1.4.09

Hvem er "psykisk syk"?

Jeg har et spørsmål til folk som jobber med psykisk helse, fagfolk, ansatte og tillitsvalgte i organisasjoner, politikere og andre:

Hva betyr "psykisk syk"?

En kommentar fra frr om psykiske lidelser og lovbrudd fikk meg til å lure på hvem det egentlig refereres til når det snakkes om psykisk syke, enten de nå er voldsutøvere og/eller ofre for offentlig omsorgssvikt.

Begrepet brukes stadig av journalister, politikere, brukerorganisasjoner med flere:

Psykisk syke blir glemt
Psykisk syke får ikke bolig
Politiet bruker store ressurser på psykisk syke
Psykisk syke på frifot
Flere drap begått av psykisk syke
- Psykisk syke får for dårlig oppfølging
Mer tvang mot psykisk syke
- Psykisk syke presses til uføretrygd
Friskmelder psykisk syke på oppdrag fra staten
Færre psykisk syke i Norge
- Svekket tilbud for psykisk syke

Oslobyråd Sylvi Listhaug var nylig i Dagsavisen og ville sperre inne på livstid noen hun omtalte som de sykeste, som blant annet omfattet personer som kan være til fare for seg selv. Om hun mente personer som har hatt psykose, eller alle typer psykiske lidelser, kom ikke fram. En suicidal person trenger jo slett ikke å være psykotisk.

Hva er normativt riktig å legge i begrepet "psykisk syk"?
Hva mener du når du bruker betegnelsen "psykisk syk"?

Oppdatert: Er det positivt å ha et samlebegrep, slik man ville hatt om man også begynte å snakke om "somatisk syke"?

Jeg spør blant annet fordi noen som betrakter meg som syk (jeg er alvorlig traumatisert), behandler meg ut fra en forestilling om hvordan psykisk syke er. Det sies blant annet at alvorlig psykisk syke mangler sykdomsinnsikt, og også jeg har "store problemer". Hva dette kan avstedkomme når jeg har vært i nød og ikke blitt trodd av folk jeg har bedt om hjelp, for eksempel politikere, orker jeg ikke engang å fortelle.

Se også:
Er tenåringer "psykiatriske pasienter"?
Er det greit å kalle noen gale?

Også publisert på Psykisk-bloggen.

34 kommentarer:

  1. Noe i retning av: Et menneske som på grunn av alvorlig forstyrret mental funksjon har vesentlig forringet livskvalitet, arbeidsevne og sosial funksjon.

    Egentlig liker jeg ikke "forstyrret". "Avvikende" kunne være et alternativ, men kanskje det ville være bedre å finne et uttrykk som gjorde det klart at dette avviket ikke er viljestyrt.

    (For å si det kort.)

    SvarSlett
  2. raagraaum: Takk for kommentar.
    I stedet for "forstyrret" eller "avvikende" ville jeg ha foretrukket "redusert" eller "nedsatt". Redusert/nedsatt funksjonsevne opplever jeg ikke som stigmatiserende.
    Men samtidig liker mange funksjonshemmede ikke å bli betraktet som syke. Det gjør heller ikke jeg.

    SvarSlett
  3. Det vanskelige er vel å definere "sykdom" noenlunde preisist, uansett hvilken del av kroppen vi snakker om.

    Men forutsatt en grei definisjon, vil jeg si at psykisk sykdom er sykdom som primært påvirker det kognitive og/eller emosjonelle.

    SvarSlett
  4. Abre: "Psykisk sykdom" (som ikke eksisterer som noe underliggende uavhengig av symptomer, men som kun ER symptomene), kan vel like primært påvirke kroppen, f.eks. i form av lammelser, smertetap, sansetap, utmattelse.

    SvarSlett
  5. Sigrun - "nedsatt" er nok ikke så dumt.

    Lurer litt på om noe av problematikken i det du leiter etter har å gjør med forskjellen på akutt og kronisk fase?

    I en kronisk fase er man funksjonshemmet, og som sådan ville vi ikke kalle vedkommende sjuk eller pasient, noe media og visse bloggere ser ut til å gjøre.

    Var i går i kontakt med en venn vi ikke har hatt kontakt med på nær et kvart århundre, som har fått diagnosen bipolar. Det er jo meningsløst å kalle vedkommende "psykiatrisk pasient," en person som er i en god jobb og bare i kortere perioder er syk i betydningen ikke i stand til å gjøre jobben.

