24.3.09

Innspill til Helsedirektoratets arbeidsgruppe

Til Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang

Jeg vil gjerne få komme med et innspill om et perspektiv som er alt for lite framme når det gjelder psykiatri og bruken av psykiatrisk tvang: Traumeperspektivet.

Noen av dere som får denne mailen, kjenner til min bakgrunn. Jeg ble utsatt for gjentatte fysiske/seksuelle overgrep fra jeg var tre år eller yngre og til jeg var i tenårene, og er som voksen fortsatt sterkt traumatisert.

Jeg har aldri vært utsatt for tvang (men har blitt truet med det en gang, av en lege som syntes noe jeg fortalte, virket usannsynlig, selv om det var sant); jeg har erfaringer med privatpraktiserende psykologer og allmennleger. Men bakgrunnen min er likevel relevant i denne sammenheng.

Tvangspotensialet i psykiatrien har skremt meg fra å søke hjelp når jeg har vært som lengst nede, for jeg kan ikke romme flere traumer. I den verste depresjonen jeg har hatt som voksen, etter en traumatisk terapi, var det som jeg tror holdt liv i meg (i tillegg til at jeg er mor) at en prest som jeg kjente sa at jeg kunne ringe ham når som helst på døgnet dersom jeg følte at jeg ikke holdt ut lenger. Dette gjorde han til tross for at han selv kom i et veldig dilemma, fordi jeg hadde sagt til ham at jeg under ingen omstendighet ønsket kontakt med psykiatrien. Han respekterte ønsket, fordi han kjente meg godt etter at jeg i to år hadde deltatt i en kirkelig gruppe som han ledet.

Selvmordsforekomsten innenfor psykiatrien har fått meg til å lure på om den delvis kan ha å gjøre med undertrykkingen som skjer der. Det jeg vet fra egne alvorlige selvmordstanker er at det er krenkelser og avmaktssituasjoner som utløser dem. Uten unntak.

Det er en selvmordsforekomst som er 100 ganger høyere inne på psykiatriske institusjoner enn utenfor, sier journalist, og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland i boka Brev til en minister, som ble til på initiativ fra tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen. Tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Vaaland understreker at det reelle tallet kan være enda høyere. I alle fall antyder Helsetilsynet at tallet kan være usikkert. (Suicidalitet er et grunnlag for tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon, så det er litt av et paradoks at det skal være så farlig å være innlagt der.)

En stor andel av innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn, slik Sintef påpeker. Jeg hørte en overlege ved et psykiatrisk sykehus slynge ut at overgrep i barndommen er helt normalt, det - han hevdet at en slik bakgrunn hadde ni av ti pasienter der han jobbet - så det var liksom ikke noe å bry seg om.

I Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern heter det: "Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang... Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt."

Det framgår altså at direktoratet er klar over fenomenet retraumatisering. At man likevel bruker tvang overfor personer som er traumatisert fra før, er høyst problematisk - og spesielt siden psykisk helsevern ofte ikke tar denne problematikken på ramme alvor ellers heller.

Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Og så snakker hjelpeapparatet om å "myndiggjøre" brukere i psykiatrien!

Også volds- og overgrepsutsatte barn må i stor grad seile sin egen sjø. Ifølge en undersøkelse er én prosent av voldsutsatte pasienter i BUP registrert med sin voldsbakgrunn. For seksuelt misbrukte barn er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at mange barn dermed kan utsettes for overgrep mens de går til behandling uten at det “oppdages” av behandlerne. Også andre traumer overses i hjelpeapparatet.

Psykiatrien er opptatt av diagnoser, som i stor grad usynlig- og ugyldiggjør folks livserfaringer. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk, slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.

Tvang er, i likhet med nedsettende diagnoser, integritetskrenkelser. Enhver krenkelse har sykgjørende kraft i seg. Ordene "krenkelse" og "krank" er ikke etymologisk i slekt for ingenting. Krenkelser virker helt ned på cellenivå og skaper også somatisk sykdom. Når den krenkede forsøker å fortelle om hva hun eller han har vært utsatt for, blir vedkommende som regel ikke hørt, ettersom medisinen ignorerer og overhører fortellinger om maktmisbruk og de skadene den forårsaker. Slik begås et nytt overgrep mot pasienten. Dette sier Anna Luise Kirkengen. Og det gjelder både psykiatri og somatikk.

Traumer er det mange grunner til at man ikke skal ta lett på. En som sjelden omtales, er konsekvensen for alderdommen. I februarutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Ingunn Ske om traumer, aldring og demens. Dersom det er traumatiske minner som kommer fram etter hvert som livet passerer i revy, kan dette føre til en tøff demensprosess med gjenopplevelser av tidligere traumer. For noen år siden leste jeg en artikkel med tittelen "Prior Traumatization and the Process of Aging", i en bok om traumer. Det gikk opp for meg at det å eldes - som kan være en utfordring for folk flest - er en spesielt kritisk prosess for dem av oss som er traumatisert.

At pasienter traumatiseres, og tidligere traumatiserte retraumatiseres, av det som skal være et hjelpeapparat, er ikke akseptabelt; at helsemyndighetene ikke anlegger et traumeperspektiv i den offentlige debatten om tvang, er uforståelig. Om man ikke skjønner hvilken sårbarhet menneskeskapte traumer i asymmetriske relasjoner kan avstedkomme, så er det på tide med en bevisstgjøring om dette nå.

Det var kvinnebevegelsen, ikke psykiatrien, som satte overgrep i den private sfære på dagsordenen. Som feminist har jeg av og til lurt på om psykiatrien er en slags menighet, fordi den ikke slipper til det feministiske perspektivet, som har stor betydning i samfunnet ellers (med unntak av konservative religiøse miljøer).

Patriarkatets faenskap av over- og underordning er ingen steder så sterkt til stede i dagens samfunn som i psykiatrien. Når psykiske vansker er reaksjoner på avmakt, og kompetanse på traumer er ment å være en del av faget psykiatri (og psykologi), er dette høyst underlig.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Psykisk helse-aktivist, feminist, blogger og mottaker av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2008

4 kommentarer:

  1. Jeg er imponert over din innsikt i egen tilstand.Nå er du ihvertfall ikke avmektig lenger,men sterk og tøff som bare det. Men hva som kan gjøre virkningene av gamle krenkelser mindre,er et vanskelig spørmål.

    SvarSlett
  2. Jorun Lauvstad: Dette er ikke et vanskelig spørsmål FOR MEG, men problemet er at jeg ikke har fått hjelp til å bearbeide traumer, selv om jeg har bedt om det gang på gang på gang gjennom mange år.

    SvarSlett
  3. Mener du bearbeiding i form av å få de gamle trollene frem i sola slik at de som andre troll kan sprekke?
    Uansett, vi er ihvertfall mange som er veldig glade for at det gikk bra den natten.

    SvarSlett
  4. Anonym10.10.09

    Veldig godt skrevet..

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post