16.5.09

Da jeg fikk psykologfobi

Jeg fikk meg et slags sjokk da jeg leste et innlegg om manipuleringdinevibber.no. Det var nemlig alt for mye å kjenne seg igjen i fra en terapi jeg gikk i. Jeg har vegret meg for å "diagnostisere" psykologen - jeg er ikke glad i å sette merkelapper på folk - og ikke vet jeg hva som er hans personlige måte å være på og hva som er "akseptable" manipulative terapiteknikker heller.

Om jeg hadde gått tilbake til ting jeg noterte ned mens det var som verst, samt hadde lest journalen min enda en gang, ville jeg nok ha kunnet skrive en god del om opplevelsen av å bli manipulert i terapien. Men det ville gjøre så vondt at jeg ikke orker, så jeg nevner kort noen av de tingene jeg ble utsatt for. "Gamle" lesere vil kunne kjenne igjen en del fra andre innlegg.

Tilbakeholdt informasjon
Psykologen holdt tilbake informasjon for meg om behandlingen. På den måten fikk jeg ikke anledning til å velge bort terapien. Han nektet også å fortelle hvilken diagnose han hadde satt på meg. Da jeg resignerte på det siste, ga han meg ros og sa at det var bra at jeg ga meg, slik at "det ikke ble en kamp".

Distrahering
Når jeg snakket om noe som var viktig for meg, kunne han bruke måter å få fokuset mitt bort fra det jeg var opptatt av. Det skjedde for eksempel når jeg sa at feminisme var viktig for meg. Når jeg nevnte Simone de Beauvoir, begynte han å snakke om Sartre. Når jeg fortalte om noe jeg hadde lest av Luce Irigaray, reiste han seg og hentet en notisblokk og ba meg stave navnet hennes sju ganger, samtidig som jeg skjønte at han aldri ville komme til å lese noen feminist.

Vage svar
Han svarte meg ofte på en måte som gjorde at jeg ikke fikk noe utav svaret og i stedet begynte å gruble masse på hva det var han mente. Dette opplever jeg sjelden i muntlig kommunikasjon ellers.

Skape skyldfølelse
Han hevdet flere ganger at det var min feil at jeg ikke opplevde terapien slik "den virkelig var", fordi jeg hadde skapt "min egen versjon" av den. Han bebreidet meg også kraftig, og flere ganger, for at jeg ikke ønsket å ha kontakt med min barndoms overgripere. Han snakket til meg som om jeg var et barn, og det klarte jeg ikke å godta, for jeg mener jeg har rett til å være en myndig, voksen person også når jeg er i klientrollen. Jeg kan ikke legge fra meg den rollen hjemme. Men skyldfølelse fikk jeg likevel, noe som kom fram særlig i nye drømmer.

Befalinger
Han spurte ikke hva jeg ønsket med mange ting i livet; han kom med befalinger. I dette innlegget har jeg nevnt hvor dårlig jeg fikk det på slutten av terapien. Tre år etter at jeg greide å slutte, ringte jeg psykologen og spurte om han kunne reparere ting som hadde skadet meg i behandlingen. Da sa han at jeg måtte ha mer av den terapien han hadde gitt meg, så vi skulle bare fortsette der vi slapp tre år tidligere.

Sykeliggjøring
Stadig vekk fikk jeg høre at krenkelser jeg opplevde i terapien bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg hadde så store psykiske vansker. Når jeg kritiserte ham for noe, så var det egentlig mine egne projeksjoner, ikke noe han hadde sagt eller gjort.

Innta offerrollen
"Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med deg. Jeg føler meg rådvill og hjelpeløs", kunne han si - i stedet for å lytte til mine ønsker angående terapien. Dermed syntes jeg noen ganger synd på ham. Da jeg en gang fortalte at jeg hadde sett hovedoppgaven hans bli omtalt i en fagbok, og han skjønte at jeg ble litt nysgjerrig på å lese den, sa han: "Det må du ikke gjøre. Den er en av mine ungdomssynder". Jeg følte at jeg ville være illojal om jeg gjorde det, så dessverre ventet jeg med det til jeg hadde bestemt meg for å avbryte terapien.