    Men at det er en funksjonshemming, selvfølgelig. Det er ganske så upraktisk å være bipolar, i alle fall nå og da!

    SvarSlett
  6. For mig er det mest interessante spørgsmål ved det, hvor man egentligt kan/skal trække grænsen mellem "psykisk syg" og ikke "psykisk syg". På det somatiske område er der nogle grænseværdier, f.eks. med hensyn til visse stoffers koncentration i kroppen, kropstemperaturen etc., som man kan bruge, til entydigt at definere sygdom, og afgrænse den fra sundhed. Sådanne værdier findes ikke med hensyn til "psykisk sygdom". De "værdier", der bruges til at afgrænse, er kulturelle normer, og flytter sig således hele tiden. For mit vedkommende må jeg sige, at det ikke kan overbevise mig om, at vi taler faktisk, reel sygdom, som i influenza eller diabetes.

    I grund og bund ser det for mig ud til, at vi mener "adfærdsmæssigt afvigende" fra den til enhver tid gældende norm, når vi taler "psykisk sygdom". Men kan en afvigelse fra normen på det adfærdsmæssige område med ret dømmes som værende "syg"? Og hvad giver nogle retten til at fælde denne dom? På hvilket retmæssige grundlag?

    Og med hensyn til funktionsnedsættelse: hvem siger, at det, vores kultur dømmer som værende sygt, fordi det ikke fungerer i vores kultur, ikke kan fungere ganske udmærket i en anden kulturel sammenhæng? Og hvis det fungerer, så er det vel ikke sygt?

    SvarSlett
  7. Sykdom er et vanskelig begrep,men har vel noe med funksjonsnedsettelse å gjøre. Begrepet "psykisk lidelse" er nok et bedre begrep. Ellers tenker vel mediene på personer som har vært innom psykisk helsevern, eller fått en psykiatrisk diagnose. Men derfra blir det bare tull, fordi mediene egentlig ikke vet hva de snakker om.

    Og de fleste vet heller ikke at en psykiatrisk diagnose ikke er uten videre sammenlignbart med diagnoser i somatikken. ICD-10, som er det diagnosesystemet som WHO bruker, og som brukes i de fleste land i verden (USA har sitt eget), betyr "International Classification of Diseases", altså et klassifikasjonssystem mer enn et kausalt diagnosesystem. (Om vi skal være helt nøyaktig heter systemet "International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems", noe som enda bedre forteller at dette er noe annet enn diagnoser i vanlig forstand).

    Problemet er vel at ingen egentlig vet hva de mener når de snakker om "psykisk syke", også fordi begrepet blir vanskeligere desto mer man vet om det, og desto mer presis man prøver å være. I tillegg er det en dimensjonell side ved dette som ikke avspeiles i det diagnosesystemet vi i dag har, et diagnosesesystem som i prinsipp er kategorisk på nokså tynt grunnlag.

    Og ja,jeg mener at diagnoser er viktige også i psykiatrien, men en skal være seg meget bevisst på hva dette da egentlig er, og ikke minst skal pasientene forklares hva diagnoser i denne sammenhengen er. Det er en klassifikasjon av symptomer.

    Men er det ikke ofte slik da, at desto mer man vet om en sak, desto mer vanskelig blir den? Og mediene trenger noe lettvint.

    (På den annen side: Dette er en overgang, fordi årsak-virkning vil bli klarere med nye metoder, slik at diagnosesystemet for noen lidelser blir mer lik vanlige diagnoser, Men vi er ikke der i dag)

    Beklager lang kommentar.

    SvarSlett
  8. Carla1.4.09

    Jeg synes begrepet "psykisk syk" er problematisk fordi det antyder organiske/biologiske/genetiske årsaker, og fordi jeg opplever det som objektiverende og passiviserende. Jeg foretrekker ofte å snakke om det å ha problemer, fordi problemer er noe man kan forholde seg til på en annen måte enn en sykdom. Er også enig med Frr i at psykisk lidelse høres noe bedre ut enn sykdom, dersom man da snakker om en person som lider og ikke bare atferd som blir vurdert som problematisk av omgivelsene. (Og så kan man jo si at en person kan lide fordi ens atferd blir vurdert som problematisk av omgivelsene, og spørre seg om det da er atferden eller omgivelsene som egentlig er problemet...)

