3.5.09

Krenkelse som hjelp

På avdelingen der jeg jobber, var det en pasient som hadde fått denne diagnosen. Hun hadde det fryktelig tungt. Jeg er glad hun ikke kom på å søke på diagnosen på internett, for hvis hun hadde fått lese slike karakteristikker av seg selv og sin personlighet, tror jeg hun hadde blitt fullstendig knekt.
Det er en som jobber i psykiatrien, som skriver dette i en kommentaren psykologblogg om "narsissistisk personlighetsforstyrrelse".

Men hva med den dagen denne pasienten får vite det?

Jeg har fått mailer fra tre kvinner som er knust av å ha fått "personlighetsforstyrrelser" i journalen sin. To sier at de aldri mer kommer til å sette sin ben hos en terapeut. Alle tre er blitt lurt; diagnostiseringen har på ingen måte vært ledd i noe samarbeid der pasienten var involvert, til tross for at det gjennom mange år har vært skrevet det ene dokumentet etter det andre om brukermedvirkning. Ja, vi har til og med en lov som heter Pasientrettighetsloven. Slagordet har vært:

Pasienten først - og sist.

En forlagssjef kontaktet psykiatrien og ba om hjelp etter å ha mistet sin kone og sitt eneste barn i selvmord i løpet av ett år. Helt tilfeldig oppdaget også han at han hadde pådratt seg en sterkt nedvurderende diagnose, nettopp "narsissistisk personlighetsforstyrrelse". Psykiateren som stemplet ham som narsissist, medgir at han har opplevd at pasienter med denne diagnosen har tatt sitt eget liv etter krenkelsen diagnosen representerer. Derfor ville han ikke fortelle pasienten om diagnosen, men pasienter har krav på å få vite hvilke(n) diagnose(r) de har og rett til å lese journalen sin.

Andre diagnoser fører også til selvmord. Selv om psykiatrien har som en av sine oppgaver å hindre selvmord, tar den tydeligvis ikke fem øre for å krenke mennesker inn i døden.

Diagnosekritiske fagfolk er ofte redd for å gå løs på diagnosesystemet og praktiseringen av det. I verste fall opplever de da selv å bli hengt ut som "personlighetsforstyrret" av kolleger, noe jeg har sett i en diagnosedebatt i et norsk psykologisk tidsskrift.

På papiret bedrer altså psykisk helsevern pasientens psykiske helse; i praksis gjør det mye vondt verre. Hva er det som forblinder majoriteten av fagfolk slik at de ikke stiller samme spørsmål som lege Janecke Thesen?

Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?
I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 9/2007 spurte Haldor Øvreeide, som er tidligere leder av Psykologforeningens fagetiske råd, hva det er dagens psykologer gjør som ettertiden vil dømme dem for.

Han svarte selv at dagens diagnostiseringspraksis kan vise seg å være uetisk.

Se også: Syk i hodet

12 kommentarer:

  1. Jeg kaller det diagnosepornografi. Leser man sin journal, blir man skuggeredd. Så snart man har blitt stemplet, så kommer hele raset på en gang. kontrollbehov, isoleringstendenser, masochisme, primitive forsvar, borderline, aggressiv oppladning,narsissisme, nedvurderende holdning til andre, dramatiserer sitt ego, har brister i ego-funksjonen, billedrikt språk, vanskelig å vurdere om det er psykotisk. Är dessuten normalbygget til overvektig med bukfedme, mange banneord i språket, utenlandsk aksent (Jeg bor i Sverige)og har värt solgt av sin mann - joda, her går det unna. Emosjonell instabil personlighetsforstyrrelse, uspesifisert personlighetsforstyrrelse, angstsyndrom, grensepsykotisk personlighetsforstyrrelse, dirrer av skrekk, men er glad og ubekymret.
    Hva sier man om den? Dissociativ personlighetsforstyrrelse.
    Det meste pådro jeg meg 1990. Jeg ba om traumabearbeidning i svensk psykiatri, trodde jeg hadde kommet til et sivilisert land. - Psykiatrien kastet seg over meg, med vellyst. Men mannen fikk jeg ikke snakke om, ikke om trauma. Dog skulle jeg få det bedre inni meg, når jeg innrömmet min skyld i misshandelen.
    Det het "den individualpsykologiske metoden." Kvinnen var psykisk syk, derfor gikk hun ikke fra mannen, ut i skogen og bosatte seg under en stenhelle, mens han beholdt huset. Hun var masochist. Og når hun hadde tilstått, skulle hun leges for sine psykiske sykdommer. Med piller og oppdragende samtaler. Johan Cullberg, het den mest fremtredende svenske psykiater, byggmester i kvinnefornedring, skrev Dynamisk psykiatri, som like gjerne kunne värt vannpröven - sleng a i sjöen, se om hu flyter opp. Flyter hu? Da er a heks. Tenn bålet. Sank hu? Da er a dau.
    Fy - for - . Jo, det ödela mange, mange år for meg. 15 år. Og trauma ble satt under lokk og trykkoker. Spedd på med pasientfornedring. Nå har jeg kronisk nervesmerte, pga post-traumatisk stressyndrom. Höy smerte, bortdovnede muskler, 70% uför. Så det var effektiv metode, den oppdragelsen jeg fikk, for å slutte å gjöre misshandlere av menn. Og diagnosepornografen bruker fortsatt autopiloten. Plutselig tilkommer noe helt nytt. Höyt blodtrykk, pga psykisk sykdom, ukjent hvilken, send henne hjem, hun er missbruker, sikkert, for hun kan ikke si navnet på pillene hun tar. (Hun tar ingen). Röyker fortsatt. (Sluttet for 16 år siden.) Det er autopiloten.
    Pass opp for p. Det kan bety: psykiatri. Se opp for håven. Og bukkehoven.

