19.6.09

Og poenget var?

Dagens A-magasin har et oppslag om en kvinne som ble bra av å gå i terapi. Flott at hun fikk et mye bedre liv, men jeg skjønner ikke poenget med artikkelen. Er det så sensasjonelt at noen får hjelp av å gå hos psykolog, at man må bruke seks sider på det?

16 kommentarer:

  1. Mille19.6.09

    Jeg synes det var en fin historie, jeg. Må vel være bra å formidle at det er håp selv om man er gitt opp av psykiatrien og blir sett på som behandlingsresistent.

    SvarSlett
  2. Sigrun19.6.09

    Mille: Enig i at håp er viktig. Men jeg er litt lei av at mediene ofte kjører fram én terapiform som "vindunderkur".

    SvarSlett
  3. Jeg tror denne retningen har forstått noe helt essensielt,jeg. Grunnlaget for sunnhet er å bli et helt menneske igjen,å kunne ta i bruk hele seg selv. Da gjelder det gradevis og under trygge omgivelser å erfare at det ikke er farlig å vedstå seg selv--smerte,svakhet,aggresjon og hat.Ved å gjenforrenes med seg selv,forløses de gjenskapende livskreftene i dem.
    Dessuten bør lista legges lavere for slike terapier enn for en medisinering som beviselig medfører mange skadelige bivirkninger.

    SvarSlett
  4. Enig her, Sigrun. Dette er en typisk "ukebladfortelling" som forherliger en terapiform, som like gjerne kan være en terapeut. Den er helt uten forståelse for vitenskap, og formidler påstander som er så eksepsjonelle at ... nei, jeg trur ikke på at beviselig gode terapiformer undertrykkes.

    For de som ikke kan noe om det: Det er ikke riktig at noe blir "vitenskapelig bevist" ved at tjue pasienter som får en type behandling blir bedre enn en matchet gruppe på tjue som ikke får denne behandlingen.

    Det kan gi grunnlag for en vitenskapelig artikkel, men det er noe ganske annet.

    SvarSlett
  5. Rakel20.6.09

    Hmm, jeg leser artikkelen på en liten annen måte. Jeg er forsåvidt enig i Sigruns poeng, men jeg oppfatter også kritikk av psykofarmika og "holde fast ved den gamle måten" å se pasienten på i artikkelen. Jeg må jo også innrømme at jeg synes det er en gripende og trist historie. Mange år er tapt for denne kvinnen pga tradisjonelle behandlingsmetoder innenfor psykiatrien. Jeg liker også poengene til denne psykologen selv om jeg er enig i at de burde vært selvfølgelige for alle fagpersoner.

    God helg,

    Hilsen Rakel.

    SvarSlett
  6. Raagraaum Det at historien kunne stått i et ukeblad,har jo ikke noe å gjøre med sannhetsinnholdet i den. Jeg skulle gjerne visst hvilken terapiform du mener beviselig virker bra.Du tenker kanskje på kognitiv terapi? Felles for disse terapiformene er at brukerne har kontrollen. Det er sunt i utgangspunktet å være skeptisk,men jeg opplever i hvert fall ut fra mine erfaringer at tilnærmingsmåten er riktig.

    SvarSlett
  7. Ellerine20.6.09

    Artikkelen i seg selv forteller en historie om en ung jente som i mange år ikke får rett hjelp til rett tid. Slik jeg leser det er den skrevet i et magasin som skal rekke ulike lesere over hele landet. Den står ikke fram som vitenskapelig artikkel, men som lettlest slik at den når flere lesere. Det jeg synes som formidles er at det faktisk finns håp for alle som sliter psykisk. Mange vil sikkert kjenne seg igjen i problemene "Lise" slet med og dermed kanskje ikke føle seg så aleine. Det er jo noe...

    Jeg tror ikke alltid det er det vitenskapelige beviset som kan hjelpe et menneske å lege seg selv. Hvilke psykologiske metoder er egentlig bevist hjelper? Freud m/kamerater har iallefall ikke blitt testet som behandlingsvirkningsfullt på alvorlige psyksike lidelser.

