4.3.09

Syk i hodet

Mitt bidrag til 0803-bloggen.

Feminist Siv Mjaaland omtalte i en kronikk for halvannet år siden voldtekt som galskap og voldtektsmenn som syke i hodet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er på tide at feminister krever en revurdering av rådende definisjoner på hva som er normalt og unormalt når det gjelder vold og voldtekt - og av hvem som er syke i hodet sitt.

Teolog og sexolog Knut Hermstad ved NTNU har disputert på seksualovergripere, og han “fant”, etter å ha dybdeintervjuet innsatte som soner fengselsstraff for seksuelle overgrep, at de i psykiatrisk forstand er overveiende normale. Andre har kommet til samme konklusjon. Det virkelig opprørende i denne sammenheng er at det er overgripernes ofre som ofte stemples som psykiske avvikere. Eksempel: Dagbladet skrev om ei jente som hadde blitt misbrukt (seksuell omgang) av en mann mellom 30 til 70 ganger, fra hun var åtte til hun fylte 13 år. Som 16-åring gikk jenta hos psykolog, og det ble sagt at hun hadde “vrangforestillinger om seksualitet”. Men hva i all verden skulle vært “normale” forestillinger om seksualitet hos ei tenåringsjente med slike erfaringer? Jeg har latt meg provosere nok til å spørre terapeuter om hva som er den “normale” måten å reagere på årelang traumatisering i barndommen. Men det har ingen svart meg på.

Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Først i 1980 - i kjølvannet av Vietnam-krigen, som jo dreide seg om menn - ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vedtatt. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper, delt erfaringer av overgrep, og blitt klar over at overgrep rammer mange - ikke “bare” voksne, men også barn. Men feminist, psykiater og traumeforsker Judith Lewis Herman understreker i boka Trauma and Recovery at PTSD passer langt bedre etter enkelttraumer enn etter gjentatte overgrep, ikke minst når de skjer i "nære relasjoner" og begås mot barn. Traumatiserte i såkalte nære relasjoner diagnostiseres derfor ofte som “personlighetsforstyrrede”. Eller psykopater. Professor Herman forteller om en overgrepsutsatt kvinne som, etter at hun fikk en sterkt nedsettende diagnose av psykiatrien, ble behandlet like ille av dem som skulle være hennes hjelpere som hun hadde blitt i barndomshjemmet, der hun hadde opplevd overgrepene. Jeg kjenner til en ung kvinne med overgrepsbakgrunn som begikk selvmord etter å ha fått en sånn diagnose.

I USA har det vært flere kvinneopprør når diagnosemanualen skulle revideres, blant annet fordi man har villet diagnostisere mishandlede kvinner som masochister. Men her til lands har feminister vært snille og lydige overfor psykiatrien når det gjelder volden mot kvinner og barn, til tross for at feminismen jo har dette som en kampsak. Og selv om mange som har fått en psykiatrisk diagnose, ikke anses som troverdige om de forteller om voldtekt.

“[W]e have so many diagnostic labels that help to disguise the abuse. And this is exactly the reason why people MUST become severely ill: they are in a total isolation with their pain,” sier den sveitsiske psykologen Alice Miller. Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Innen BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) er én prosent av de voldsutsatte pasientene registrert med voldsbakgrunn. For de seksuelt misbrukte barna er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at så mange barn og unge dermed kan utsettes for vold mens de går til behandling, og ikke “oppdages” av behandlerne. Hjelpen blir deretter.

Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk - slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.

Seksualisert vold vil ikke bli tatt alvorlig før feminismen rydder opp i psykiatriske vrangforestillinger om hvem som er syke i hodet og ikke. Dette kan ikke lenger overlates til den patriarkalske psykiatrien.

Se også: Krenkelse som hjelp

15 kommentarer:

  1. "disguise the abuse" - i mine øjne psykdiagnosers (psykiatriens) egentlige opgave i samfundet (i et misbrugende samfund): social kontrol.

    En anden ting er, om "normal" er det samme som "naturligt"... Og hvad der sker, når et samfund definerer (dømmer) flere og flere naturlige fænomener som "unormale", og vice versa.

    SvarSlett
  2. Marian: "disguise the abuse" = sosial kontroll? Det er jo egentlig en selvmotsigelse. Hvis man skal kontrollere dem som misbruker - for å stoppe misbruket - burde man jo ha avslørt misbruket.

    SvarSlett
  3. Sigrun: Nej nej. Jeg mener, at det selvfølgeligt er de misbrugte, der kontrolleres - f.eks. ved at fortælle dem, at de har et problem, er "syge", ved at diagnosticere dem, ikke overgriberen - så det helst ikke falder dem ind, at det kunne skyldes overgrebene, når de får det skidt. Psykdiagnoser siger jo på en måde (indirekte) til den diagnosticerede, at det er ham/hende, der er noget galt med, altså at det er deres fejl/defekt, hvis de ikke klarer, at leve lykkeligt og veltilpasset, mens de samtidigt blev eller bliver udnyttet/mishandlet (på det groveste).

