25.5.09

Juklerøds journal

En kronikk i Bergens Tidens i dag handler om ytringsfrihet. Forfatteren har nok selv en interesse i at ALT skal være tillatt å legges ut på nettet. Han la ut Juklerøds pasientjournal på nett. Datatilsynet anmeldte ham. Jeg vet ikke hvordan det endte.

Det er påfallende at en som angivelig er opptatt av psykiatriske pasienters rettigheter, kunne legge ut en usladdet journal, der Juklerøds medpasienter og familiemedlemmer var omtalt.

Samtidig hadde noen som støttet dette, et poeng i at behandlere ikke burde omtale andre navngitte personer i en journal.

29 kommentarer:

  1. Psykiatriske journaler er bare psykiaternes, psykologenes og andre psykiatriske ansattes vurderinger og beskrivelser av deres oppfatninger av andre mennesker - og det har ikke nødvendigvis så mye med en korrekt virkelighetsbeskrivelse å gjøre.

    At de også skriver ting som er korrekte og relevante innimellom, betyr ikke at det som skrives der er dekkende beskrivelser av virkelighetens verden.

    Dessuten mangler journalene mye viktig informasjon. Og mye informasjon er direkte ukorrekt. Det betyr at det ikke er andre enn pasienten selv som kan vite hva som egentlig er korrekt i journalen.

    For øvrig mener jeg at nedskrivingen, både på papir - og spesielt digitalt - er et brudd på taushetsplikten generelt sett. For straks noe er nedskrevet - så er tausheten brutt.

    Taushet handler om at den personen som ser eller hører pasienten, skal være taus om det overfor alle andre. Straks det blir viderefortalt til et eneste annet menneske, eller nedskrevet slik at det blir tilgjengelig for hvem som helst som leser det - så er tausheten brutt.

    Begrepet taushetsplikt må byttes ut med et helt annet ord. For taushet finnes iallefall ikke noen journal. Kun en fullstendig blank journal er taus.

    Ethvert ord som nedskrives eller prates er det motsatte av taushet. Om man kun forteller ting videre til sin nærmeste fortrolige - så er tausheten brutt.

    SvarSlett
  2. Kristina25.5.09

    Jeg opplevde at en overlege ved sørlandet sykehus
    lriseverte ut hele journalen min etter å ha blitt forespurt om en uttalelse. Vedkommende psykiater som også gjorde seg bemerket i NRKs Brennpunkt om tvang i psykiatrien, blir nå beskyttet av sine kolleger. De kaller det en svikt i rutinene. At analfabetismen i psykiatrien er så omfattende at man ikke en gang er istand til å lese loven er for meg overhodet ikke sjokkerende. Denne virksomheten er den reneste Bingo og bør avskaffes!

    SvarSlett
  3. Kristina25.5.09

    Sørgelig med skrivefeil, leverte, skulle det være. Disse journalene blir brukt til så mangt og er fantastiske hjelpemidler for å ødelegge menneskeliv da en leges uttalelser veier tungt i rettssalen og i andre fora hvor ord står mot ord.
    Psykiatrien er selv premissleverandør for stigmatisering og kronifisering av mennesker.

    SvarSlett
  4. Hei, Kristina! Noe så graverende som dette, utlevering av HELE journalen, har jeg aldri hørt om før. Dette er det verste jeg har hørt.

    Men taushetspliktbrudd i situasjoner hvor de absolutt burde kjenne lovverket, det har jeg opplevd MANGE GANGER, fra leger og psykologer.

    Det du sier i siste setning i siste kommentar, har jeg selv hevdet.

    SvarSlett
  5. Kristina25.5.09

    Ja dette har vært en selsom opplevelse, særlig da journalene ble sendt videre i barnefordelingssaker, bare gadene vet nå hvor mange som har fått innsyn i min journal. Siden jeg ikke kler burka må min reaksjon på dette bli en ganske annen. Det ene er jussen, men senere ønsker jeg å søke i kunsten. For at den store majoriteten skal forstå de absurde grusomhetene som foregår trengs flere kommunikasjonsformer. Jeg lo så jeg datt av stolen da jeg hørte den Engelske standup komikeren Eddie Izzard. Min drøm
    er å bidra til et manuskript om Psykiatriens groteske komedie, et grusomhetens teater, levert med briljans og kunnskap a la Izzard.

