2.8.09

"Gå på rommet!" - om skjerming i psykiatrien

Skjerming i psykiatrien regnes ikke som tvangsmiddel. Også frivillig innlagte pasienter kan bli utsatt for det. Men det kan likevel erfares som tvang, og være ydmykende.

En pasient hadde hatt hyggelig pårørendebesøk ute i hagen. Hun ville ikke inn på skjermet avsnitt igjen da den tilmålte besøkstiden var over. Protesten førte til at vi bar henne inn under rop og gråt. Jeg fant denne praksisen etisk vanskelig og tenkte at det måtte finnes andre måter å gjøre dette på. Dette sa jeg til en kollega, som svarte ganske kort at hun ikke opplevde praksisen som noe problem siden disse pasientene jo var syke.

På skjermingsrommet ble jeg en sykepleier som snakket strengt og bryskt til pasientene; ”Gå inn på rommet, ikke gjør dette!” Jeg ble en annen enn den jeg var i somatiske sykehusavdelinger hvor omsorgsfull tilnærming til pasientene stod mer i fokus.

Jeg opplevde også episoder på skjermet avsnitt hvor personalatferden var av en slik karakter at den ville vært oppsigelsesgrunn på en somatisk avdeling. Pasientenes lave sosiale status på psykiatriske akuttposter i forhold til i somatiske sykehusavdelinger var åpenbar, blant annet når det gjaldt aksept for uhøflig personaloppførsel.

I hvilken grad postene benyttet seg av skjerming som metode, avhang av om personalet så på metoden som et gode eller som uheldig tvang man burde unngå.

Jo mer bruk av kontroll, jo sterkere virket også behovet for å beskytte seg mot reaksjonene på kontrollutøvelsen.

Fra Reidun Norvolls doktoravhandling om skjerming.

Noen brukere forteller at de samfunnsmessige fordommene mot personer med psykiske lidelser kan være smertefullt fordi det skaper avstand. De mente også at dette gjenspeiler seg i personalets holdninger som ofte skiller for skarpt mellom "oss og de", i stedet for å se at de selv kunne hatt problemer om de hadde samme bakgrunn.

Sintef-rapport om brukerorienterte alternativer til tvang.

72 kommentarer:

  1. Psykiatrisk tvangsskjerming og all annen psykiatrisk tvangsbruk må strengt forbys gjennom straffeloven.

    Allmenn nødrettslovgivning som ikke diskriminerer noen menneskegrupper, vil håndtere faresituasjoner.

    Skjermingen er tvang. Tvangsskjerming. Det høres ikke så ille ut - men det kan være ille ja - for det har jeg forsøkt mange nok ganger.

    Det er helt vanvittig at folk ikke forstår snart.

    Er folk helt blinde? Hva er det som gjør at folk tror på det som tvangspsykiatriens ansatte sier? Hvor lenge skal dette samfunnet la seg blinde av psykiatrens såkalte kunnskap?

    For noen folk.... Tror man virkelig at skjerming fører til noe godt? For meg medførte det iallefall masse elendighet...... For noen folk... at de ikke kan forstå snart! Og forskere og andre! Si NEI til slik elendighet!

    Få en STOPPER for slik tvangsvirksomhet!

    Usj!

    SvarSlett
  2. Helt utrolig virksomhet den skjermingen. Eksempelvis 30 minutter på rommet, 30 minutter ute, eller inne på rommet i timesvis og dagesvis - hva skulle det være bra for? Hadde de bare hatt noen teorier bak det? Men hvor er teoriene bak hvordan skjerming virker? Og ikke minst, hvor er oversikten over de mulig negative effektene av skjerming? Og at det ikke formelt regnes som tvang, det viser jo bare hvor lite man har forstått... Hva har egentlig psykiatriens ansatte egentlig forstått av hvordan pasienter reagerer på tvang? Kan noen gi meg en henvisning til en lærebok i psykiatri hvor teorier om skjerming og annen tvang omtales? Står det noe om det i doktorgradsarbeidet?

    SvarSlett
  3. Men det du siterer fra doktorgradsarbeidet til Norvoll bør jo få folk til å våkne... men neida... verden går videre - presis som før! Utrolig...

    SvarSlett
  4. Psykiatrien har sikkert sine teorier om hvordan skjerming og annen tvang virker, og en lang liste over mulige senvirkninger - men uansett - psykiatriens teorier er ikke riktige. Psykiatriens teorier blir nødt til å være meget mangelfulle - det viser min egen erfaringer. Men det nytter ikke noe hva jeg skriver - det blir uansettt misforstått. Og når til og med ikke et helt doktorgradsarbeid blir forstått - og masse annet - vel - hva skal man da gjøre...

    Usj!

    Si NEI til skjerming og all annen psykiatrisk tvang!

    Er dette samfunnet helt blindt eller? Hva skal til for at man skal våkne?

    SvarSlett
  5. Jan Olaf: Norvoll skriver om teorier bak skjerming.

    SvarSlett
  6. Meget interessant afhandling, som jeg bare lige skimtet igennem, og stadigt mangler de sidste kapitler at se nærmere på (mens det er dem - kap. 9, 10 og 11 især - der ser mest spændende ud).

    Umiddelbart snubler jeg lidt over dette udsagn:

    "En psykisk lidelse kan føre til at vedkommende får problemer med en grundleggende ontologisk tillit til seg selv, og tilliten til den sociale omverdenen kan svekkes,..." s. 72

    Synes, Norvoll her begår densamme fejl, som systemet generelt: den "psykiske lidelse" betragtes som årsagen til alt andet, og der spørges ikke ind til årdagen til den "psykiske lidelse selv. Laing siger, at en fundamental mangel af ontologisk tryghed/tillit er så at sige årsagen til f.eks. "skizofreni" (The Divided Self). At "fejlen" altså ikke er den "psykiske lidelse" (=det "psykisk syge" individ), men et mistillit skabende miljø.

    Og så måtte jeg smile lidt, da jeg læste følgende citat:

    "...det er mange som ser på sjerming som straff, og det vil jeg ikke at det skal være." (s. 153)

    "det VIL jeg ikke..." Jahahhh...

    SvarSlett
  7. Undskyld stavefejl! Har megatravlt, skal på arb.

    SvarSlett
  8. Nu har jeg kigget på resten. Må sige, at det var rimeligt, men også kun rimeligt, ok læsning. En ting er skærmning i sig selv, som helt klart er aldeles urimelig i min verden, en anden er omtalen af emnet.

    Jeg kunne have ønsket mig, at Norvoll havde tænkt lidt udover de begrænsninger, en opfattelse af "psykisk sygdom" som sygdom skaber. Men det magter hun altså, på tods af antydninger i det sidste kapitel, heller ikke, og ender derfor op med forestillingen om et "alternativ", der egentligt ikke er noget alternativ.

    Konkret er det ærgerligt, at hun åbenbart a) ikke har talt med nogen "patienter", der ikke opfatter sig selv som "patienter", og b) ikke har kendskab til/ikke har set (villet se?) på et virkeligt alternativ som - bingo! Soteria, selvfølgeligt.

    Derudover finder jeg det problematisk, at skelne mellem fysisk tvang og vold. Fysisk tvang er vold. Længere er den ikke. Og jeg finder det også problematisk, at hun misser at erkende den klokkeklare double bind, der ligger til bunds for et system, der foregiver at ville hjælpe (behandling), mens det skader (tvang, kontrol), og der faktisk træder mest markant frem, når personalet prøver på at udvise omsorg ved f.eks. at tale med "patienten" om tvangstiltag. I mine øjne er det bare et forsøg på, at opnå "patientens" tilgivelse (og, om muligt, endda hans/hendes taknemmelighed). Mens tvangstiltag simpelthen er utilgivelige. Som psykiatriinteresseret sociolog burde Norvoll være bekendt med Bateson.

    Så, selv om det er glædeligt, at hun analyserer og understreger skærmningens negative sider, så er det også meget ærgerligt, at hun ikke formår at tænke længere end til at psykiatrien må forbedres. Her vil jeg bare citere tyske Kerstin Kempker, der har skrevet en artikel med overskriften: "Psychiatrie, feministisch. Ein Paradoxon oder: gibt es ein freundliches Unrechtssystem?" ("Psykiatri, feministisk. Et paradoks eller: findes der et venligt uretssystem?")

    SvarSlett
  9. Marian: Takk for kommentarer!
    Jeg fant Kerstin Kempkers artikkel (vet så vidt hvem hun er, hun var i Oslo sammen med Peter Lehmann for en del år siden). "Feminismus ist kein geschützter Begriff. Es gilt ihn zu füllen. Nicht mit Diagnosen, sondern mit dem Verzicht auf sie." Dessverre er det så lite igjen av mine tyskkunnskaper at jeg ikke skjønner alt hun skriver.
    Du er velkommen til å gjesteblogge i bloggen min, om du føler for det. Soteria f.eks. er det mange nordmenn som ikke kjenner til.

    SvarSlett
  10. Sigrun: Jeg fik ikke linket til den, fordi den direkte URL (her er den, hvis nogen skulle være interesseret) kun kommer frem, hvis man finder den via en google-search (i stedet for at gå igennem Antipsychiatrieverlag's hjemmeside, som jeg gjorde). Har skrevet en del suverænt gode artikler og bøger, Kerstin Kempker.

    Gæsteblogging: Har ikke glemt diagnosehistorie-emnet. Har bare, (u)vanen tro, fjumret rundt med alt muligt andet, og skal absolut genopfriske Paula Caplan inden jeg skriver noget. Og Soteria - jeg googlede lige, og der dukkede ikke noget andet op på norsk, end et par korte nævnelser et par steder hen. Utroligt!

    SvarSlett
  11. Eirik2.8.09

    janolaf: jeg skjønner hva du skriver. jeg har opplevd det samme selv, og det betyr mye å høre deg.
    det er en avmektig erfaring, å bli utsatt for slik vold, og å ikke bli hørt og forstått når man forsøker å formidlle og meddele.
    jeg trenger å bli hørt, det er veldig viktig for meg, jeg søker noen som kan høre. høre uten å bruker teori defensivt.
    det finnes heldigvis mye teori, faglitteratur som støtter vår kritikk og trolig utrolig mange ofre som ikke vil tie, og humane hjelpsomme mennesker som har evne til å høre og handle.
    årsaken til volden i psykiatrien, som alle steder, er helt "enkel":
    det at man benekter og ikke bearbeider sitt tap av tilstrekkelig kjærlighet i barndommen, slik at man ikke blir empatisk nok.
    Tenk at samtlige ansatte i psykiatrien som aksepterer voldsbruk er ovegrepsofre i benektelse!
    Ja - de trenger hjelp.
    http://www.youtube.com/watch?v=C2uNfn_CtZw

    SvarSlett
  12. Eirik2.8.09

    Jeg skrev:
    Tenk at samtlige ansatte i psykiatrien som aksepterer voldsbruk er ovegrepsofre i benektelse!

