25.4.09

Erstatning, stigmatisering og behandling

Det var færre som søkte voldsoffererstatning for seksuelle overgrep i barndommen i fjor enn tidligere år. Man vet ikke hvorfor, men det skulle ikke forundre meg om det har å gjøre med stigmatiseringen av ofre. Jeg synes den har bredt om seg i samfunnet.

Fra før har vi problemet med kunnskapsmangel hos behandlere. For en del år siden tenkte jeg å søke om erstatning for det jeg opplevde i barndommen. Jeg skrev for å innhente dokumentasjon hos blant andre psykologer jeg hadde gått hos, men burde jo ha skjønt på forhånd at det ikke var noe å hente der. Siden terapeutene bagatelliserte og ikke tok erfaringene alvorlig, hadde jeg ingen dokumentasjon å vise til. Derfor måtte jeg droppe å søke om erstatning.

Mens jeg som voksen gikk i en terapi, ble jeg ble utsatt for vold. Da sa psykologen at jeg ikke burde politianmelde saken, for jeg måtte "legge episoden bak meg".

5 kommentarer:

  1. Kalinca29.4.09

    Hmmm. Er sjelden på nett, da jeg er rimelig syk. Men jeg klarte ikke gå forbi dette. Ser det er lagt inn den 25.04., og ingen har kommentert det. Merkelig synes jeg. For dette er jo et stort problem. Selv visste jeg ikke det var mulig å søke om erstatning så lenge etter det har skjedd. For det er jo et tabuemene de-lux!!! Desverre. Det skjer jo med så mange, at det er latterlig at slikt ikke kan snakkes mer åpent om, annet enn når noen er misstenkt for å ha gjort overgrep på et barn. Og som du skriver, er det jo værre for oss som er blitt voldsoffere å oppleve noe senere i livet som i det hele tatt kan ligne. Man blir frarøvet den naturlige tryggheten alle burde kunne ha. Om det er stigmatisering eller ei, er ikke jeg den rette personen til å si noe konkret om, men det har forekommet meg at det har vært slik i mange år faktisk. Det bare blusser opp innimellom når noe kommer i tabloidene... Og den at man skal "legge hendelser bak seg", burde en psokolog være den første til å forstå at da må man få snakket om det på en fortrolig måte for å få det ut av systemet. Så der er psokologene og andre leger på kollisjonskurs, da leger som behandler d fysiske skriker over seg om psykosomatiske plager. At alt vi opplever gjenspeiler seg i kroppen... Er svært klar over fenomenet, men de missbruker det, det er det jeg prøver å komme frem til. Vært litt gøy å satt en lege og en psykolog sammen, når slike problemer blir tatt opp, for det hadde (burde vært) de to som ikke ble ening, mens pasienten plutselig hadde forstått mer;)
    Men hvor mange har dokumentasjon på om man ble missbrukt som barn?????????
    LATTERLIGE HELSENORGE!!!!!!!!!!!!

    SvarSlett
  2. Anonym25.11.09

    Huff!
    Ikke gi opp - du klarer hva som helst!!!

    Men psykologens kommentarer og bagatellisering høres ut som om han/hun er psykopat, og de har null evne til å relatere seg til deg på et følelsesmessig plan. De er ekstremt egostiske og late, så de gidder ikke å skrive så mye.
    En ekstremt dårlig kombinasjon overfor utsatte mennesker.

    Bytt psykolog! Jeg foreslår at du prøver akutten, jeg ser at en psykolog som får nye pasienter hele tiden blir bedre og raskere til å føle med på et profesjonellt plan, da ser du hva som er en bra psykolog.

    jeg var også hos en psykolog som 13åring, men fikk ikke nok med hjelp så
    jeg sluttet.

    Mitt psykolog som er spesialisert i mitt felt (jeg er en mann utsatt for psysisk terror fra min mor helt siden jeg var liten, så jeg har vært syk hele livet mitt) sier slike ting og viser null forståelse overfor at jeg reagerer på det moren min gjorde: "Familen er viktig" Ikke faen! Psykologen gjør meg ekstremt stresset og frustert - akkurat som moren min, og hun sa også:
    "Man må ikke kjempe alle kampene" med et lite smil som et hint overfor meg å gi opp vår maktkamp.

    Psykologen stirrer på meg, sier ikke noenting, gjør ingenting for at jeg blir komfortabel, hun krever at jeg skal fortelle henne alt, hun tvinger meg til å innrømme ting, hun stiller generelle spørsmåler (gidder ikke å være presis) , bortforklarer sitt oppførsel overfor meg, nektet å vise meg mine journaler. Jeg tviler at hun har egentlig skrevet noenting om meg.

    Jeg har tatt opp en samtale som et bevis på maktkampen og hennes aggresjon ettersom folk er altfor naive, for jeg skal anmelde henne.

    Hun gjorde absolutt ingenting for at jeg skal være komfortabel og føle meg vel sammen med henne. Kom dere vekk fra slike folk!

    Ikke gi opp - du klarer hva som helst!!!

    Jeg foreslår bøker fra Eckhart Tolle
    som handler om å finne det indre gleden, akseptere nuet og at du ikke kan gjøre noe med fortiden. Utrolige vakre bøker!

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer.

    Anonym: Jeg går ikke hos noen psykolog nå. Det er mange år siden jeg gjorde det.

    SvarSlett
  4. En advokat sa til meg at overgrep, også det som skjedde i barndommen burde være meldt 3-7 dager etter det skjedde. Hvem på fem år er det som anmelder noe sånt? Og hvis det skjer gang på gang i flere år, mener de at man skal anmelde etter hver gang det skjedde? Så er det det med bevis. Hvem har f eks DNA-bevis for noe som hendte for 25 år siden? For ikke å snakke om manglende dokumentasjon fra behandlere som mener problemet ligger i genene dine - ikke hva du har opplevd.

    SvarSlett
  5. Mille: Snakk om ikke å forholde seg til virkeligheten. Jeg blir matt.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post