Spille uskyldig/uvitende/forvirret/Nekting
Når jeg konfronterte ham med en del sårende utsagn, for eksempel "Hva skal du med barndommen din?" da jeg gang på gang ba om hjelp til å bearbeide barndomstraumer, nektet han for det i neste time. "Det kan jeg ikke huske å ha sagt", sa han mange ganger.


Han var en teknisk sett dyktig terapeut, denne psykologen - dessverre for meg. En venn av meg som henvendte seg til en psykiatrisk poliklinikk med ønske om terapi, kunne fortelle at han fikk en liste over "anbefalte behandlere" med privatpraksis. Der sto denne psykologens navn.

Psykologfobi
Jeg utviklet sterk psykologfobi etter denne behandlingen. Selv ordet psykolog reagerte jeg på. Om jeg var i en bokhandel og så en hylle med skiltet Psykologi over, måtte jeg løpe ut. Terapien ble et svært traume for meg, og unngåelsesreaksjoner overfor ting som minner om traumet er typisk. Satt jeg i kirken og hørte en preken som minnet meg om noe psykologen hadde sagt, eller hørte jeg et foredrag der det ble referert til et eller annet fra psykologien, så måtte jeg reise meg og gå. Jeg fikk mye trim i den tiden. I tillegg kom en psykolog inn i familien min, gjennom giftermål. Men siden jeg er motstander av både tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, var det lite jeg kunne gjøre med det...

Jeg hadde heldigvis også mye sinne i meg. I begynnelsen kunne det komme til uttrykk ved at jeg begynte å lese dødsannonser veldig nøye. Via en felles bekjent fikk jeg nemlig vite at psykologen hadde fått en alvorlig sykdom. Det første jeg gjorde hver morgen når jeg hentet inn Aftenposten, var forventningsfullt å slå opp på dødsannonsene. Men mine ønsker hjalp ikke denne gangen heller.

Så begynte jeg å skrive avisinnlegg om umulige terapeuter, og det var et steg i retning bort fra fobien. Riktignok var jeg på sammenbruddets rand da en psykologiprofessor tok meg fatt i en debatt, men siden jeg overlevde, valgte jeg å se det som min manndomsprøve. Kontakt med en hyggelig psykologistudent i forbindelse med at jeg tenkte å prøve å skrive en artikkel i et tidsskrift hun jobbet i, hjalp også.

Den dagen jeg hadde mitt første innlegg på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, var da det snudde. Det må vel kunne kalles å ta tyren ved hornene?

Takk for inspirasjon til dinevibber.no.
Også publisert på Psykisk-bloggen, med kommentarer.

13 kommentarer:

  1. Det er akkurat det samme moren min driver med! At en psykolog får seg til å holde på sånn er helt sinnsykt! Du er utrolig tøff, Sigrunn:)

    SvarSlett
  2. Carla16.5.09

    Sigrun, jeg kjenner meg veldig igjen i noe av dette, særlig det med unngåelsesreaksjoner. Jeg er vel også i ferd med å ta tyren ved hornene kan man si, men det er neimen ikke bare lett! Man kan føle seg så liten og maktesløs. Men man må vel bare ikke gi seg.

    Jeg mener forøvrig du gjør klokt i å ikke diagnostisere den psykologen, til tross for den store skaden han har gjort med sin væremåte og sine teknikker. Jeg aner jo ikke hvorfor akkurat denne psykologen gjorde det har gjorde og var som han var, men rent generelt mener jeg det er viktig å få fram at det ikke bare er sånn at det finnes enkelte dårlige terapeuter rundt omkring som ikke burde fått lov å praktisere, men at mange terapeuter, til tross for gode intensjoner, kan komme til å misbruke makten sin, manipulere og undertrykke på mer eller mindre subtile måter. Jeg trur selve situasjonen, og terapeutens ”ekspertstatus”, kan legge til rette for disse tingene. Uten at det på noen måte skal være noen unnskyldning. Men nettopp derfor er det så fryktelig viktig å bevisstgjøre folk om dette; ikke minst kommende terapeuter burde formanes om hvor stor faren er for maktmisbruk.

