17.4.09

Det ingen vil se

Den åtte år gamle gutten ble funnet død i sengen sin, med munn og nese tilstoppet med papir. I over et halvt år har politiet i all hemmelighet etterforsket det mistenkelige dødsfallet til den åtte år gamle gutten fra Østlandet. Obduksjonsrapporten gir ikke svar på hva gutten døde av. Etter omfattende etterforskning innstiller politiet på at det mistenkelige dødsfallet henlegges som «intet straffbart forhold».
Det leste jeg i 2005.

Senere har stefaren blitt dømt til seks års fengsel, men vil anke dommen. Han og guttens mor har nå et lite barn sammen.

Historien om Christoffers siste levetid bringer A-magasinet i dag:

Ingen varslet sine bekymringer. Skolen vurderte det faktisk dagen før han døde, da de oppdaget enda en skade på Christoffer. Men de valgte heller å kalle inn moren til bekymringsmøte.

I tingretten ble stefaren støttet av guttens biologiske mor. Hun sa at Christoffer hadde hatt et godt forhold til ham, og at stefaren våket over gutten om natten, fordi han hadde ADHD og ofte var våken. Begge påpekte at gutten hadde en tendens til å falle og slå seg, og at han kunne være selvskader, selv om de ikke hadde sett det.

Uansett hvordan skadene oppstår: Skadene er etter hvert så synlige at enkelte blir uvel av å se ham. Men man kan også snu på det: Skadene er blitt så synlige at ingen nå kan overse dem. Likevel er det akkurat det som skjer.

Våren og sommeren 2004 er det flere møter mellom BUPA og stefaren og moren. De uttrykker bekymring og frustrasjon, for det er noe med Christoffer. Ifølge BUPA-notater ønsker foreldrene økt dose Ritalin, og Melatonin for å roe ham og bedre søvnen.

BUPA avtaler senere et hastemøte. Får Christoffer komme? Nei, de blir enige om at mor og stefar kommer uten ham. Etter det A-magasinet erfarer spør ikke BUPA Christoffer selv om hvorfor han er sint, søvnløs og trist eller hvorfor han, ifølge foreldrene, kan skade seg selv eller omgivelsene. (Helsetilsynet vurderte nylig å granske BUPA, men lot det være, da ingen der hadde sett Christoffers skader).

En høstmorgen kommer Christoffer på skolen med blå og hoven nese. På spørsmål svarer han at han har slått seg på et skap mens han sov. Ingen på skolen spør mer om nesen.

Da besteforeldrene drar til sykehuset, kjenner de nesten ikke igjen barnebarnet. Øyet er gjenklistret og ansiktet blålilla. Bestemor husker at gutten skriker og klamrer seg rundt henne. Og at hodet virrer så fælt. For å klare å se barne-TV, må han holde hodet sitt fast med egne hender. Dagen etter innleggelse konkluderer legen med at hodebevegelsene og svimmelheten skyldes overdosering av Ritalin. Medisineringen avbrytes, og hodebevegelsene avtar raskt. Mulige årsaker til overdoseringen sjekkes ikke.

Ifølge Fylkeslegen, som har gransket sykehuset, er helsepersonell flinke til å melde omsorgssvikt. Men mistanker om barnemishandling meldes nesten aldri. I rapporten får sykehuset sterk kritikk for i for stor grad å ha lent seg til foreldrenes historie, og for ikke å ha tenkt at skadene kan skyldes mishandling.

Så kan ikke skolen overse skadene lenger. Men i samråd med rektor, varsles ikke Barnevernet. Ifølge flere kilder synes de mistanken er så ubehagelig, at de vil være helt sikre før de melder fra. Så hva gjør de? De innkaller moren til møte samme dag.

Dagen etter er Christoffer død.

Se også:
Når skolebarn sliter
Barnemishandling for døve ører
Opprop: Redde små

5 kommentarer:

  1. Dette er et rystende eksempel på hva som kan skje. Alle som var feige og unndro seg å gjøre noe, får nok også et varig, vondt arr i sjelen.
    Det er for sent å gjøre noe for Christoffer, men prosedyrene bør forandres slik at noe lignende best mulig kan forebygges. Det burde være et krav at barn som har skader som ikke umiddelbart kan forklares,får snakke med en person i kommunen med spesiell innsikt i slike problemer.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Meldeplikta både hos skulepersonell og helsepersonell er heilt klart ikkje oppfylt, og kan berre skuldast at desse personane i møte med Christoffer har vore veldig feige... Det er berre trist, men må føra til at ein skjerpar opplæringa både av helse- og skulepersonell, og lagar seg gode rutinar for vidare handtering i møtet med vold og overgrep mot born! Det er heilt frykteleg at noko sånt får lov til å skje utan at nokon agerer i 2009, eg kjenner meg så opprørt over den saka.
    Supernaiv :-(

    SvarSlett
  4. Anonym23.4.09

    De groteske handlingene påført denne lille gutten er ufattelig.Ufattelig er også tanken på hvordan det var å være denne gutten som har måttet lide noe så fryktelig både fysisk og psykisk.Tenk at ingen grep inn,det er utrolig og skremmende.
    For lille Christoffer som måtte lide en så grusom
    skjebne alene,håper jeg at vi allle kan bidra til at denne gutten ikke blir glemt...som medmenneske skylder vi han det.

    SvarSlett
  5. Rene2.6.09

    Jeg merker at jeg blir både trist, men også veldig provosert av folks naivitet og feighet. La oss håpe at denne saken vil være en vekker, og et eksempel som gjør at neste barn som utsettes for slik mishandling blir tatt hånd om, lenge før det går så galt som i denne saken.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post