    SvarSlett
  2. Bamse Monsen13.5.09

    Grusomt med slike overgrep som det snakkes om her. De er aldri basert på faglighet og teori, men alltid basert på benektet sykdom/traumatisering blant ansatte i psykiatri og ikke minst innen psykologi/terapi. En vakker dag avdekkes alt dette, og sadimsen vil erstattes av faglighet, kunnskap og hjertekraft/normalitet. Men hvem skal hjelpe alle ofre? Her og nå? Det kan kun opplyste og FRISKE/bearbeidete gjøre. Finnes det noen slike pr nå? Scary!

    SvarSlett
  3. De fleste af dem jeg kender, der har været i terapi, har fået det her "Ja ja, men det nytter ikke, at blive ved og køre rundt i fortiden. Se nu at komme videre!"-feedback. Og, guess what! Stort set allesammen siger, at de ikke har fået noget ud af terapien. Uanset, om de så har været i et forløb i årevis.

    Hvis man skal kunne give slip på noget, skal man først vide, hvad dette noget er. Ellers vil dette noget aldrig give slip på én, fortiden vil igen og igen indhente en: kronificering.

    Psykoanalyse er som oftest en meget langvarig terapiform. Men hvem siger, at det behøves at være analyse? Jeg mener, at alle terapiformer kan være traumerelaterede. Det kommer ikke an på den specifikke terapiform, men på terapeuten. Jeg har fået traumerelateret terapi af en CBT-terapeut (!). Efter et 3 1/2-årigt forløb, har jeg nu klaret mig fint på egen hånd i 1 1/2 år. Jeg er kommet videre, fordi jeg fik hjælp og støtte til at "få alt grums til overflaten", til at bevidstgøre og bearbejde. Mens mine ovennævnte venner og bekendte stort set allesammen er svingdørspatienter i psykiatrien.

    Hovedårsagen til at den slags somme tider bliver til et endeløst foretagende, kan efter min mening som regel findes hos en terapeut, der ikke har den fornødne selv-/bevidsthed angående sine egne mørke sider, til at turde og indleve sig betingelsesløst i klientens mørke sider, og møde ham/hende dér, hvor han/hun er.

    SvarSlett
  4. Hei, Marian. Har du skrevet om terapien du gikk i på bloggen din?

    SvarSlett
  5. Sigrun: Ikke andet end at jeg hist og her har brugt enkelte små "anekdoter" fra den, ofte for at illustrere, hvordan man ikke skal gøre (som terapeut altså). For selvfølgeligt var også min terapeut kun et menneske, derudover i et vist - om end betydeligt mindre end gennemsnittet - omfang hjernevasket af fagets doktrin, og dermed aldeles ikke perfekt.

    Men du siger noget. Og jeg tror faktisk, jeg har et eller andet sted et udkast til en artikel om emnet, der aldrig blev til noget. Vil se, om jeg kan finde filen i mit kreative kaos her, og måske lave et indlæg ud af det.

    SvarSlett
  6. Anonym8.10.09

    De med virkelige problemer ar jo de ansatte i psykiatrien..Sitter og dømmer andre menneskers friskhet,når de selv ikke har evnen til å føle empati eller respekt for de som er innlagt..

    SvarSlett
  7. Anonym26.11.09

    Jeg er en mann som alltid har følt avmakt og har alltid blitt utsatt for psysisk mishandling siden jeg var liten. Jeg ble alltid servert den lisvløgnen: "for ditt beste".

