21.8.09

Å være sårbar i mediene

Pressemannen Thor Bjarne Bore har skrevet en bloggpost om å beskytte folk (mot seg selv) i mediene. Temaet interesserer meg, både fordi jeg er opptatt av vanskeligstilte gruppers situasjon og fordi jeg har vært i slike situasjoner selv.

Stort sett har det gått greit, det vil si at jeg har fått det som jeg ville, samtidig som jeg forsøker å være et greit intervjuobjekt, selv om jeg noen ganger har måttet kjempe litt. Men én gang holdt det på å gå galt for meg. En annen gang sa jeg for mye om andre av ren ubetenksomhet, lite medievant som jeg var. Ved et tredje tilfelle kan jeg nok ha blitt gjenkjent i et intervju som skulle være anonymt, for da jeg spurte en som kjenner meg godt om hun skjønte at det var meg, kom det intet svar.

Noen ganger har jeg sett et slags forsøk på å beskytte folk "litt", som i denne avisartikkelen. Det er en reportasje fra et aktivitetssenter for mennesker med psykiske vansker. Senterets leder og en musiker er omtalt med fullt navn, slik voksne folk pleier å bli i mediene. Men brukerne nevnes med kun fornavn. På meg virker dette infantiliserende, spesielt siden de med bare fornavn var avbildet. Det sementerer bildet av psykisk lidende som noe annet enn voksne borgere.

For noen år siden ble jeg spurt om jeg ville delta på et seminar i en organisasjon jeg hadde kontakt med. Denne frivillige organisasjonen arbeider opp mot mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Jeg hadde tatt kontakt med dem etter at jeg fikk vite at de hadde et tilbud som var midt i blinken for meg på den tiden. Seminaret ble arrangert i samarbeid med en annen humanitær organisasjon, og hadde deltakere fra både inn- og utland. Jeg ble både glad og smigret over å være blant "de utvalgte" som fikk delta.

Det var ikke andre journalister til stede enn redaktøren for bladet som organisasjonen selv gir ut. Han ville lage en artikkel, og begynte å knipse bilder. Det var jeg slett ikke forberedt på. Bladet leses ikke bare av folk i organisasjonen, men ligger i hyllene til ulike offentlige og private instanser og på biblioteker. Det ligger også ute på nettet.

På det tidspunktet hadde jeg ennå ikke begynt å skrive avis- og blogginnlegg slik jeg gjør i dag, og orket ikke offentlig å framstå som "vanskeligstilt". Jeg ble fryktelig provosert, og truet med å forlate seminaret og å aldri mer ha noe med organisasjonen å gjøre. Jeg hadde jo kontakt med folk som ikke kjente til min situasjon.

Lederen i organisasjonen forsto ikke, eller godtok ikke, reaksjonen min. Det er da ikke noen skam å ha det vanskelig osv. Det er lett å si for deg i den posisjonen du har, sa jeg til ham. Men når dere er en organisasjon som er opptatt av vanskeligstiltes kår, så burde dere kunne sette dere inn i vanskelige situasjoner som vi kan oppleve, men som for andre ikke er det minste vanskelige, heller bare positive. Ja, men vi har alltid pleid å ta bilder av folk som har kontakt med oss, innvendte han. Da er det på tide at dere slutter med det, sa jeg.

En mellomleder som kjente meg godt og visste at jeg kunne gå fra å være vanskeligstilt til også å bli vanskelig når jeg opplevde å ikke bli respektert, forsto meg, og motsa sjefen sin. Så jeg fikk det som jeg ville. Og ikke nok med det: Fra da av sluttet organisasjonen også å vise fram vanskeligstilte når den var i de store mediene, dersom tillatelse ikke ble innhentet fra den enkelte på forhånd.

Se også:
Jeg er slem
Ikke utlever barnet ditt!

3 kommentarer:

  1. Nå har du akkurat skrevet om ting jeg sitter og tenker på i skrivende stund. Jeg har nylig begynt å blogge, og prøver å finne balansen mellom det informative,og det altfor personlige. Jeg har tidligere opplevd litt av den nedlatenheten du snakker om , så det føles både skummelt og godt at det er JEG som bestemmer nå. Det er fint å lese bloggene til modige folk som har gått før meg, deg og mange andre jeg har funnet på Twitter.

    SvarSlett
  2. Astrid F: Hei, og velkommen til Bloglandia! Ja, det er både skummelt og godt. Jeg opplever at jeg noen ganger tipper over i det for private, men i hovedsak går det greit. Nå har jeg blogget i snart halvannet år, og synes det er mindre farlig enn jeg hadde fryktet.

    SvarSlett
  3. Fordelen med en helt egen blogg er at der er vi sjøl den eneste redaktør.
    Jeg uttaler meg offentlig kun gjennom egne ord i egen blogg.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post