21.3.09

Ytringsfrihet og psykiatrisering

I en debatt med meg om psykiatrisk tvang skrev en lege (spesialist i allmennmedisin):

Jeg beklager om enkelte har hatt uheldige erfaringer med psykiatrien og derfor av personlig grunner innleder et felttog mot psykiatrien. Og jeg forstår at dette korstoget hos noen er motivert av grunnsykdommen, og det er nok vanskelig å gjøre noe med i forhold til å hjelpe her, nettopp fordi innsikten i egen lidelse, og derav motivasjon for å ta imot hjelp, vil være liten.
Jeg følte meg ikke truffet, siden jeg verken har vært alvorlig sinnslidende, tvangsinnlagt i psykiatrien, eller er medlem av noen antipsykiatrisk bevegelse, og jeg hadde vel "flaks" som fortalte kamikaze hvorfor jeg skriver om tvang da hun intervjuet meg noen uker før denne legen skrev, og har mottatt en ytringsfrihetspris fra en jury med fagfolk. Men hyggelig var dette likevel ikke.
Hva om det hadde vært rettet mot noen som faktisk har hatt en slik "grunnsykdom"? Skal de bli fratatt muligheten til å ytre seg i samfunnet? Skal det gjelde dem som har vært utsatt for tvang, inkludert dem som har blitt feilaktig utsatt for tvang og dem som har fått sine menneskerettigheter krenket av tvang?

Det er ekstra problematisk at han som kom med dette, er lege. Dermed kan det ikke utelukkes at noen tror han har forutsetninger for å komme med slike uttalelser, hvilket selvsagt er feil: Jeg står ikke i noe pasientforhold til ham (og har aldri truffet ham); også leger skal skille mellom profesjonelle relasjoner og andre typer relasjoner. Helsepersonell kan bli fratatt retten til å praktisere av denne typen oppførsel. Og dersom jeg hadde vært hans pasient, så hadde han selvfølgelig hatt taushetsplikt i det offentlige rom.
Heldigvis er det svært få helsepersonell som tyr til slike hersketeknikker i den offentlige debatten, men de fins. Noen som har skrevet kritisk om psykiatri, har opplevd at helsepersonell hevder at de må være scientologer, uten at de er det. Diagnosekritiske fagfolk har opplevd selv å bli diagnostisert, av kolleger. De aller fleste er imidlertid enige i at det har skjedd mye kritikkverdig i psykiatrien, som i andre deler av hjelpeapparatet. Forhåpentligvis er mange også enige i at i et demokrati er berørtes stemmer viktige, det er jo det som er tanken bak begrepet brukermedvirkning. Kjersti Ericsson spurte i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening august 2005 om vi ikke kan ha noe å lære av historien:
Hvordan kom overgrep og omsorgssvikt i barnehjem på den offentlige dagsorden, hvordan kom taternes og krigsbarnas skjebne dit? Det var de tidligere barnehjemsbarna, taterne og krigsbarna som sjøl måtte sørge for det.
Og de har måttet gjøre det fra en posisjon der de på ingen måte kunne være sikre på å bli tilkjent verdighet og troverdighet. Tvert imot, mange har lang erfaring i å bli møtt med forakt og mistro.
Som profesjonelle vil vi gjerne se oss sjøl som en del av løsningen: Fortidas overgrep skyldes mangel på viten og faglig kompetent personale. Og det er mye sant i dette. Men er det noe historien viser oss, så er det at profesjonelle også lett kan bli en del av problemet.
Også publisert på Psykisk-bloggen

9 kommentarer:

  1. Huffameg22.3.09

    Jeg har selv hatt bare fine og vakre erfaringer med psykiatrien, men denne oppfatning er kanskje motivert av min sykdom, så jeg kan derfor ikke tas til inntekt for at psykiatrien er brillenfin.

    (eller kan mine utsagn bare diskrediteres hvis jeg er kritisk til psykiatrien? I så fall; unnskyld!)

    SvarSlett
  2. Anonym22.3.09

    Be den legen ta to dispril og ringe meg i morgen!

    SvarSlett
  3. Anonym22.3.09

    Et korstog motivert av en grunnsykdom skal man ikke kimse av.

    Føler at jeg begynner å få litt symptomer på en eller annen lei grunnsykdom her...HJELP! LEGE! FORT!

    SvarSlett
  4. Det finnes selvsagt bra mennesker alle steder,men denne legens maktholdninger opprører meg. Vi som er sterke,klarer å gjennomskue dem, men hva med mennesker som i utgangspunktet holder på å gå tilgrunne av sjelelige maktovergrep? Alle berettigede forsøk på opprør kan bortforklares som en del av sykdomsbildet. Legen sitter med bukten og begge endene.

    SvarSlett
  5. En liten tilleggskommentar-
    Behovet for opprør er selvsagt ikke en del av sykdomsbildet,men en del av sunnhetsbildet,et utslag av de sunne livsinstinktene.
    Et menneske som oppnår indre frihet,blir sjelelig sunt. Det får gjøre de erfaringene med drivkreftene i seg selv og i sin nautur som selvbevisstheten er avhengig av,og kan bygge opp en solid plattform i seg selv.

    SvarSlett
  6. Her er det kanskje på sin plass å gi et lite tips til angjeldende klageinstans? Jeg lar meg provisere av hersketeknikker i sin alminnelighet, og denne var spesielt stygg: Det han i realiteten sier, er at ditt bidrag i debatten er fullstendig verdiløst, siden utspillet høyst sannsynligvis skyldes at du er utilregnelig og i tillegg mangler selvinnsikt! Det er ikke mulig å synke stort lavere enn dét, når han (som du sier) heller aldri har møtt deg.

    SvarSlett
  7. Dessverre tror jeg ikke det er unikt fra psykiatrien: At man kritiserer helsehjelp eller helsepersonell generelt, eller andre deler av hjelpeapparatet som f.eks. NAV blir fort stemplet av enkelte som "korstog" uansett hvor saklig man prøver å være. Systemkritikk blir ikke godtatt av de som selv er brukere, man trekker troverdighet i tvil, tillegger dem ulne motiver, kommer med utsagn som "jeg har jo hørt om MANGE det fungerer godt for da" (les: hva er det med DEG egentlig!?).

    Man skal tie og tåle, er vel "moralen" bak. Ære være de som ikke tier sier jeg.

    SvarSlett
  8. Anathema: Rett før jeg skrev denne posten, sendte jeg en mail og klaget. Ikke hørt noe ennå.
    Og så må jeg jo le litt, siden jeg altså fikk en pris før jul, og juryen består, med ett unntak, av fagfolk innen psykisk helsearbeid.

    Cat: Jeg leste posten du har skrevet.
    Det pussige er at da en tidligere helseminister (Ansgar Gabrielsen) kom med ei bok for vel et år siden om groteske brukerhistorier (fra både psyksitrien og resten av hjelpeapparatet), var det ingen som sa til ham at nå overdrev han, han burde ta med gode historier etc. Tvert imot, alle påstå at dette var en viktig bok. Aftenposten kalte den årets viktigste.

    SvarSlett
  9. Såpass ja! Den uttalelsen der fra en motdebattant som er lege, må regnes som en hersketeknikk, ja, men jeg synes det kvalifiserer til mer enn det, også, jeg. Uavhengig av om du følte deg truffet eller ei, så synes jeg det var ufint. I seg selv et slag under beltestedet, slik jeg ser det.

    Antakeligvis var vedkommende tom for saklige argumenter, og tillot seg å gå over streken.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post