26.8.09

Overgrep, foreldelse og erstatning

I forbindelse med lommemannsaken skrev Bergens Tidende i går om foreldelse i overgrepssaker.

En årsak til foreldelsesfrister er en oppfatning om at tiden leger de fleste sår. På tide å revurdere denne vrangforestillingen, kanskje?

Og så har journalisten vært i bloggen min og lest:

Voldsoffer og blogger Sigrun Tømmerås mener at straff er en slags «gjenopprettelse av det moralske univers, altså rettferdighet.» Hun skriver også at offeret slipper «følelsen av å bli ignorert og overlatt til seg selv og dermed bære byrden alene.»

Da jeg greide å anmelde min barndoms krenkere, var saken foreldet. Jeg angrer ikke på at jeg anmeldte, men det fikk altså ingen konsekvenser for et 15 års mareritt av en barndom.

Artikkelen i BT trøster med at ofrene har muligheter til å søke erstatning.

Jo takk, det tenkte jeg å gjøre på den tiden da jeg anmeldte. Men siden terapeutene jeg hadde gått hos bagatelliserte og ikke tok erfaringene mine alvorlig, hadde jeg ingen dokumentasjon å vise til. Derfor måtte jeg droppe å søke om erstatning. I tillegg kunne man ikke garantere at skadevolderne ikke fikk innsyn i søknaden min, der jeg blant annet skrev om nåværende helseproblemer.

OPPDATERING 15.02.10: Voldsoffererstatning gis ikke lenger når saken er foreldet! (dagens Dagbladet)

9 kommentarer:

  1. F-risk27.8.09

    Det krever mye å gå til erstatningssøksmål. Særlig innen det feltet det er snakk om nå, overgrep mot barn. Det er så fortvilende fordi man som barn ofte hverken blir sett eller hørt. Dersom du blir det og noen tar ansvar for å rydde opp i forholdene, er det en lang vei fra å bli hørt og trodd, til å få en anmeldelse videre til en påtale. Der har statsadvokaten i de ulike politidistrikt all makt.

    SvarSlett
  2. Anonym28.8.09

    Sigrun, kan du komme i retten som tilhører til min sak? Jeg behøver støtte!

    Jeg politianmeldte også altfor sent. Ca. 20 år etter overgrepet. En sak som aldri ville kommet for dagen hadde det ikke vært for den uførediagnosen jeg fikk. Den gang, for 20 år siden, var man ikke like bevisst som i dag på hva som anses for "voldtekt". Det ble ikke brukt vold, men han presset seg inn i meg. Jeg våknet av at det skjedde. Jeg husker en eksplosjon av følgende tanke i hodet mitt: Herregud, står det så dårlig til med deg! Og så lot jeg det fullbyrde.

    Etterpå unnskyldte jeg ham på alle måter. Stakkars. Det var kanskje jeg som hadde holdt ham på pinebenken altfor lenge? En gang hadde vi kanskje kommet til å ligge sammen uansett, tenkte jeg....

    Politiet ga meg det råd å ta ut sivilt søksmål.

    So I did!

    Motpart forsøker nå desperat å få saken avvist. For meg er det innmari viktig å møte overgriper/løgneren i retten. Håper dommeren er modig nok til å la det skje!

    Hvis dommeren lytter og respekterer meg og min versjon, vil saken komme opp i rettssalen, og da være åpen tilgjengelig for ALLE. DET er et viktig rettsprinsipp, selv om jeg ikke akkurat forventer tilhørere. Hvem interesserer seg vel for slikt?

    SvarSlett
  3. Hei! Tusen takk for at du skriver om dette! Jeg har mennesker i nær omkrets som kan fortelle det samme, om psykologer som faktisk gjør ting verre i stedet for bedre. Heldigvis fikk de byttet i tide og slapp å bli enda mer ødelagt. Det er greit å vite sånt, nå som jeg selv etter hvert skal møte til time hos psykolog.

    SvarSlett
  4. Sigrun28.8.09

    Anonym: Det skulle jeg gjerne gjort om jeg hadde kunnet. Send meg en mail om du vil jeg skal utdype mer.

    Sunniva: Ønsker deg lykke til!

    SvarSlett
  5. Sigrun: Vil bare rette opp feil fra innlegg før på temaet. Jeg mente anmelde en sak om overgrep og ikke erstatningssøksmål.

    Til Anonym: Sivilt søksmål er en annen type prosess og vel så krevende. Håper du klarer dette. Om dommeren vil la det skje; vil hun nok, så lenge du gjennom advokaten saksøker vedkommende. En annen ting er at dommeren kan legge sterke føringer for en sak. Dette vil jeg skrive mer om i min egen blogg etterhvert. Jeg har saksøkt en psykolog.

    SvarSlett
  6. Anonym30.8.09

    Har også en overgrepssak der min samtaleterapeut ikke har nevnt overgrepet med et eneste ord i journalene fra "terapien". Når jeg nå leser at det heller ikke har skjedd med deg Sigrun o.a. så lurer jeg på om det er fast rutine/kutyme som enhver samtaleterapeut benytter seg av for å unngå at uvedkomne som leser journalen får innblikk i saker om tredje person som disse journalkikkerne ikke har noe med? Altså en beskyttelse av overgriperen. Eller skyldes det at terapeuten ikke har tatt pasienten på alvor?

    SvarSlett
  7. Mille30.8.09

    Anonym: Jeg tror en del terapeuter gir f i overgrepene og at de derfor mener det ikke er vits i å skrive om det i journalen. Heldigvis hadde jeg noen behandlere som har tatt seg bryet med å skrive det ned, så her skal det søkes om erstatning!

    SvarSlett
  8. Sigrun30.8.09

    Anonym: Det er nok nevnt av noen i journaler at jeg ble påført traumer i barndommen. Men det ble aldri hovedfokus i terapien og ble gjort til en uviktig ting i forhold til helseproblemene mine.
    Det hadde liksom ikke noe med saken å gjøre, et fenomen A L Kirkengen også skriver om i boka "Hvordan krenkede barn blir syke voksne".
    Ifølge en psykolog ved Alternativ til Vold lærer psykologer like lite om dette i utdanningene i dag som de gjorde for 20 år siden.

    SvarSlett
  9. og så må jeg rette meg selv igjen:
    Det er statsadvokaten i statsadvokatembetet som retter påtale av evnt overgriper.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post