7.6.09

Vanskelig stilt

Statistisk sentralbyrå hevder at uførepensjonering er resultat av fritt valg. Professor Guttorm Fløystad er enig, og mener uføretrygdede er selvopptatte mennesker. Ifølge Norges Handelshøyskole er de med psykiske lidelser verst.

Selvsagt har SSB, etikk(!)professoren og Handelshøyskolen rett. Uføretrygdede lever Herrens glade dager, for bare et lite mindretall av dem er lenket fast til sykesengen med slanger og kateter.

Siden de fleste av dem går på to bein, er de frekke nok til av og til å prøve å blande seg med de arbeidende. Det går selvsagt ikke. Sannheten kommer for en dag, og da får de smake skammen, slik at de neppe vil prøve seg så forferdelig mange ganger.


På seminar

- Da ønsker jeg velkommen til dette seminaret ved Universitetet i Oslo. Jeg tror vi vil få en spennende dag.

Før vi slipper til foredragsholderne, tenkte jeg vi kunne ta en liten presentasjonsrunde for å høre hva dere jobber med. Jeg heter altså Jon Johansen, og ved min side sitter Laura Larsen. Jeg er forfatter og avisredaktør, mens Laura Larsen holder på med et doktorgradsprosjekt i avvikssosiologi.

Da starter vi med deg der borte ved vinduet.

- Jeg ... meldte meg på dette seminaret om marginalisering fordi jeg selv er uføretrygdet. Da er dette midt i blinken for meg.

- Å ja... Nestemann.

Bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla

- Da vil jeg begynne foredraget mitt med utgangspunkt i ei bok som gir en god inngang til det forfatterskapet om marginalisering som vi skal snakke om i dag. Du ved vinduet, denne boka er såpass lett tilgjengelig at til og med dere trygdede kan forstå den.

- Hva?


På boligjakt


- Det er hos Hansen.

- Jeg ringer angående annonse om ledig leilighet.

- Ja, vi har visning på torsdag. Går du på skole, eller jobber du?

- Jeg ... er uføretrygdet.

- Så da går du hjemme hele dagen, da?

- Ja, jeg er en god del hjemme, ja.

- Kan jeg spørre hvorfor du er uføretrygdet? Er det rus?

- Nei da, jeg har ikke problemer med rus. Jeg er en rolig person som har psykiske problemer.

- Jeg vet ikke, jeg. Dette må jeg diskutere med min kone. Jeg ringer deg eventuelt tilbake. Skal vi si det sånn?


På fest

- Nå har vi sittet her og pratet sammen i flere timer. Jeg tror jeg må bevege meg litt før festen er slutt. Men først hadde jeg lyst til å si at jeg synes det var veldig hyggelig å snakke med deg. Du har lest mange av de forfatterne som jeg setter størst pris på. Så jeg har lyst til å spørre om vi kunne treffes igjen. Hva med en middag på byen en kveld?

- Jo altså ... det hadde vært hyggelig, det. Men jeg har det litt trangt økonomisk.

- Å, baksmell på skatten? Men vi kan godt utsette det litt. Greit det. Nei, jeg spanderer! Hva jobber du med forresten? Jeg forsto det slik at du er humanist.

- Ja, jeg har bakgrunn fra humaniora. Nå er jeg uføretrygdet, grunnet en psykisk lidelse. Jeg er så glad for at det er lov til å snakke om psykiske lidelser i våre dager, at det er ... eh ... nesten like akseptert som å brekke beinet.

- Mmmm ... ja, jeg sier takk for praten nå, jeg. Som sagt, det var hyggelig å hilse på deg. Ha en fortsatt fin kveld, og ta vare på deg selv!

- Men ...

Se også:
Stigma og arbeid
VG Dagbladet

12 kommentarer:

  1. Mille7.6.09

    Jeg blir like oppgitt hver gang jeg leser om "disse late uføretrygdede", og denne siste undersøkelsen bidrar ikke akkurat til mindre skam og stigmatisering. Noen mener at det er mindre fordommer om dette blant de som har høyrere utdanning, men jeg er ikke så sikker.

