3.5.10

- Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp

En republisering fra april 2009

Helsedirektoratet vil nå pålegge psykiatriske behandlingssteder å etablere rutiner for voldsrisikovurdering av pasientene, ut fra direktoratets rundskriv fra 2007 om bruk av strukturerte kliniske verktøy.

- Rundskrivet bør trekkes tilbake. Jeg tror ikke Helsedirektoratet har vurdert dette kritisk. Problemet er at de ikke har hørt på andre deler av fagmiljøet før de viderefører synspunkter fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst, sier Georg Høyer, professor i sosialmedisin ved Universitetet i Tromsø, i et intervju i Klassekampen.

Han peker på at dette kan være skadelig for relasjonen mellom pasient og behandler, og holder fram risikoen for å ramme en rekke mennesker som slett ikke er eller vil bli farlige.

- Konsekvensen av dette synet vil være en langt mer kontrollerende psykiatri. Og hva skal en eventuelt gjøre med dem som kan bli registrert som «potensielt farlige»? Skal de bures inne på livstid? undrer han.

Sammen med Magnus P. Hald, klinikksjef ved Allmennpsykiatrisk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge, og Siren Hoven, avdelingsoverlege ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, kritiserer han rundskrivet i en artikkel i samme avis.

De skriver at å fange opp personer som virkelig er farlige («sanne positive») innebærer at man også må ta med mange som i realiteten ikke er farlige («falske positive»). Det er spesielt vanskelig å forutsi sjeldne hendelser (det vil si alvorlige hendelser).

Undersøkelsen som ligger til grunn for dette rundskrivet, viser at det bare er fem prosent av akuttavdelinger innenfor psykisk helsevern for voksne som ofte føler seg usikre når det gjelder vurdering av voldsrisiko.

Hovedfokuset i psykiatrien må i første rekke være hjelp og behandling, ikke sosial kontroll, skriver de. Personer med alvorlige psykiske problemer opplever seg jo ofte som ensomme og marginaliserte. Fokusering på vold og risikovurdering hos «psykiatriske pasienter» vil representere en tilleggsbelastning for denne gruppen, som det ikke er grunnlag for. De sier det er tankevekkende at begrepet «psykiatrisk pasient» først og fremst brukes i sammenhenger hvor vold omtales.

Helsedirektoratet tenker seg at en risikovurdering eventuelt skal resultere i en «risikohåndteringsplan» som skal formidles «til øvrige behandlere i pasientens behandlingskjede». Hvilke pasienter vil ønske å få en beskrivelse av seg selv som potensiell voldsutøver sendt mellom samarbeidende parter i helsevesenet? spør artikkelforfatterne.

I rundskrivet pekes det på forskjellige «forebyggende tiltak hvis det er avdekket indikasjon på voldsrisiko». Dette punktet framstår som spesielt provoserende:



Direktoratet bruker 11 linjer på å ramse opp tiltak som burde være en selvfølge for et godt psykisk helsevern. For eksempel behandling av underliggende lidelse, sikring av tett oppfølging etter utskrivelse, bidrag til tilfredsstillende ytelser og kontakt med sosial nettverk, og eventuelt utarbeidelse av individuell plan.
I psykiatrien har det gjennom all tid vært en tendens til å beskrive pasientene og deres familier i et negativt språk, noe som ofte har bidratt til at det har vært vanskelig å få til et godt samarbeid om utvikling av behandlingstilbud. Rundskrivet går rett inn i denne tradisjonen, skriver Hald, Høyer og Hoven.

Noen av de tingene som skal predikere farlighet er:
- Pasienten har urealistiske framtidsplaner fordi han/hun har urealistiske forventninger til støtte fra familie, sosialt nettverk, fra hjelpeapparatet og pasienten ikke er samarbeidsvillig.
- Pasienten har stor mulighet for å bli utsatt for påkjenninger og belastende situasjoner i framtiden, for eksempel bostedsløshet.
- Pasienten er mistenksom og ser ut til å være "på vakt" (som jo er vanlig etter alvorlige traumer).
- Pasienten har misbrukt rusmidler på et eller annet tidspunkt.
- Pasienten har fått en alvorlig diagnose på rullebladet en gang i tiden (psykose, personlighetsforstyrrelse).

