5.6.09

Ikke "medfødt sårbarhet"

I en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift skriver psykolog og dr.philos. Roar Fosse om forskning på gener og psykiske lidelser:

Senere års forskning på DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir sterkt preget av miljøerfaringer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon inn i voksen alder.

Denne kunnskapen om genetikk tilsier at vi må endre vårt syn på årsaker til psykologiske vansker. Tidligere har en antatt at polymorfismer i transkripsjonsområdene i DNA utgjør den genetiske sårbarheten for mentale problemer.

Disse funnene indikerer at de fleste, eller alle, psykiske lidelser hos mennesker er knyttet til stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst.

Når et barn utsettes for seksuelt, fysisk eller psykologisk overgrep eller neglisjering av sine behov, er dette som regel ikke engangshendelser, men karakteristika ved et oppvekstmiljø som varer over år. Den nye kunnskapen peker på at slike erfaringer former genomet til å utvikle en hjerne som er tilpasset et utrygt og truende miljø.

22 kommentarer:

  1. Carla6.6.09

    Forming av hjernen i barndommen blir litt for deterministisk for meg - nesten like ille som rent genetiske forklaringer! Sånn sett tenker jeg at denne forklaringsmodellen føyer seg fint inn i rekken av forenklete årsak-virkning-modeller. Tenker også at mye av meningsaspektet ved psykisk smerte blir borte i denne modellen - hva med "symptomer" eller følelser som oppleves som reaksjoner på situasjonen her og nå, på samfunnsforhold man ikke finner seg til rette i, på prosesser man må gjennom - dem blir det ikke plass til i dette perspektivet. Heller ikke det å kjempe seg gjennom problemer, med eller uten hjelp, for så å komme styrket ut på den andre sida. Men det å peke på hvor stor virkning erfaringer (eller manglende erfaringer) i barndommen kan ha, er selvsagt kjempeflott, jeg skulle bare ønske han ikke hadde framstilt det som om disse virkningene var endelige og irreversible.

    Men sjøl om jeg nok ikke kjøper alle konklusjonene hans, er det flott å se at det presenteres forskning som går imot de vedtatte sannheter. Etter det jeg veit, er det denne forskeren kommer med (foreløpig) ganske kontroversielt. Konklusjonene hans slår bunnen ut av alt det som finnes av tvilling- og adopsjonsstudier, og som i stor grad brukes for å bevise arvelighet av diverse lidelser og personlighetstrekk. Veldig godt, derfor, å se at slik forskning kommer fram, og rokker ved det eksisterende paradigme! Det gjør det også lettere å stille flere spørsmål og stille seg kritisk til det som er opplest og vedtatt.

    SvarSlett
  2. Passer meget fint med Bruce Lipton's forskning. Hvad man ikke bør lade være upåtalt i denne sammenhæng - og jeg kan ikke se, at artiklen nævner det, men har kun skimtet hurtigt igennem - er hjernens kapacitet til at "rewire" sig selv, også senere i livet (jf. neuroplasticitet). Ellers kan også denne teori meget nemt (mis-)bruges til at dømme folk kronisk syge. Jeg har set en (amerikansk) artikel - kan ikke lige finde den - der påstår, at sådan som hjernen udvikler sig igennem opvæksten, sådan bliver den ved med at fungere for resten af livet, hvilket simpelthen er forkert.

    SvarSlett
  3. Carla: Kom vist lige til at "cross-poste" med dig. Mht. din kritik: kan absolut følge dig, men tænker at hvis man altså tager højde for neuroplasticiteten, så bliver billedet lidt et andet. Noget mere "spiseligt".

    SvarSlett
  4. Han sier også: "Det er grunn både til et sterkere forskningsfokus på årsaksforhold i miljøet og optimisme på vegne av psykologisk behandling for psykologiske vansker. Et ytterligere grunnlag for dette er at ervervet epigenetisk status for prosesser i hjernen hos rotter som har vært utsatt for dårlig morsomsorg, kan endres ved eksponering for andre betingelser senere i livet."