    Jeg kjenne mange uføre og ingen av dem synes det er spesielt stas. Og hva med det faktum at man må kunne yte 110% for å være verdt noe i arbeidslivet? Selv prøver jeg hardt å komme meg ut i jobb, men etter 13 år i trygdesystemet og ingen cv, utdanning eller annen jobberfaring er det vanskelig. Hvorfor ikke snakke mer om det, i stedet for hvor late og egoistiske vi er?

    SvarSlett
  2. Hei Sigrun! Eg er oppriktig lei meg for at ein skal bli dømd i samfunnet i dag for kva stønadar ein mottar. Eg har sjølv stønadar i frå NAV, og får ofte høyre at eg er heldig som får pengane så lett. Det er alt utenom lett. Ein får ikkje berre trygd avdi ein er heldig. Eg hadde foretrukke å ha ein jobb, og studielån som andre. Det er trist at det skal vera sånn. Og dei som er uføretrygda har ofte vel så mykje å jobba med som dei som går på kontoret og er frå 9 til 4.

    SvarSlett
  3. Sigrun8.6.09

    Milee: Jeg er ikke så sikker på om akademikere er mindre fordomsfulle mot uføretrygda enn andre er, nei.

    Vilja: Så lett? Heldig? Skjønner de ikke hvor mye du sliter?

    SvarSlett
  4. Ingen tvil om at det for mange er vondt og vanskelig for mange å være uføretrygdet.

    Har på følelsen at det kanskje er de som blir "førtidspensjonert" i femti-, sekstiårene som lettest vil kunne oppleve at det er akseptabelt å være uføretrygdet og kanskje til og med oppleve at fordelene oppveier ulempene. (Disse vil jo ofte også ha nedbetalt bolig og sikker økonomi)

    Og statistisk sett er det vel flest uføretrygdede i den aldergruppa.

    SvarSlett
  5. Off, det var som å lese mine egne tanker rundt dette med å gå på rehabiliterings-penger. Disse bildene folk har for seg er helt uvirkelige. Som f.eks. at vi som går på trygd er unna-sluntrere og ikke "gidder" å arbeide.

    Skulle virkelig ønske de kunne forstå det maratonløpet av en papirmølle en må gjennom med Nav og leger og andre distanser for å i det hele tatt sende en søknad om å få et vedtak om pengestøtte. Å kunne gå på arbeid er nok drømmen for de fleste som går på slik støtte. Ikke omvendt.

    SvarSlett
  6. Anonym12.8.09

    Ja ja, dette problemet forsvinner jo etter 2010, da uførepensjonen forsvinner for de som er født etter 1949. Sånn er det jo greit med en rødgrønn regjering. Blir nok endel tigging på gatene da ja.

    SvarSlett
  7. Sigrun12.8.09

    Anonym: Hva mener du med at uførepensjonen forsvinner?

    SvarSlett
  8. Anonym15.8.09

    Helt enig med det som står her!

    Går på attføring selv etter å ha blitt sykemeldt av både jobb og psykisk terror fra ledelse i flere firmaer.

    Tok artium mens jeg var sykemeldt tar nå bachelor på attføring fra nav i religion og kulturhistorie og har da etter at alt av normale utgifter betalt ca 2 kr til mat i måneden. Derfor har jeg måttet låne maks i lånekassen.

    Det er de på attføring som har 600.000 tusen i året fori de har tjent over 1.2 mill de tre siste årene ! Det er noe feil da noen blir levene på mindre en sosialhjelp satser mens andre får til både salt og smør på maten.
    det fordi 60% nøkkelen er det politikerne setter til grunn for trygden.