    Men jeg lurte litt på hva Frr mener med nye metoder for diagnostisering? Jeg lurer på om det er hjerneavbildningsteknikker som er ment? Isåfall synes jeg det er viktig å huske på at disse ikke trenger å si noe om årsak, selv om man kan finne avvik i struktur og kjemisk aktivitet. Mange typer påvirkning på vår psykiske tilstand kan jo føre til slike avvik, de trenger jo slett ikke være genetisk betingede. Det er jo f.eks funnet hjerneforandringer etter at personer har gjennomført samtaleterapi.

    Nevrobiologi er jo veldig i vinden, men spør du meg er det en fare for at den kan føre oss vekk fra de virkelige årsakssammenhengene. Jeg er redd for at man vil begynne å lete etter fysiologiske abnormaliteter istedenfor å, sammen med personen det gjelder, lete etter årsaker i dennes livssituasjon og historie. Og da blir det nettopp også mer naturlig å snakke om sykdom enn om problemer, lidelse, smerte og reaksjoner på livserfaringer. Noe som ikke er heldig, tror jeg.

    SvarSlett
  9. frr: Vi kommer heller aldrig derhen. Lige p.t. er vi godt på vej til at sygeliggøre al naturig menneskelig adfærd - uden at vi er kommet et eneste skridt tættere på, at finde biomarkører, der kunne levere objektive, ikke-kulturelle værdier, diagnoserne kunne baseres på. På trods af årtiers intens forskning er der ikke fundet noget som helst. Og vi vil heller aldrig finde noget. Fordi der ikke er noget at finde. Psykdiagnoser er - nonsense.

    SvarSlett
  10. Marian tar veldig feil. Det er en rekke forhold som i dag finnes i funksjonell MRI. Så langt er interessen for dysfunksjonelle tilstander mindre enn for for eksempel økonomisk atferd. Mer penger i det.

    Men psykodynamiske teorier er døde og meningsløse. Vi sier dette som avvent psykodynamiker (n) - som oppdaga at psykodynamisk teori kan brukes til å begrunne hva som helst og det motsatte.

    Psykoanalyse og -dynamikk er fint for litteraturteoretikere. Det har aldri hjulpet en pasient mer enn en tur til Snåsakaill'n.

    Eller, nå er jeg slem mot Snåsakaill'n.

    SvarSlett
  11. Sigrun:

    " "Psykisk sykdom" (som ikke eksisterer som noe underliggende uavhengig av symptomer, men som kun ER symptomene)..."

    Det er vel ikke nødvendigvis slik at psykisk sykdom bare består av symptomer? Flere psykiske sykdommer antas å ha (ihvertfall delvis) biologiske/genetiske årsaker, og i noen tilfeller mener man å kunne påvise nevrobiologiske/biokjemiske avvik (se f.eks. http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=592924 og http://www.helsebergen.no/avd/psykose/diagnose/schizofreni.htm). Og min definisjon omfatter f.eks. alzheimer, hvor det kan påvises hjernesvinn.

    Og selv om vi ikke finner slike biologiske avvik, betyr det jo ikke at de ikke er der.
    Det som først og fremst skiller hjernen fra andre kroppsdeler er at den er så mye mer komplisert, og årsaker/mekanismer blir tilsvarende vanskeligere å avdekke og beskrive.

    Dessuten kan også somatisk sykdom være uten objektive funn.

    "...kan vel like primært påvirke kroppen, f.eks. i form av lammelser, smertetap, sansetap, utmattelse."

    Hvis dette er de primære symptomene vil jeg altså ikke kalle det psykisk sykdom.

    Men dette er uansett et kunstig skille. Hjernen er en del av kroppen. Tenking og følelser er biologiske/fysiske mekanismer, akkurat som f.eks. bevegelse og sansing.

    SvarSlett
  12. raagraaum: Jeg har ikke sagt, at psykodynamik/-analyse nødvendigvis er Columbus' æg. Scanninger, MRI eller andre: 1) Man kan få scanninger til at vise stort set hvad som helst (man ønsker). De kan bruges til at begrunde hvad som helst, og det modsatte. :D 2) De har indtil videre kun kunnet vise, at der (forhåbentligt) sker noget i hjernen. Noget som så udadtil gør sig bemærket som f.eks. angst, forvirring, vrede, eller også glæde. Hvad de ikke har kunnet vise, er at "Se! Der sidder skizofrenien!" Og det kommer de heller ikke til at kunne. Nogensinde.

