4.4.09

Å kneble den ulykkelige

Jeg synes den er ekkel denne Demi Moore redder liv-historien. Det vil nemlig bety innskrenket ytringsfrihet om det ikke skulle være tillatt å fortelle at man er ulykkelig eller deprimert inntil det suicidale - og det er da man trenger at andre mennesker er der. Jeg ville i alle fall ikke ha ønsket å få politiet etter meg og bli sperret inne om jeg var så langt nede.

Det fins andre måter å gå fram på: Ringe eller maile personen det gjelder. Høre om vedkommende selv ønsker politi. Men det er klart det er mer lettvint å ringe politiet, så slipper man å involvere seg i ulykkelige menneskers liv.

Presseoffiseren ved det lokale politiet omtaler selvmordsforsøk som en kriminell handling. Det er det faktisk ikke.

23 kommentarer:

  1. Anonym4.4.09

    "Presseoffiseren ved det lokale politiet omtaler selvmordsforsøk som en kriminell handling. Det er det faktisk ikke."

    jo, faktisk er det mange lovsystem som har markert det som ulovlig.

    det er jo vanskelig å straffe personen, om man lykkes. (noen steder straffer man familien), men ett forsøk er jo også ulovlig. slik som ett ransforsøk, eller mordforsøk.

    ganske kjipt.

    SvarSlett
  2. Anonym: Ikke i noen vestlige land, vel?

    SvarSlett
  3. Selvmord er ulovlig i Norge, det lærte jeg når jeg studerte. Blir man tatt i et selvmordsforsøk blir man som regel plassert på en psyk.avd og dømt til tvungen behandling.

    SvarSlett
  4. Joakim: Selvmord er ikke straffbart i Norge. Men medvirkning til selvmord er straffbart. Det straffes på samme måte som drap av en samtykkende.
    Men i mange andre land er medvirkning til selvmord ikke straffbart. I Norge er medvirkeren straffri dersom selvmordet ikke fører til død.

    SvarSlett
  5. Selvmord er ikke en kriminel handling i følge USA's lovgivning. Kun, åbenbart, i følge enkelte personers subjektive moralforestillinger - der egentligt ikke hører hjemme i offentligheden og/eller når man taler som embedsperson, som presseofficeren gør det her.

    SvarSlett
  6. Her er jeg ikke enig med deg, Sigrun.

    Når en person poster en beskjed åpent på nett om at h*n har tenkt å ta sitt eget liv har man både lov og plikt til å handle og da er politiet så absolutt rett instans å ta kontakt med.

    Man kan ikke kreve av folk at de skal gå inn i en situasjon og være terapeut for et suicidalt menneske, men man kan selvsagt håpe at noen strekker ut en hjelpende og støttende hånd på vegen.

    Jeg søkte forresten opp den aktuelle personen og i twitterstrømmen hennes ligger det faktisk en takkemelding til dem som hjalp henne til å få hjelp:

    "Please love Demi and Ash for loving me enough to help me. As well as all of you. I love you."

    Det er en stor forskjell på å uttrykke sorg, frustrasjon, tristhet, ønsker om å dø osv og å si at "nå tar jeg mitt eget liv" slik som denne personen gjorde.

    Dette handler ikke om innskrenking av ytringsfrihet, men om at ytringer faktisk har konsekvenser.

    SvarSlett
  7. Undre: Men hvor går så grensen?
    Jeg er redd for at det ikke skal være lov til å si f.eks.: Nå orker jeg ikke mer. Jeg har aldri vært så langt nede før. Jeg tenker på selvmord hele dagen."

    SvarSlett
  8. PS. Jeg mente ikke at folk flest skulle leke terapeut.

    SvarSlett
  9. Det er forskjell på å uttrykke en følelse og fortelle at man skal begå en handling, men det finnes selvsagt gråsoner.

    Jeg tenker at man må være bevisst på hvor man sier ting. Uttrykker man seg åpent på internett er det fordi man ønsker en respons, hvis ikke kunne man like så gjerne lagret det man skriver i et tekstdokument på sin egen PC. Hvilken respons man får kan man ikke diktere.

    Det er heller ikke bare bare å vurdere et annet menneskes tilstand over nettet - det vil jo være mange faktorer som spiller inn her. Ting som spiller inn vil f.eks. være hvor godt man kjenner vedkommende, hvilke egne erfaringer og kunnskaper man har osv.