    SvarSlett
  8. Sigrun20.6.09

    Dersom de hadde tatt med denne historien i en generell artikkel om psyk. behandling, altså satt den inn i en større sammenheng, hadde jeg forstått det. Men jeg skjønner altså ikke hvorfor én terapitype løftes fram i artikkelen. Dette vil jo uansett ikke være en terapiform som alle pasienter ønsker seg.

    SvarSlett
  9. Ellerine20.6.09

    Sigrun: Det jeg forstår på deg er at du mener den artikkelen henger litt i lause lufta. Jeg har ikke sett selv oppslaget i AMagasinet; hvor artikkelen står, lay out, faktaboks etc (søkt på Amagasinet, men finner ikke ovennevnte). Kan vel tildels være enig med deg at den skulle hørt til i en større sammenheng.

    Når det er sagt; synes jeg selve behandlingmetoden virker interessant.

    SvarSlett
  10. Anonym21.6.09

    Eg kikka kjapt over artikkelen på fredag. Fekk inntrykk av at "terapiformen" var forankra i svart pedagogikk (offerklandring). Mange pasientar tar til takke med dette fordi dei ikkje kjenner til noko bedre. Uansett er det bra at terapi tas opp som tema, at det problematiseres og at ein kritiserer spykiatri og rusgift-mishandling av menneske i terror.

    SvarSlett
  11. Jorunn Lauvstad - det er artikkelen selv, og etter det som står sannsynligvis psykologen som promoterer seg selv - som trekker inn forskning. Og på en måte som viser at i alle fall journalisten ikke har peiling på forskning.

    Så langt vi kjenner til er det bare en del metoder innen kognitiv atferdsterapi som er dokumentert virksom på nivå med naturvitenskapelig metode. At noen da trekker konklusjonen at alt som presenters som kognitiv terapi er "bevist" - vel, det er igjen et uttrykk for manglende kunnskap om, og respekt for vitenskapelig metode.

    En god del av psykofarmaka er også dokumentert på tilstrekkelig nivå - forutsatt at de brukes innen rammene for hva det er forsket på.

    Og det er en dyp forakt for pasientene. Det er jo ikke så farlig, for det feiler dem jo ikke noe ordentlig, sånn som folk med hjerteinfarkt eller kreft? Eller?

    Når jeg lar meg utsette for en operasjon eller tar mot et nytt medikament, forutsetter jeg at legen(e) har sjekak at det finnes vitenskapelig dokumentasjon. (Den er i det store og hele tilgjengelig etter ca 1990.)

    Hvorfor det ikke skal stilles like strenge krav til behandling av mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser/problemer?

    SvarSlett
  12. Mht. spørgsmålet, hvilke terapiformer virker, respektive ikke virker, mener jeg ikke, at det kan afgøres ved at holde statistikker op mod hinanden, eller anvende lignende, af videnskaben influerede målestoksmetoder, der som oftest ikke måler meget andet, end den opnåede grad af tilpasning til normaliteten, men alene ved at se på, om terapien har formået, at hjælpe klienten til at udvikle sig til et helt og frigjort menneske.

    En anden ting er, at jeg også er skeptisk overfor forherrligelsen af bestemte terapiformer, da det efter min mening ikke er terapiformen, der er afgørende, men terapeuten. Noget, Rishovd Rund jo også er lidt inde på i artiklen.

    Jeg fik, som nævnt andetsteds før, hjælp af en terapeut med speciale i CBT, og hendes kendskab og anvendelse af visse CBT-teknikker var unægteligt en fordel. Men havde hun imidlertid kørt CBT "efter bogen" med mig, i stedet for at tilpasse sig selv til mine behov, så er jeg aldeles ikke sikker, at jeg havde holdt ud i mere end nogle få sessions.

    Det er det, jeg synes, kendetegner en virkelig god terapeut. At vedkommende er i stand til at tilpasse terapien til klientens behov og ønsker, selv om det til tider måske betyder, at terapeuten må vove sig ud i ukendt terræn, i stedet for at holde fast ved "bøgerne", og prøve, at tilpasse klienten til terapiformen. Og hvis man ikke føler sig i stand til at give slip på det halmstrå det er, at følge en bestemt terapiform til punkt og prikke, så gør man som terapeut bedre i at sige fra til klienten, i stedet for at blive ved, og altså prøve med alle midler at "forme" klienten (ehem...).