    Hvis nogen mener, at det faktum, at vi efterhånden kan se emotioner afspejle sig i vores biologi, berettiger psykdiagnoser, respektive er bevis på, at "psykisk sygdom" er af reel biologisk art, så synes jeg, vi skal tage den logiske konsekvens, og gøre det at være menneske til en reel biologisk sygdom. :D

    SvarSlett
  13. Marian:

    Jo, man kan sikkert også få MRI tolket til hva som helst.

    Hvis man er uten en skikkelig teoretisk basis.

    For øyeblikket holder vi "en knapp" på CBT som det beste og sikreste vi har, men vi ser såpass mye godt bli gjort av økonomer, at psykiaterne kommer vel etter de også.

    SvarSlett
  14. Tidlig på morra'n dette her.

    "... vi ser såpass mye godt arbeid bli gjort ved funksjonell CBT + teori gjort av økonomer ..."

    skulle det jo stått.

    SvarSlett
  15. Sigrun2.4.09

    En konsekvens av synet på psykisk lidelse som hjerneskade er i alle fall at overgrep og slikt ikke tas på alvor av det som skal være et hjelpeapparat. En annen er at en som meg får høre at jeg er syk og overgriper sier at jeg er "født sånn".

    Terapeuters diagnostisering kan være knusende. Å hoppe over konsevensen av diagnosen, slik de fleste fagfolk gjør, er uetisk. Jeg kjenner flere som har gått i terapi og som ble helt sjokkert over terapeuten, som ga dem en stygg merkelapp for livet. Som psykolog W. Rognes spurte i en artikkel: Hvordan ville terapeuter selv like å bli kalt ved nedsettende navn?

    SvarSlett
  16. Psykisk lidelse som hjerneskade - det er ikke så "skummelt" så lenge en kjenner til nevroplastisitet.

    Tidligere var det vanlig å anta at et barn i 3-årsalderen hadde den strukturen i hjernen som ville følge vedkommende resten av livet.

    Dette er i dag fullstendig forelda. Positive forhold i barndommen, rike opplevelser, utfordringer, kjærlighet osv. fører til en "bedre" (les "mer funksjonell") hjerne, mens avvisning, misbruk, manglende stimuli fører til mindre hensiktsmessig utviklet hjerne.

    Vi har sett konsekvensene av for eksempel det regimet som ble holdt på det tyskstyrte barnehjemmet Godthaab (er vel i dag rehabiliteringsinstitusjon?), der det ikke skulle gis annen kontakt med spedbarn enn bytte av bleie og mating. Ellers skulle de ligge og hyle for å bli sterke germanske krigere - eller mødre til sånne.

    Slike ting har vært ansett som umulig å forandre på, men alt tyder på at dette ikke er rett. I og med at det er vist hvordan for eksempel en lammelse på en side pga av hjerneskade kan "remappes" så førligheten kommer tilbake forbløffende fort, er det ikke noen grunn til å ha mindre håp for skader på grunn av overgrep, traumatiske opplevelser osv.

    Men protokollene for å gjøre dette vil nok være krevende. La meg like vel forsøke å skissere litt.

    Det som skjer ved traumatisering (uansett årsak) er endringer i hjernens funksjon. Det kan være nedsatt funksjon på enkelte områder, og deretter forsøk på å kompensere på andre områder. Det er i og for seg ikke noe rarere enn at en smerte i venstre lilletå kan føre til at man går skjevt og dermed begynner en utvikling som kan bli alvorlig for hele kroppen.

    Tradisjonelt har man trudd at det å gå til bake til, snakke om, forholde seg til traumet, på magisk måte skulle bedring av situasjonen.

    Det er kanskje rett mht. enklere svakt nevrotiske problemer? Ved større avvik/problemer er det mye som tyder på noe helt annet: Begynn å bygg opp de ferdighetene som er svekket. Bruk språk, tenk fornuftig, hva ville jeg gjerne ha oppnådd? Hvordan kommer jeg dit? Hvordan kan jeg dele opp dette målet i bittesmå delmål? Hvordan trener jeg på disse bittesmå demlålene? Hvordan "måler" jeg at et av dem er oppnådd før jeg går videre? Hva med tilbakefallene?

    Dette er selvfølgelig bare en enkel skisse.

    SvarSlett
  17. raagraaum: Jeg tror ikke på magi, men for min del må i alle fall traumer bearbeides for at jeg skal kunne få det bedre. Det er der helsevesenets store svik ligger.

