- Psykiatrien trenger vaktbikkjer! skrev overlege i psykiatri Christiane Kolberg i Klassekampen.
Hun er en av foredragholderne på Amaliedagene i år, og skal besvare spørsmålet "Er det mulig med demokrati i psykiatrien?"
Se hele programmet for Amaliedagene her.
Innlegg
Personlig ombud til psykisk psyke?
-
Bistå brukeren. Mange alvorlig psykisk syke i Oslo lever et liv i kaos,
forkommenhet og isolasjon. Ordningen fra Sverige med personlig ombud må nå
på plass...
14 kommentarer:
Mulig "psykiatrien trnger vaktbikkjer", selv om jeg ikke liker scenariet i det hele tatt; ingen trnger psykiatrien. Det finnes ikk "human psykiatri"; og å "forbedre psykiatrien" blir som å "reformere Ku Klux Klan". Psykiatrien har en så grotesk fortidig og nyere historie, og - ikke minst - grotesk nåtidig virksomhet, at enhver human med hjernen og hjertet i livet skal - ikke vakte og bjeffe, men rope om reaksjoner og avskaffelse - NÅ! Dette er ikk "antipsykiatri" llr "psykiatrikritikk", men et rop om at mennskeheten våkner. Det vil trolig alltid finnes "fornøyde ansatte og pasienter"; så lenge folk er dårlig vant hva gjelder kjærlighet, vil de forsvare voldens institusjoner. Ansatte ender jo i psykiatrien fordi de benekter sin egen traumatiske historie, mens pasienter ender der fordi "the world won´t listen". Mennesker som erkjenner sin sannhet (historie), KAN bare ikke holde ut som ansatte eller pasienter innen spykiatrien, og de KAN bare ikke "vokte eller bjeffe på den" uten å be om nedleggelese NÅ. Det store spørsmålet er selvsagt: Hva skal vi gjøre md alle ansatte, ved nedleggelse? Hvor skal de så gjøre av sin benektede, fortrengte traumehistorie; om ikke overført i form av mishandling ("behandling") av "pasienter"? Dessuten; pasientene, ALLTIID lidene offer for ovegrep i barndommen (viktimisering) og senere overgrep i psykiatrien og som regel psykologien/terapien (reviktimisering) - de trenger jo, likså ansatte, intenst: støtte, respekt, KUNNSKAP/OPPLYST/INFORMERT/OPPDATERT FAGLIG/FORSKINGSMESSIG tilnærming; det genuine og normale, som over 95 % av "hjelpere" mangler!!
Nødhavner for 90 % av verden befolkning, som alle ble traumatiserte som barn (lack of love)? Tragisk nok. Og så: Info om hva som skaper uhelse og vold/psykiatri: traumer og benektelsen av og mangelen på bearbeiding av dem.
La oss finn nye ord, avskadde de blodige (psykiatri) - og la oss peke og lyse på de syke ansatte, som så sårt trenger helbredelse (oppløsning av benektelse).
Pasientene må BLI HØRT og MØTT; ikke med "metoder", men med chic og bruk. NÅ!
Eirik: Bare en liten kommentar. Jeg synes ikke man kan si at "Ansatte ender jo i psykiatrien fordi de benekter sin egen traumatiske historie".
Det har man ikke noe belegg for å si.
Først: Man kan si hva man vil.
Og: Fakta bevises ikke alltid med belegg.
"Belegg" er konstruksjon fra Universitetet. Noen ganger er denne hel all right.
Når det gjelder det jeg prøver å si om årsakene til at man jobber i psykiatrien, så er det opp til hver enkelt hvordan man hører det.
Jeg mener bestemt at ingen som har en u-traumatisk historie kan jobbe i psykiatrien, fordi hele psykiatrien strider imot alt de kjenner (tilstrekkelig respekt, kjærlighet).
Dersom ansatte erkjente sine traumer (tap av kjærlighert og å ikke kunne meddele dette, er også traume; ikke bare "synlige overgrep"), og arbeider med dem, vil de bli så bevisste at de bare ikke kan støtte "en institusjon som benekter fakta" (overgrep i barndom som eneste årsak til all uhelse). De vil heller bugge nye hus hvor opplysning (barndomsdimensjonen) og empati er eneste innhold, for lidende.
Jeg synes jeg kan si denne meningen.
Og jeg synes det er alt belegg i universet for at man kan motsi den, med "vitenskap" og verdens "nyanser" og forklaringer!
"Er det mulig med demokrati i psykiatrien?" - blir som å spørre "Er det mulig med demokrati i Ku Klux Klan?"