    Det er også det, der kendetegner "solskinshistorierne". En terapeut, der er i stand til at bygge en menneskelig relation op til klienten. En ligeværdig og respektfuld mellemmenneskelig relation altså, hvor terapeuten tør se mennesket og smerten, i stedet for en terapeut-klient (eller endnu værre: patient) -relation, hvor der kun ses en klient/patient og en diagnose/sygdom.

    Jeg tænker også, at erkendelsen af at "bare ha normale problemer" i en sådan "almindelig" mellemmenneskelig relation før eller siden ganske automatisk sker. Uafhængig fra terapiformen. Det er jo ikke nogen tilfældighed, at Joanne Greenberg valgte Frieda Fromm-Reichmann's udtalelse I Never Promised You a Rose Garden som titel for sin autobiografiske roman. Eller at Catherine Penney kan fortælle, at hun "kørte sine følehorn ud", da Daniel Dorman kom med bemærkningen, at "reality could be pretty scary, couldn't it". Anerkendelse af smerten som noget, også terapeuten er bekendt med, som noget, som alle mennesker er bekendt med og har tilfældes, uanset profession, hårfarve, eller hvad det ellers måtte være af i en terapisituation faktisk ret irrelevante ydre værdier, som noget dybt menneskeligt - i stedet for afstandtagen fra den ved at definere den som en sygdom. Hverken BET eller CBT, eller hvad det måtte være af hip og trendy'e terapiformer, var opfundet, da Joanne Greenberg og Cathrine Penney gik i terapi.

    Denne anerkendelse af smerten som det, den er, kræver ikke en bestemt terapiform. Den kræver bare, at terapeuten er sig bevidst om sin egen menneskelighed.

    Faren, jeg ser med BET, er at det kan blive en påsat pseudo-anerkendelse i det øjeblik, hvor terapiformen foreskriver, at der skal anerkendes. Og så er vi meget hurtigt tilbage ved den alt for velkendte og udbredte sorte pædagogik igen, ja.

    SvarSlett
  13. Sigrun21.6.09

    Marian: Jeg er så enig med deg når det gjelder "formingsterapi". Jeg har opplevd det som psykisk tortur å bli utsatt for det.

    SvarSlett
  14. Marian:Du skriver at målet må være å gjøre de skadede til frie og helhetlige personer.Jeg kunne ikke vært mere enig! Jeg forstår deg slik at du også er enig i at det er erfaringene med et sunt menneskes reaksjonsmønster som egentlig er den legende faktoren. Sunne mennesker søker utbytte av andres egenverdi som personer,ikke av deres bruksverdi som nyttegjenstander ut fra ytre egenskaper.De skadede føler derfor ikke lenger frykt for å vedstå seg selv.De kan gjenforenes med selg selv og bli hele,og de får frihet til å fungere ut fra sitt eget,indre liv. Resten ordner livskreftene. De vet selv hva som skal til, så det å bevisstgjøre virkninger har ingen hensikt.

    Kanskje har jeg misforstått,men jeg oppfattet det slik at det er dette den nye terapiformen går ut på. De skadede skal på eget initiativ,i eget tempo og under trygge omgivelser, få erfare at de sterke fryktreaksjonene er uten grunnlag. Da må de gjøre to revolusjonerende oppdagelser. De må oppdage at sunne mennesker slett ikke har drivkrefter i seg til å bryte ned og tilintetgjøre alt i dem selv for å kunne overta all makt. De søker tvert imot utbytte av det som er ekte og levende i dem selv. Dessuten må de oppdage at de negative utslagene av skadene respekteres som virkelige skader, og ikke betraktes som dårlig bruk av viljen--som mangel på moral og etikk. Et menneske som oppnår trygghet,blir sjelelig sunt. Det velger den sunne tilpasningsformen,for ingen drikker saltvann mot tørste hvis de oppdager at de har tilgang på frisk kildevann. Den sunne tilpasningsformen forløser de gjenskapende livskreftene i dem.Resten er et spørsmål om tid.