    SvarSlett
  6. Anonym25.5.09

    Kristina har dessverre rett, ikke få opplever å få sin journal utlevert og da særlig i barnefordelingssaker.
    Jeg kjenner til et tilfelle hvor en tidligere pasient fikk sine (for henne) ukjente diagnoser og full journal utlevert til sin tidligere kjæreste.
    Skal det virkelig være slik at andre instanser kan grave fram gamle journaler og bruke de mot mennesker?
    Slik er det nemlig i dag.

    Hilsen Rakel

    SvarSlett
  7. Rakel: Nå blir jeg bare enda mer sjokkert. Det er da ikke lov til å utlevere journaler til eks-kjærester!

    SvarSlett
  8. Anonym25.5.09

    Joda, så lenge han er barnefaren! Det er helt vanvittig!
    Jeg skriver mail til deg.

    Rakel.

    SvarSlett
  9. Juklerøds historie er så viktig å få belyst at alle andre hensyn bør falle.

    Når det er sagt burde man kanskje ha "sladdet" navnene til folk som påviselig ikke hadde noe med saken å gjøre. Men de som "behandlet" (kriget) med Juklerød bør defintivt få sitt navn på trykk. Han ble utsatt for overgrep, både av de som behandlet han og av samfu8nnet som helhet.

    SvarSlett
  10. Sigrun25.5.09

    Amos Keppler: Det er utrolig at han ikke fikk en unnskyldning da det viste seg at han hadde rett (i skolesaken). Snakk om prestisje fra Gaustad.

    SvarSlett
  11. En spørsmål i forlengelsen av dette: Finnes det i det hele tatt noen eksempler på tvangsinnleggelser som psykiatrien selv i ettertid selv ser at var feilaktige?

    Jeg vil sette pris på å få noen navngitte eller anonyme historier der psykiatrien selv i ettertid iallefall har innsett at de ikke skulle begått tvangsinnleggelse likevel.

    Eller har vi å gjøre med et i egne øyne fullstendig feilfritt system? Jeg bare spør...

    SvarSlett
  12. Jeg må nok si meg enig med Amos Keppler i dette tilfellet: Juklerød-saken er så prinsippielt viktig (en skandale fra ende til annen, psykiaterene oppførte seg verre enn Taliban) at det overstyrer andre hensyn. Legg merke til at Jukelrøds familie ikke hadde noe i mot offentliggjøringen.

    SvarSlett
  13. Konrad: Da Datatilsynet anmeldte offentliggjøringen av journalen, var det i samråd med en av sønnene.

    Og hva med hans medpasienter?

    Juklerøds historie er sterk. Men han må ikke gjøres for spesiell heller. Det fins mange små juklerøder i psykiatrien.

    SvarSlett
  14. Det finnes mange, ja, men det gjør det bare enda viktigere å offentliggjøre hans sak, og alle andres som har lidt tilsvarend eunder systemet.

    SvarSlett
  15. Kristina26.5.09

    For psykiatrien å innrømme feil er som å ta fra seg selv sitt eget levebrød, det er nok for mye å forvente! Det finnes eksempler, men kun under sterkt press og der tapet av prestisje representerte et større tap, ref: Brennpunkt om tvang forrige høst. De menneskelige lidelsene og fornedrelsene dette statsfinansierte systemet representer er simpelten forferdelig. Tiltross for dette tror jeg kanhende at de berørte vil øke sine sjanser for gode liv , ved å ta inn over seg at hele behandlingskulturen er tuftet på egennytte,status og ergjerrighet!Den makten de forvalter forteller svært lite om dem "pasientene" som verdifulle mennesker med muligheter og et sårt ervervet innsyn i hva det betyr å bli stigmatisert til det ugjennkjennelige. I dette ligger noe positivt, tross alt, gjennkjennelsen av andre gruppers kamp mot totalitære regimer, være det seg i Norge eller Burma. Sjelelige sår tar tid å lege, men det er en vakker innsikt å kunne gjenkjenne en brors og søsters kamp, til og med på den andre siden av kloden. At jorden er rund, begynner å bli en gammel kunnskap. At noen stakkars sjelers behov for fordømmelse gjør at de fremdeles forfekter at den er flat(psykiatrien) la det bli deres sorg! La dem stå der med deres patetiske argumenter, men la dem ikke stjele hele livet. Størst av alt er kjærligheten, noen sa det, jeg tror på det! I Sigruns blogg leser jeg det: at hun tiltross for ikke selv å ha vært underlagt psykiatri gjenkjenner uretten den representerer, gjennom sine egne dyrekjøpte erfaringer! All ære til deg Sigrun for det! Vi er jo langt flere og med en smule tålmodighet vil vi seire, uten å røre en finger, for sannheten er vår!