    Og jeg må legge til:
    samtlige ansatte i psykiatrien som aksepterer bruk av vold er overgrepsofre i benektelse eller i utilstrekkelig bearbeiding av overgrepet (jeg kaller også utilstrekkelig kjærlighet i barndommen for et overgrep mot barnet).

    Mennesker som erkjenner og bearbeider (så godt nok som mulig) sine overgrepserfaringer i barndommen, KAN bare ikke være med på voldsbruk senere.

    Mennesker uten overgrepserfaringer vil selvsagt også aktivt avstå fra og protestere mot alle former for voldsbruk.

    Med andre ord, i det benektelsen av disse sammenhengene opphører, og mennesker tar ansvar, vil vi ikke bare få slutt på at noen i det hele tatt "blir psykiatriske pasienter", vi vil også få slutt på mennesker som vil bygge og arbeide i voldsinstitusjoner (feks psykiatri) og oppleve seg som ufaglærte eller profesjonelle hjelpere!

    SvarSlett
  13. Eirik2.8.09

    Marian skriver:

    Så, selv om det er glædeligt, at hun analyserer og understreger skærmningens negative sider, så er det også meget ærgerligt, at hun ikke formår at tænke længere end til at psykiatrien må forbedres. Her vil jeg bare citere tyske Kerstin Kempker, der har skrevet en artikel med overskriften: "Psychiatrie, feministisch. Ein Paradoxon oder: gibt es ein freundliches Unrechtssystem?" ("Psykiatri, feministisk. Et paradoks eller: findes der et venligt uretssystem?")

    Det er et godt sitat.

    SvarSlett
  14. Eirik: Jeg synes ikke at man kan utsi noe om bakgrunnen til tusenvis av ansatte i psykiatrien. Jeg tror overgrep mot pasienter også kan forklares på systemnivå. Som Norvoll selv sier: Hun ble en annen type pleier når hun jobbet på psykiatrisk akuttavdeling enn når hun var i somatikken. Det blir feil å kritisere ansatte utelukkende på individnivå, når det er det pasientene kritiserer behandlere og pleiere for å gjøre med dem.

    SvarSlett
  15. Jeg har så vidt skomlest gjennom kommentarene som har kommet på dette blogginnlegget, hvor man kritiserer bruken av skjerming og setter skjerming i et søkelys som er av svært negativ karakter. Skjerming i mange av innleggene som er skrevet her, blir beskrevet som et tvangsmiddel, og praksisen med skjerming innenfor psykiatrien blir omtalt som overgrep! At personalgruppen innenfor Psykiatrien er skyldig i overgrep mot mennesker!

    Jeg har ikke kjennskap til innleggenes personlige/faglige erfaringer om bruk av skjerming innenfor Psykiatrisk virksomhet. Jeg kan kun skrive ut i fra egen erfaring og opplevelse med dette fenomenet som blir brukt innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk.

    For mange psykisk syke, som er innlagt innenfor en Psykiatrisk sykehusklinikk, er skjerming et nødvendig miljøterapeutisk verktøy som blir benyttet. Skjerming innenfor psykiatrisk institusjon har primært tre viktige roller:
    1) Å hjelpe pasienten til indre samling

    2) Å beskytte/skåne andre pasienter

    3) Å gi personalet oversikt slik at de kan fungere mer terapeutisk
    (Lorentzen, von Krogh og Island, i Vaglum 1984, s 208 - utdrag hentet fra: Fra kaos mot samling, mestring og helhet, Liv Strand)

    Nå er det også viktig, syns jeg, å være klar over at det finnes forskjellige "måter" man skjermer en pasient innenfor Psykiatrisk post på. Det er som følger:
    1) Skjermet i enhet:
    - sammen med personalmedlem i skjermingsenheten
    - kan delta i realitetsnære, praktiske gjøremål
    - tur på området med følge
    - eventuelt gå i trimrom eller lignende
    - (ikke delta i gruppeaktiviteter - da dette kan øke den indre uroen som pasienten har)

    2) Delvis skjerming:
    - som over, men i tillegg delta i små pasientgrupper i avgrenset tid

    3) En å være sammen med:
    - begynne å gå ut av skjermingsenheten
    - en av personalet holder seg i nærheten av pasienten ("buffer" mellom pasienten og miljøet)

    4) En å relatere seg til:
    - en fast av personalet å hendvende seg til ved behov, pasienten er initiativtaker.

    Det er mange kritikere innenfor Psykiatrisk sykehusklinikk og jeg syns det er spennende og interesangt å lese om dette emnet, da jeg arbeider innenfor Psykiatrisk Sykehusklinikk. Jeg har kjennskap til hverdagen på en psykiatrisk avdeling, både innenfor mitt arbeid og privat.

    Fokuset bør rettes på de positive tingene som faktisk skjer innenfor Psykiatrisk behandling, og være mindre fokusert på det negative (selvom jeg syns det er veldig viktig å være, men noen ganger er det kun det negative som desverre nok blir fokusert på)!

    Jeg kan aldri huske å ha lest et innlegg om Psykiatrien som er av en mer positiv ladning. Aldri blir det skrevet om alle de psykisk syke som faktisk, ved bruk av hjelp, har kommet ut i samfunnet og lever et verdig liv! Hvorfor kan man ikke begynne å fokusere på disse hendelsene?? Hvorfor skal Psykiatrien hele tiden bli satt i et dårlig søkerlys, når det faktisk er mye godt som skjer,- som feks bruk av skjerming til pasienter som trenger det pga en massiv indre uro, som i værste fall kan forverre pasientens psykiske helse!

    Takk for meg.

    SvarSlett
  16. tempesta23: Du spørger, hvorfor der ikke findes mere positiv omtale af pykiatrien. Svaret giver vel sig selv, tænker jeg: fordi der ikke findes flere positive erfaringer med psykiatrien, end der gør. Hvad tror du, hvorfor der overhovedet findes en psykiatrikritik/antipsykiatri? Det var da egentligt meget mærkeligt, når der jo ikke findes en kardiologikritik/antikardiologi, f.eks., ikke?! Læs Reidun Norvolls dissertation, og få øjnene op for, hvor "samlende" og "terapeutisk" de mennesker oplever skærmning, der i praksis udsættes for den!

    Det er ikke hjælp, det er ene og alene opdragelse via straf. Eller kald det (kul)sort pædagogik. Det er rigtigt, at man selv kan have et ønske om fred og ro omkring sig. Især hvis man er meget angst andre mennesker. Jeg har selv været dér. Men jeg kan også forsikre dig, at dette ønske er ikke ensbetydende med et ønske om at blive spærret inde, og miste den sidste rest af sin integritet, sin værdighed, og sin selvbestemmelsesret som menneske. Spørg dig selv, hvordan du ville have det, hvis du var i en emotionelt meget sårbar tilstand, fordi du pludseligt reagerer voldsomt på fortidens traumer (reaktionen kender du vel kun betegnet som "psykose"), der i sig selv er forårsaget af, at man har nægtet dig din integritet, værdighed og selvbestemmelsesret, hvis disse traumatiseringer blev gentaget, denne gang forklædt som "hjælp". Det er retraumatisering, ikke terapi.

    Der findes andre muligheder, hvorpå man kan imødekomme f.eks. "psykotiske" menneskers ønsker og behov, uden at man samtidigt krænker disse mennesker på altødelæggende vis, som psykiatrien gør det. Soteria House er en sådan mulighed. Men spørgsmålet er selvfølgeligt, om psykiatrien overhovedet ønsker, at imødekomme...

    Mht. alle de mange, som psykiatrien har hjulpet: hvor er de? Jeg kender nogle få, der påstår, at have fået hjælp. Og her drister jeg mig at sige, at der findes noget, der hedder "Stockholm syndrom", der typisk opstår som følge af dyb traumatisering, mens man befinder sig i en total afmægtig situation, uden chance for at kunne undgå mishandlingen. En situation som den man befinder sig i i tvangspsykiatrien.

    De fleste mennesker jeg kender, er blevet både fysisk og psykisk svært skadede af psykiatrisk "behandling". Og udover disse "ankdotiske" tilfælde, hvor psykiatrien oplevedes som dybt krænkende, så tænker jeg at recoverytallene taler deres eget sprog: hvor mange er det lige, psykiatrien har formået og formår at helbrede, og jeg mener her fuld recovery, når vi taler f.eks. "psykoser", "skizofreni", "bipolar lidelse"?!

    SvarSlett
  17. Anonym3.8.09

    tempesta23: personalgruppen innenfor Psykiatrien ER skyldig i overgrep mot mennesker. Grove, systematiske overgrep, undertrykkelse og mishandling. Det er det på tide å ta innover seg.

    SvarSlett
  18. Sigrun/Eirik: Jeg kan godt følge dig i din kritik, Sigrun. Selvfølgeligt gør vi os skyldige i detsamme, som vi bebrejder systemet for at gøre mod os, når vi anklager den individuelle ansatte i systemet. Men, ligesom individuel bevidstgørelse som regel hjælper enormt til at man kommer igennem og ud af psykiske kriser såsom "skizofreni" f.eks., så er bevidstgørelse også den eneste vej, der kan føre til forandring mht. de forsvarsmekanismer, Eirik påpeger ligger til bunds for, at systemet fungerer som det gør. Hvilket vil sige, overordnet set, retraumatiserende.

    Et rigtigt godt eksempel for bevidstgørelsens helbredende (i videst tænkelig omfang) virkning er Bonnie her. Og hun er jo ikke den eneste. Den amerikanske psykolog Bruce Levine siger i et foredrag:

    "De healere, de moralbyggere, jeg har mødt, har sjældent været professionelle indenfor psykiatrien. De har befundet sig udenfor dette område. Og de eneste, der befandt sig indenfor det, var igen folk, som på en måde har været rebeller, modstandere. Og en stor del af de bedste healere jeg har kendt mens jeg gik på graduate school [videregående universitetsuddannelse efter første eksamen], eller mennesker jeg har kendt, der var kandidater i psykiatri, de droppede ud, fordi de simpelthen ikke passede ind. De følte sig utrolig fremmed indenfor denne form for mekanisk, ikke-healende model, de blev introduceret til og undervist i."