    SvarSlett
  5. Epigenetikken er meget spennende, fordi den kan forklare en form for arv som ikke følger arvelighetslovene. Men dette er forskningsfront, slik at vi må vente og se hva som kommer ut av dette. I tillegg skal vi huskje at det er somatikken som ligger helt i front i dette, mens overføringen til psykologien er mer uklar.

    PS: I epigenetisk teori er det ikke bare vår egen barndom som inngår, men også våre forfedres. Det er f.eks. en tanke om at jeg kan bli overvektig fordi bestefar sultet: Vi begge spiser det vi kommer over, men mens bestefar ikke fikk for mye, får jeg for mye.

    Forskningen er forsåvidt ikke så kontroversiell, men epigenetikken er foreløpig like mye en forklaringsmodell, som den er en dokumentert sannhet.

    Vi vil gjerne gripe modeller som sannheter, slik som f.eks. Freuds teorier. Vi "glemmer" at Freud selv sa at hans tanker var modeller i påvente av mer sikker viten. Modelltenkning er en god tilnærming, men vi må likevel skille modeller fra viten. :-)

    Uansett: Epigenetikken er et felt vi kommer til å se mye fra fremover

    SvarSlett
  6. frr: Selvfølgeligt er også dette "kun" et model, indtil videre. - Og personligt må jeg indrømme, at jeg ikke tror, mennesket nogensinde vil løse gåden omkring sin egen menneskelighed endegyldigt. Netop fordi det ville forudsætte at vi så at sige kunne springe over vores egen skygge, og se tingene fra en ikke-menneskelig - "guddommelig" - indfaldsvinkel. Men det er nu mere et filosofisk spørgsmål.

    Det jeg studser over i din kommentar er: "...slik at vi må vente og se hva som kommer ut av dette."

    "Further research needed." Jeg har hørt dette utallige gange. Mere nøjagtigt så har jeg hørt (og hører) det hver gang, når a) forskning har vist enten ingen eller decideret skadelig effekt af den p.t. prakticerede "behandling", og når b) forskningsprojekter har vist lige gode til bedre resultater for ikke-medicinske behandlingstilbuds vedkommende.

    Med andre ord, "further research needed" tjener et eneste formål: at forsvare det herskende genetisk-biologiske paradigme i psykiatrien, og holde nytænkning, der udfordrer dette paradigme, udenfor, på "sikker" afstand. På denne måde er det teoretisk muligt, at holde fast ved det herskende paradigme, og derigennem ved de herskende "behandlings"tiltag, og hindre "alternativer" i at vinde frem, i al evighed.

    Et godt eksempel er et forsøg, der er planlagt af Trinity College Dublin angående ECT, med fokus på hukommelsestab forårsaget af ECT. Det sker ikke mere end to år efter Sackeim-studien, der entydigt viste, at ECT, uanset hvilken form af, forårsager hukommelsestab, blev offentliggjort. TCD's forskningsprojekt skal strække sig over fem år. Dvs. ikke før år 2014 kan vi sige, om anvendelsen af ECT er forsvarligt eller ej. Ifølge "eksperterne". Indtil da: business as usual. Og, hvis jeg kender "eksperterne" ret - hvilket jeg tror, jeg gør - så vil det om fem år hedde sig: "further research needed", ifald projektet viser detsamme som Sackeim-studien.

    Specielt problematisk, og usmageligt, er "further research needed" for mig fordi der altid har eksisteret langt mere evidens for traumamodellens gyldighed (idéen er jo alt andet end ny), end for den genetiske models. Fordi det altså i grund og bund burde have været, og bør være, den genetiske model, der trænger mere forskning, før den kan anerkendes at have nogen gyldighed. Dette især siden konsekvensen af den genetiske model har været og er så til de grader ødelæggende for millioner af mennesker, som de er. Både psykologisk - diskriminering, stigmatisering, traumatisering - og fysisk - følgeskaderne af medicinering og ECT.

