20.3.09

Er god pasientbehandling så vanskelig?

I innlegget "For gal for tannlegen" skriver Virrvarr blant annet:

Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet - ingen må gjette hva jeg trenger.

Nå er jeg kanskje ikke så flink som Virrvarr, siden ingen sykepleier noen gang har sittet og holdt meg i hånda. Men jeg er, som mine faste lesere vil skjønne, ikke den som tier om vanskeligheter. Jeg vil absolutt si at jeg tar ansvar for meg selv, jeg også, men jeg skjønner virkelig ikke at det skal være nødvendig å måtte gi helsepersonell beskjed med teskje om å vise hensyn. Og ikke er jeg synsk, heller, slik at jeg på forhånd kan vite hva som kommer til å skje.

Psykologer har jeg skrevet om tidligere, som ikke har kunnet eller villet forholde seg ordentlig til at jeg har en bakgrunn med gjentatte overgrep fra tillitspersoner gjennom mange år tidlig i livet. Jeg tenker at det burde være innlysende at man da kan bli ekstra sårbar i asymmetriske relasjoner.

Taushetspliktsbrudd har jeg opplevd mange ganger. Men jeg har også andre opplevelser som har redusert tilliten min til helsevesenet. To utskrapninger uten bedøvelse hos gynekolog er de verste enkeltepisodene jeg har opplevd i somatikken. Det var en smerte langt hinsides det en pasient skulle måtte tåle når det ikke er nødvendig. Dette var imidlertid før jeg kunne snakke om bakgrunnen min.

Jeg har også opplevd rent psykiske krenkelser som burde være unødvendige. For en del år siden var jeg til mammografi, etter at legen hadde oppdaget en kul i brystet (som viste seg ikke å være noe farlig). Undersøkelsesrommet hadde vidåpne dører, med gjennomgangstrafikk for annet helsepersonell. Det var ikke mye stas for meg å stå der med bar overkropp, og jeg bestemte meg: aldri mer!

En annen gang var jeg hos den kvinnelige fastlegen. Før den gynekologiske undersøkelsen tok jeg noen blodprøver og fortalte legen hvordan jeg hadde det psykisk. Hun kjente godt til bakgrunnen min og virket forståelsesfull, selv om hun i likhet med andre leger jeg har vært hos, ikke snakket med meg om det som ikke er til å leve med. En legestudent var også til stede. Da vi skulle gå inn på undersøkelsesrommet, spurte legen om studenten kunne være med. Siden det var en kvinnelig student, sa jeg ja, for å være snill. Men det lønner seg ikke alltid å stille opp for andre.

Tidligere når jeg hadde vært til underlivsundersøkelse, hadde legen alltid puslet med et eller annet mens jeg kledde av meg, slik at jeg hadde opplevelsen av å være alene inntil jeg lå i stolen. Men ikke denne gangen, nei. Jeg måtte kle av meg mens de to så på.

Det var legen som undersøkte meg, mens studenten satt på en stol og glante. Da legen var ferdig, gikk jeg ned fra gynekologstolen for å kle på meg. Studenten satt fortsatt på stolen, oppå klærne mine. Et plagg hadde falt ned på gulvet da hun satte seg. Med bar bak, og altså to personer til stede, måtte jeg derfor krype under stolen hvor studenten satt, for å hente tøyet. Så måtte jeg be studenten om å reise seg slik at jeg fikk tak i resten av klærne mine. Ingen av dem lot til å skjønne at dette ble for vanskelig for meg.

Jeg ringte fylkeslegen og spurte om dette var tilfredsstillende pasientbehandling ut fra den bakgrunnen jeg har. Det var det ikke. Så skrev jeg et brev til legen. Da beklaget hun.

Skaden var likevel skjedd for mitt vedkommende.

Se også: Be a patient patient

1 kommentar:

  1. Det med mammografien skal du ikke være ked af: http://www.beforeyoutakethatpill.com/index.php/2009/02/09/this-just-in-breast-cancer-screening-essentially-useless/. Selvfølgeligt er det en god idé, at få checket nøje efter ved mistanke om, at der er noget galt. Men derudover er også hele hysterien med screeningerne, mammografi eller anden, mest tænkt til medicinalindustriens fordel. Mens det endda kan være sundhedsskadeligt for den screenede (selve mammografien kan forårsage celleforandringer i retning af kræft).

    Iøvrigt er også cancerindustrien ikke så lidt sexistisk: Alle jubler over, at der er fundet et gen, der, hvis man har det, gør det mere sandsynligt, at man udvikler brystkræft. Ergo render kvinderne i massevis til deres læge for at blive testet for det gen. Og nogle vælger altså, at få fjernet deres helt raske bryster, bare fordi de har genet. Der skal altså mere til, end et gen, for at der virkeligt opstår kræft. Men det er der selvfølgeligt ikke nogen, der fortæller disse kvinder.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post