    Jeg synes, det Eirik siger kan ikke siges ofte nok. Kunsten er måske, at få det sagt på en ikke-anklagende måde. Det kan være uhyre svært, når man selv har været/er offer for overgrebene, som vi jo ikke kan nægte, fandt og finder sted, hvorfor vores eget ego igen og igen prøver på, at få hevn. På en måde, mere eller mindre, er vi jo allesammen lidt "narcissister", i det omfang som vi har et ego, og altså ikke er fuldt "enlightened", dvs. altid helt bevidste om alt det vi siger og gør. Og samtidigt er det måske her, at bevidstgørelsen finder sted. I det, at jeg erkender at selv være "narcissist", et begreb, et stempel, ja, jeg jo gerne bruger for at sammenfatte de forsvarsmekanismer, Eirik beskriver.

    Jeg har haft rigtigt meget gavn af at analysere og forstå disse mekanismer. Det har givet mig mere "compassion" (om end der også stadigt er en del vrede involveret) både mht. dem, der arbejder i og for systemet , som mht. dem, der er årsag til, at jeg overhovedet endte i krise, og det hjælper mig til at blive igen og igen bevidst om mine egne, destruktive forsvarsmekanismer.

    Det er klart, at det ikke kun er den enkelte ansattes ansvar. Men systemet er skabt af og består af enkeltindivider. Og de har allesammen et ansvar for, hvordan systemet fungerer. ligesom alle mennesker har et ansvar for deres egne ord og handlinger.

    SvarSlett
  19. Eirik4.8.09

    Sigrun:

    Så å si hele verdens befolkning er traumatisert i barndom (tap av tilstrekkelig kjærlighet/respekt og ikke å kunne meddele denne smerten som barn er også traume/overgrep/misbruk/mishandling, sett fra barnets perspektiv og kunnskapen vi har om barns biologiske behov for - tilstrekkelig kjærlighet).

    Det er grader av disse barndoms- traumatiseringene/overgrepene, og i hvilken grad ofrene/barna har former for reddende vitner.

    Alle former for destruktivitet ("uhelse" inkludert) er alltid konsekvenser og følger av, uttrykk for og reaksjoner på disse barndomstraumene.

    Såkalt "psykisk lidelse" er aldri annet enn en reaksjon på overgrep/traumer i barndommen.

    "Man blir psykiatrisk pasient" på grunn av at overgerpene/traumene overses og forblir ubearbeidet.

    Det å "være hjelper" (faglært eller ufaglært) og overse traumene og behandle (mishandle) pasienten med "regler, metoder, "grenser", tvang, diagnoser, journaler, utenfra-blikk, objektivisering, psykologisering, defensiv teori etc, skjer FORDI GRADEN AV UERKJENT OG UBEARBEIDET OVERGREP/TRAUMER I BARNDOMMEN til hjelperen er for stor; "hjelperen" har ikke sortert godt nok i egen smerte/bakgrunn/barndom, og over- og viderefører volden han/hun/hin selv ble utsatt for som foster/baby/barn til pasienten (og kaller det behandling, med støtte fra konvensjonell, etablert tilnærming).

    SvarSlett
  20. Eirik4.8.09

    Forts:

    Du skriver:

    "Som Norvoll selv sier: Hun ble en annen type pleier når hun jobbet på psykiatrisk akuttavdeling enn når hun var i somatikken."

    Fordi Norvoll har opplevd en mildere grad av overgrep/traumer i barndommen og/eller erkjent og bearbeidet traumene i noen eller god (men ikke god nok) grad, så kan empatien, kritikken og protesten hennes fungere og motivere henne til å arbeide for bedre forhold i spykiatrien.

    Hadde Norvoll eneten 1) ikke opplevd traumer i barndommen eller 2) tilstrekkelig erkjent og fått berbeidet traumene, hadde hun ikke akseptert akuttavdelingen i det hele tatt, hun hadde kun protestert og enten 1) funnet en helt human arbeidsplass eller 2) vært travelt opptatt med å bygge og/eller organisere faglig og humant oppdaterte (empatiske, opplyste) nødhavner for tidligere overgrepsofre (som psykiatri velger å definere som "psykisk syke" og psykologer m.fl veger å kalle "mennesker med en psykisk lidelse").

    Det er et viktig poeng:

    Graden av traumer i barndommen og av erkjennelse og god bearbeiding av disse, avgjør vår atferd som "spykiatriske pasienter"/overgrepsofre eller "ansatte i spykiatrien/helse/sosial/velferds-"vesenet" (overgrepsofre) (begge grupper uten tilstrekkelig erkjennelse av, hjelp for og bearbeiding av sine barndomstraumer).

    Det er ikke KRITIKK AV noen av nevnte grupper å peke på disse sammenhengene.

    Man kan ikke la være å peke på disse sammenhengene, selv om de er ubehagelige eller aktiverer ulike former for forsvarsmekanismer.

    Det er klart at man likevel KAN KRITISERE FAGfolk som utsetter "pasienter" for sin bakgrunn (usortert barndom og utilstrekklig utdanning/teori) - det er meget alvorlig, og selv om disse "hjelpere" skulle "opplevse seg som velmenende", eller si at "vi kjenner per dags dato ingen bedre løsninger i møte med pasienter", så har slik vold (!) alvorlige konsekvenser, også når/selv om volden "ser mild ut"; unintentional violence damages, too.

    SvarSlett
  21. Eirik4.8.09

    Forts.

    Du sier:

    "Eirik: Jeg synes ikke at man kan utsi noe om bakgrunnen til tusenvis av ansatte i psykiatrien."

    Nimrod Pik, lege og tidligere website-assistent for Alice Millers ´Reader´s Mail´ ( http://www.alice-miller.com/readersmail_en.php ), skriver:

    "Everyone has been abused in childhood. This is what most people call "upbringing": punishments, humiliations, constant criticism, "spanking", beating, and sometimes sexual exploitation. In later life, unacknowledged abuse can cause psychiatric and medical illness, abuse of alcohol and drugs, and destructive relationships. The hatred it creates is the root of all violence: from delinquency to world wars. Stop it now!"

    Her "utsier han noe om bakgrunnen" - til hele verdens befolkning. Alice Miller gjør det samme overalt i sitt skrivende virke fra 1979 til den dag i dag som 85-åring. Hun skriver om verdens befolknings og traumeerfaringer at de gjelder "minst 90 %", "så å si alle", osv. Det at alle i barndommen svikes i ulike grader og med ulike reddende-vitne-erfaringer, medfører all verdens destruktivitet (uhelse, krig, vold etc) - "psykisk sykdom" og uempatisk "behandling" i psykiatrien inkludert. Psykiatrien eksisterer fordi benektelse av disse sammenhengene eksisterer. Jeg tviler ikke på at pasienter "får frisk luft, kjeks, vafler, kan få se på Idol og lese Se & Hør, eller diskutere teologi og filosofi", men dette kan ikke være med og bearbeide og frigjøre smerten, oppstått på grunn av relle traumer/overgrep i barndommen (og ofte i ungdom og voksen alder i tillegg). En "akuttavdeling" kan helt sikkert "sikre" den lidende, noen ganger også humant, men ofrene kan først få varig endring og frigjøring ved at det er et tilstrekkelig faglig og humant rom for det de kommuniserer (traumerekajsoner), enten det er i form av klar eller såkalt uklar tale.

    Hvilken annen årsak enn benektelse (dissosiasjon i tilknytning til ansattes egne fortrengte overgerpserfaringer) skulle være forklaringen på dagens psykiatri, som ikke i det hele tatt entydig representerer disse informasjonene og sammenhengene (barndomsdimensjonen og den empatiske tilnærmingen til overgrepsofrene)?

    Man beskytter foreldrene (til ansatte og innlagte), unngår "ubehaget", velger "sort pedagogikk" (jmf tempesta23 sin kommentar over om hvordan man i spykiatrien tilslører fakta og fokuserer på "fungering" (hvor mange selvmordere/andre mordere har ikke vært "fornøyde og fungerende", enten i form av psykiatriske pasienter eller annet før de "myrdet i affekt"; de hadde bare fått hjelp til "tilpassing" og ikke hjelp med tilstrekkelig erkjennelse og bearbeiding av barndomstraumer; det beviser deres "plutselig overraskende destruktive atferd" (av blokkerte/uopplyste kalt "kompleks psykisk sykdom").

    SvarSlett
  22. Eirik4.8.09

    Sgrun skriver:

    "Jeg tror overgrep mot pasienter også kan forklares på systemnivå."

    Nettopp!

    Og du skriver:

    "Det blir feil å kritisere ansatte utelukkende på individnivå"

    Helt enig!

    "Systemer" i det hele tatt blir overflødige når det avgjørende er på plass:

    Tilstrekkelig kjærlighet.

    Mens vi jobber for det (bevisste foreldre, parenting from the heart og ovegrepesofre i god bearbeiding) må vi fortsette å protesterte mot fortielser, taushetsmurer i forbindelse med barndomsdimensjonen; inkludert SYSTEMENE som er basert på disse (feks spykaitrien).

    Fortielse og fornektelse av fakta (all destruktivitet (inkl "psykisk uhelse" og hele institusjonen/systeme "psykiatrien") i verden er resultat av uerkjente eller ikke godt nok-erkjente og ikke-bearbeidede eller ikke godt-nok bearbeidede barndomstraumer) er VOLD, sett fra ofrenes perspektiv - de blir ikke hørt eller møtt med sin kommunikasjon (smerte, symptomer), men "behandlet", "oppdratt", med "metoder", gjerne "skjerming, tvang, medisin" og "ei hand å holde i" ("derre sangen e så kosli, sjø! må ittj værrå så lei dæ, ta dej no ein kjeks og gå dæ en tur, hør på Ricky Martin, må itt grubbl over barndommen"-o.l.").

    SvarSlett
  23. Anonym:

    Det er litt skremmende å høre at du kan ta alle under samme "tak" ved personalgruppen innenfor Psykiatrien. Det er absolutte ikke slik det er i praksis. Hva slags erfaring du har innenfor psykiatrien kan kun kommenteres etter egen opplevelse, og ikke ta samtlige under din egen konklusjon. Hva ville skjedd dersom samfunnet ikke hadde hatt psykiatrien som et helsetilbud? Hva ville da skjedd med den hjelpen mange mennesker har behov for?

    SvarSlett
  24. Eirik4.8.09

    tempesta:

    Du skriver:

    "Hva slags erfaring du har innenfor psykiatrien kan kun kommenteres etter egen opplevelse, og ikke ta samtlige under din egen konklusjon."