    SvarSlett
  7. Mariann: Det er antatt at epigenetikk dreier seg om en slags kappe av proteiner rundt genomet på et eller annet vis. Disse er i liten grad identifisert.

    Dessuten: Jeg håper aldri vi kommer dithen at videre forskning ikke blir nødvendig, og at vi skal godta et paradigme fordi vi ikke ønsker en videre begrunnelse. Det mener jeg enten det dreier seg om epigenetik, traumatologi eller noe annet.

    Jeg er glad for at forskere viser den ydmykhet at den endelige sannheten ikke nødvendigvis ligger i deres forskning.

    SvarSlett
  8. frr: Jamen, jeg er jo helt enig med dig. Kan bare ikke rigtigt forstå, at du, hvis ikke jeg har misforstået dig vil det sige, mener, vi ikke skal/kan foretage et radikalt paradigmeskift (fra: "Det er genetisk." til "Det kan ligesåvel være miljøet.") her og nu, og ikke mindst også mht. behandling, bare fordi proteinerne ikke er videre identificeret. Når nu der aldrig er nogen gener, der er blevet identificeret...

    SvarSlett
  9. Marian: Kanskje er vi ikke uenige. Når det gjelder arv, er det noe som følger de vanlige arvelovene, og da vet vi at det ligger i arvestoffet. Når det gjelder epigenetikken vet vi mye mindre, for miljøinnslaget er ikke "lovmessig" på samme måte. Epigenetiken vil kanskje kunne forklare miljøbiten av dette bedre enn det vi i dag kan. Men inntil videre er det i liten grad dokumentasjon på hva som egentlig ligger til grunn, og det.

    Roar Fosse er forøvrig også klar over dette, selv om han i epigenetikken har funnet mange svar som for ham gir mening. Dessuten er han i norsk sammenheng en stor kapasitet på akkurat dette.

    SvarSlett
  10. Det er vel med mennesker som med alt mulig annet,blir belastningen for stor så bryter de sammen unasett hvor sterke de er fra naturens side.
    Når det gjelder psykofarmaka synes jeg det er merkverdig at det ikke stilles langt strengere krav til dokumenterte gode virkninger når det kan dokumenteres at bivirkningene er store,enn for medisiner med små eller ingen bivirkninger.

    Forøvrig er psykolog Ingeborg Greves synspunkter interessante når det gjelder traumer. Hun mener det gjelder å slippe til de aller verste tankene under trygge omgivelser. Da vil traumene "brenne ut". Hvid de derimot holdes tilbake ved at impulsene stoppes,vil de dukke opp på nytt og på nytt.

    Paul McKenna har skrevet ei bok som heter "Change your life in 7 days". Den gir også ideer om hvordan en kan gjøre skrekkopplevelsene mindre skremmende. En kan f.eks. forsøke å se situasjonen utenfra i stedet for å være i den,se den i svart/hvitt i stedet for i farger, få lydene til å komme lenger bortenfra osv.

    SvarSlett
  11. Carla6.6.09

    Sigrun: Jeg leste visst ikke grundig nok når det gjaldt det med endring av ervervet epigenetisk status. Jeg har en tendens til å fare litt fort over det som har med rotteforskning å gjøre...

    frr: Fint å høre at denne forskningen kanskje ikke er så kontroversiell. Det må vel si noe om at det er rom for ulike forklaringsmodeller. Men jeg stusser litt på det med arvelover og at det er noe vi vet ligger i arvestoffet. Det er jo blitt stilt spørsmål om hvorvidt man egentlig kan tilskrive arv- og miljøfaktorer hver sin prosentandel, eller om interaksjonen er så stor at en sånn inndeling blir misvisende. (Utviklingspsykologen Richard M. Lerner skriver om dette.) Men det er kanskje annerledes med somatiske sykdommer, der man har påvist dominante gener?