Selvsagt er demokrati uforenlig med psykiatri; ekte demokrati kommer ikke fra 2moral2, "regler" og "prinsipper", men av seg selv, ved tilstrekkelig kjærlighet i barndom og/eller tilstrekkelig traumebearbeiding senere.
All den tid (fag)folk flest benekter historien sin ("hjelperens historie"), så vil kun et "korrekt" demokrati (uten levende drivkrefter, men bestående av "riktige systemer og metoder"; sprunget ut ikke av frihet og helhet, men fra hode og normer) kunne komme til.
Slike imitasjoner av demokrati vil traumatisere pasienter ytterligere!
Jeg har funnet en blogg nå med en meget dramatisk menneskeskjebne. Det er opplagt at Erik har rett i at det hun egentlig trenger,er å bli sett og verdsatt som person slik at hun får et ekte fundament for selvfølelsen. Da ville hun slippe å nesten streve livet av seg med å finne noe i det ytre som kan gi en form for selvfølelse,og slippe å hele tiden måtte påføre seg fysisk smerte for å overdøve den indre smerten. Det opprører meg derfor at psykiateren vil døyve ned problemene med medisiner i stedet for å gripe fatt i det som egentlig er problemet. Da blir jo dette en varig nødløsning, og hun er også redd for at medisinene skal gå ut over den identiteten hennes som er så svak fra før. På den andre siden skriver hun at hun forstår at de fleste av pleierne vil henne godt.
Nettadressen hennes er http://sara-minverden.blogspot.com/
"På den andre siden skriver hun at hun forstår at de fleste av pleierne vil henne godt." - Men også utilsiktet grusomhet gjør vondt - og skader. DET er uakseptabelt og utilgivelig. Det FINNES klare alternativer til psykiatri/overgrep; og "hjelpere" - hvis de er interessert i å HJELPE - har ansvar for og mulighet til å organisere slik hjelp/bearbeiding/støtte/ledsagelse - kunnskapen, informasjonen - om varsom og respektfull bearbeiding av traumer - om aktelse for barnet - pasienten - har vært kjent siden 60-tallet og i grunn til og med siden tidlig Freud før han forlot sin traumeteori (TRO på pasienten; den traumatiserte). Noen hjelpere trenger slik kunnskap, men de som enten 1) har nok kjærlighet fra barndommen eller 2) har bearbeidet tapet av for lite kjærlighet i barndommen, de behøver ikke streve med teorien; de har mer enn nok med å rekke ut hender, med å høre, møte og ledsage - uten rusgift, diagnonsens og tvang (overgrep).
Skal se på Saras blogg. Tragisk at hun mishandles, som sagt: "unintentional cruelty hurts, too".
En dag skal psykiatriske sykehus sprenge, psykiatrien fordufte og VERDIGHET skal erstatte volden. Vi er i gang, men utallige utsettes hele tiden for spykiatriens ondskap (ondskap er ondskap, selv om utøverne "føler at det er det beste de kan gjøre" og at det "er for overgrepsofferets beste".
Eirik, hvem tenker du på som er i gang? Jeg skulle gjerne ha vært med på det selv. Ved å lese bloggen hennes,ser vi det vakre mennesket som slåss en slik tapper kamp,men hun bruker ødeleggende nødløsninger-- og hun forstår det selv. Hun har aldri erfart at virkelige løsninger er mulige. Det er dette hun trenger--at noen med veldig stor respekt og veldig stor tålmodighet kan lære henne at virkelige løsnigner er mulige. Og hun må ikke lokkes frem fra skjulestedet uten absolutt garanti for at hun blir tatt godt imot,vernet og verdsatt så lenge hun måtte ha behov for det,for hun tåler ikke å bli skuffet.Det er en menneskeskjebne det gjelder. Skulle ønske at noen av oss som ser og forstår slikt,kunne danne støttegrupper.
Angående psykiater Kolberg, jeg ser frem til den dagen psykiatere og andre kritiske ansatte sier at nok er nok, og at:
Tvangsloven må fjernes! Punktum.
Først når tvangsloven er fjernet - vil det blir en god diskusjon om hvordan en god psykisk helsetjeneste skal utformes.
Jorunn: Støttegrupper er en bra ting.
Hvem som er i gang? Jeg tenkte: Vi som skriver her og andre steder, i Norge og verden, og reagerer og sier fra. Men åpenbart at det ikke ser ut som om konkrete og gode tiltak og tilbud er på trappene.
"Children reflect the treatment they receive", og sånn er det med voksne også, "pasienter" intet unntak. Vi blir så bra som vi blir behandlet.