    Jeg skriver ikke om egne erfaringer her, men om de sammenhengene (barndomsdimensjonen) som du og systemet som du jobber i fortier.

    Å fortie disse sammenhengene og kalle dette for "hjelp", vil nok slå an ikke bare hos "fagfolk flest", men også "folk flest", inkludert "pasienter".

    Men skal vi ha håp om å løse opp de blindflekkene vi kaller "psykiatri" og som du kaller "hjelp", er det nødvendig å ta ansvar for å slutte med fortielsen.

    Selvsagt er det hardt for ansatte å erkjenne at også de trenger denne prosessen, all den tid de definerer seg som "hjelpere" o.l.

    Når det er sagt, vi kan alle hjelpe hverandre, så lenge fortielsen (av barnomsdimensjonen) oppheves og man er trygg nok med empatiske erfaringer i denne prosessen.

    At dette er skremmende/at det er skremmende å høre dette for en som jobber i psykiatrien kommer ikke som en overraskelse, men det er en helt uakseptabel og utilgivelig situasjon at kunnskapsnivået er på det planet, her har ikke bar eforeldre, men også utdanningsinstitusjonene skylden, men til syvende og sist du - og jeg - individet - ansvaret, for å orientere oss, så vi kan høre fakta uten å skremmes, eller for den saks skyld, skremmes, uten å malplasere årsaken.

    Man skremmes fordi man kommer i kontakt med noe som er truende, nemlig følelsene knyttet til tidlig barndom og dens referansepersoner.

    Skal du ta innover deg informasjonene mine kommer du ikke utenom disse følelsene, og det FINNES hjelp i denne prosessen.

    SvarSlett
  25. Eirik4.8.09

    jeg skrev:

    "Skal du ta innover deg informasjonene mine kommer du ikke utenom disse følelsene, og det FINNES hjelp i denne prosessen."

    Selv om det sier seg selv, legger jeg til: Du finner ikke ledsagslen i denne prosessen i psykiatrien eller i tradisjonelle eller alternativ terapi. Hvem som helst som har vært gjennom denne "ansvarsprosessen" med å føle og forbinde i sammenheng med opplevde barndomstraumer, og som har hatt hell i prosessen, kan støtte en, om det så er en vaskedame eller en doktor!

    SvarSlett
  26. Eirik:

    Om jeg har forstått ditt innlegg riktig så prøver du å formidle følgende: Mennesker, individet, som gjennom barndommen har opplevd et traume, og deretter i ung voksen alder utvikler en psykisk lidelse/påkjenning basert på traume, vil og kan få tilrettelagt og kvalitetssikret hjelp av et annet individ som har opplevd det samme/tilnærmet lik det samme traume fra barndommen? Jeg må si meg fullstendig uenig i dette!

    Det er veldig interessangt (beklager stavefeil) å lese motkommentarene dine, og jeg skal si meg enig at det burde vært praktisert innenfor dagens psykiatri behandling, en bedre utredning for å kartlegge om det fantes årsaker knyttet til en eventuelt barndomstraume. Og dersom det var tilfelle, arbeide miljøterapeutisk og individuellterapeutisk fra dette traume. Men det er vel ikke tilfelle i alle situasjoner hvor et menneske blir psykisk syk, man ser årsaken fra barndommen av? Blir det ikke da feil å fokusere en behandlingsretning utfra tanken om at dette er forårsaket fra barndomstraumer??

    SvarSlett
  27. Sigrun4.8.09

    tempesta23: Svært mange som er pasienter og klienter innen psykisk helsevern, er traumatisert som barn. Men det gir helsevesenet ofte en god dag i, for det er opptatt av "symptomer" og diagnoser.

    En studie fra 2006 viste at BUP oppdager voldbakgrunnen til bare én prosent av sine voldsutsatte pasienter, og 12 prosent av de seksuelt misbrukte pasientene. Det er sikkert overgriperne deres glade for.

    SvarSlett
  28. Sigrun:

    Har du statistikk å vise til dem "svært mange" som er traumatisert som barn?

    SvarSlett
  29. tempesta23: Meget kort sagt, findes der kun én vej ud af eksistentiel lidelse (såkaldt "psykisk sygdom"): bevidstgørelse og bearbejdning. Erfaringen viser, at det som oftest er mennesker, der enten fordi de selv har gennemgået kriser, og har taklet at klare dem via nævnte bevidstgørelse og bearbejdning, eller fordi de tilhører den meget meget lille gruppe af heldige, der har fået en bevidstgørende opvækst, der egner sig bedst som hjælpere for mennesker i eksistentielle kriser.

    Således var faglig ekspertise ikke et ansættelseskriterium for Soterias medarbejdere. Menneskelige egenskaber som empati og evnen til at respektere den anden fuldt ud som ligeværdigt, var.

    Du skylder mig for resten stadigt, at komme med nogle tal angående hvor mange mennesker psykiatrien har formået/formår at guide igennem og (helt!) ud af kriser. Og helt ud betyder uafhængig af psykiatriske tjenester (nul psykofarmaka), arbejdsdygtig, socialt liv, symptomfri (jf. Courtnay Harding).

    SvarSlett
  30. Sigrun4.8.09

    tempesta23: Tror du psykiatrien fører statistikk over slike ting, du da?

    SvarSlett
  31. tempesta23: Her er lidt statistik til dig. Bemærk, at der alene er tale om "physical or sexual abuse", mens der ikke er taget højde for ren emotionel og/eller verbal misbrug/omsorgssvigt. Desuden var Hammersley og Read i mange tilfælde ikke i stand til at afgøre, om misbrug/omsorgssvigt spillede en rolle, da "patienterne" i langt de fleste tilfælde aldrig var blevet spurgt om dette, det altså var overladt til tilfældighederne, om "patienterne" af sig selv på et tidspunkt nævnte det, og om personalet så fandt det relevant, at notere det i journalen. (Det besvarer vist egentligt Sigruns spørgsmål, om psykiatrien fører statistik om den slags...) Derfor delvis en forholdsvis lav træfferkvote som 51% i stedet for 100%.

    I modsætning til Hammersley og Read ser jeg ikke nogen fejl i at holde familier ansvarlige. Angående "dårlige" gener: læs her. Angående ubalancer i neurotransmitterstofskiftet, så er dopaminteorien allerede i 1990'erne blevet forkastet af førende forskere på området, deriblandt Arvid Carlsson (1992). Jf. Robert Whitaker, Mad In America.

    Hammersley og Reads udspil mht. at gener ikke kan udelukkes at spille en rolle, og at familier ikke må klandres, så danner det faktisk en direkte modsigelse til deres forskningsresultater, og må ses som et forsøg på, at gøre forskningsresultaterne "spiselige" for establishmentet.

    SvarSlett
  32. ...og ja, for resten, jeg nævner Arvid Carlsson ved navn, fordi han i sin tid var med til at lancere dopaminteorien.

    SvarSlett
  33. Det finnes ingen biologisk, genetisk årsak som legevitenskapen hevder og ingen forskning som støtter det. Det som derimot gir størst risiko for opplevelser som hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, er fattigdom, ensomhet, overgrep i barndommen, omsorgssvikt og diskriminering. Dette er de samme risikofaktorene som for depresjon og angst.

    – Kan det være at mange holder på en biologisk årsak fordi det ikke legger skylden på noen og kan redusere skammen over å ha psykotiske opplevelser?

    – Hvis barnet ditt får problemer, er alltid det første spørsmålet du stiller deg «hva gjorde jeg feil?» Vi blir alle lettet når vi får en merkelapp, en kategori som forklarer. Men det skjuler at det går an å bli frisk. Dessuten er det faktisk fornærmende å si til foreldre at de ikke spiller noen rolle for hvordan barnet deres har det. De fleste ønsker å hjelpe hvis noen får en alvorlig lidelse. Hvis man skjuler årsaken bak en arvelig faktor, kan man ikke hjelpe.

    Intervju med John Read

    SvarSlett
  34. tempesta23:I BUP-studien jeg nevnte, som er om barn som mottok poliklinisk behandling, hadde nesten 30 prosent opplevd seksuelle overgrep og vel 30 prosent fysisk vold.

    Folk som ikke skjønner at traumer i barndommen øker risikoen for å på psykiske vansker, aner simpelthen ikke hvordan traumatsiering av et utsatt barn oppleves på "innsiden".

    SvarSlett
  35. Sigrun:

    På mange områder besitter jeg de samme inntrykk som du og andre belyser på din blogg og "Psykisk"-bloggen som er to av mine "favoritter", når det kommer til å lese innleggene. Jeg kan tenke meg at det finnes flere gode blogger som er i samme karakter som din egen. Det er nok også en grunn for at du har mottatt den prisen du har, men samtidig stiller jeg meg et stort spørsmål til mange av de innleggene som "plopper" inn her.

    Slik jeg føler det er det en ubevisst/bevisst "target" mot personalet som arbeider ved en Psykiatrisk institusjon, og det i seg (i mine øyne) er totalt feil! Det er mye innenfor Psykiatrisk institusjon som selv jeg er imot, men gjør det meg som menneske, til et dårligere menneske når jeg allikevel velger å fortsette i mitt arbeid? Det er også mange av de behandlingsformer som jeg stiller et stort spørsmålstegn til, men når jeg personlig (på den avdelingen jeg jobber ved) ser positiv bedring på pasientens psykiske form, bør jo noe bli gjort riktig! Som feks vis: Skjerming som et redskap til å hjelpe og forbedre et menneskets psykiske form!

    Selv en som ikke er utdannet innenfor Helsevesenet vil komme til den konklusjonen at barn som opplever traumer, kan og ofte vil øke risikoen for psykiske vansker. Jeg velger og tror at du ikke mener at tilfellet hvor man ikke "forstår" dette vises hos alle helsepersonell?

    Den dagen jeg får et barn, minner deg på din krasse kommentar på min blogg hvor du personkritiserte meg som homofil og helsearbeider innenfor Psykiatrien, ville jeg stilt meg det samme spørsmålet: "Hva gjorde jeg galt?" Men jeg ville ikke blitt "glad" for å få en merkelapp på mitt barn! Å sette andre menneskers verdighet, identitet og livsglede inn i en bås er meg totalt imot! Jeg ville brukt tiden på å finne frem til svar, en forklaring og vært der for barnet mitt,- ikke brukt tiden min på å båssette mitt barn innenfor et samfunn som utøver en slik stor kritisk oppfatning og mening om Psykisk helse!