    Jeg tenker at de som kontaktet politiet i den omtalte saken gjorde rett. Politiet skal være skikket til å vurdere om de skal gå inn og gjøre noe i saker som dette.

    (Det som bekymrer meg er hvordan denne saken har vokst seg til en internasjonal nyhet.)

    SvarSlett
  10. Undre, det jeg synes er så fryktelig er at det ikke finnes noen annen hjelp for selvmordstruede enn psykiatrien, hvor man risikerer å bli krenket. Det er ikke riktig at det skal være sånn.
    Så lenge det er slik, viser samfunnet at det ikke har skjønt bæret av hva det vil si å ha det psykisk vondt. Man har pålagt seg en plikt til å redde liv, men gir samtidig blaffen i folks opplevde smerte. Fysisk overlevelse er viktig, men psykisk seigpining og avvisning er visst greit.
    Det burde gå an å etablere ulike tilbud, for folk er forskjellige og har ulike behov.

    SvarSlett
  11. Det finnes jo privatiniterte tiltak slik som Mental helse, Kirkens SOS, diverse interesserforeninger osv.

    Nå tror jeg at man aldri kan helgardere seg mot krenking samme om det er sånne eller slike man oppsøker, men det er heller ikke slik at man nødvendigvis blir krenket om man oppsøker den offentlige psykiatriske helsetjenesten.

    SvarSlett
  12. Undre: De foreningene du nevner, har ikke noe alternativt tilbud til psykiatrien. De har bare telefonhjelp, og det er heller ikke fagfolk.

    Jeg kjenner flere som sier at de ALDRI vil oppsøke helsevesenet mer, fordi de har blitt krenket, av diagnoser og/eller tvang. At tvang skal være det man har å tilby dypt ulykkelige mennesker som tenker på selvmord, og hvorav mange har blitt traumatisert fra før i livet, er helt forferdelig.

    Samfunnet har en hyklersk holdning til selvmord. Det er forpliktet til å redde folk fra fysisk død, men bryr seg egentlig ikke om hvordan man har det. For i så fall ville det ha hatt flere tilbud.

    Jeg sier ikke at enkeltpersoner i helsevesenet ikke bryr seg. Jeg har snakket med to veldig all righte behandlere selv, en anonymt på tlf. og en på intensiven etter at jeg hadde svelget tabletter. Han siste tilbød meg opphold på psyk. avd. på samme sykehus, men det kom ikke på tale, sånn som rammene i psykiatrien er, selv om han fyren var varm og forståelsesfull.

    SvarSlett
  13. Anonym5.4.09

    Det er såpass mange krenkelser i psykiatrien at mange kvier seg for å ytre sine tanker rundt selvmord, dette er trist, men dessverre et faktum. Utfallet av en slik ytring kan også være tilfeldig, alt etter sosial status, kjønn, tidligere epikriser, behandler osv. Det må være mulig å legge opp en behandling (som noen ganger i stedet blir et opphold/oppbevaring) individuelt! Mennesker som ytrer tanker om selvmord er ingen "masse", men selvsagt helt ulike individer.
    Jeg vil anbefale to bøker av forfatter Arnhild Lauveng: "I morgen var jeg alltid en løve" og "Unyttig som en rose". Mange har sikkert lest disse to, men for de som ikke har det; det er virkelig nyttige bøker å få med seg.

    P.S Takk for god forklaring angående blogging Sigrun, det er mye å sette seg inn i når man ikke er kjent med systemet:)

    Hilsen Rakel

    SvarSlett
  14. "De foreningene du nevner, har ikke noe alternativt tilbud til psykiatrien. De har bare telefonhjelp, og det er heller ikke fagfolk."

    Jeg burde vært litt mer presis for jeg vet at de ikke har noe behandlingstilbud.

    "Jeg kjenner flere som sier at de ALDRI vil oppsøke helsevesenet mer, fordi de har blitt krenket, av diagnoser og/eller tvang. At tvang skal være det man har å tilby dypt ulykkelige mennesker som tenker på selvmord, og hvorav mange har blitt traumatisert fra før i livet, er helt forferdelig."

    Det er et vanskelig emne dette her og jeg er helt enig i at tvang ikke er et godt virkemiddel - men innimellom er det dessverre et nødvendig virkemiddel. Innimellom er ikke folk i stand til å ta vare på seg selv.