    Raagraaum: Poenget mitt var bare at jo sterkere bivirkninger et medikament har, jo strengere krav må det stilles til dokumentering av de gode virkningene. Dette gjelder selvsagt for alle typer lidelser.

    SvarSlett
  15. Marian - du kan selvfølgelig ta som utgangspunkt atpsykoterapi (i ordets videste forstand) ikke kan rasjonelt begrunnes. Da følger logisk at det verken er nødvendig eller ønskelig med utdanning av terapeuter: Det er nok at de har et uttrykt ønske om å hjelpe klienten til å bli et helt og frigjort menneske.

    Men da må heller ikke de "terapeuter" som du måtte mene er gode smykke seg med vitenskapelighet. De må klargjøre at de er kunstnere.

    Som du sikkert forstår - jeg er uengig. Jeg mener det er så mye kunnskap i ordets vitenskapelige betydning (altså for tida best underbygde forklaringer), at det er respektløst overfor alle som har virkelige psykiske lidelser (i motsetning til litt ubehag i hverdagen).

    Og vitenskap er noe mye mer enn å "holde statistikker opp mot hverandre." Men tall er viktig. Det du, som jeg har vært inne på, antyder om "frigjøring" (etc.) har jeg sett misbrukt på det groveste.

    Jorunn Lauvstad - Nei krav til vitenskapelighet er ikke noe som graderes. Hvordan vi bruker vitenskapelig innhenta data/dokumentasjon er en annen sak: Der kan vi slakke litt på krava hvis eventuelle skadelige virkninger ikke ser ut til å være vesentlige.

    SvarSlett
  16. Jorunn Lauvstad: Ja. Psykoanalytikeren Edward Podvoll siger, at der altid findes "islands of clarity", øer af klarhed, uanset hvor "langt ude" et menneske måtte være. Detsamme siger for resten også Catherine Penney, der jo, efter hun var kommet sig, uddannede sig til psykiatrisk sygeplejerske, og der har arbejdet på området i 30 år. Det er om at gribe fat i disse øer, ikke lade dem synke ned i havet igen, når de dukker op - uden at havets eksistens derfor fornægtes, for så vil det uvægerligt opsluge øerne igen - og udbygge dem.

    Når vi snakkede "symptomer", så var min terapeut således altid eminent god til at "normalisere" dem. F.eks. ved at sammenligne et af dem med ham den psykiatriske overlæge hun kendte, der altid sad til møder o.lign. og konstant vippede med foden. Hvilket var ved at drive alle tilstedeværende til vanvid... :D

    Men i stedet for at afmystificere "symptomer", tildels ved at sammenligne og sidestille dem med "normal", eller nærmere: naturlig, menneskelig adfærd, og tildels ved at udforske og bevidstgøre årsags-virknings-sammenhængen (hvorved "symptomerne" vil fremstå som egentligt helt naturlige, og, omend måske uhensigtsmæssige, så dog ikke syge - i betydningen unaturlige, umenneskelige - reaktioner), så gør systemet, og mange terapeuter med det, som oftest det modsatte. Det var nok aldrig faldet den ovennævnte overlæge i psykiatri selv ind, at se det mindst "katatont skizofrene" i hans vippen med foden...

    Og raagraaum: ja, det krævede nogle menneskelige egenskaber af min terapeut, at klare den balancegang, terapiførløbet var, som ingen kan læse sig til, og der derfor måske meget godt kan kaldes for "kunst".

    Jeg kan i denne sammenhæng ikke lade være med at tænke på indskriften på en stor tavle, der hang i ridehuset på en rideskole, hvor jeg red i min barndom: "Wenn ihr's nicht fühlt, ihr werdet's nie erjagen", i vil aldrig opnå det, hvis i ikke føler det. Og når jeg så tænker på, hvor få ryttere der findes, der faktisk føler det, og at man stort set aldrig ser dem blandt f.eks. medaljetagerne til OL (kan og skal forstås både bogstaveligt og metaforisk), så gyser jeg.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post