    SvarSlett
  18. Anonym2.4.09

    raagraum:
    "Tradisjonelt har man trudd at det å gå til bake til, snakke om, forholde seg til traumet, på magisk måte skulle bedring av situasjonen."

    Det er svært godt dokumentert (bl.a. av Pennebaker m.fl.) at det å snakke/skrive om vonde opplevelser bedrer både fysisk og psykisk helse. Det medfører blant annet en umiddelbar endring i responsen i det autonome nervesystemet med dertil hørende endringer i utskillelsen av ulike hormoner som styrer mye av helingsprosessen. Forskningen på dette feltet hår pågått i flere årtier og man finner en klar positiv effekt i alle populasjoner (psykiatriske pasienter, innsatte i fengsler, overlevende fra konsentrasjonsleire osv, og "vanlige" folk. Dette har intet med magi å gjøre.

    SvarSlett
  19. Sigrun - nå skal jeg være litt forsiktig med å bli for bastant. Det er lenge siden n arbeidet i (tett samarbeid) med psykiatere og psykologer tilknytta offentlig helsevern. (Og n slutta med det på grunn av en aldeles hårreisende plassering av en 12-åring i lukket voksenpsykiatrisk avdeling.)

    Men vår datter diskuterte i går med oss noen problemer omkring dette. Det ser ut til at noen lar laga regler som er slik at ingen kan få behandling på grunn av _årsaken_ til sine problemer, men bare på grunn av hva slags aktuell dysfunksjon som finnes. Da i form av en godkjent diagnose.

    Det fører til tider til nesten uoverstigelige problemer i rusomsorg/forebyggende i forhold til psykiatri. Noen avdelinger/institusjoner ser ut til være litt mer "menneskelige" og fleksible.

    På en måte er det et fornuftig krav, for det er mange mennesker som går rundt og har gjennomlevd mye vondt _uten_ å ha skader av betydelig art. Noen har til og med over tid bedre livskvalitet enn "folk flest."

    Dette er bare en lang innledning for å si at vi har hatt anledning til å lese en artikkel som snart kommer et sted, og som omhandler problematikken. Kommer tilbake til det med en link til vår omtale av det. Den åpner også opp en boks med mark (for å oversette direkte fra engelsk); du må sjøl bestemme om du vil kommentere det på din blog.

    Ellers, bare som en liten kommentar på sida av saken - for meg ser det ut til at du ved denne bloggen er i stand til å forholde det rasjonelt og positivt til andre med lignende problemer. Det er etter min mening noe av det lureste du kan gjøre. Så stå på, fortsett det gode arbeidet.

    SvarSlett
  20. raagraaum: Skjønner du ikke forskjellen på å ha blitt påført gjentatte traumer tidlig i livet fra nærtstående personer, og det å ha "opplevd mye vondt"?

    SvarSlett
  21. Sigrun - jo, men jeg er redd for tendenser til "mitt traume er bedre enn ditt traume."

    Poenget jeg forsøker å antyde noe om, er at forskjellige individer, i forskjellige miljøer, med forskjellige tilfeldigheter reagerer veldig forskjellig på samme traume.

    SvarSlett
  22. raagraaum: Forskjellige incestofre i forskjellige miljøer reagerer forskjellig på den samme formen for seksuelle overgrep fra forskjellige fedre og mødre?

    SvarSlett
  23. raagraaum - og for resten også en bemærkning eller to til abre (det var tidligt, her til morgen ;) ): Jeg har netop observeret, at det er dem, der har den mest avancerede teoretiske baggrund, der er dygtigst til at f.eks. "påvise" svind af hjernematerie som følge af skizofreni... (Og jeg siger bare: hvis den holdt, ville jeg næppe være i stand til at følge diskussionen her i dag - for ikke at tale om at deltage i den.)

    Den form for CBT, der som regel prakticeres i en psykiatrisk sammenhæng, plejer jeg gerne at kalde for "rottedressur" eller "the slightly more sophisticated version of psycho education". Jeg har ikke noget imod "mestringsstrategier" som sådan. Mens krisen stod på, var de meget nyttige at få finpudset - jeg havde mine egne "mestringsstrategier", der bare skulle opdateres en smule. :) Men min erfaring er, at disse "mestringsstrategier" ikke er andet, end en biting. Med hovedopgaven liggende ved bevistgøring og bearbejdning af fortidens traumer. "Mestringsstrategier" sørger, sammen med bedøvelsen, der også gerne kaldes for "medicin", for, at man noget nemmere kan "lægge låg på" (=fortrænge) hele problematiken igen . Tilbagefald er således forprogrammeret: man lægger ikke bare sådan lige låg på det ubevidste. Og man kan ikke give slip på, respektive kontrollere noget, som man ikke ved hvad er. Det man ikke ved hvad er, vil altid kontrollere én, ikke omvendt.