    Så trur jeg også at når flere snakker åpent om sine opplevelser med terapi slik du gjør, får andre klienter flere redskaper til sjøl å vurdere terapien de går i, og om den er bra for dem. Ved å fjerne noe av dette mystikkens slør som tradisjonelt har hvilt over terapirommet, tar vi også noe av makta tilbake.

    (Og bare så det er sagt: Jeg trur absolutt ikke at maktmisbruk foregår i enhver terapi, men jeg trur det er veldig viktig å være bevisst på risikoen for dette.)

    SvarSlett
  3. Carla: Takk nok en gang for en god kommentar.
    Psykolog Mette Sundt Gundersen nevner litt om dette i boka si om overgrep i terapi. Men ellers synes jeg det er lite fokusert på. Dette burde både fagtidsskrifter og mer populære tidsskrfter om psykisk helse ha fokusert på. Jeg har en mistanke om at mange tror at terapi=den gode samtale, og samtaler kan ikke skade, i motsetning til f.eks. psykofarmaka.

    SvarSlett
  4. Trine Jensen16.5.09

    Dette kjenner jeg meg dessverre veldig godt igjen i. Det er ikke bare en psykolog som har behandlet meg på denne måten. Så etterhvert begynte jeg jo å lure på hva det var for noe gærent med meg, som opplevde dette gang på gang med forskjellige psykologer. Jeg hadde jo ikke opplevd dette med noen andre mennesker, ingen andre har snakket så nedsettende til meg og sykeliggjort alle følelsene mine.


    Følte jeg meg krenket, var det pga av "min sykdomshistorie." Ble jeg sint for noe psykologen sa, var det "pga min sykdomshistorie" og fordi "h*n minnet meg om noe i fortiden."

    Kanskje jeg etterhvert orker å få utskrevet journalene mine og få dokumentasjon på hvilke ord som er brukt på å beskrive meg og redusere meg som menneske. Og kanskje jeg etterhvert orker å sette meg ned for å skrive ned alt dette og fortelle det til folk. Foreløbig er det for stort og for mye.


    Takk for at du tar opp det som er viktig, Sigrun!


    Trine.

    SvarSlett
  5. Trine: Takk for dette.
    Jeg har også opplevd fæle ting hos flere psykolog, men jeg ble ikke regelrett traumatisert av de andre, "bare" han beskrevet ovenfor.
    DETTE ER ET TEMA DET BURDE FORSKES PÅ. HVORDAN SKAL TERAPEUTER ELLERS KUNNE LÆRE?

    SvarSlett
  6. Hu derre17.5.09

    " HVORDAN SKAL TERAPEUTER ELLERS KUNNE LÆRE?"

    Jeg tror den eneste måten terapeuter kan lære på er å bli "hengt ut". Dette er en helt legal journalistisk metode som alle TV-selskaper benytter i dag. Vi snakker om et fokus på forbrukerperspektivet som f.eks i "TV2 hjelper deg".

    Personlig synes jeg det er viktigere at folk får vite tilbakemeldingene man har i forhold til en psykoterapeut enn til en bruktbilforhandler. Langt viktigere. Men det er tydelig at dette sitter langt inne hos TV-selskapene.

    Stå på videre Sigrun!