    SvarSlett
  4. Marian: Jeg skjønte hva du mente! Det var jeg som mislyktes med en slags ironi, fordi man vanligvis forbinder sosial kontroll med noe man bedriver for å forhindre kriminalitet.

    SvarSlett
  5. Sigrun: Hehe, tænkte det nok ;) Men kunne ikke lade være med at udpensle en smule mere alligevel. Så, den får du her, udpenslingen:

    Det måske mest tydelige eksempel, men sådan set gældende for alle psykdiagnoser: bliver man diagnosticeret med "skizofreni" - diagnosen for den nok mest utilpassede, mest (overgriber-samfundet) forstyrrende adfærd - får man straks og omgående at vide, at det er en biologisk hjernesygdom, der intet, absolut intet!, har med ens livshistorie at gøre. Tro endeligt ikke det!!! Der spørges jo dårligt nok til livshistorien under udredningen, og hvis, så kun mht. om andre familiemedlemmer har haft lignende problemer (så man kan give generne skylden, ikke måske dysfunktionelle, dvs.misbrugende/-handlende, adfærds-/kommunikationsmønstre i familien.

    Interessant er, at når man så spørger folk med en "sz"-diagnose, så kan de som regel fortælle de mest horrible historier fra deres opvækst. Såfremt de husker, vil det sige. En del husker slet ikke noget fra deres unge år. Mens dem, der husker i reglen ikke er spor bevidste om, hvor horrible disse historier faktisk er. Fordi det er lykkedes dem, at distancere sig emotionelt såpas fra deres egen historie, at den ikke længere eksisterer som deres egen i deres bevidsthed.

    Og i stedet for at anerkende overgrebene, så misbrugs/-handlingsofferet selv også kan anerkende dem, så kommer de professionelle, og sørger for, at de bliver endnu sværere tilgængelige for offeret. En måde, at låse folk fast i offerrollen, kronificere tilstanden - og beskytte overgriberen.

    SvarSlett
  6. Du har så rett, så rett, og jeg er sinna!

    SvarSlett
  7. For resten, noget, jeg lige kom i tanke om: i et overgriber-samfund er de "kriminelle" vel egentligt også dem, der protesterer mod overgrebene. Ikke dem, der begår dem.

    SvarSlett
  8. Marian: Jeg skjøner lite av hvordan "psykiatrien tenker".
    Dr.med. Terje Øiesvold uttalte til Helsenytt.no: "Det synes å være en genetisk disposisjon (schizofreni i nærmeste familie) som gir en arvelig sårbarhet, men dette er utslagsgivende bare i 15 % av tilfellene. Stressfaktorer som kan utløse sykdommen hos genetisk sårbare individer kan være uheldige oppvekstvilkår, rusmiddelbruk og traumatiske opplevelser."
    Hvorfor terpes det da stadig på biologi og gener?

    Og: Et doktorgradsarbeid ved NTNU (Universitetet i Trondheim) som har studert pasienter ved psykiatriske sykehus i Midt-Norge, viser at så mange som halvparten av de innlagte afrikanske asylsøkerne og 80 prosent av innlagte afrikanske flyktninger får den aller tyngste psykiatriske diagnosen: schizofreni. "Årsaken er kompleks", heter det, som mangel på kulturell sensibilitet og kulturforståelse og manglende kunnskap om pasientens kulturelle bakgrunn. (Kilde: Dagens Medisin).

    SvarSlett
  9. Sigrun: Der er i den seneste tid kommet flere og flere undersøgelser, der viser, at traumatiske oplevelser spiller en ikke uvæsentlig rolle mht. "psykisk sygdom", også den "alvorlige" af slagsen (f.eks. Hammersley&Read-metastudien). Så det er ikke helt så nemt, at feje det af bordet (eller ind under tæppet) længere, som det var en gang. Især da forskningen samtidigt mislykkes gang på gang med at kunne påvise de påståede ubalancer i transmitterstofskiftet og finde de angiveligt defekte gener. Ergo må man prøve at vende og dreje (forvride) den, så det stadigt kan være offerets skyld, selv om man er mere og mere nødt til, at anerkende traumatiske oplevelser som altså en vis rolle spillende.

    Det klarer man nemt f.eks. ved hjælp af stress-sårbarheds-modellen. Og fornyligt havde Gianna fra Beyond Meds en post om en artikel, hvori det hed, at traumatiske oplevelser igennem opvæksten ændrer hjernekemien/-funktionen, mens man, selvfølgeligt!, undlod at fortælle, at bearbejdning af traumerne kan - hvad pokker hedder "rewire" på dansk, eller norsk?? - hjernen, og altså oprette på "skaden". På den måde fik man, atter en gang, slået offerets (biologiske) defekthed fast med syvtommerssøm.

    Man skal nok ikke forvente, at finde for megen logik i psykiatriens tankegange. Det er ikke "common sense", psykiatrien gør brug af, men sin helt egen, private logik (som nogle sammenligner med den "logik", der kendetegner kulte/sekter). For mit eget vedkommende kan jeg sige, at jeg i sin tid virkeligt var åben for alt. Men jeg kunne altså ved min bedste vilje ikke få psykiatriens forklaringer/modeller til at hænge (logisk) sammen overhovedet.