    Dermed ikke sagt, at CBT som sådan er ubrugelig. Den amerikanske terapeut Ron Unger anvender f.eks. CBT successrigt til "psykoser". Men det er altså ikke den udvandede rottedressur-version, der er så hip og trendy for tiden.

    abre: Jeg har set du-aner-ikke-hvor-mange af den slags påstande på du-aner-ikke-hvor-mange hjemmesider. Og jeg har også set studier (hele og abstracts) hvor det påstås, at man har fundet afvigelser i hjernestrukturen/-funktionen ved f.eks. "skizofreni". Alle disse studier har som regel en ting til fælles: de "skizofrene" forsøgsdeltagere rekruteres i psykiatrien, ikke udenfor (logisk nok). Hvor mange af disse som "skizofren" stemplede mennesker, der befinder sig i behandlingssystemet, tror du er ikke medicineret? Bare en af mange faktorer ved sådanne studier, der kan give et ret så skævt billede.

    Transmitterstofteorien blev allerede i 1992 forkastet af Arvid Carlsson, en af de forskere, der oprindeligt kom frem med denne teori. Flere, internationalt anerkendte forskere er siden fulgt efter, og har erklæret teorien for uholdbar. Hvorfor holder man i offentligheden fast ved den? Fordi den sælger neuroleptika, der som bekendt indvirker på transmitterstofskiftet. For en dyberegående kritik af den neurobiologiske forskning, især mht. "skizofreni", anbefaler jeg Robert Whitaker's Mad In America og, mere videnskabeligt, Mary Boyle's Schizophrenia: A Scientific Delusion? (Tvillingestudierne: jeg sukker bare lige dybt, og så siger jeg ikke mere...)

    Du skriver: "Og selv om vi ikke finner slike biologiske avvik, betyr det jo ikke at de ikke er der." Nej, det har du sådan set ret i. Det betyder det ikke. MEN: For det første, som Loren Mosher sagde, er det faktisk uvidenskabeligt, at give stort set alle forskningsmidler til den neurobiologiske forskning, mens der nærmest ikke er en rød reje til psykosocial forskning. Så længe intet er bevist, bør fordelingen være 50/50. Ikke 99/1.

    Og for det andet er det dybt uetisk, at fortælle folk, at de har en genetisk betinget hjernesygdom, som de kan lære at leve med, og så ikke så meget andet, når det ikke er spor bevist, og det faktisk forholder sig sådan, at man har en god chance for fuld recovery, såfremt man klarer, at undgå psykiatrisk (i.e. medicinsk) "behandling" (jf. f. eks. Courtney Harding's langtidsstudie). Tror man, at man lider af en kronisk, biologisk sygdom, vil man være ret så tilbøjelig til ikke at prøve andet, end at lære at leve med denne angivelige sygdom. Og viljestyrke, initiativ, motivation, tro betyder stort set alt mht. recovery. Tror man, at man ikke kan komme længere end til det nærmeste værested, og måske allerhøjst til et eller andet vaske-trapper-flexjob, så kommer man heller aldrig længere end dertil.

    Hvordan er det foreneligt med at angiveligt ville hjælpe folk, at samtidigt låse dem med alle midler fast i offerrollen??

    SvarSlett
  24. Sigrun:

    "En konsekvens av synet på psykisk lidelse som hjerneskade er i alle fall at overgrep og slikt ikke tas på alvor av det som skal være et
    hjelpeapparat."


    Jeg mener ikke at alt som gjør vondt kan kalles sykdom. Man kan lide på grunn av ting man har opplevd uten at man dermed kan kalles syk. I slike tilfeller trenger man kanskje hjelp, men ikke sykdomsbehandling.

    Jeg mener at sykdom er noe som behandles uavhengig av årsak. Med andre ord: traumer er ikke sykdom, men kan (antar jeg) forårsake sykdom.

    Uansett skal selvsagt overgrep tas på alvor uavhengig av om offeret også anses som syk eller ikke.