Direktoratet ønsker at dette ikke bare skal brukes på tvangsinnlagte pasienter - nei, ikke bare innlagte engang. Tar man seg en tur til psykolog, kan man også risikere å bli "voldsrisikovurdert".

For da er man jo en "psykiatrisk pasient" som går løs.

NOU 2010: 3 Voldsrisikovurdering og voldsrisikohåndtering blant pasienter med alvorlig psykisk lidelse

11 kommentarer:

  1. Mille23.4.09

    FYSJ! Dette er jo enda verre enn å gang på gang måtte si "nei, jeg har ALDRI prøvd å ruse meg!" (Ja, men de må jo bare spørre for sikkerhets skyld, da liksom.)

    Og nå skal alle bli mistenkt for å være farlig. Hvordan innbiller de seg at man få god behandling ut av sånt?

    SvarSlett
  2. Gamma23.4.09

    Dette er rett og slett skremmende- Jeg skal nå til psykolog og behandles for depresjon om en måneds tid. Jeg sliter med traumer og har igjen blitt deprimert pga behandligen jeg har fått av NAV, da spesielt sosialhjelp delen av apparatet deres. Jeg har rutiner for å holde meg frisk når jeg får være i fred fra slike innstanser men blir alltid deprimert og tafatt når de setter igang oppleggene sine. Nå risikerer jeg sikkert å bli voldsrisikovurdert. Jeg er jo redd for framtiden min og mistenksom på behandligs apparatet som alrdi har vært til hjelp for meg.

    Jeg har aldri vært voldelig og kommer heller aldri til å bli det. Jeg er faktisk pasifist og ett utpreget offer av mishandlig i barndommen. Jeg hater vold og psykiske krenkelser. Jeg har mine egne tanker om hvordan jeg bør leve. Disse er helt sikkert urealistiske i forhold til planen om at alle uannsett om de blir syke av det må tilbake i arbeid så fort som svint.

    Jeg er herved skremt.

    SvarSlett
  3. Gamma: Dersom jeg var deg, så tror jeg at jeg hadde skrevet et brev om dette og levert psykologen, og sagt at jeg på et PRINSIPIELT grunnlag var motstander av dette. Det er bare å rappe argumenter fra det professor Høyer & co sier.

    SvarSlett
  4. Gamma24.4.09

    Takk for forslaget Sigrunn, jeg har ikke fått bekreftelse ennå, kun blitt lovet at jeg skal få komme inn innen mai måned er over. Jeg har ventet en god stund og har blitt mye bedre fra selve depresjonen bare av å få være i fred å være med venner og familie uten for mye press. Da kan jeg spille inn musikk og drive med andre kunstneriske aktiviteter. Jeg er utdannet aktivitør så jeg har ingen problemer med å aktivisere meg selv, noe behandlere har vondt for å forstå.

    Jeg skal definitivt sende ett slikt brev når innkallingen med navnet på psykologen kommer.
    Jeg har også andre innvendinger jeg vil gjøre klart om før behandlingen trer i kraft. Jeg ønsker hjelp med traumer iom at det er det som er problemet mitt. Depresjon er jo bare ett symptom på at jeg trenger fred.

    Takk for hjelpen!

    Gamma

    SvarSlett
  5. Gamma: Jeg ønsker deg lykke til. Håper inderlig at du får den typen hjelp du ønsker.
    For det gjorde ikke jeg. I dag tenker jeg at jeg burde ha krevd å få en skriftlig avtale om hva som skulle vektlegges i terapien. Etterpåklokskap, kalles det visst.

