4.5.09

Moralisme mot lidelse

Da jeg nylig ble intervjuet i et tidsskrift, ble jeg ekstra glad over at intervjuer skrev i artikkelen at det er viktig å ikke harmonisere, dekke til, gjøre det behagelig lettvint å lese om og forholde seg til menneskelig lidelse.

Det er slik at en del mennesker blir veldig provosert over at andre har det vondt. Også i bloggosfæren har jeg erfart at noen driver og forteller andre hva de skal gjøre. Selv når det er snakk om overgrep mot barn, kommer formaningene om å tilgi og slutte å tenke på hendelsen eller traumet.

Hendelsen? Traumet?

De klarer ikke engang å forestille seg at barn som utsettes for overgrep i mange tilfeller opplever dette gang på gang, år ut og år inn. Det er langvarige og gjentatte traumatiske belastninger hvor personens fysiske integritet er blitt angrepet med vilje, som skader mest, ikke enkeltstående traumer. Og jeg vil ut fra egne erfaringer hevde at selv gjentatt vold jeg opplevde som voksen (der blodet fløt mange ganger), var peanuts i forhold til det jeg opplevde som barn. Imidlertid har jeg som voksen ikke opplevd mange svært traumatiske seksuelle krenkelser, slik jeg gjorde som barn. Og langt mindre trodde jeg at Gud sto bak. Som voksen har jeg også hatt mulighet til å komme meg unna, blant annet takket være krisesenteret.

Når man ble traumatisert gjennom hele barndommen i såkalte nære relasjoner, måtte man glemme at man har vært barn dersom man skulle følge "oppskriften" til moralistene (som heller burde rette sine formaninger mot overgripere).

Se også:
I Guds navn

7 kommentarer:

  1. Anonym5.5.09

    Jeg tror absolutt ingen kan forstå hvilke traumer slike overgrep kan gi, hvis man ikke har kjent det på kroppen selv, og selv da bør man være forsiktig med å tro at man sitter med en løsning.
    Stå på Sigrun, det er mange som finner trøst og mot gjennom din blogg og som nekter å innta en offerrolle.
    Jeg beunderer virkelig din ærlighet og ditt mot.
    Det er en kunst å lytte uten å komme med råd eller formaninger.

    Hilsen Rakel.

    SvarSlett
  2. Anonym9.5.09

    Jeg synes også du er modig. Hadde jeg vært deg hadde jeg aldri turt. Men jeg har ingen forutsetninger for og vite hvordan det har vært og være deg.


    Det er de som plager andre som skal skamme seg, ikke de som blir plaget!

    SvarSlett
  3. Sigrun9.5.09

    Rakel: Takker så mye.

    Anonym: Det er ikke farlig, synes jeg. Men litt deprimerende kan det jo av og til være.

    SvarSlett
  4. Anonym9.5.09

    Jobber i psykiatri - og er opptatt av at vi bør står i relasjonelle modeller , ikke først og fremst den medisinske modellen og det jeg kaller "ovenfra og ned trøst" (Vi orker egentlig ikke være i smerten med deg....). Jeg leser det du skriver med stor interesse.

    SvarSlett
  5. Anonym10.5.09

    Det som er så flott med bloggen din Sigrun er at den er til hjelp for så mange. Den er fra et faglig standpunkt utrolig nyttig og tankevekkende, men jeg benytter den også til å tenke gjennom private temaer og tanker.
    Det er noe med måten du skriver på som "fanger" meg og det er den direkte ærligheten som er så beundringsverdig.

    Til anonym: Jeg er 100% enig med deg, psykiatri bør først og fremst være et sammarbeid mellom pasient og behandler og ikke en "ovenfra og ned holdning". Der tror jeg, eller nei, jeg vet, at vi har en lang vei å gå. Du kan tipse dine kollegaer om bloggen (det har jeg gjort, med tillatelse fra Sigrun selvsagt). Mange er ikke kjent i bloggverden og vet ikke om all den nyttige informasjonen som finnes her.

    Videre god helg Sigrun.

    Hilsen Rakel

    SvarSlett
  6. Sigrun10.5.09

    Nå ble det mye skryt her... Takk!

    Det trengs ingen tillatelse fra meg for å tipse noen om at bloggen fins. Men å kopiere innhold fra bloggen for å vise det til andre i en ikke-privat sammenheng, er ikke greit.

    SvarSlett
  7. Anonym10.5.09

    Selvsagt, litt feil formulering fra min side der.

    Hilsen Rakel

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post