9.4.09

Om å (ikke) bli hørt i Kirken

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg for ikke lenge siden fikk en mail fra en teolog som hadde lest ting jeg har skrevet i avisa og på bloggen, og som spurte om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet i et teologisk tidsskrift. Det var en rar opplevelse å få et slikt spørsmål lenge etter at jeg meldte meg ut av Kirken og ikke lenger er i stand til å tro. Mens jeg var innenfor, kjempet jeg mye for å bli hørt, men erfarte at det var umulig å komme med kritikk. Men nå vil Kirken liksom lytte, når toget er gått for meg.

I sju år hadde jeg kontakt med en kirkelig, diakonal stiftelse som skulle yte hjelp til folk med en historie med bibelsk legitimerte overgrep. Noen av de tingene jeg reagerte på der, var:

I senterets årsmelding sto det at de som fikk gratis terapi ved stiftelsen, var de som hadde erfaring med
1) rituelt misbruk,
2) sammenblanding av religiøse fortolkninger og vold, eller
3) vold og overgrep der flere tillitspersoner har vært brutale gjennom oppveksten.

Jeg oppfylte både punkt 2 og 3, men måtte likevel betale hele terapien selv, til tross for at jeg ikke klarte å være i jobb.

En gang jeg var dypt deprimert med selvmordstanker, "informerte" psykologen ved stiftelsen meg om at det finnes et senter i Sveits som hjelper folk til å ta livet sitt. Jeg kunne ikke annet enn oppleve dette som likegyldighet, og reagerte særlig på at noe slikt kunne bli sagt på et kirkelig sted, når Kirken sier at den er opptatt av vern om livet. Det var kanskje et terapeutisk grep fra psykologens side, men krenkende og uetisk var det like fullt.

Det var ikke rom for å komme med initiativ og forslag til aktiviteter. Jeg mener sånt er viktig, fordi mange brukere var oppvokst med at initiativ var noe det ble slått ned på. Det var de ansatte som satte dagsordenen/la premissene så å si hele tiden. Liturgigruppen jeg var med i, som skulle lage egne liturgier til dette senteret, ble av de ansatte utad omtalt som det sted hvor liturgien ble skapt av brukerne. I realiteten fikk vi bare en ferdig liturgitekst lagt foran oss av presten, og så fikk vi lov til å bytte ut noen ord med andre ord som vi likte bedre - hvis presten godtok det.

Tre konkrete forslag jeg hadde til aktiviteter som ikke engang ble diskutert:

1) At teologen Kjetil Grandal kunne komme og foredra om livet etter dette. Jeg syntes nemlig senteret lot overgriperne slippe alt for lett unna, siden de mente at Gud uforbeholdent elsket både overgriper og offer, mens jeg mente det måtte utgjøre en aldri så liten forskjell for Gud om man begikk overgrep eller var utsatt for overgrep. I avhandlingen sin viste Grandal at det fins nyanser.
2) At filosofen Arne Johan Vetlesen kunne komme og snakke om å være offer. Han er en av få intellektuelle som bruker dette begrepet og er opptatt av rettferdighet etter begått urett.
3) At senteret diskuterte og eventuelt protesterte fordi det var snakk om at Fadervår skulle oversettes til "Fader vår". Mens den arkaiserende formuleringen Fader skaper en viss distanse, kan Far bli for nært for mange med vonde erfaringer fra familien (og ikke er vel Gud nødvendigvis mann heller). Senere ble det imidlertid til at jeg på egen hånd tok initiativ til dette temaet i et radioprogram.

Jeg sa til lederen at man burde ha brukerrepresentanter i stiftelsens styre, men fikk ikke gehør for det. Mange av brukerne hadde stedets liturgiske liv som sin eneste kontakt med Kirken, slik at det ble deres menighet. Ellers har jo Den norske kirke menighetsråd, som nettopp er brukerråd. Dette er et stort paradoks ved et senter som presenterer seg som diakonalt. Den diakonale holdning er et viktig korrektiv til den profesjonelle. Jesus spurte jo den hjelpetrengende: "Hva vil du jeg skal gjøre for deg?"

Da samhandlingen skar seg helt og jeg skjønte at flere forsøk på kommunikasjon var dødfødt, gikk jeg (og etterhvert flere) til avisa. Innen da hadde jeg også kontaktet styrelederen, uten at det førte noe steds hen. Jeg klaget også til Biskopen, men saksbehandlingen der ble et nytt, lite mareritt, som varte i et års tid. Selv om Kirken er underlagt forvaltningsloven, fikk jeg ikke innsyn i uttalelser fra motparten m.m. Motparten bare beklaget mine opplevelser, og som kjent er ikke andre menneskers subjektive opplevelser noe som kan beklages.

Men etter oppmerksomheten stiftelsen fikk da vi gikk til pressen, etablerte den et internt klageorgan for brukerne. Det siste jeg sa i sakens anledning, var at jeg håpet at det i alle fall ble med en eller flere brukerrepresentanter der.

Det ble det selvfølgelig ikke.
Foto: kirkenorge.no

4 kommentarer:

  1. Det er en påfallende parallell mellom kirkens
    holdninger og holdningene til psykologien/psykiatrien. I begge tilfeller gjelder det å hindre andre i å tråkke innenfor egne sirkler,unngå å bli kikket i kortene. Det å slippe noen innenfor som kanskje har motforestillinger eller nye ideer,er for skremmende.

    SvarSlett
  2. Dette står i en nesten utrulig kontrast til den hjelpa n for noen tiår siden opplevde hos "sorgtjenesten" til den katolske kirke.

    Og nei, n er ikke, og har aldri vært, medlem av den katolske kirka, og det var alt da leenge siden han forlot Kirken, den norske.

    Ikke et spørsmål om sånne ting. Ikke spørsmål om å betale; ja ikke en gang noen antydning om at donasjoner ville være på sin plass.

    n var et medmenneske som ikke greide å komme gjennom noe som hadde plaget ham siden tenåra.

    Det var det. Ikke noen behagelig prosess, men med respekt, forståelse for hvem, hva han var/er.

    n ble verken mer eller mindre katolsk av den grunn, men medmenneskelighet står det alltid respekt av.

    SvarSlett
  3. Anonym13.4.09

    Jeg kjenner jeg blir skremt når jeg leser det du skriver her. Mitt inntrykk av ressurssenteret utenfra er veldig positivt. Men jeg har jo aldri opplevd det som bruker.

    Men jeg har opplevd mye rart i den norske kirke. De har en tendens til å drukne sine maktstrukturer i velmenenhet, og man skal være veldig sterk for å gå mot strømmen.

    SvarSlett
  4. Anja Nilsen22.4.09

    Dette er første gang jeg har hørt om konkrete dårlige erfaringer med ressurssenteret, jeg har vært bruker i mange år. Dersom man ønsker å fortsatt være bruker, finnes det ingen mulighet for klage såklart, jeg ønsker å fortelle om ting jeg har opplevd som krenkende, men anonymt.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post