommunikasjon som eksemplene over beskriver, blir nødvendig når noe avgjørende mangler.

    Her har ikke bare foreldre ansvar og skyld, men også hjelpere - jo mindre "pasienten" høres, jo sterkere blir nøden og desperasjonen.

    Klarer man ikke å møte den lidende uten at denne drives til desperasjon, skal man helt slutte i sitt virke som hjelper, og for alvor gi seg hen til sin egen helbredels-prosess, slik at man tilstrekkelig hører seg selv og dermed den lidende.

    Faglitteratur alene er ikke nok i dette arbeidet, men må til, i tillegg til det avgjørende følelsesarbeidet.

    Enhver "hjelper" som unnviker dette ansvaret, gjør urett og driver pasienten til vanvidd, dersom pasienten pga av sine barndomstraumer ikke makter annet.

    All den tid "institusjonene" og "systemene" ikke tilbyr gode nok forhold, vil pasientene trenge å hoppe fra verandaer, kutte seg med lyspærer og henge seg i skjerf.

    2Systemene" og "institusjonene" består av INDIVIDER, og når ansatte ikke HØRER pasientenes historie og nød, så semnterer de ikke bare tragediene, men PRODUSERER nye i tillegg, i det pasienten atter må være i isolasjon med sin historie og tilstand.

    Når historien, - overgrepserfaringene i tidlig barndom (og ofte før og ved fødsel i tillegg) som alltid ligger til grunne for psykisk "uhelse" - når dette ikke tas på alvor, så blir pasienten atter gjort til offer (reviktimisering/retraumatisering).

    Jenta på 21 år som det refereres til, trengte ikke å skade seg dersom hun ble tilstrekkelig tatt på alvor som (tidligere) offer.

    Tilstrekkelig fokus på barndomsdimensjonen, og på empati medovergrepsofferet, vil tilføre trygghet, som trengs i møte med det som en gang var og som fremdeles føles uutholdelig.

    All den tid "hjelperne" ikke kjenner disse sammenhengene godt nok, vil mange pasienter måtte "klikke" på ny og på ny - slik er biologien; kroppens kamp for at sannheten skal høres.

    Når så denne klikkingen til pasientene (reaksjonen på svik i fortid/foredre og nåtid/hjelpere) omdefineres til "psykisk sykodm", "kompleks genetikk" eller "psykose" - eller "budskapsløshet", og i tillegg møtes med "tvangstiltak" o.l. - ja, da er grusomhetene fullendte.

    Først når "hjelperne" tar ansvar ved å orientere seg tilstrekkelig, i kombinasjon med tilstrekkelig SELV-terapuetisk arbeide der egne traumeerfaringer bearbiede sOGSÅ EMOSJONELT, vil pasientene slippe det "hel-destruktive", suicidale som utvei.

    Kort sagt.

    Hjelperne trenger hjelp, ikke bare på det intellektuelle nivået.

    SvarSlett
  14. Eirik11.8.09

    PS

    Jorunn

    Når man først har drevet et menneske til vanvidd, som i eksempelet med jenta på 21 år, sier det seg selv at man skal redde livet hennes.

    Men man gjør seg skyldig når man driver mennesker til suicidalitet, likeså når man benekter dette og takler ofrenes reaksjoner (feks suicidalitet) på slik kriminalitet (reviktimisering er straffbart) med "tvang" o.l.

    1) Man skal ikke drive mennesker til vandvidd, hverken foreldre eller hjelpere skal gjøre dette.

    2) Både foreldre og hjelpere har FULL MULIGHET til å IKKE drive barn/pasienter til vanvidd, så snart de VELGER Å TA ANSVAR; orientere seg om hva barn/pasienter trenger(kjærlighet og/eller respekt, bevissthet, kunnskap, empati, omsorg) , og HVA SOM SKAL TIL FOR Å TILBY DETTE, nemlig vellykket følelses-traume-bearbeiding hos foreldre/hjelpere, klarer man ikke dette, vil i det minste TILSTREKKELIG bevissthet være med å sikre barna og pasientene, og hindre dem i å måtte kommunisere "destruktivt" - og ikke minst, hindre foreldrene i å behandle barna/pasientene voldelig (strenghet, tvang etc).

    SvarSlett
  15. Per Son14.8.09

    Det er alltid mulig å grave fram noen som forherliger den makten de har vært utsatt for. Men å bruke en variant av stockholmsyndromet for å rettferdiggjøre tvang blir kanskje litt drøyt, Jorunn. Spesielt når det finnes alternativer.

    SvarSlett
  16. Denne kommentaren borte hos Virrvarr synes jeg er bra.

    SvarSlett
  17. Anonym14.8.09

    Kommentaren du linker til er veldig bra!

    "Det at noen får hjelp gjennom psykiatriske tvangsinngrep, kan aldri veie opp for eller rettferdiggjøre at det er mange andre som skades og krenkes gjennom de samme tvangsinngrepene."

    Dette er et utrolig viktig poeng!

    SvarSlett
  18. Eirik15.8.09

    Ja, ein veldig god kommentar, klar og saklig, måtte den runge. Takk, Hege, og Sigrun og alle som meddeler slike klare budskap, Per Son inkludert.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post