    Igjen vil jeg påstå at de fordommer som utøves i samfunnet ikke skapes av psykiatrien i seg selv, men slike kritisk baserte oppfatninger av psykiatrien som en behandlingsinstitusjon. Jeg kan levende tenke meg at det ikke føres statistikk over alt som forekommer innenfor Psykiatrien,- det ville vel kun bli motbevisst dersom det forela en rapport, og kritikken ville vel fortsette å komme.

    Det er veldig positivt for meg, tolk det på den rette måten, å lese innleggene som blir skrevet her. Mye av det samme tenker jeg om psykiatrien, men mye faller bort da det ikke er i samsvar med mine egne opplevelser og oppfatninger i det arbeidet jeg utøver. Så får jeg også minne på at det jeg skriver, er av egne opplevelser/tanker og oppfatninger. Jeg tar ikke Psykiatrien som sin helhet, men utgangspunkt i de forandringer jeg ser ved avdelingen jeg arbeider ved.

    Fortsett det gode arbeid,- lykke til! Skal på jobb nå, og fortsette MITT gode arbeid som ikke er preget av kritiske spørsmål rettet til alt som skjer (igjen; min egen oppfattelse fra der jeg jobber, hvor det miljøterapeutiske faktisk gir en positiv virkning på pasientgruppen)!

    Merk: Beklager eventuelle skrivefeil!

    SvarSlett
  36. Har psykiatriske sykehus en fascistisk maktstruktur?
    Jeg kjenner bare til psykiatriske sykehus fra det jeg leser på andres blogger,så jeg stiller åpne spørsmå.
    Fascisme handler om makt og underkastelse. Makt/ undekastelses-forholdet kan sammenlignes med hodet og legemet i en organisme. Dette hodet skal,som andre hoder,ha full kontroll.Kontrollen begrunnes med at det er hodet som sitter inne med all visdom,og at det er hodet som viser ekte omsorg for legemets fysiske behov. Legemet skal, som andre legemer,lydig og ureflektert underkaste seg hodets "gode og omsorgsfulle ledelse".
    Er det dette som er grunnholdningene i psykiatrien? Fungerer ledelsen på sykehuset som organismens hode og pasientene som legemet?

    Hva med menneskers sjel?
    Alkymistene forsøkte å produsere gull gjennom forskjellige kjemiske blandinger. Forsøker psykiatrien å produsere en sunn sjel gjennom den riktige kjemiblandingen i hjernen?

    SvarSlett
  37. tempesta23: "...når jeg personlig (på den avdelingen jeg jobber ved) ser positiv bedring på pasientens psykiske form, bør jo noe bli gjort riktig! Som feks vis: Skjerming som et redskap til å hjelpe og forbedre et menneskets psykiske form!"

    To spørgsmål til dig angående dette statement: Hvem definerer hvad der er sygt og hvad der er sundt mht. menneskers "psykiske form", og på hvilket grundlag (med udgangspunkt i hvilke videnskabelige fakta)? Altså: hvem definerer hvad der er "positiv bedring" (findes der egentligt "negativ bedring"? whatever...) og med hvilken ret? Og: hvordan definerer du "positiv bedring"?

    Desuden: du protesterer mod at se dig selv omtalt som værende et "dårligt" menneske. For det første er det din interpretation hvis du sætter lighedstegn mellem at være ubevidst og at være et "dårligt" menneske. Såvidt jeg kan se, er det eneste, der er blevet sagt her, at mennesker, der betragter psykiatrisk "behandling" som hjælp, er ubevidste (om den faktiske natur af psykiatrisk behandling lige så vel som om den faktiske natur af "psykisk sygdom"). At være ubevidst, gør én íkke til et "dårligt" menneske. Virkeligt "dårlige" mennesker skader andre bevidst. For det andet så er du selv, ved at abejde i og for det psykiatriske system, med til at stemple andre som værende "dårlige" mennesker. Og da må jeg så spørge dig, hvad der gør dig til så meget bedre et menneske, end disse andre, at du skulle have ret til at stemple dem som "dårlige"?

    Spørgsmålet, man burde stille sig her er hvad "positiv bedring " egentligt betyder i en psykiatrisk sammenhæng. Og svaret er selvfølgeligt reducering af "symptomer". Siden psykiatrien nu ser sig selv som en lægevidenskab, og altså definerer "symptomer" som værende uønskede, skadelige tegn på biologisk sygdom.

    Og så venter jeg stadigt på et svar fra dig angående antallet af psykiatriens helbredelsessuccesser... Men det er måske heller ikke relevant nok til at psykiatrien gider at føre statistik over det?

    SvarSlett
  38. P.S.: Glem næstsidste afsnit i min sidste kommentar. Det var bare en påbegyndt, men ikke gennemført tanke, der egentligt skulle have været slettet.

    SvarSlett
  39. P.P.S.: Vil lige gøre det lidt nemmere for dig, tempesta23. Det kan jo faktisk være lidt besværligt, at finde frem til visse oplysninger. Så, hvis du ikke kan finde statistik angående helbredelse generelt, så fortæl mig gerne, hvor mange som "skizofrent" stemplede mennesker du selv i dit virke i psykiatrien har været med til at hjælpe igennem og helt ud af deres krise. Hvor mange af dem, du har "hjulpet", er grundet din og dine kollegers indsats blevet symptomfrie, har ikke behov for opfølgende "behandling" (psykofarmaka), er fuld arbejdsdygtige og har et helt "normalt" socialt liv? Bare sådan ca., hvis det er for mange til at du har et konkret tal på dem.

    SvarSlett
  40. Anonym5.8.09

    Hei.

    Kom over denne siden da jeg "rotet" litt på nettets store verden, og det falt meg inn å begynne å lese om nettopp dette innlegget som er skrevet om skjerming. Bakgrunnen for det er at jeg selv har vært innlagt ved en psykiatrisk klinikk. Det er også grunnen for at jeg velger å forbeholde meg retten til å være anonym.

    Da jeg begynte å lese gjennom kommentarene som er skrevet om dette tema, begynte magen min å vrenge seg innvendig og jeg følte en fornemmelse for kvalme.

    Det første som slo meg var;
    1. "Er det mulig å skrive noe slikt som blir skrevet her"
    2. "Har dem i det hele tatt kjennskap til hvordan skjerming i praksis utøves eller er det kun basert på litteratur som er skrevet, lest, vurdert og deretter lagt inn som en del av et innlegg"

    Selv har jeg som sagt vært innlagt ved en psykiatrisk klinikk, og jeg har også vært på skjermingsenheten ved avdelingen. Bakgrunnen for at jeg ble skjermet var pga min psykiske form tilsa at jeg måtte det. Jeg er lett påvirkelig av ting som skjer rundt meg, da med tanke på støy/aktiviteter, og da jeg befant meg i det verste stadiet av min psykiske form, var skjerming det beste for meg. Personalet som arbeidet rundt meg under mitt opphold ved avdelingen ga meg rikelig med informasjon om hvordan skjerming foregikk. Før skjerming ble bestemt som et behandlingstiltak, fikk jeg god informasjon også av faglig behandler, som var (om jeg ikke husker feil) utdannet Psykiater. Jeg fikk et vedtak om skjerming utover 24 timer, som jeg også kunne klage på til klinikkens Kontrollkommisjon. Dersom jeg hadde ønske om å klage, var personalet ved avdelingen behjelpelig med å hjelpe meg til det også.

    Når jeg ser tilbake på min tid ved klinikken jeg var innlagt på, kan jeg med hånden på hjertet si at dette var et tiltak som var det beste for min psykiske helse. Det hjalp meg å samle mine tanker, handlinger og indre uro på. Jeg ble avkoblet av å være på skjermingsenheten ved klinikken.

    Jeg hadde Psykiateren tilgjengelig hver dag for samtale dersom jeg følte et behov for det. Hver 14 dag kom også Psykiateren med et fornyet vedtak om Skjerming. Jeg fikk til og med se på skjermingsprotokollen som enheten hadde over mine skjerminger. Dette var visst en protokoll som hver 14 dag ble sendt ned til kontrollkommisjonen for tilsyn og en form for "godkjennelse". Kontrollkommisjonen "besøkte" meg også under oppholdet ved klinikken.

    Å kalle skjerming for en tvangsform eller en straff, er for meg helt uvirkelig. Hadde det ikke vært for at skjermingen ble iverksatt, da den ble det, ville jeg vel en dag idag fortsatt vært pasient ved klinikken. Men nå er jeg utskrevet fra klinikken, og er under Psykisk tvunget helsevern,- som for MEG er et godt tilbud. Jeg har daglig oppfølging fra en representant fra klinikken, hvor vi har samtaler, oppfølging fra kommunen og fastlegen min. Dersom jeg har behov for å ha et "opphold" ved avdelingen, har jeg det tvungne psykisk helsevern som hjelper meg inn tidlig.

    Jeg tror nok man bør bruke mer skjønn når man skal snakke om tvangsbruk innenfor psykiatriens 4 vegger. Mitt opphold ved klinikken var ikke i nærheten av hvordan det blir beskrevet her på siden. Men vi er jo alle forskjellige,- er man ikke?

    SvarSlett
  41. Anonym5.8.09

    Et spørsmål til deg Anonym: Hvorfor i alle dager er du under tvungent psykisk helsevern dersom du selv ønsker de psykiatriske tiltakene du er underlagt? Det du beskriver her må vel anses som frivillig "tvang" (formelt sett tvang, men i realiteten er det frivillig - du ønsker dette). Klarer du også å se at det finnes mange mennesker som reelt sett befinner seg under psykiatrisk tvang og som lider voldsomt under dette? (både formelt tvangsinnlagte og formelt frivillig innlagte kan befinne seg i en reell tvangssituasjon). Klarer du å se at det er en vesentlig forskjell på det å være reelt underlagt tvang og det å være under frivillig "tvang" som du er? Klarer du å vise litt solidaritet også med den gruppen som erfarer psykiatriske tvangsinngrep som en grov form for mishandling, som en dyp krenkelse av sin fysiske og psykiske integritet og selvbestemmelsesrett. Klarer du å se at det også er mange som skades og traumatiseres av psykiatrisk tvang, og at menneskerettighetene brytes systematisk i psykiatrien? Eller er du bare fornøyd så lenge din ordning fungerer godt for deg?

    SvarSlett
  42. Anonym5.8.09

    Til Anonym.

    Jeg velger å svare på det sistnevnte spørsmålet du retter til meg, og her er svaret jeg ønsker å gi deg:

    Jeg er fornøyd med den ordningen som er lagt opp for min psykiske helse ja. Det er et opplegg som for MEG fungerer veldig bra, og JEG kan IKKE stille krav til andre som er under samme situasjon som meg selv. Og hvordan kan du snakke om solidaritet og medmenneskelighet når DU retter slike spørsmål til meg!