    SvarSlett
  7. Jeg ser egentligt ikke psykologers ofte ned- og sygeliggørende væremåde overfor deres klientel som stående i kontrast til hvordan vi ellers er overfor hinanden ude i samfundet, men mere som den professionelle, teknisk perfektionerede udgave af det drama, der udspiller sig stort set overalt i samfundet på en daglig basis. Hvor tit hører man ikke folk sige til hinanden ting som "Det er da helt sindssygt/idiotisk", "Du er jo ikke helt rigtig oven i hovedet" og lignende. Og det behøves aldeles ikke at komme i så eksplicit form. "Det ser du helt forkert", er på sin vis jo også en devaluering af den andens virkelighedsopfattelse.

    De fleste opsøger jo psykologhjælp, fordi selvværdet ikke ligefrem er i top. Hvilket som regel skyldes devaluering af ens virkelighedsoplevelse. Denne devaluering kan meget vel komme - og gør det ofte - i form af så finurlig som "kærlighed" forklædt voldelighed, at ikke engang offeret selv erkender misbruget.

    Fatalt, når terapeuten selv er et offer for den slags uden at være sig bevidst om det, og derfor udagerer sit eget trauma i kommunikationen med sit klientel.

    Lidt firkantet sagt ser jeg to slags terapeuter: dem, der vælger professionen, fordi de har gennemskuet dramaet, og vil hjælpe andre til også at gennemskue. Og dem, der leder efter professionelle værktøjer til at perfektionere dramaet med... Og desværre tilhører de fleste nok den sidstnævnte gruppe.

    SvarSlett
  8. Psykopatoffer27.7.09

    Manipulasjon kjenner jeg alt for godt. Men jeg vil helst spare dere for å fortelle min historie.

    Det som er sikkert og visst er at det kan hende psykologen din faktisk er en psykopat. Psykopater tar ofte jobebr som psykologer og leger på grunn av den maktfølelsen de får av å jobbe som det.

    Døk litt på det :)

    SvarSlett
  9. Psykopatoffer: Har du link el. likn. til forskning om at psykopater ofte finner seg jobber som psykologer og leger?

    SvarSlett
  10. Så utrolig leit at du hadde denne opplevelsen. Jeg er helt enig at noen ikke burde drive med terapi men heller finne seg andre jobber som de faktisk kan.

    For min del mener jeg at det å være psykolog er å ha innsikt i seg selv og hva en egentlig driver med overfor pasientene. En skal jo ikke gjøre skade overfor en annen.

    Jeg er veldig for at psykologstudenter skal måtte gjennomgå terapi selv på studiet for å finne ut og prøve hvordan det er å gå i terapi og å kanskje jobbe selv med ting de kan slite med. Det vil hvertfall gi litt innsikt i pasientens rolle.

    SvarSlett
  11. Sigrun21.9.09

    Hanne: En psykolog sa til meg at det er de flinkeste terapeutene som kan skade mest. Det tror jeg på. Han jeg gikk hos, var teknisk veldig dyktig.

    SvarSlett
  12. Erika V21.8.10

    Jeg har lest innlegget ditt om psykologfobi. Jeg har det på samme måte. Leser eller hører jeg noe som har med psykologer eller terapi å gjøre, går jeg i knas. Psykologen jeg har godt til i flere år har ødelagt meg som menneske. Dette har kostet meg helsen min. Hun går for å være en av de "flinke" og dette gjør ting ekstra sårt. Jeg har gitt opp livet og troen på det gode i mennesket.

    SvarSlett
  13. Kjære Erika V!
    Dette var vondt å høre.
    Som du kanskje har sett, har bloggen min bl.a. i sidefeltet informasjon om at det er opprettet en lukket blogg hvor man diskuterer dårlige terapierfaringer. Tror du dette kunne være noe for deg? Eller er det for tidlig ennå?

    Jeg håper at også du kan få tilbake troen på mennesket. For meg tok det mange år før jeg kom over det verste traumet. I dag er jeg opptatt av at terapeuter må skoleres i brukermedvirkning og menneskerettigheter. Det er viktig å prøve å forhindre at flere opplever slike overgrep som vi har gjort.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post