24.4.09

Ulovlige tvangsinnleggelser

Daglig får styreleder Levi Fragell i Foreningen Retten til en verdig død telefoner fra mennesker som ber om hjelp til å dø. Personer i den andre enden har hatt pistolen klar i skuffen.

– Jeg har ikke visst min arme råd. Jeg kan ikke si ifra til noen, da blir de hentet og lagt inn på psykiatrisk sykehus. Mennesker har krav på å få gjøre sine egne valg. Dette er intelligente mennesker som er klare i hodet, sier Fragell.

De som kontakter ham, er i alle aldre. De fleste har kreft eller nevrologiske lidelser som MS eller ALS. De har en hverdag fylt av angst, kramper, smerter og kvalme.

Dagsavisen skriver om aktiv dødshjelp - og selvmord.

Som nevnt i denne posten: Å tvangsinnlegge folk i psykiatrien uten at de er alvorlig sinnslidende, er ulovlig, men en psykiater sa i Aftenposten for noen dager siden at han tror at rundt en tredjedel av tvangsinnleggelsene i Norge i dag er ulovlige.

Nå bekrefter Levi Fragell også at det skjer slike lovbrudd.

Men han kunne ha spart seg å antyde at de som ellers tvangsinnlegges, er uintelligente personer. Hvor kommer denne stadige trangen fra, i én god saks tjeneste å stigmatisere en annen gruppe: personer som har vært i kontakt med psykiatrien og/eller har en psykisk lidelse? Senest i går var jeg ute for dette. Da var det Henrik Lunde, informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, som for å bekjempe rasisme "måtte" henge ut traumatiserte og psykisk lidende.

Ikke rart at deprimerte tar livet av seg.

1 kommentar:

  1. Carla24.4.09

    Ja, ikke sant! Det er jo ganske opplagt at samfunnets syn på psykiske problemer påvirker de som har disse problemene, og (ofte) legger stein til byrden. Trur også man kan si det samme om endel somatiske sykdommer som er invalidiserende eller synlige - for ikke å snakke om alderdom! Derfor synes jeg det er så skummelt å tenke på hva som ville skje hvis vi sa at aktiv dødshjelp er helt greit. Hvilke signaler ville ikke det gi til de som føler de har uverdige liv? For da kan det bli som om samfunnet sier seg enig i at noen liv er uverdige. Hvordan blir det da å være en som har et slikt liv, som samfunnet ser på som miserabelt, og går ut fra at personen selv synes er miserabelt - hvor lett blir det da å likevel insistere på at man vil leve? Jeg mener at vi må anstrenge oss for å leite etter mening og verdighet i alle liv. For disse er ikke absolutte størrelser; de kan påvirkes og forandre seg. Dersom vi slutter å se etter verdighet i et liv, blir det heller ikke noen verdighet igjen. Vi har et ansvar for å leite det fram! Og samtidig ser jeg veldig godt at vi er helt nødt til å ha respekt for den enkeltes opplevelse og vurdering av sitt liv, og respekt for ønsket om å få slutte å leve. Det er jo det som gjør dette så himla vanskelig...!

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post