    Jeg forteller om min opplevelse ved bruk av skjerming som et hjelpemiddel, og jeg ser helst til at jeg ikke skal bli utsatt for slike umenneskelig kommentarer som du nå gir meg! Du setter en tvil på det jeg føler er et verdig liv, en form for integritet og en opplevelse av å faktisk kunne fungere i et samfunn som har mange lik deg selv boende i. Mennesker som fokuserer på alt det negative, og som faktisk er bidragsyter til å nedbryte et svakt menneske,- som jeg er til tider! Skam DEG!

    SvarSlett
  43. Anonym5.8.09

    Jeg spør deg fordi jeg opplever at du legitimerer bruk av tvang i psykiatrien på generell basis og spør hvordan det er mulig å skrive negativt om skjerming og andre psykiatriske tvangsinngrep/frihetsinnskrenkende inngrep. Det gjør du basert på dine gode erfaringer med psykiatriske tiltak det virker som du ønsker deg og er fornøyd med. Jeg prøvde å få deg til å se at det finnes andre sider av saken, at andre har andre erfaringer, at reell tvang ikke er sammenlignbar med frivillig "tvang", og at du ikke bør generalisere ut fra dine egne erfaringer. Hadde du sett det, så hadde du ikke synes det var rart at mange skriver negativt om skjerming. Å sitte innesperret på et lite rom, sansedeprivert, frihetsberøvet, og under trusler om psykiatriske tiltak man overhodet ikke ønsker eller trenger, kan være veldig traumatisk og nedbrytende. Det var det jeg prøvde å si noe om. Men det gikk tydeligvis ikke inn.

    SvarSlett
  44. Anonym5.8.09

    Anonym:

    Om du opplever det førstnevnte som at jeg legitimerer bruk av tvang (mekanisk tvangsmidler, midlertidig fastholdelse, medikamentell tvangsbehandling og i deres øyne bruk av skjerming) beklager jeg dette. Jeg fortalte kun min personlige opplevelse når jeg var innlagt ved en pykiatrisk klinikk, og at psykiatriens bruk av skjerming, for meg, var et positivt hjelpemiddel.

    Saken har andre sider som du sier, men når du og andre er innstilt på at psykiatrien og dens bruk av behandlingsformer er negative, frihetsberøvelse og totalt avmakt som et menneske kan oppleve, er det svært vanskelig for meg å fortelle om mine positive sider ved psykiatriens behandlingsformer. Så kan man jo diskutere hvor vidt min positive effekt av å være på skjerming, er av interesse for dette forum. Slik jeg leser det, er det ikke det. Og kanskje er det feil av dere å generalisere utfra faglitteraturen/rapporter ettersom hver av opplevelsene til menneskene er forskjellige!! Så til deg og eventuelt andre som ønsker å kommentere; HUSK AT OPPLEVELSER, ERFARINGER, MENINGER ER FORSKJELLIGE FRA ET MENNESKE TIL ET ANNET! OM JEG OPPLEVDE MITT OPPHOLD VED PSYKIATRISK KLINIKK SOM EN POSITIV OPPLEVELSE, SKAL JEG IKKE BLI BESKYLD FOR Å VÆRE UMENNESKELIG, EGOSENTRERT OG EN PERSON SOM IKKE OPPFATTER TING SOM BLIR SKREVET!!

    Jeg opplever et snev av at du selv har erfart dette med skjerming, ettersom du skriver så fint at; "Å sitte innesperret på et lite rom, sansedeprivert, frihetsberøvet, og under trusler om psykiatriske tiltak man overhodet ikke ønsker eller trenger, kan være veldig traumatisk og nedbrytende" - eller er dette ennå et eksempel på at man kun "spytter" ut ting uten å vite Anonym??

    SvarSlett
  45. Anonym5.8.09

    Så da er vi kanskje enige om at "skjerming" bør være frivillig da? Og foretas ut fra vedkommendes evnt. eget behov og ønske om å skjermes fra impulser, støy mv? Og at skjerming kun bør skje etter fritt og infomert samtykke fra den det gjelder? I motsatt fall, så forsvarer du en praksis som for mange er så nedbrytende og traumatisk at det går på liv og helse løs. Det er selvsagt ikke noe "terapeutisk" i det å sperre et menneske inne på et bittelite rom, mot sin vilje. I andre hus enn psykiatriens kalles slikt (med rette) mishandling. Men at noen frivillig ønsker og har behov for å skjermes (jeg ville vel heller da kalle det "å skjerme seg") i en psykisk krise, i en endret sinnstilstand e.l., det har jeg selvsagt full forståelse for. Og at du har fått hjelp og er fornøyd, det er fint å høre. Ingenting er bedre enn det. Men jeg opplevde altså innlegget ditt som et forsvar for det jeg mener er en destruktiv og uakseptabel tvangspraksis, og jeg oppfattet argumentasjonen din som en "tvang er bra fordi jeg får den behandlingen jeg vil ha gjennom tvang"-argumentasjon. Hvis det er tilfelle, mener jeg du bør innse at man er nødt til å finne andre løsninger enn dagens, slik at ikke noens hjelp går på bekostning av dem som ikke ønsker slike tvangsinngrep, og som skades og krenkes av det. Hvis jeg har feiltolket ditt budskap, så beklager jeg.

    SvarSlett
  46. Anonym5.8.09

    P.s. Hvilke erfaringer jeg har eller ikke har med tvangspsykiatri, og hvilken fagbakgrunn og arbeidsfelt jeg har, det velger jeg å ikke gå inn på. Men å ta for gitt at andre ikke har noe grunnlag for å uttale seg, og insinuere motdebattanters uvitenhet, er virkelig en uting, særlig når man ikke kjenner bakgrunnen til vedkommende i det hele tatt. Jeg kan ihvertfall berolige "anonym" med at jeg kjenner psykiatrien mer enn godt nok både faglig og erfaringsmessig til å uttale meg om det jeg uttaler meg om.

    SvarSlett
  47. Når mennesker skriver ærlig om sine egne erfaringer,bør dette respekteres og verdsettes. Det er viktig at psykiatrien får ros for det som fungerer bra,slik at slike tiltak blir videreutviklet.
    Men grunnlaget for ny sunnhet ligger,etter min mening,i det å oppnå indre frihet. Bare mennesker som har indre frihet kan gjøre de erfaringene som er nødvendige for å bygge opp en trygg,indre plattform. Begrensningene i friheten må derfor følge meget strenge retningslinjer. De positive kommentarene fra Anonym ser ut til å være et resultat av slike retningslinjer.

    SvarSlett
  48. Anonym15.8.09

    Men Jorun: Hvem skal bestemme hvordan den enkelte best oppnår indre frihet? Psykiateren? Psykologen? Kan andre enn vedkommende selv i det hele tatt vite hva som for akkurat dette mennesket er indre frihet? Eller hva som for denne personen er et godt og meningsfyllt liv? Jeg mener svaret er et opplagt nei, og at det får alvorlige og fryktelige konsekvenser å bygge et hjelpeapparat basert på det motsatte standpunkt.

    En annen ting: Begrensinger i retten til frihet, som er en grunnleggende menneskerettighet, må foretas med tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier og på et ikke-diskriminerende grunnlag (og ikke basert på (mental) funksjonsnedsettelse). Slik er det dessverre ikke pr. i dag, da det, basert på psykisk helsevernloven, foregår en utstrakt og systematisk diskriminiering av mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser (reelle eller påståtte). Dersom en person har eller påstås å ha en psykisk lidelse, så bør vedkommende ha samme rett til frihet som de som ikke har en slik lidelse, og vedkommendes frihet bør kun innskrenkes basert på vilkår som er nøytrale i forhold til funksjonsevne, og som oppfyller rimelige krav til forutberegnelighet, klarhet og likhet i praktiseringen. Psykisk helsevernloven og psykiatriens praksis er pr. i dag ikke i nærheten av å oppfylle slike rettssikkerhetsmessige og menneskerettslige standarder/krav.

    Psykiatriske frihetsberøvelser og andre psykiatriske tvangsinngrep bør basert på dette, og mange andre grunner, opphøre.

    SvarSlett
  49. Jorunn: At ville bruge tvang til at frigøre mennesker, ser for mig ud til at bunde i densamme "logik", der vil skabe fred ved at føre krig. Og så er det som Hege siger ovre hos Virrvrar irrelevant hvor "videreudviklet" eller primitiv tvangen respektive krigsføringen er.

    Der ligger det i konceptet til tvang, at den, uanset hvordan du vender og drejer det, altid vil skabe det modsatte af frihed, indre eller ydre. Det er ufrie mennesker, der ønsker tvang og oplever den som en hjælp. Ikke for at blive befriet af den, men, tværtimod, for at få deres ufrihed bekræftet af den. Og det får de.

    At nogle mennesker decideret ønsker ufrihed, og derfor oplever tvang som en hjælp, er noget der, som jeg mener, bør tages ubetinget seriøst, da det, for mig at se, danner både den perfekte grobund og den perfekte undskyldning for alle former for undertrykkelse og diskriminering i verdenen, i psykiatrien og andre steder.

    Interessant er i denne sammenhæng, at psykiatrien generelt igennem sine definitioner af hvad "psykisk sygdom" er, dvs. igennem det der danner psykiatriens ideologiske fundament, definerer ethvert forsøg fra et ufrit menneske på at opnå frihed som "sygt", mens den gennemgående refererer til ethvert ønske om øget ufrihed, om det så bare giver sig til udtryk som mindre modstand mod ufriheden, som "bedring".

    Tvangen i psykiatrien starter jo ikke med et ufrivilligt ophold på skærmningen. Der udøves tvang hele vejen igennem, og specielt når vi taler indre, åndelig frihed, allerede begyndende med diagnosticeringen og kravet til "patienten" om at gå ubetinget med til psykiatriens syn på ham/hende som en "patient", dvs. et menneske, der har nogle problemer i tilværelsen som følge af dette menneskes sygdom/fejlfunktion i hjernen. Hvis jeg henvender mig i psykiatrien, fortæller om mine problemer ("symptomer"), og tilføjer, at jeg tror, de er resultat af, at jeg er blevet holdt fange og ikke har formået at frigøre mig, så bliver det sidste jo ikke set som den selvindsigt det er, men som bare endnu et "symptom" på, at jeg er "syg": anasognosia = manglende sygdomsindsigt. Faktisk det "symptom" af dem alle, der i psykiatriens definition mest endegyldigt stempler mig som "sindssyg". Kan du se mønstret?