    "Samfunnet har en hyklersk holdning til selvmord. Det er forpliktet til å redde folk fra fysisk død, men bryr seg egentlig ikke om hvordan man har det. For i så fall ville det ha hatt flere tilbud."

    Ja, det kan jeg være enig i.

    "Jeg sier ikke at enkeltpersoner i helsevesenet ikke bryr seg. Jeg har snakket med to veldig all righte behandlere selv, en anonymt på tlf. og en på intensiven etter at jeg hadde svelget tabletter. Han siste tilbød meg opphold på psyk. avd. på samme sykehus, men det kom ikke på tale, sånn som rammene i psykiatrien er, selv om han fyren var varm og forståelsesfull."

    Jeg er fullstendig klar over at det i finnes lassevis av ukultur og dårlige tilbud i psykiatrien og at angsten for hva man kan risikere å oppleve om man oppsøker hjelp er stor hos mange, og at det faktisk er slik at man kan oppleve overgrep om man oppsøker hjelp.

    Dette problemet er så stort at det for lengst burde vært satt på dagsordenen og det skremmer meg at psykiatrien ikke selv tør å ta det opp og innrømme feil, for så lenge de ikke gjør det så er det vanskelig å få til en endring.

    Psykiatrien burde først og fremst tenke på hva de kan gjøre for mennesker og ikke hvordan menneskene skal være for å passe dem.

    SvarSlett
  15. Du skriver at man kan maile eller ringe den det gjelder. Det kan man nok ofte ikke på anonyme nett-tjenester. Politiet kan derimot finne fram til personen via ip-adresse som de får fra nettstedet.

    Vet at norske nettsteder som vgd f.eks har som policy å kontakte politiet dersom det blir lagt ut konkrete selvmordstrusler.

    Det synes jeg er ok hvis truslene fortoner seg tilstrekkelige akutte og dramatiske. Nettet er tross alt et offentlig rom.

    På samme måte som man ikke kan stille seg opp på gata med pistolen mot tinningen uten at folk reagerer, kan man heller ikke fortelle på nettet helt konkret om hvilke selvmordsskritt man er i ferd med å ta uten at noen naturlig vil reagere.

    Hvis man skriker ut til hele verden at man er i ferd med å ta livet sitt, så er det vel også god grunn til å tolke det hele som et rop om hjelp eller oppmerksomhet.

    Derimot er jeg enig i at folk bør kunne fortelle mer generelt om fortvilelse og selvmordstanker osv. uten å bli oppsøkt av myndigheter.

    SvarSlett
  16. Lisbeth: Kunne man ikke ha sendt en melding på Twitter til den det gjaldt, da - først?

    Ellers lurte jeg på om det var mulig å finne et annet ord enn "trusler" når det gjelder selvmord? Grunnen er at jeg vet at enkelte selvmordtruede har fått kjeft fra helsepersonell fordi de "truer"; de kalles altså selvmordstrueNde i stedet for -truede. Ordet trussel er jo svært negativt ladet. Jeg synes det derfor bør reserveres til situasjoner hvor man truer med selvmord som utpressing, f.eks. for at partneren ikke skal forlate en.

    SvarSlett
  17. Rakel: Jeg har lest Lauvengs første bok. Sterk lesning.

    Vet ikke om blogginnlegget mitt om blogging var så oppklarende, med "tusen" linker å forholde seg til. Og jeg overforklarer sikkert også - som om leseren er idiot - men jeg aner jo ikke hva enkeltlesere vet, så det er ikke så lett.

    SvarSlett
  18. Anonym5.4.09

    Ja, Lauvengs bøker (jeg har kun lest de to overnevnte) beskriver godt hvordan psykiatrien kan ta motet fra en pasient. Jeg tar meg i å bli full av beundring for denne kvinnen som skriver så åpent om sine traumer og som fortsetter å kjempe for en ny tenkning innenfor psykisk helsevern, gjennom foredrag osv.
    Selvmord er en vanskelig sak å diskutere på generelt grunnlag, synes jeg. Trusler er ikke et godt begrep i denne sammenhengen, men noe jeg dessverre hører fra helsepersonell ganske ofte. Som du tidligere har skrevet i bloggen din har språket vi alle benytter mye makt, dessverre går jeg selv i språglige blemmer til tider, men det går ann å rette på seg selv og faktisk be om unnskyldning.