    SvarSlett
  16. Kristina. Det å bruke totalitære regimer som sammenligning,var for meg nytt og interessant. Hva er likt?
    -- Mennesker depersonifiseres i stedet for å personifiseres. De skal styres utenfra etter ferdige mønster,ikke innenfra etter egne drivkrefter.
    --Alt opprør oppleves som en trussel mot systemet. Viktigst av alt er derfor å dempe det ned. Mens diktaturene bruker fengsler og henrettelser, bruker psykiatrien diagnoser og kjemikalier.
    --En diktator kan ikke innrømme egne feil.Det ville være å undergrave hans autoritet. Resultaet kunne bli at hele regimet gikk i oppløsning. Slik vil disse psykiaterne heller aldri kunne innrømme egne feiler og svakheter.

    Hva er alternativet? Den motsatte holdningen ville være å fremelske alt som er ekte og levende i de skadede. Alle raseriutbrudd og alle tårer skulle nærmest applauderes. En er nødt til å komme ned til det ekte og levende for å finne grubunn for ny vokster.

    SvarSlett
  17. Indrømme fejl: Den tyske stat har for mange år tilbage officielt indrømmet, at forfølgelsen af bestemte befolkningsgrupper (jøder, roma, sinti etc.) under det tredje rige var en fejl. Undtagen mht. én af disse befolkningsgrupper: de "psykisk syge". Denne befolkningsgruppe venter stadigt på en officiel undskyldning. Statens begrundelse for ikke at undskylde: det ville ribbe op i gamle sår, og det er jo ikke gavnligt for emotionelt ustabile mennesker, at der ribbes op i gamle sår, ikke?... Såvidt jeg er informeret, skete det forrige år for allerførste gang, at der kunne afholdes en officiel mindehøjtidelighed for T4-ofrene. Dvs. godt og vel 60 år efter befrielsen fra NS-regimet. Den tyske BPE havde forhandlet i tre år forinden for at opnå dette lille skridt i retning mod en indrømmelse.

    SvarSlett
  18. Kristina: Tusen takk for det NRK Brennpunkt programmet i høst! Men i Orefellens tilfelle så innrømmet jo selv ikke i ettertid sykehuset at de ikke skulle begått tvang, de fastholder vel fortsatt at det var rett. Og i Stenlund Jensens tilfelle (for å holde meg til etternavn:), så ble vel ikke tvang begått, sykehuset frafalt vel det under flukten, hva om de faktisk hadde begått tvang, ville de da innsett at det hadde gått bra uten tvang? De har vel ikke innrømmet det for de foregående tvangsinnleggelsene. Tusen takk igjen for det NRK Brennpunkt programmet!! Og til Jorunn Lauvstad: Eksempelvis når en munk i Tibet demonstrerer i gatene mot det kinesiske kommunistregimet, så kjenner jeg meg så altfor godt igjen, forskjellen er bare at munkens roping og demonstrering mot sitt undertrykkelsesregime kalles politisk kamp, mens når jeg roper og demonstrerer mot det tvangspsykiatriske regimet, så kalles det for sykdom. Men det er det samme det går ut på, vi blir frihetsberøvet begge to, sperret inne, både tibetaneren og jeg, uten sammenligning for øvrig. Tusen takk igjen for NRK Brennpunkt programmet! Det skulle vært lagt ut på YouTube, så ville enda flere kunne funnet det!

    SvarSlett
  19. Anonym26.5.09

    Vedr. Brennpunktdokumentaren, så mente sykehuset i ettertid, ikke bare at de ikke hadde gjort noe feil, men faktisk at de hadde gjort ALT riktig: http://www.oblad.no/article/20040827/NYHETER/205687

    Til tross for at de senere ble dømt for flere brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, deriblant ulovlig frihetsberøvelse, har de ikke sett noen grunn til å beklage noe som helst. Jeg tror forsåvidt jeg ennå har til gode å høre en historie om noen som har blitt utsatt for tvang i psykiatrien hvor sykehuset i ettertid beklager noe som helst. Hege

    SvarSlett
  20. Takk for linken, Hege. Til skrekk og advarsel legger jeg den ut slik at den er klikkbar: HER.