    SvarSlett
  6. Gamma24.4.09

    Ja, jeg har lest historien din tidligere her på siden og andre steder du har skrevet (abc nyheter) og du har jo fått en forkastelig behandling alle veier du har gått. Ligner mye på min egen historie.

    Vi er i samme båt kan du si.
    Jeg er nå 28 år og har egentlig vært syk siden 4 års alderen og stadig spurt om hjelp siden den gang. Har opplevd å bli avvist og kalt frisk fordi det ikke var noe galt med meg fysisk hos lege og tvunget tilbake på skolen hvor jeg ble mobbet fordi jeg uttagerte annerledes både av elever og lærer.

    Jeg har også vært igjennom behandling tidligere hvor det kun ble fokusert på den eventuelle arbeidskraften min siden jeg jo var så ung som de så fint sier. Får liksom ett inntrykk av at det er samfunnet som hjelpes og ikke meg.

    Bagatellisseringen er vel kanskje det verste sammen med sterkt press om å tilgi overgriper. Heldigvis er overgriper død nå. Jeg skjems ikke av å si at jeg var overlykkelig når vedkommende familiemedlem ble smertefullt syk og døde.

    Håper at vi begge kan få skikkelig hjelp på ett eller annet tidspunkt men tviler på at det kommer til å skje med det første i mitt tilfelle.
    Kanskje jeg er pesimistisk men som i ditt tilfelle så er det jo god grunn til det.

    Takk for all støtte og igjen takk for at du skriver! Det er som sagt til god hjelp.

    MVH

    Gamma

    SvarSlett
  7. Gamma Det er bra at du klarer å ta ut følelsene dine i raseri og hat. Hvem ville tilgitt dem som med vitende og vilje nesten hadde tatt livet av dem fysisk? Det er ikke større grunn til å tilgi dem som nesten tar livet av andre sjelelig.
    De som ikke respekterer følelsene dine, respekterer ikke deg. Følelser er et resultat av den livssituasjonen en er i,ikke et produkt av viljen. Kanskje du kunne si noe om hva du tenker deg at "skikkelig hjelp" ville være?

    SvarSlett
  8. Gamma: Om du skulle ha lyst til å være gjesteskribent på bloggen min, er du hjertelig velkommen (jeg tillater innlegg under fiktivt navn, så framt jeg selv vet hvem skribenten er).

    SvarSlett
  9. Gamma25.4.09

    Jorunn: Takk for innlegget ditt! Det styrker opp om mine egne refleksjoner og tanker.

    Sigrunn: Hvis jeg klarer å sitte ned å skrive noe vetugt som kan være passende og som jeg finner ut jeg vil få satt på trykk så er du den første jeg kontakter! Tusen takk for tilitten!! Jeg har ingen problemer med å oppgi navn osv til deg, men ønsker å være anonym uttad så tilbudet er meget passende.

    Gamma

    SvarSlett
  10. Anonym4.5.10

    Gamma: Noenhver kan bli deprimert av Navs sosialetat! Herregud, hvor de herjer med folk, i stedet for å hjelpe dem. - Vi er vant til å jobbe med syke mennesker svarte en av saksbehandlerne forrige gang, da jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært en skikkelig kravstor hurpe, fordi en misforståelse i kostnadsoppsettet hadde ført til avslag på hjelp, og før den feilen ble oppdaget trodde jeg at jeg ble tvunget til å bo på gata, eller under et tre i parken slik som han som ble trikkedrapsmann. Heldigvis ordnet det seg da feilen ble oppdaget, men at de er vant til å ha med "syke" brukere å gjøre, det er vanskelig å tro, slik de hersjer med folk og bidrar til at folk blir enda sykere, eller utvikler enda en ny sykdom, som f.eks. psykisk lidelse, depresjone, angst osv.

    SvarSlett
  11. Anonym15.5.10

    Denne bloggen sier mye:

    http://fractured-little-mind.blogspot.com/2010/05/hvorfor-innleggelse-skremmer-meg.html

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post