    Men det forholder sig med psykiatriens logik lidt som med den berømte "big lie". Den er såpas ulogisk, at folk ikke kan tro, at man virkeligt serverer dem noget så i den grad ulogisk som logik.

    SvarSlett
  10. Marian: Jeg vet det har kommet mye forskning om traumer og ulike psykiske "sykdommer".

    Jeg har mange, mange ganger tenkt at psykologer, psykiatere m.fl. burde bindes fast på en stol og se film med overgrep mot barn. For jeg har selv, ut fra egne terapierfaringer, skjønt at de (jeg har vært klient hos) ikke har evnet å forstå hva HELVETE er. Og jeg kan vel på et vis forstå det, for jeg forstår ikke hva det vil si å ha et bra barneliv. Men jeg aksepterer ikke at de ikke prøver å forstå. Og det verste er bebreidelsene for at jeg sliter så veldig av det jeg har opplevd.

    SvarSlett
  11. Som jeg ser det, er problemet, at mange, der vælger professionen, gør det ud fra en personlig interesse. Den stammer ofte fra, at de selv bikser med uløste, indre konflikter, at de selv har været udsat for traumatiserende oplevelser. Men uden at de er sig bevidste om det. Og så længe man ikke er sig bevidst om den egne sårethed, vil man utrætteligt lede efter syndebukke, som man kan bruge som boksebold.

    Det at ville "forme" et andet menneske - efter sine egne behov - er jo ikke andet, end at misbruge dette menneske som boksebold. Jeg kan næsten garantere dig, at, uanset hvor megen umage du havde gjort dig for at møde terapeutens behov og lade dig forme, så havde terapeuten aldrig været tilfreds med din indsats alligevel.

    Ubevidsthed om den egne sårethed lukker ligesom af for enhver forståelse for andres sårethed.

    Jeg frygter, det ikke engang ville nytte, at binde dem fast på en stol og lade dem se filmen. Deres angst for den udfordring det er, at se sig selv i spejlet, er simpelthen så stor, at de ikke kan anerkende, hverken deres egen eller en andens sandhed. Alternativt ville nogle måske bryde sammen, og være klar til den lukkede, selv (dem, der har nogle gener, der gør dem specielt sårbare...).

    Så, problemet er ikke, at de ikke kan forstå fordi de ikke kender til det. De kan ikke forstå, fordi de kun alt for godt kender til det. Ubevidst.

    Fandt for resten story'en, som Gianna stejlede over (med ret), på nettet: http://www.medicalnewstoday.com/articles/139938.php
    Det er ikke "bare" hjernefunktionen, det er generne (yes! endnu bedre) - mens det forties, at a) også gener er fleksible, meget mere, end man skulle tro, så niks "lifelong" og b) at det altid er miljøet, der afgør, hvilke af vores gener der bliver "aktive".

    SvarSlett
  12. "Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste."

    Og så får man stadig ny innsikt. Takk. Selvsagt var det slik, og selvsagt avslører det at psykiatrien synes å være talerør for det etablerte snarere enn sine brukere.

    Det må jo nesten være en egen sykdom i seg selv?

    SvarSlett
  13. Hei, Helge! Nei, det var ikke psykiatrien som definerte vold og overgrep som samfunnsproblem, nei.

    Men den har opp gjennom hele det tyvende århundret beskjeftiget seg med traumer hos soldater. Soldatene ble i alle fall i perioder sett på som feiginger, når de i realiteten var traumatisert. Medisinens oppgave var vel mest å lappe dem så godt sammen psykisk at de igjen kunne komme seg ut på slagmarken.

    Jeg tror nok mennesker før vår tid må ha lidd mye mer psykisk enn oss.

    SvarSlett
  14. margrethetxt: Da er vi flere som er sinna, ja!

    SvarSlett
  15. Den svenske Individualpsykologiska metoden - Cullberg ,1984-2003 fremholder at kvinnen er delskyldig till kvinnemisshadelen, mentalt syk, med infantil personlighetsforstyrrelse, masochist, provocerer frem våld - psykiatriens argumenter er de samme som misshandelsmannen bruker, for å forminske sin våld, legge skylden på kvinnen. Psykiatriens metode for å få slutt på misshandelen, var å oppdra kvinnene til se sin skyld, vokse opp til modne mennesker. Dette skjedde ved hjernevasking, fornedring, ta fra kvinnene identiteten, forsvare mannen og göre zombie av kvinnene med tunge mediciner, så de ikke skulle grave i ubehagelige minner, da infantilt forstyrrede personligeter faller tilbake til bleiestadiet om de tenker innover i seg selv. - På denne måten ble kvinnenes liv ödelagt. Jag mistet 15 år av min kunstnerbane. Andre tok livet av seg. Skandalen er mörklagt, nå når man har sett hvor stor den ble. Och hjernevask er höyt på listen over torturmetoder.
    Psykiatere er flinkere enn misshandlende menn til å bryte ned kvinnene. I psykiatrin jobber utdannet folk. Mennene er bare amatörer.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post