    SvarSlett
  9. Anonym25.8.09

    Folk burde jo snart kunne forholde seg til uføretrygdede, man treffer de jo der alle andre ferdes, på treningstudioet, universiteteter og høyskoler, foreldremøter, på puben, i skibakken osv, osv. Det er nok mange som ikke forstår hvilket tap det er å ikke ha det sosiale bidraget og den viktige mestringsfølelsen mange av de som jobber er så heldige å føle.

    Ole

    SvarSlett
  10. Anonym26.8.09

    Å være ufør er et resultat av helsen.
    Og å få det innvilget (all dokumentasjon), tar krefter "en ikke har"..
    Så er det over til et liv med svært begrensede ressurser og de konsekvensene det har.

    Skulle gjerne sett konklusjonen, av rapporter utarbeidet av de som har erfart dårlig økonomi over tid..

    Forsåvidt ingen som spør om, eller vil vite noe om denne hverdagen.?
    Men, uttalelser og holdninger til uføretrygdede - jo, de møter en mange av. De går sjelden i din favør :)

    Så litt visjoner;
    Likeverd, menneskeverd, rettferdighet, at de som vokser opp skal få det bedre.

    Alt springer ut fra enten kjærlighet - eller frykt.

    Selv om jeg vet det skaper irritasjoner og avvisning i de flestes kretser, (det forstyrrer deres oppfatninger) så vil jeg oppfordre mennesker i denne situasjonen om å sette ord på den i sitt nærmiljø. Folk må få vite - ellers fortsetter denne ovenfra og ned holdningen.

    En blir aldri sterkere enn det svakeste ledd (heller ikke et samfunn..)

    Hva gjorde folk under krigen?
    Hjalp hverandre, tok seg av de svakeste, ga de det beste - etter evne?
    Skjer ikke dette, og mennesket ikke helsemessig er i stand til å brøfø seg selv - ja, så dør det da.

    I Norge har vi da takk og lov et eksistens minimum!!

    SvarSlett
  11. Syntes det er virkelig kjedelig at folk skal sitte å se på mennesker som sliter skikkelig som late. Sliter med det samme selv da både venner og familie ikke forstår hva en bipolar lidelse vil si, og familiens ord at jeg trenger bare å komme meg ut i jobb så blir ALT bra. Jeg har prøvd å jobbet to ganger, det gikk ikke. Når til og med psykologen min sier at jeg er nok ikke stabil nok til å ha en jobb og til og med da vil ikke venner eller familie høre. Når jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner at jeg hadde lidelsen så fikk jeg enten ikke svar eller så spurte de hva er det, så fortalte jeg det sånn kort og greit og de skiftet samtaleemne som jeg snakket om hva jeg hadde til mat. Har prøvd meg til å finne meg eget sted å bo nå siden jeg bor med min mamma som sliter veldig selv og vi går hverandre på nervene, men ingen huseier vil godta kommunal garanti. Tross i at de ser at jeg er ei rolig og IKKE en narkoman jente. Jeg drikker jo så vidt.. Utrolig flott innlegg!

    SvarSlett
  12. lise marie, da jeg fortalte "min nærmeste venninne" at jeg hadde posttraumatisk stressyndrom, var svaret "jeg kjenner at det er viktig med grenser". hun har gått tusen år i terapi og flagger ofte hvor "langt hun har kommet" og at det hadde vært umulig uten terapeuten (som satte henne på høye medisindoser i årevis). tragisk at så mange ikke "innfrir" når det kommer til empati og respekt, medmenneskelighet, solidaritet, ikke-narsisisme. når jeg skuffes over negative holdninger er det alltid slik jeg føler det: det sier kun noe om DEM. det er jo DE som "driter seg ut" og fremviser sine "mangler". for meg bare beviser det hvor utrolig mange som har fått for lite kjærlighet eller helbredelse. de har jo selv åpenbart vært utsatt for uheldige emosjonelle omstendigheter, det beviser atferden/tankegangen deres.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post