    SvarSlett
  21. Hva kaller man systemer som aldri innrømmer at de gjør noen feil? Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen sa i en debatt (i 2004/2005) angående psykiatrien, at alle kan gjøre feil, men at man i ettertid må sette seg ned og lære av sine feil. Hva slags opplegg har psykiatrien for å lære av sine feil? Første punkt må jo være at de selv ser sine feil, også når det gjelder tvangsvedtak. Kan noen klare å skaffe dokumentasjon på hva slags opplegg psykiatrien som system har for å lære av sine feil, spesielt når det gjelder tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer? Og for såvidt hva som helst annet også i psykiatrien også. Hva slags opplegg har man i det hele tatt for å forsøke å finne sine egne feil? Som tvangspsykiatrisk pasient gjorde jeg selv mange feil, men det så jeg da også selv, og lærte av det til neste gang jeg ble utsatt for det undertrykkende tvangspsykiatriske regimet. Jeg spør altså: Hva slags opplegg har tvangspsykiatrien for å lære av sine feil? Og hva slags opplegg har tvangspsykiatrien for i det hele tatt å se sine egne feil?

    SvarSlett
  22. Psykiatrien (slik den har fungert i Norge og mange land) klare likhetstrekk med totalitære regimer.

    Se også innlegg på min blogg.

    SvarSlett
  23. Kristina26.5.09

    Det er riktig som dere sier, det ble ikke innrømmet at feil var blitt begått i dokumentaren sist høst. I en radio dokumentar samme høst ble Psykiater og sjefsoverlege ved SSA,Oddvar Sæther, spurt om han noen gang hadde beklaget eller bedt en pasient om unnskyldning: Sæther tenkte seg om ,lenge, før han svarte; nei jeg kan ikke huske å ha gjordt det! Dette sykehuset har den høyeste forekomsten av tvang i Norge,eksemplene på grov voldsbruk og direkte mishandling er mange. Dog sjefsoverlegen finner intet å beklage. Vet dere hvordan man enklest kjenner igjen en psykiater; Uttrykksløse øyne og en stor og selvlysende glorie!

    SvarSlett
  24. Konrad: Psykiatrien har ikke bare lighedstræk med totalitære regimer. Den er totalitarismens instrument for at få det gennemført, der adskiller totalitarisme fra alle andre styringsformer: den totale kontol ikke bare med borgernes gøren og laden, men også med deres tanker og følelser. Psykiatriens opgave har aldrig været, at hjælpe mennesker i krise. Dens opgave har altid været, og er stadigt i dag, at udøve kontrol over i det totalitære samfund uønskede tanker og følelser, dvs. over de mennesker, der har dem. Og den kan ikke fungere anderledes. For hvis den gjorde, ville den ikke længere være psykiatri.

    SvarSlett
  25. Men - det er mange som arbeider i psykiatrien. Det er folk mange gikk på skolen sammen med, vanlige mennesker. Hvordan kan de klare å bli del av et slikt system? Tror dere ikke at de virkelig arbeider der for å hjelpe folk, men at de bare mislykkes så fundamentalt? Tror dere ikke at de egentlig gjør det i god hensikt? Men at de blindes, at de ikke forstå? Jeg nekter å tro at de arbeider der bevisst for å undertrykke mennesker, at det er hensikten. Jeg tror at de arbeider der i god hensikt, men at de blindes. Men hvorfor klarer de ikke å se at det de gjør blir totalt ødeleggende for oss? Hva er det som gjør at de er så blinde? Jeg tenker bare høyt...

    SvarSlett
  26. Jan Olaf: Jeg stiller mig ofte desamme spørgsmål. Det er intet mindre end fascinerende at se, hvordan selv psykiatriens egne, mest slående beviser for at dens paradigmer ikke holder en meter, kan blive vendt fuldstændigt på hovedet, og blive (mis)brugt til at underbygge disse paradigmer. Et rigtigt godt eksempel er danske Merete Nordentofts professortiltrædelsesforelæsning fra sidste år, hvori hun har en del referencer til langtidsstudier mht. prognosen for såkaldt "skizofreni", der i og for sig allesammen viser, at det er folk, der klarer at frigøre sig fra biopsykiatriens klamregreb, der klarer sig bedst, men ikke desto mindre formår at misinterpretere sine kilder i den af hende selv ønskede retning: jo tidligere (aggressiv psykofarmakologisk) intervention fra biopsykiatriens side, og jo længere - om nødvendigt tvangsmæssig - fastholdelse i "behandlingen", desto bedre prognose.