    Marian og frr: Ydmykhet i forhold til forskningsresultater er fint, synes jeg. Men jeg synes det er for lite av den i mange fagbøker. Tenker også at ydmykhet handler om å nevne at det finnes flere ulike teorier og funn, slik at man tydeliggjør at det man sjøl har funnet ikke nødvendigvis er Sannheten. Dette skulle jeg gjerne sett mer av. Savner også et større fokus på kvalitativ forskning, der man ikke går inn for å bevise årsakssammenhenger, men ofte ser etter mening i subjektive opplevelser.

    SvarSlett
  12. Carla: Jeg har helt afgjort detsamme problem med faglitteraturen, som du. Og én ting er, at de fleste indeholder formuleringer som "Det er sikkert, at genetiske faktorer spiller en afgørende rolle, mens miljøfaktorer ikke kan udelukkes også at spille ind." En helt anden, og det har jeg også set skrevet i bøger for "patienter" og pårørende, at der kan stå, at årsagerne er af udelukkende biologisk natur, og miljøet ikke spiller nogen som helst rolle.

    Jeg er nu bange for, at vi, på trods af den nyere forskning, der ret entydigt påviser ukorrektheden i sådanne formuleringer, slet ikke har set det sidste til dem. Det er alt andet end "politisk korrekt", at tilskrive omgivelserne et ansvar. Og så ligger der noget i det, der om muligt er endnu mere "politisk ukorrekt", der decideret kunne opfattes som farligt af samfundet som helhed: når man anerkender, at traumer kan være årsag til "psykisk sygdom", betyder det jo også, at det kriseramte menneskes reaktioner, tanker og følelser ikke længere uden videre kan fejes af bordet som produkter af meningsløs hjernesygdom, men må anerkendes som potentielt meningsfulde, set i forhold til traumerne. I et større perspektiv betyder det, at man kan være nødt til at lytte til og respektere kriseramte mennesker, også mht. hvilken hjælp disse mennesker ønsker. Psykiatrisk tvang ville ikke længere være holdbart.


    Mht. om man stadigt kan tænke i strengt dualistiske baner, og sige "nature vs. nurture", så mener jeg nej. I det hele taget er jeg ikke overbevist om, at dualistisk tænkning fører ret langt.

    SvarSlett
  13. Jorunn Lauvstad: Kan kun give Ingeborg Greve ret. Af egen erfaring. Før jeg fik brugbar hjælp, netop i form af den tryghed et andet menneskes ubetingede respekt og tillid giver - og det er jo ikke det, der generelt betegnes som "omsorg", der giver tryghed, men nærmest det modsatte af vor tids omklamrende, kvælende "omsorgs"begreb - blev jeg godt nok, og heldigvis!, ikke aktivt hindret i at konfrontere fortidens traumer, men jeg fik heller ikke den nødvendige hjælp til at kunne klare en sådan konfrontation. Med det resultat at jeg i årevis gik ind og ud af, faktisk i intensitet tiltagende, krisetilstande.

    Selvfølgeligt ville jeg have svært ved at kunne bevise det videnskabeligt, men jeg ved, at jeg har oplevet min sidste krise - og langt om længe er kommet ud i den anden ende. Hvilket absolut ikke er ensbetydende med, at jeg er "back to normal" - men snarere frem, på vej til noget helt nyt. :)

    SvarSlett
  14. Anonym8.6.09

    Svært interessant forskning! Nesten på tide at Mendel får ta kvelden nå.

    Hvilken innvirkning barndommen har er det svært mange som VET fordi de kjenner *seg selv*. På samme måte som alle vet at den varme kokeplaten brenner hånden, så vet de som har en tilknytning mellom "hjerne" og "hjerte" at de symptomene de har kommer av deres vonde oppvekst. Psykiatriens oppgave fram til nå har vært å betvile at man brant seg på hånden når noen tvang den på kokeplaten. Den jevne psykiater vil møte mennesker med "Er du sikker på det?", "Husker du riktig nå?", "Har du hørt om falske minner?" osv. Med andre ord: Further research needed.