    SvarSlett
  25. Abre: Traumer kan forårsake kronisk traumatisering, ikke minst når de skjer gjentatte ganger, tidlig i livet, og er skapt av omsorgspersoner.
    Hvordan man skal kunne få hjelp til å bearbeide traumer uavhengig av årsak, skjønner ikke jeg.

    SvarSlett
  26. Marian:

    For ordens skyld: Jeg har ikke antydet noen sammenheng mellom schizofreni og hjernesvinn, verken i den ene eller annen retning.

    Når det gjelder nevrobiologiske/biokjemiske avvik ved psykisk sykdom påstår jeg heller ikke at det er dokumentert hva disse i såfall er. Jeg sier at "man mener man å kunne påvise" en del ting. Forskningen pågår. Man vet ikke sikkert.

    Jeg er enig i at det virker urimelig å bruke mye mer forskningsmidler på nevrobiologisk forskning enn på psykososial forskning når det tross alt er allmenn enighet om at f.eks. schizofreni antakelig har både genetiske og sosiale årsaker.

    Men uansett hva som er årsaken: Jeg tror ikke på "ånd". Jeg tror at vi er kroppen vår. Hjernen er en fysisk mekanisme, og alle tanker, følelser og forestillinger må nødvendigvis manifestere seg som fysiske/kjemiske prosesser, enten vi er i stand til å kartlegge disse eller ikke. Dermed må alle avvik fra det normale i disse prosessene også manifestere seg fysisk/kjemisk, uavhengig av hva som er den underliggende eller utløsende årsak til tilstanden.

    Tilsvarende vil all behandling også bestå i å endre fysiske og kjemiske forhold i hjernen, enten dette gjøres direkte med medisin, eller via terapi/miljøforandring.

    Jeg er også enig i at det er dumt å innfinne seg med at en sykdom er uhelbredelig dersom dette ikke er tilfelle. Men det at en sykdom er "genetisk betinget" betyr jo ikke at den ikke kan behandles.

    SvarSlett
  27. Sigrun:

    "Hvordan man skal kunne få hjelp til å bearbeide traumer uavhengig av årsak, skjønner ikke jeg."

    Det sier jeg ikke. Jeg har i disse kommentarene prøvd å avgrense hva jeg mener med sykdom. Og jeg mener altså blant annet at det er tilstander som behandles uavhengig av årsak. Med andre ord: Dersom kronisk traumatisering ikke kan behandles uavhengig av årsak faller det utenfor dette sykdomsbegrepet.

    Hvis noen tvinger meg til å oppholde meg ute i kulda slik at jeg får lungebetennelse, er behandlingen uavhengig av at det er tvang som ligger bak. Det er det som gjør lungebetennelsen til en sykdom i seg selv, også når den har utenforliggende årsaker. Tilsvarende mener jeg at dersom traumer fører til psykiske tilstander som kan behandles uavhengig av årsaken, er det rimelig å kalle disse tilstandene for sykdom. Ellers ikke.

    Her er vi vel på linje, er vi ikke? Jeg forsto deg dithen at ikke du heller synes det er riktig å anse traumatisering som sykdom?

    SvarSlett
  28. Abre: Helsevesenet anser f.eks. posttraumatisk stresslidelse som sykdom. Å da si at behandlingen ikke skal ta hensyn til årsak synes jeg er feil.

    SvarSlett
  29. Anonym2.4.09

    raagraaum:
    "Ellers, bare som en liten kommentar på sida av saken - for meg ser det ut til at du ved denne bloggen er i stand til å forholde det rasjonelt og positivt til andre med lignende problemer. Det er etter min mening noe av det lureste du kan gjøre. Så stå på, fortsett det gode arbeidet."

    Nå synes jeg du blir svært objektiverende! Å "analysere" og gi råd på denne måten er rett of slett svært krenkende! Hvis noe hjelper, er det garantert ikke dine råd eller analyser. De er skreddersydd for at du selv kan distansere deg fra din egen forhistorie og se alt i lys av "oss og de andre".

    SvarSlett
  30. Sigrun: "raagraaum: Forskjellige incestofre i forskjellige miljøer reagerer forskjellig på den samme formen for seksuelle overgrep fra forskjellige fedre og mødre?"

    Javisst. Slik som barn som har vært utsatt for alkoholiserte foreldre, foreldre som dør av kreft, foreldre som gir faen, foreldre som overinvolverer seg ...