    Man fatter det jo umiddelbart ikke, hvordan det kan være muligt. Det er, som jeg i en anden sammenhæng og andetsteds før har bemærket, som om der sker en kortslutning et eller andet sted i disse menneskers hjerne under den intellektuelle forarbejdning af information (apropos kognitiv dysfunktionalitet... ;) ).

    Men når man tager højde for den kollektive vrangforestilling, hele vores civilisation er baseret på, og der formidles af alle dens institutioner, skoler og universiteter ikke mindst, og når man ser på hvor effektive de forsvarsmekanismer faktisk er, som vores civilisation oplærer os alle i at anvende for at undgå "opvågning" - til realiteten - så bliver det mere forståeligt, hvordan den slags bliver muligt.

    Vrangforestillingen går jo, meget firkantet sagt, ud på, at alle ressourcer på denne jord er til for mennesket at - hensynsløst - udnytte og berige sig på. Og selvfølgeligt må man så gøre alt for at forhindre, at denne hensynsløse udnyttelse og berigelse forstyrres af mennesker, der giver udtryk for tanker og følelser, der sætter spørgsmålstegn ved vrangforestillingens korrekthed = "de psykisk syge".

    Det sker lige så lidt med fuldt overlæg, som når en "psykisk syg" reagerer voldeligt på at blive truet/angrebet. - Det er faktisk ganske uhyggeligt, at sammenligne psykiatriens definitioner af "psykisk sygdom" med dens egen (og hele samfundets) måde at fungere på - og erkende, at den egentligt beskriver sig selv (respektive samfundet).

    Forskellen ligger i, at forsvarerne af vrangforestillingen på totalitært vis ikke kan acceptere noget som helst andet, end deres vrangforestilling, og derfor aktivt opsøger og bekæmper alt afvigende (jf. screeninger for "psykisk sygdom", og ting som OPUS = "tidlig opsporing og behandling af unge psykotiske"; OPUS svarer såvidt jeg kan se til det norske TIPS-projekt), mens sandheden, også det sande selv, godt kan acceptere andet end sig selv. Den hviler i sin bevidsthed om sig selv. Falskheden er hele tiden nødt til at bekræfte sig selv for at kunne bestå. Spirituelt udtrykt: Gud definerer sig selv som grænseløs helhed. Egoet definerer sig selv som begrænset delthed, adskildt fra sine "fjender".

    For mig ligger en af de største udfordringer i aktivismen i at undgå dem-og-os-fælden, undgå at skabe fjender, respektive undgå at indlade mig på det, når andre gerne vil gøre mig til deres fjende, men samtidigt dog også gøre opmærksom på falskheden og opfordre den til at tage ansvar for sig selv. Altså f.eks. at gøre opmærksom på forvrængtheden i Merete Nordentofts konklusioner uden at angribe hendes person (mens mit eget ego føler sig voldsomt angrebet af hendes ord, og mere end gerne ville gøre det sidste).

    SvarSlett
  27. Arnt-W8.12.09

    Juklerød hadde nok hatt større sjanse for å få gjennomslag for sin sak om han hadde konsentrert seg om enkelte punkter hvor han uomtvistelig hadde rett.
    Tragedien var at "kampen" sto om helheten og diagnosen som sådan.
    Og hvordan skal man kunne fri seg fra stempelet som "kverulant" ved å krangle?

    Merk at psykiatrien i Norge på i etterkrigstiden og opp til 1970 tallet ikke var ensartet og homogen.
    Det var motstridende meninger, ulik praksis og stor sprik innad i miljøet, og hvilken diagnose og behandling man fikk var svært avhengig av hvor man ble henvist.

    SvarSlett
  28. For den som ikke er så vant med blogg: Jeg glemte å presisere at link til Konrads blogginnlegg er å finne under alle kommentarene, under KOBLINGER TIL DETTE INNLEGGET.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post