    Jeg fikk en ekstremt kraftig sammenbrudd for to år siden, (etter å ha vært milt deprimert i over 20 år) + diverse fæle ting som skjedde senere som fikk meg til å føle enda mer avmakt. Så jeg la meg en plan for å bli bedre og jeg sykmeldte meg etterhvert for å kunne fokusere på meg selv og være egosentriskt for første gang i livet mitt. Jeg tvang meg selv til nye ting hele tiden, det handlet om å foreta "babysteps". Det forstod ikke mine nærmeste, så jeg fikk bare motstand fra andre. OK, jeg gir ikke opp! Jeg leste bøker/websider og samlet inn kunnskap for å igjenoppbygge motet og selvbildet mitt. Jeg følte meg altfor skrøplig til å kunne snakke/takle andre mennesker, og jeg måtte komme meg over dette dritten.

    Jeg var skeptiskt til psykolog fordi jeg hadde tidligere erfaring (13-14åring, pga mobbing) at jeg ikke fikk hjelp, så jeg gikk til en psykolog 1 år etter sammenbruddet mitt.

    Jeg begynte hos akutten (flotte folk!), gikk til en spesialist, han var et flott person (men firkantet), så jeg trengte mer, så jeg byttet til en kvinne som leder sentralen. Uten å forstå hvorfor følte jeg helt elendig etter den første timen i juli så hun ødela sommeren og deler av høsten og
    jeg gikk enda lengre ned i depresjonen min. (fikk enda mindre energi, og det var akkurat det siste jeg trengte!) og jeg måtte på akutten en gang for å få hjelp.

    Depresjon er et faretegn. Det er forjævlig å føle seg enda mer kraftløs uten å vite hvorfor. Ingenting hadde endret seg i livet mitt (bortsett fra henne, det var noe med hennes utstråling/energi)

    Heldigvis hadde jeg en fast tro på planen min, og jeg hadde brutt mine egne grenser og oppnådd gradvis suksess
    i å bygge min selvtillit/selvverdi/selvrespekt. Hun prøvde å hakke det ned i disse 3-5 timene i løpet av et halvt år før jeg skjønte at hun var psykopatiskt og ubrukelig som terepaut.

    Desverre ignorerte jeg magefølelsen min ved første møte. Heretter kommer jeg ALDRI til å ignorere mitt eget magefølelse. Gir noen meg en dårlig følelse løper jeg heretter vekk!

    Hun insisterte på idiotiske ting som at jeg må jobbe, familen er viktig, at jeg må sove riktig, alle de standardformularene jeg alltid hørt siden jeg var liten.

    Da jeg stresset meg avsted for å komme til en time til henne følte jeg plustelig veldig lykkelig,det var skinte sollys hos en kvitrende meis i et tre og alt føltes så klarere og uvirkelig vakkert så jeg bestemte meg å bli hjemme for å gripe nåtiden og NYTE. Faen, det var så utrolig sterkt!

    (boken fra Eckhart Tolle ("En ny jord" og "Det er nå du lever") har hjulpet meg mye, det handler om å akseptere fortiden emosjonelt og leve i nuet, men det tok meg lang tid for å slutte å tenke og NYTE)

    Jeg skjønte fort at det nytter ikke å prate om mine frustrasjoner, så jeg prøver å akspetere mine frustrasjoner og følelser ved å åpne langsomt meg opp for dem, la kroppen min hele seg selv og for å vise meg selv at jeg er ikke redd for mine egne følelser. Snart kommer jeg til å fly!

    Neste gang jeg kom til henne fikk jeg krav fra henne at jeg skulle møte opp uansett hva som skjedde. Jeg følte meg som en 10åring som skulle straffes. Merkelig. To uker senere fortalte jeg henne at jeg kanskje ikke kommer idag, for å vise henne at jeg brydde meg ikke.

    Jeg NEKTER å føle mer avmakt!

    Jeg mangler evne til å sette på ord
    på det jeg føler, og jeg mener at det er bedre å la dette forbli følelser, ikke ordlagt, definert og journalført.

    Tusen takk for bloggen din! :D

    SvarSlett
  8. Anonyme mann: Selv takk.

    SvarSlett
  9. Anonym26.11.09

    > Skal man bearbeide traumer (som ligger tilbake i tid), må nødvendigvis fortiden få oppmerksomhet.

    Hvordan kan jeg akspetere emosjonellt at jeg alltid har følt avmakt ved å definere og beskrive ordet avmakt overfor andre?

    Jeg mener at følelser er noe som må luftes, aksepteres uten tanker, uten forbehold og uten noen merkelapper.

    Da jeg skrev forrige innlegg, brøt jeg sammen ved ordet "meis", så jeg måtte ta en pause og gå ut litt for å akspetere mine følelser, tårene mine renner ned, jeg fokuserer og aksepeterer mitt indre, jeg puster rolig og dypt mens jeg nyter de vakre trærene og betrakter løvet. Jeg er.