    Set nøje efter i sømmene går al psykiatrisk praksis ud på, at "behandle" mennesker, der har problemer i tilværelsen fordi deres indre rebellerer mod at blive holdt fange, indtil det lykkes at overbevise disse mennesker om at der ikke findes nogen frihed at opnå for dem.

    At tro, at psykiatrien kan forbedres, forandres, og blive til en frigørende hjælp, er detsamme som hvis man havde troet, at man kunne opretholde slaveriet som system og samtidigt frisætte alle slaver...

    SvarSlett
  50. ...og så hedder det selvfølgeligt anosognosia.

    SvarSlett
  51. Marian:Jeg er ening med deg i at psykologer/psykiatere befinner seg i en meget farlig maktposisjon siden de har mulighet til å fremstille alt de liker som sunt og alt de ikke liker som sykt-- slik andre maktgrupper kan fremstille alt som tjener deres interesser for moralskt og alt som undergraver interessene for umoralskt.Selv mener jeg grunntanken må være: Alt som virker sjelelig frigjørende er bra, og alt som låser fast mennesker sjelelig er ondt. I de første to tilfellene kan målet være å tilpasse mennesker som kontrollerbare gjenstander med et gitt sett egenskaper.Ønsket om frigjøring har som mål å sette dem i stand til å ta i bruk sin iboende egenart--gi uttrykk for sin egenverdi som personer.

    Likevel mener jeg--etter å ha lest ganske mye på nettet hvor mennesker i dyp krise forteller om sin livssituasjon,at i den akutte fasen kan frihetsbegrensninger vær nødvendige innenfor meget strenge rammer.

    SvarSlett
  52. Jorunn. Lige så lidt som man kan tvinge nogen til at være fri, kan jeg selvfølgeligt tvinge dig til at se, at man ikke kan tvinge nogen til at være fri... ;)

    Jeg spørger mig dog, om du også har læst de beretninger på nettet, der klart illustrerer, at man ikke kan tvinge nogen til at være fri. Og om du har læst lidt mellem linierne, både i den ene og anden slags beretninger, og set på, hvad der ligger bag.

    Desuden, som nævnt før: Hvem skal have magten til at bestemme helt nøjagtigt hvor strenge de rammer skal være, der begrænser friheden? Hvem skal vi sige er kvalificeret til at spille Gud her? Psykologerne? Psykiaterne?...

    Og helt konkret vil jeg spørge dig, hvad du havde gjort, hvis jeg var kommet til dig og havde fortalt dig, at "noget" tildels lokker, tildels beordrer, ja truer, mig til at tage livet af mig?

    SvarSlett
  53. Marian: Hvis det mennesket som ønsker å dø har en dødelig sykdom,og bare fryktelige smerter gjenstår før døden inntreffer,synes jeg ikke det er rett å forsøke å redde liv.
    Situasjonen er en helt annen når f.eks. unge jenter er drevet av indre,onde stemmer mot å gjøre slutt på livet.Det å gjøre det som er nødvendig for å redde livene deres,er å vise solidaritet med dem selv i kampen mot "den indre fienden".

    SvarSlett
  54. Jorunn: "den indre fienden" - Jasåååhhh...

    Se, det er nok psykiatriens største bedrift: at få mennesker til at udnævne sig selv til deres værste fjende. Så står man da som behandler ikke alene i kampen mod den menneskelige natur, men har faktisk mennesket, hvis natur skal bekæmpes, med på sin side. Et stort hurra for det. IKKE!

    Ja, du må undskylde, hvis jeg bliver en anelse emo her, men jeg må ærligt sige, at dine ord gjorde en del mere ondt at læse, end at f.eks. se et billede af en arm hvori der er ridset "I want to be free".

    Hvad er det, der åbenbart gør dette budskab så farligt i dine øjne, at du - ganske ligesom psykiatrien - mener, mennesker, der råber og skriger det ud, må bringes til tavshed før man kan begynde at lytte til dem?! (Dvs. når der ikke længere er noget at lytte til, ja.)

    SvarSlett
  55. Jeg er lei meg fordi det jeg skriver gjør deg emo.Synspunktene mine står likevel fast. Hvis jeg f.eks.får kreft og bare har kort tid igjen med store smerter,bør ingen hindre meg i å avkorte livet. Situasjonen er en helt annen når mennesker står i livsfare fordi de har indre stemmer de ikke har kontroll over. Da mener jeg det er selvsagt at andre griper inn.Jeg har ikke mer å si i denne saken.

    SvarSlett
  56. Jorunn: Det har jeg derimod (men det skal så også fra min side være det sidste): Jeg forstår pludseligt godt, hvor du kommer fra, filosofisk set. "Livskræftene" du taler om, modsat f.eks. de "onde stemmer"... Freud. libido vs. dødsdrift... Eller den moderne biologiske psykiatri: "gode" vs. "dårlige" gener, respektive hjernekemi i balance vs. hjernekemi i ubalance. Og religion: frelsthed vs. besættelse.

    Jorunn, du har ikke forstået livet. Liv ønsker altid kun én ting: at leve. "Onde stemmer" m.v. er ikke kræfter, der vil ødelægge livet, men bevare det. Det er dér, du tager grueligt fejl. Dødsdriften, troen på, at destruktive kræfter ligger i menneskets natur, ikke er et kulturelt fænomen, undskylder, ja skaber nødvendigheden for overgreb på livet.

    Jeg så den anden dag en ganske rystende dokumentar om børnehekse i Nigeria. Små børn, der mishandles på det groveste, fordi samfundet er overbevist om, at de er besatte af onde ånder. Englænderen Gary Foxcroft har gjort det til sin sag, at hjælpe børnene. Dokumentaren viser ham bl.a. med en femårig pige, der er blevet forladt af sine forældre, der tror hun er en heks. Det utrolige sker: Gary Foxcroft tager ikke bare barnet, og bringer det til det refugium, han har etableret for disse børn. Han spørger femåringen: "Hvad vil du have vi skal gøre for dig?"

    Hvis nogen, der ikke selv har gjort erfaringen, skulle arbejde med at hjælpe mennesker i krise, så var det folk som Gary Foxcroft, der har så meget respekt for en femårig piges integritet, at han spørger hende, hvad hun vil, han skal gøre for hende.

    "Of all tyrannies, a tyranny exercised for the good of its victims may be the most oppressive. It may be better to live under robber barons than under omnipotent moral busybodies. The robber baron's cruelty may sometimes sleep, his cupidity may at some point be satiated; but those who torment us for our own good will torment us without end, for they do so with the approval of their own conscience." -C.S. Lewis

    SvarSlett
  57. Anonym28.11.09

    Hei!
    Jeg kommer litt sent inn i denne debatten, men har lest innleggene på forumet med stor interesse. Jeg ser at noen snakker positivt om skjerming - og de fleste negativt.
    Jeg bare lurer på om noen har tenkt på at enkelte pasienter innlagt i psykisk helsevern dessverre er så syke og forvirrede at de kan være farlig for sine omgivelser - både medpasienter og personale. Dersom omgivelsene ikke greier å passe på pasienten på en bedre måte kan skjerming være en mulighet for å skape trygghet både for pasient og omgivelser. En annen mulighet kan være mekaniske tvangsmidler, som belter når pasienten utagerer. Kan ikke da skjerming sees på som en bedre løsning i den situasjonen? Jeg synes det vil være mer krenkende å bli lagt i belter enn å bli skjermet i en kortere periode.
    Jeg bare spør, mer av nysgjerrighet enn av uhøflighet.

    SvarSlett
  58. Anonym: Ja, det du er inde på her er jo de argumenter, der som regel bruges for at "sælge", så at sige, ikke bare skærmning men al tvang i psykiatrien såvel til offentligheden som til personalet. Det problematiske med dem er, at de undlader at stille det grundlæggende spørgsmål, hvorfor en person bliver så "syg", at h*n er "til fare for sig selv og andre", respektive i det konkrete tilfælde, du nævner her, hvorfor personen bliver så aggressiv, at et eller andet tvangsmiddel tilsyneladende er den eneste løsning.

    Når der er tale om "udageren", som det jo ofte er fra systemets side i tilfælde af at tvang anvendes, insinuerer selve ordvalget, at personen egentligt ikke har nogen for omgivelserne forståelig grund til at agere (aggressivt). Med andre ord, det er i omgivelsernes øjne ikke en reaktion på omgivelserne, men blot en ubegribelig aktion, personen viser.

    Imidlertid er også psykiatriserede mennesker mennesker. Og mennesker reagerer. Altid. Blev der taget fuldt ud højde for dette faktum i psykiatrien, så ville man kunne undvære tvang. For så ville personalet i stor omfang kunne undgå, at fremprovokere aggressive reaktioner. Et godt eksempel på, at dette er muligt, er Soteria, som jeg måske nok har nævnt i en af mine tidligere kommentarer her i tråden, hvor problemer med "udageren" ikke fandtes/findes i bare tilnærmelsesvis samme omfang, som de findes i psykiatrien, og slet ikke i et omfang, der kunne gøre tvangstiltag som skærmning eller bæltefiksering nødvendigt.

    Det starter for resten ikke først med personalets holdning til og dermed behandling af mennesket i krise. Det starter med noget så simpelt som hvilke sanseindtryk de fleste sygehusomgivelser udsætter personen for. Og nej, det virker ikke mere beroligende på mennesker, at befinde sig i sygehusomgivelser, skærmet eller ej, end at befinde sig i et ganske almindeligt hus med have (omgivelser af overskuelig størrelse og fri adgang til natur). Snarere tværtimod. Mens det også af nogle allerede opleves som krænkende, en trussel på deres integritet, overhovedet at skulle være "patient" på en sygehusafdeling. Modsat "beboer" i et almindeligt hus.

    Altsammens aspekter, som jeg synes, der bør tænkes over, inden man forsvarer tvang som værende uundgåeligt i visse situationer.

    SvarSlett
  59. P.S.: Fra "normale" mennesker ved vi jo, at en mangel på sanseindtryk kan virke ekstremt stressende på dem (jf. "White torture". Mennesker i krise føler og reagerer ikke modsat "normale" mennesker, men derimod i højere grad ligesom disse. - Såkaldt "skizofreni", "psykose" generelt, kaldes af nogle jo også, og noget mere træffende "acute sensitivity". - Det, der udefra ser ud som en beroligende effekt af sanseberøvelse, er i realiteten opgivethed. Og det behøves ikke at være en opgiven, mennesket i krise er sig bevidst om. Hvorfor man igen og igen vil kunne høre enkelte sige, skærmning har hjulpet dem.

