26.8.09

Bergens Tidende om psykologmangel

I går skrev Bergens Tidende om psykologkøer: http://bit.ly/Wvh08 og http://bit.ly/1arYgK. Jeg er så vidt med i oppslaget.

Departementet har kommet med nye retninglinjer for samarbeid mellom fastleger, avtalespesialister og DPS, som BT forteller om.

Jeg kikket på retningslinjene for en tid tilbake, men er slett ikke sikker på om dette er noen god løsning for alle pasienter. Min viktigste innvending er at det bare er et begrenset antall psykologer hver fastlege kan henvise til.

Dessuten er mitt inntrykk at fastleger har liten kunnskap om ting jeg sliter med. Ingen har villet eller kunnet snakke med meg om min historie når jeg har hatt behov for det. Aldri. Jeg mener jeg selv har bedre forutsetninger for å vite hva jeg ønsker av en psykolog enn en fastlege har. Da jeg fortalte fastlegen at jeg var blitt traumatisert i en tidligere terapi, så hørte han det ikke engang. Jeg har blant annet blitt allergisk mot atferdsterapi etter den behandlingen.

Andre poster:
Da jeg fikk psykologfobi
Dårlig selvbilde
Verden går framover
Be a patient patient
Full kontroll

Annet:
Terapi som ikke virker
Psykolog Kari Lossius
Rapport Helse Sør Øst: Arbeidsgruppe tilgjengelighet hos avtalespesialister
Psykologforeningen

3 kommentarer:

  1. Jeg synes det er grunn til å filosofere litt over ordet "atferdsterapi". Det gjelder altså terapi av atferden, det å gjøre atferden sunn. En skulle tro det var den som utførte atferden som trengte sunnhet,ikke selve atferden.

    Atferdsterapi er derfor bare et finere navn på dressur.Når f.eks. en hest skal dresseres,har en på forhånd bestemt hvilken atferd en ønsker.Deretter gir en positiv belønning for all atferd som går i denne retningen--forhåpentlig ikke straff for det motsatte. Dette er også grunnprinsippet for atferdsterapi.

    Dressur av mennesker passer inn i totalitære samfunn. Ideologien har bestemt hvordan samfunnsmønsteret skal være. Så gjelder det å dressere mennesker slik at de passer inn i dette mønsteret.

    Atferdsterapien er likevel ærlig nok til å erkjenne at den ikke tror mennesker har sjel. Det er derfor ingen grunn til å ta slike hensyn, tenke på hvordan det står til med den som utfører atferden.

    SvarSlett
  2. Det som er virkelig problematisk, er at man blir fanger i sin egen virkelighet.

    Virkeligheten: man er alvorlig traumeskadd i voksen alder og deretter alvorlig retraumatisert gjennom en terapiperiode. Mange undersøkelser viser at retraumatisering er det som skaper de virkelig varige traumeskadene, det virker sannsynlig for mitt vedkommende.

    Man bærer på store tunge overgrep, og opplever at de samme teknikkene blir benyttet av en terapeut. Dette har man forsøkt å formidle i ettertid, i håp om at noen kanskje kan hjelpe - man håper å få opprinnelig nødvendig terapi, men man må også få fram at det er faktisk enda litt verre stilt - på grunn av "terapi" som altså "ikke fungerte".

    Og kan risikere å ha en fastlege man fikk ETTER å ha blitt så traumatisert i utgangspunktet.
    Ved å stile spørsmål som dette:
    "Men du vet jo ingenting om meg, du har aldri hørt noe om min bakgrunn, hvordan kan du hevde slik og sånn?"
    Kan legen faktisk svare:
    "Nei! For du har jo bestandig så MYE du må FORTELLE!"

    Jaa... Da er man på en måte kneblet, da.
    Verst for meg at jeg går rundt med en traumehistorie i så lang tid uten å få stabla den på plass. Og at den blir mer komplisert for hvert år som går; hvordan kan man vente at legen har tid til å lytte til en så vanskelig pasient? Som dessuten har fått så skrekk for terapeuter? Etter hvert, også leger... Etter hvert for helsevesenet.

    ...og det fortsetter bare på en sånn måte at - man ikke kan tro dette er Norge?? At dette er i Norge anno 2009? Man kan ikke engang se at man utgjør noen fare for rikets sikkerhet.

    Det er ikke til å BEGRIPE at man brått har blitt så usynlig; så verdiløs; så lite troverdig - i et samfunn man til da har vært en aktiv del av i årevis.

    Dette var trukket ut av en stor sammenheng, mye har skjedd både før og etter.
    Det lar seg ikke så enkelt formidle, bare.
    Men formidle det som lar seg gjør; så gjerne.

    Dessverre finnes ingen generell tillit til hjelpeapparatet lenger, bare knuste illusjoner; en sorg i seg sjøl. For ikke å si hvilken angst det har skapt å ikke bli hørt.
    Å kunne bli så INGEN.

    SvarSlett
  3. Sigrun30.8.09

    Mia: Terapi som går galt og retraumatisering i terapi er fortsatt nærmest et ikke-tema. Dermed blir det også fryktelig vanskelig å få formidlet det til andre, ja. Og man blir uendelig ensom med sine erfaringer.
    Om du har referanser til forskning på dette, tar jeg gjerne imot det.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post