    Jeg er nok en av "idiotene" som fant innlegget ditt om blogging veldig nyttig, jeg vet veldig lite om dette, men har i dag surfet rundt og forsøkt å gjøre meg kjent med hvordan bloggverden fungerer, så takk til deg!

    Rakel

    SvarSlett
  19. Sukk: "Har av og til en følelse at eksisterende tilbud passer godt for dem som er like konforme som de som er ansatte.:
    Tilbudet passer i alle fall best der pasienten ser likedan på sitt problem som det behandleren gjør. Jeg har lest forskning (har ikke ref. nå) på at dette får betydning bl.a. mht om pasienten har samme klassebakgrun som behandleren.

    SvarSlett
  20. Fra andre siden6.4.09

    Om man ser på ti dagers tvanginnleggelse på psykiatrisk sykehus (med fullt opp av "avhør" de siste dagene) som "straff" eller ikke, det er vel avhengig av øynene som ser. Spesielt om man ser det utenfra eller innenfra. De ti dagene står øverst på min liste over dager jeg gjerne skulle ha strøket fra livet mitt.

    Det avhenger også av øynene som ser om det er "straff" at man etter de ti dagene kommer hjem til et hus der samtlige vinduer i første etasje er knust og hoveddøra smadret, av politiet, i sitt heroiske ønske om å "hjelpe". Regningen fra glassmesteren alene kom på over tjue tusen.

    Er det "straff" at jeg fire år senere kommer hjem etter en jobbreise og på ny finner vinduer og døerer knust av politiet? Jeg hadde ikke svart på telefonoppringinger (naturlig nok, siden jeg var bortreist), og derfor hadde de i pur "omsorg for liv og helse", med henvisning til Politilovens §2, knust ruter og dører, og på nytt vasset jeg i glassplinter over hele første etasje. Denne gangen var jeg såpass ovenpå at jeg tok krangelen, som endte opp med at jeg bare sendte reparasjonsregningene til Politiet, beredt på å ta en rettssak på det. De holdt kjeft.

    Men Politiet nektet kontant og absolutt å forholde seg til en klage på ødeleggelsene deres. Med henvisning til §2, "vern om liv og helse", og tidligere utrykning fire år tidligere, hevdet de seg i sin fulle rett til å knuse vinduer og dører i huset mitt mens jeg var bortreist, når de regnet med at de ville finne liket av meg i stresslessen, siden jeg ikke svarte på telefoner.

    Dette var en slik brutal demonstrasjon av rå makt mot min person at det bragte meg svært så nær å gjennomføre det jeg ikke hadde lyktes i fire år tidligere. Hadde jeg kunnet nok kjemi, er risikoen for at jeg hadde anvendt kunnskapen under en liten visitt på Politihuset ganske stor. Men jeg hadde ikke kunnskapen, visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det.

    Enda i dag, fire år etter det siste angrepet fra Politiet, er jeg urolig hver gang jeg kommer tilbake til huset etter å ha vært borte i etpar dager: Jeg vet at hvis de for tredje gang knuser og herjer og tramper inn i mitt liv, så vil det for tredje gang være "vern om liv og helse". På den måten _ødelegger_ de mitt liv og min helse.

    For meg er det straff. Andre, som ikke har vært gjennom noe slikt, vil nok prise både Politilovens §2 og måten den brukes på. Men jeg vil aldri noen sinne finne på å takke Politiet for "omsorgen". Politiet har ikke vernet om mitt liv og min helse - oppførselen deres er det aller sterkeste elementet som gjør at jeg heller skulle ønske de hadde kommet den gang for åtte år siden, om du skjønner hva jeg mener.

    Det eneste jeg ved er at neste gang det blir aktuelt skal jeg ihvertfall være 100% sikker på at Politilovens §2 ikke under noen omstendighet blir relevant.

    SvarSlett
  21. Fra andre siden6.4.09

    Korreksjon:
    Ble visst litt vanskelig, på slutten av det innlegget mitt et par hakk høyere: Det glapp bort et "ikke": Jeg skulle ønsket at politiet IKKE hadde kommet. Det gjelder fortsatt i dag.

    SvarSlett
  22. Sukk: Jeg har nok et annet inntrykk vedr. klasse enn deg, nemlig at det er middelklassens verdier og verdenssyn som er rådende i hjelpeapparatet, "de herskendes tanker er de herskende tanker".

    SvarSlett
  23. Sukk har bedt om å få sine kommentarer slettet.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post