    Den siste "anonym" - har du forlest deg på Alice Miller eller noe sånt vrøvl? Data peker i helt andre retninger.

    n har vært medlem i en "peer group" av noe slag og sett hvordan den kan ødelegge folk som blir på stadig leiting etter mer anerkjennelse for hvor "syke" de er, noe som ødelegger dem.

    I stedet for å søke mot måter å bli "frisk" i betydningen ha det bedre, fungere bedre, greie livet sitt.

    Mange opplever at livet er forjævelig mot dem. Den som trur at bare andre som har opplevd akkurat det samme som _meg_ har lett for å grave seg ned i en "stakkars meg" greie.

    Det hjelper ikke for noe annet enn å bli værende der.

    Vi blir ikke like!

    N kan identifisere en av tilstandene ganske så fort ... men det har ikke forhindret at n har høyere utdannelse og har brukt store deler av livet til å hjelpe folk i trøbbel.

    SvarSlett
  31. abre: Ja, jeg havde det på fornemmelsen. Selv ser jeg kroppen bare som en form, livet kan antage. Jeg har en krop. Jeg er ikke min krop. Hvis mennesket ikke var andet, end sin krop, ville det være nemt muligt, at styre "symptomer" på "psykisk sygdom" (=tegn på eksistentiel krise) ved hjælp af medicin, ligesom man f.eks. nemt kan få bilen til at køre, ved at hælde benzin/diesel på . Det er det ikke.

    Men bortset fra det, og som allerede sagt: jeg betvivler ikke, at kroppens biokemi afspejler vores emotioner. Men jeg tvivler meget kraftigt på, at det skulle forholde sig den anden vej rundt. Simpelthen fordi det ville gøre alle emotionelle reaktioner - ikke bare de "syge" - tilfældige, og ikke afhængige af input udefra. En organisme, der ikke reagerer, men bare tilfældigt agerer, er ikke levedygtig. Til den mulige indvending, at evnen til at reagere skulle være sat ude af spil af (biologisk hjerne-)sygdom, kan jeg kun sige, at ingen af mine reaktioner på noget tidspunkt var tilfældige. Alle havde en identificerbar årsag, og de stod alle i adækvat forhold til denne årsag. "Psykisk syg" indikerer henholdsvis for meget eller for lidt reaktion. Jeg har ikke mødt et eneste menneske endnu, der har reageret for meget eller for lidt, taget alt i betragtning.

    Genetisk betinget: ja og nej. I overført betydning ja: ikke-genetisk, familiær arvelighed (også kaldt "socialarv"). I ordret betydning vil jeg tro på det i det øjeblik, generne er entydigt identificeret. En anden side af sagen er, at også gener tilpasser sig. Genmutationer er ikke tilfældige, men resultat af input fra omverdenen. Eventuelle genetiske afvigelser er således ikke årsag, men resultat - af miljøpåvirkninger. Siden jeg går ud fra, at alle mennesker har gener, risikerer også alle mennesker, at udvise genmutationer. Udsat for de relevante miljøpåvirkninger. Og her må jeg så spørge, om det er o.k., at genmanipulere, så et menneske bliver sat i stand til at fungere perfekt enligt vor kulturs normer (dvs. som den perfekte producent-konsument), selv om dette menneske udsættes for overgreb efter overgreb, eller om det måske var en idé, at se en gang kritisk på vor kulturs normer og værdier, og spørge, om det egentligt er o.k., at de i alt større omfang blåstempler overgreb og værner om overgriberne. F.eks. ved at stemple alle dem, der reagerer naturligt på overgreb, som værende (genetisk) defekte, "psykisk syge". - Og det er netop her, jeg ser den eneste "berettigelse" for betegnelsen: diskreditering via diskriminering af alle dem, der reagerer, overgriberne forstyrrende, mere eller mindre tydeligt forstyrret på deres overgreb.

    Som jeg ser det, er det kun det sidste, der kan bevare det menneskelige. Mens det første er opskriften på dets udryddelse.

    Og det med "skizofrenien" og svind af hjernematerie var bare et eksempel på, hvordan scanningsbilleder, studier m.v. kan "designes", og bliver "designet", til at vise det på forhånd ønskede.

    SvarSlett
  32. Siste Anonym: Takker for din kommentar. Jeg liker ikke å bli objektivisert og snakket til på en nedlatende måte, nei.

    SvarSlett
  33. ... og vi trekker oss stille ut ...

    SvarSlett
  34. Anonym9.12.09

    l?rt en masse

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post