Når det gjelder mennesker som skader se selv og/eller andre, så er dette en kommunikasjon og informasjon om (iscenesettelse av) hvordan de ble behandlet.
Dersom dette momentet - kommunikasjonen - overhøres, forsterkes, produseres og sementeres smerte og destruktivitet. Jo mindre man høres, jo sterkere nød og "ødeleggende nødløsninger".
Ingen tryllestav, ingen ideaterapi, ingen guddommelighet, ka hjelpe; slikt kan bare forhindre; det trengs kunnskapsrike hjelpere med innlevelsen og medfølelsen i behold, "harte på rette staden".
Å bli møtt, hørt, helt uten mål. Bare med det for øyet: å høre den lidende, og å finne mening, forbindelse og løsninger i lidelsen; identifisere årsakene (historien), hjelpe med å slippe frem ale følelsene, og godta forsvar, legge bort alle former for korrigeringer og konfronteringer.
Når det innestengte får komme frem og ut, i tilstrekkelig trygg setting, og den lidende får tilstrekkelig støtte i prosessen, kan noe og stadig mere løsne og utvikles; selv-omsorg etc.
Det "kosntruktive" kommer av seg selv når "det destruktive" blir hørt, forstått og ikke dømt, men utnyttet som "ressurs" (tragisk nok!), i kombinasjon med mye genuin innlevelse, medfølelse og kunnskap.
A. Miller, 1981:
1. (...) ta hensyn ti kunnskapen om barndommen.
2. Bevisstgjøring om barnets (pasientens, min tilføying)) samfunnsmessig sankjsonerte rolle som ventil for de voksnes (hjelperes, min tilføying) oppsamlede følelser.
3. Bevisstgjøring om sporene etter den "svarte pedagogikken" hos en selv og større aktelse for pasienten som følge av dette.
4. Å gi opp pedagogiske mål til fordel for kreativiteten.
janolaf: helt klart; den loven må fjernes.
Fant akkurat en kommetar som uttrykker min meninger om psykaitrien og som Christiane Kolberg, en av foredragholderne på Amaliedagene i år, og temaet "Er det mulig med demokrati i psykiatrien" - som like godt kunne formuleres slik: "Er det mulig med demokrati i Nazismen?". Kommentaren fant jeg på Faceook-gruppen: POST-PSYCHIATRY/ANTI-PSYCHIATRY, AND HUMAN RIGHTS http://www.facebook.com/l/;www.DrDanEdmunds.com.
"Look there is a lot of discussion around Anti psychiatry, Is it good? Is it bad? Anti is bad?
Anti Semitisim? Anti Christ? Anti Virus? Anti Psychotics?
The answer i think is simply, Change the name, Psychiatry failed, Its a lie, It really reminds me of Nazism in many aspects and like you don't want Nazism to return, You wouldn't go and start - Neo Psychiatry,
NO, It's time for a new field to emerge out of this dying psychiatry world, As they cannot really keep lying for ever."
Halleluja, amen og punktum.
~ Karaktren, alder og tidligere erfaringer er med og avgjør hvordan man skal kunne forstå og følge denne avskaffelsen av ordet og fenomenet spykiatri.
Det er ikke bare psykiatere som holder fordrag på Amaliedagene. Fra brukersida kommer David Oaks fra organisasjonen MindFreedom, og Maths Jesperson (S) og Erik Olsen (DK).
Eirik Vi har de samme grunnoppfatningene. Ved å lese bloggen til Sara,som jeg har referert til tidligere,vil vi se at hun har en fantastisk god innsikt i sin egen livssituasjon. Jeg tror ingen psykolog noen gang vil klare å se den klarere. Det er ikke her problemet ligger. Problemet ligger i at det finnes noen grunnleggende erfaringer hun aldri har gjort.Hun har aldri erfart at det er mulig å bare slappe av og ikke prestere noe som helst,og likevel ha verdi-- likevel bli verdsatt og ivaretatt som person. Nattevakten viser henne en slik uforbeholden omsorg,og hun merker at de vonde følelsene begynner å forsvinne da. Psykologen derimot spør hver gang om hun har tenkt å ta livet sitt,og når hun er ærlig og svarer ja,føler hun seg hatet.
Sigrun: Bra, interessant opplegg.
Jorunn: Ja, hun trenger hjelp som hjelper, enkelt og greit.
Eirik;Jeg er helt enig med deg..De ansatte i psykiatrien tar seg jobber der fordi de har problemer med sin egen psyke..De har behov for å føle seg normale et sted..Og å drive folk til vannvidd gjennom tortur og tvang er deres "hvilepute"..
Legg inn en kommentar