    SvarSlett
  60. Anonym29.11.09

    Takk, Marian, for alt du skriver!!

    Jeg har selv blitt skjermet, og jeg vet at hvis noen hadde holdt meg i hånden og brydd seg om meg, i stedet, så ville jeg hatt det mye bedre. Men noe slikt kan aldri falle psykiatrien inn. Det er for enkelt og banalt til å være sant. I stedet måtte jeg bevitne at to gorillaer av noen pleiere kastet seg over psykotisk dame på ca 50 kg og banket henne opp (jeg så det ikke, men hørte det på lyden...det skjedde rett rundt hjørnet)... Ja, for et miljø å behandle mennesker i!

    ...kommer ikke over at ikke psykiatrien klarer å sette seg inn i helt vesentlige menneskelige behov...tror de ser på oss som noe annet mennesker. Det skulle behandlingen av hun psykotiske dama hvertfall tyde på... kanskje de ser oss som ville dyr?

    Kan egentlig bare i ett råd til dere som sliter:
    Hold dere for Guds skyld unna psykiatrien. Dere vil ikke dere selv så vondt. Jeg lover!

    SvarSlett
  61. Jørgen30.11.09

    Tvang er jo noe som helst ikke bør brukes, hverken i psykiatri eller i fengselssystemet. Skjerming brukes derfor som et alternativ til tvang. Både for å beskytte medpasienter for utagerende og psykotiske pasienter, men for noen pasienters eget beste også.

    Jeg, som sykepleier, har f.eks. god erfaring med å skjerme demenspasienter i deres uroperioder, og ser ikke på dette som etisk uforsvarlig. Men skjermingen må være nøye gjennomtenkt, og skal ikke skje med tvang! Med tvang mener jeg at det er mot personens vilje, f.eks. ved en streng beskjed.

    Jeg er motstander av tvangsmiddelbruk, og ser derfor på skjerming som et godt alternativ. Psykiatrien er her på god vei!


    Svartmalingen av psyliatrien må opphøre!

    SvarSlett
  62. Jørgen: Nu har jeg godt nok aldrig selv været "skærmet", men jeg har set, hvordan der typisk ser ud på et "skærmet" afsnit, og jeg har mærket meget tydeligt, hvilke følelser det satte i gang, at bare se disse "skærmede" omgivelser, som én, der altså ikke engang skulle opholde sig dér længere tid, men bare lige fik et indblik.

    Lige umiddelbart ville jeg betegne stilen som (ekstremt) "minimalistisk funkis", hvor både farve- og formvalg (eller mangel på begge) og belysning umiddelbart lader mig associere distancering fra og afvisning af enhver form for naturlighed, emotionalitet, helt hen til fjentlighed - ud af omgivelsernes åbenlyse angst for emotionalitet, som omgivelserne klart signaliserer - overfor den og kontrol over den.

    Hvor mange lige linier, rette vinkler og neonrør findes der i naturen? Omgivelserne er egnede til at få en isterning eller en robot til at føle sig veltilpas. Ikke et levende menneske med behov for respekterende nærvær og tryghed. De er egnede til at intimidere, ikke til at fremme åben kommunikation (men meningen er vel også, at man skal holde kæft, ikke åbne op og knevre derudad om de traumer, man har været udsat for, ikk'?).

    "Sortmaling", kritik, af psykiatrien har fundets lige siden institutionen blev etableret for ca. 250 år siden. Den vil ikke ophøre, før institutionen tager kritiken til sig og erkender, at den ikke er til for sin egen skyld, men for at hjælpe mennesker i eksistentielle kriser. På deres betingelser.

    I stedet for at kræve "sortmalingen" afsluttet, synes du ikke, det ville stå en "hjælper" an, at se nærmere på kritiken på hans erhverv, og se, om den muligvis er berettiget?

    Bortset fra alt det, kan det gang på gang igen undre mig, hvordan man overhovedet kan arbejde i og for en institution, der så grundlæggende er præget af tvangsanvendelse på alle niveauer, som psykiatrien er det, når man er modstander af tvang.

    SvarSlett
  63. Anonym29.1.10

    tempesta23; Hvem kan være positivt innstilt til tortur annet enn de som utfører torturen? De ansatte i psykiatrien er fullstendig klar over at det de gjør er galt, men sadister som dere nyter å påføre andre smerte. Skjerming bør avskaffes. At man gjør det for å få "oversikt over pasienten", er bare bullshit. Oversikt over pasientens redsler og svake sider kanskje, så man kan utføre psykisk terror ovenfor denne fritt og uhemmet. Det er det som faktisk skjer, og jeg vet det for jeg har opplevd det selv. Jobben deres går ut på å forsvare overgrep mot en svak, uskyldig menneskegruppe. Det er så feigt som det går an å bli. Man gjemmer seg bak lover og journalføringer, ingen gransker deres fremgangsmåter. Det er en skam at ingen setter en stopper for ondskapen. Ansatte i psykiatrien skulle vært straffeforfulgt for tortur og drap, det er de som skulle blitt sperret inne til evig tid.

    SvarSlett
  64. Anonym12.9.12

    Til dere som uttaler dere udelt negativt om ansatte i psykiatrien, jeg ber dere om en aldri så liten dose ydmykhet for innsatsen som faktisk gjøres av de samme ansatte. En stor andel av disse ansatte må antas å ha et oppriktig ønske om å hjelpe. Nei, jeg har ikke statistikk, jeg forbeholder meg retten til å komme med antagelser på grunnlag av sunn fornuft og egne erfaringer som ansatt på en lukket akuttpsykiatrisk avdeling.

    Jeg kan med hånden på hjertet si at samtlige av mine kollegaer har et oppriktig ønske om å hjelpe. Det er ikke alltid så lett å vite hvordan. Det er ikke alltid så lett å vise omsorg for et menneske som spytter på deg eller truer med å drepe barna dine. Det er ikke alltid så lett å være den som sitter på skjermet avsnitt og tar i mot aggresjon som egentlig er rettet mot systemet som helhet. Det er ikke alltid så lett å hjelpe noen som i utgangspunktet ikke vil ha hjelp, men som åpenbart trenger det.

    Ansatte i psykiatrien er mennesker med følelser, mennesker som blir redde og mennesker som gjør feil. Mennesker som blir utbrent. Og mennesker som ytterst sjeldent får et takk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Er ikke sikker på om jeg heller hadde vært særlig grei dersom noen hadde prøvd å sperre meg inne mot min egen vilje. Synes faktisk aggresjon er forståelig i en sånn situasjon.

      Men har ikke ledelsen ansvar her? Og får ansatte grundig opplæring om menneskerettighetene?

      Slett
    2. Anonym13.9.12

      Jeg kan også forstå at man blir frustrert og sint. Jeg har ingen stor tro på skjerming som behandling, og mener at det brukes for mye, men jeg kan forstå at det i noen tilfeller oppleves som eneste løsning for de ansatte av hensyn til sikkerhet. Videre argumentasjon er vanskelig å føre på generelt grunnlag da problemstillingen blir ulik i hver enkelt sak.

      Menneskerettighetene er ikke en del av opplæringen på min arbeidsplass, og jeg tror jeg kan anta med ganske stor sikkerhet at det heller ikke er det på tilsvarende arbeidsplasser. Uten at jeg vet.
      Du spør om ledelsen har ansvar for hva?

      Slett
    3. Ledelsen bør vel ha ansvar både for å ikke fremprovosere vold fra pasienter og for å gi ansatte opplæring i menneskerettigheter.

      Slett
    4. Anonym13.9.12

      Alle ansatte har ansvar for å ikke fremprovosere vold. Det undervises og kurses i konflikthåndtering og samhandling med sikte på å unngå nettopp dette. Men i blant står man desverre likevel i situasjoner hvor eneste virksomme hjelpemiddel oppleves å være belter, skjerming e.l. for å unngå personskader - på pasienten selv, andre pasienter eller ansatte. Ansatte ønsker like lite som pasientene selv å fremprovosere vold.

      Slett
    5. Og dette gjør dere med vidåpne øyne uten å ha kunnskap i menneskerettigheter!

      Slett
    6. Anonym13.9.12

      Ja. Noen ganger finnes ikke realistiske alternativer.

      Slett
  65. Bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern. Evaluering av et prosjekt rettet mot kvalitetssikret og redusert bruk av tvangsmidler. Hovedoppgave i psykologi av Ida Kvalheim Nerås, 2010
    Sammendrag

    Utdrag (s. 14):

    "Pasienter rapporterer at det å bli utsatt for tvangsmidler utløser gjenopplevelser av traumer (Bonner, Lowe, Rawcliffe & Wellmann, 2002). Noen pasienter beskriver opplevelsen av tvangsmidler tilsvarende fysisk misbruk eller voldtekt (Blanch & Parrish, 1990). Studier finner også at det å bli utsatt for tvang kan skape nye traumer hos pasienter (Robins, Sauvageot, Cusack, Suffoletta-Maierle & Frueh, 2005), og at pasienter med alvorlige livstruende traumer i livshistorien oftere utsettes for tvangsmidler (Steinert, Bergbauer et al., 2007). Mohr, W. og Mohr, B. (2000) mener en belteleggingsepisode kan oppleves som en repetisjon av tidligere episoder med misbruk for pasienten. Gitt pasientens svekkede bedømmingsevne grunnet psykisk sykdom, den intense følelsen av stress en slik situasjon medfører, samt hemmede verbale evner, kan en slik episode være like skadelig fra en fysiologisk synsvinkel som andre traumatiske livshendelser, og feste seg som et nytt traume. Mohr og Mohr knytter denne teorien til studier av effekten stress har på dyr, som har funnet fysiologiske effekter som nedregulering av immunforsvaret og skadelig effekt på søvn som mulige følger (2000). Man vet lite om de psykopatologiske langtidseffektene av det å bli utsatt for tvangsmidler (Salize & Dressing, 2005). Studier indikerer at posttraumatisk lidelse kan være en mulig følge (Smith, 1995Steinert, Bergbauer et al., 2007)."

    Les også: Kunnskapsstatus med hensyn til skadevirkninger av tvang i det psykiske helsevernet. Utredning for Paulsrud-utvalget av Reidun Norvoll

    SvarSlett
    Svar
    1. Anonym13.9.12

      Disse tingene er ikke nytt for meg. På samme måte som jeg ikke argumenterer for at skjerming er det, argumenterer jeg heller ikke for at belter er god behandling, eller at det ikke kan ha skadelige følger for den som opplever det. Jeg forsøker bare å belyse det faktum at det i noen tilfeller oppleves som eneste mulighet der og da.

      Slett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post