    SvarSlett
  15. Roar Fosse11.6.09

    Hei,

    Eksisterende forståelse av epigenetikk bør tilsi at vi i aller høyeste grad kan bli friske fra psykologiske vansker. Slike vansker bør også kunne forebygges.

    SvarSlett
  16. Mille11.6.09

    Roar Fosse: Jeg er veldig glad over å lese forskiningen du kommer med. TAKK!

    SvarSlett
  17. Carla12.6.09

    Roar Fosse: Det var fint å høre. Jeg var visst altfor rask med å tolke epigenetikken og dens konsekvenser for hjerneutvikling som deterministisk, skjønner jeg! Jeg håper at disse resultatene får en plass i pensum-litteratur på utdanninger hvor man lærer om psykisk helse.

    SvarSlett
  18. Roar Fosse13.6.09

    Takk det var hyggelig og inspirerende tilbakemeldinger, Mille og Clara! Flott at du fokuserte på artikkelen og temaet, Sigrun! Hilsen Roar

    SvarSlett
  19. Roar Fosse13.6.09

    Beklager: Carla :)

    SvarSlett
  20. sigrun13.6.09

    Takk til deg, Roar Fosse! Jeg ble så glad over artikkelen, for jeg er så lei av bagatellisering av traumer jeg ble påført gjennom hele barndommen.

    SvarSlett
  21. Tor L.29.7.09

    Noen og hver steiler vel til denne artikkelen og dens påstander. Ikke så at jeg personlig direkte kan innvende mot den. Men har den nå fått faglig motkritikk, la oss si fra kliniske genetikere?

    Måten dette presenteres på, formen og det forum dette lanseres innenfor, en kort artikkel i et tidsskrift. En kunne jo alternativt snarere forestille seg en kongress, bestående av verdens ledende kapasiteter på genetikkens område, som så samlet gjör en slutning som bryter med en flerhundreårig tanke om arvens betydning.

    Det jeg personlig i en viss grad kan se til, likefullt bare undre meg over, er at Fosse står for en en s.k. sammenfattende artikkel, dvs. han sammenfatter - motsett: undersökelsen basert på egne data - ergo hva et utvalg undersökelser på området har kommet fram til. Han synes å hevde at dette utvalget er representativt, fölgelig at den trenden han streker opp er den riktige. Men debatten her - den riktig alvorlige i vitenskapens tegn - hvor er den? Personlig har jeg mengder med utklipp, forskningsrapporter om mer eller mindre vellykkede sök etter gener som sies å korrespondere med den ene eller den andre av psykiske sykdommer. Jeg befinner meg selv ikke i hjemlandet, således er dette inntrykket sakset fra internett!

    Skrevet av Tor L.

    SvarSlett
  22. Hei Tor L,

    Takk, det var godt å lese din kommentar. Hvorfor er det ingen som kommer ut og tar en debatt på dette temaet? Jeg har direkte frontet via andre veier topp psykiatriske forskningsmljøer på genetikk, for å høre hva de mener. Men de svarer ikke! Kom igjen!!

    Ja, jeg var kort på oppsummeringen av genforskningen i artikkelen i TNPF, og den kan se ut som et autoritativt innlegg kanskje. Men jeg påstår at den ikke er det, men en nøktern fremstilling av foreliggende forsking tverrfalig forskning. Hvorfor har ikke internasjonale toppmiljøer som har tilgang til kunnskapen frontet dette for lenge siden? Jeg forstår heller ikke hvorfor ikke de som i mange år har jobbet med problemstillingene uttaler seg når jeg kommer ut slik som dette. Unnskyld meg, hva annet enn virkeligheten er det som styrer folk her?

    Uansett, det er behov for et spissere perspektiv på genforskningen de siste 10 årene, og jeg vil ta tak i å prøve å få frem en mer omfattende beskrivelse av denne.

    Igjen takk for komentar, hilsen Roar

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post