    (legg merke til at jeg skriver i nåtid, alt er forgjengelig, jeg kommer aldri til å føle det samme igjen. Jeg er.)

    Jeg hadde ikke en vond tanke i hodet, bare en vond følelse i kroppen og det måtte jeg lufte overfor meg selv NÅ.
    Det betyr at jeg blir enda mer kraftfull overfor fremtiden min fordi jeg reagerer raskere og mer insiktivt/iniutivt riktig NÅ!

    Jeg har møtt ufyselige folk, men mitt ikke-reaksjon fikk dem til å tenke på sitt eget smerte og ego. Andre ganger drukner jeg deres ego ved å være ekstremt resistent ved å reagere kraftfullt, jeg nektet å absorbere deres ulykke. (psykologen min viste meg hvor sterk jeg kunne være, jeg kjente en glede mens hun kjente intens frustrasjon/aggresjon, ettersom jeg avviste hennes ego)

    Andre ganger har jeg ufrivillig påført andre mitt emosjonelle smerte og da blir det pinlig, smerten min ble for mye for dem. Helt naturlig, jeg kan ikke forvente at de takler smertekroppen min. Alt jeg kan gjøre er å leve i nåtiden for å frigjøre meg selv. I disse tilfellene glemte jeg dette.

    Er du lykkelig får du flere lykkelige hendelser. :)

    Jeg har lært mye fra boken Eckhart Tolle - En ny Jord, den er så fordømt bra!

    SvarSlett
  10. Om kommentarfeltet virker litt springende, så skyldes det at noen har angret det vedk. skrev, slik at jeg måtte fjerne noen kommentarer :(

    SvarSlett
  11. Anonym9.9.11

    Hei! Har sittet å lest mye i bloggen din de siste dagene og følte for å svare på dette innlegget. Vel, først vil jeg takke for en flott blogg jeg har mye nytte av!:)

    Min historie er lang og tung, og jeg har nå i høst blitt til en personlighetsforstyrret. Jeg ble innlagt på DPS med depresjon og skrevet ut fordi "fordi du nå er så mye bedre" med diagnosen dyp depresjon og personlighetsforstyrret.

    Da jeg under innleggelsen ba om hjelp til å få tilbake håp fordi fremtiden så mørk ut, var svaret som regel:" Nå er det depresjonen din som snakker". Da jeg spurte om hvilke løsninger de så, som jeg ikke klarte å se for meg, var svaret:" Det må du finne ut av selv". Jaja, takk for hjelpen...den var "nyttig".

    Jeg har nå fått besked fra NAV om at uføretrygd nok er det beste alternativet, eller dvs. her og nå det eneste. Er NAV- damen deprimert? Sånn siden hun ikke ser andre løsninger liksom? :)Oj, dumme meg! Hun er jo ikke forstyrret i personlgheten så da er vel alt hun sier sant:) Jeg som er forstyrret skjønner jo ikke slikt så da er depresjonen min som snakker for meg. Sier seg selv slikt.

    Mine år med seksualisert vold, drapstrusler, drapsforsøk, stalking fra voldsmann i over 15 år var det ingen grunn til å ta opp. Jeg måtte jo forstå at siden jeg ikke gjorde motstand, satt grenser og gjorde noe med det så er jeg lett å overkjøre og da skjer slike ting. Visstnok.

    Det som var viktig å snakke om var selvsagt min personlighet som er avvikende i følge psykiater. Selvsagt. Man er jo ikke normal når man ikke skjønner i forelskelsens rus at man har involvert seg med en voldsmann. Det burde jeg selvsagt forstått!

    Vel. Resultatet nå er time hos fastlegen neste uke. Til legen som bagateliserer min livssituasjon ved å si: "Nå får du jo god tid til å strikke!"...Min utdannelse, kompetanse og ønske om en fast jobb er bare tull av meg å tenke på. Må jo være glad for at jeg er så heldig å få hjelp må vite!

    Så her sitter jeg nå med mindre håp en før, krenket og tråkket på, og ingen bryr seg. Diagnosene er satt, uføretrygden snart på plass så da er jo jobben gjort.

    SvarSlett
  12. Jørgen Lund10.9.11

    Siste Anonym, siden det skrives om nummenhet her på bloggen for tiden må jeg si at jeg kjenner min egen nummenhet når jeg leser det du skriver. Det er grotesk hvordan "hjelpeapparatet" faktisk er en arena der folk profesjonelt tråkker systematisk på andre. Noen av redskapene er diagnoser og annen båssetting. "Hjelp", liksom. Det er motbydelig. Enda mer kvalmende er den maktesløshetsfølelsen eller nummenheten det gir meg.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post