2.3.09

Hvordan fortelle barn om død og fordervelse i religionen?

Neste måned er det påske. Hva vil foreldre, barnehager og skoler si til barn om bakgrunnen for at vi feirer den kristne påsken?

Før påsken i fjor snakket jeg med en venninne som er småbarnsmor, og vi kom inn på temaet barn og religion. Venninnen min og samboeren hennes er ikke religiøse mennesker, men de syntes at tiden nå var inne for at den femårige sønnen deres fikk høre om Gud. Foreldrene mente det var best at de selv lærte barnet sitt om kristendommen, framfor at han var helt blank når han fikk den presentert av andre. Gutten gikk i barnehage, og skal begynne på skolen i 2009. Moren uttrykte at hun ikke ønsket å formidle til sønnen de mer grusomme sidene ved kristendommen.

Nå nærmer vi oss igjen påske - så hva med påskefortellingen? Bør foreldre - enten de nå selv er troende eller ikke - la være å gå i detalj om det Bibelen sier skjedde på langfredag når de forteller sine barn om hvorfor vi har påske? Lar det seg gjøre? Jesus måtte i alle fall dø før han kunne stå opp igjen, så hvor mye kan man utelate og samtidig ha en påskehistorie å fortelle?

Intervjuer som er blitt gjort med barnehageansatte, antyder at det er lettere for dem som anser seg selv som troende å fortelle barn om dette, enn det er for ikke-troende. Jeg vil tro det samme gjelder foreldre. Men primært er jeg opptatt av hvordan denne fortellingen virker på barna, mer enn hvordan det er for voksne å fortelle den.

Ikke minst er jeg bekymret for barn i en del utpreget kristne familier. Jeg har en kristen bakgrunn og vet at budskapet kan bli veldig nært for et barn som synes det kjenner Jesus godt, og som tror fullt og fast på det det hører, fordi det har lært at det som står i Bibelen om Jesus og Gud er sant. Da synes det forferdelig synd på Jesus, og kan synes at pappaen hans er veldig slem.

Vokser barnet i tillegg opp i et kristent miljø hvor man tror på helvete, kan det bli mer enn hva enkelte har godt av. I alle fall de som, av ulike grunner, er utrygge barn. Et skremmende gudsbilde tidlig i livet kan sette varige spor.

I tillegg er noen barn traumatiserte, og pasjonshistorien er også en traumehistorie. Traumepsykologer har karakterisert traumets kjerne som et ubesvart rop, og det er nettopp det vi hører fra korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Hva langfredagshistorien påførte meg som kristent og traumatisert barn av psykisk tortur, er ikke mulig å beskrive. Men jeg kan fortelle at jeg ved påsketider fikk ekstra mareritt om korsfestelsen, i tillegg til de marerittene jeg ellers pleide å ha (mareritt er ikke uvanlig hos traumatiserte personer).

Når det skjer en eller annen katastrofe, pleier barnepsykologer å gi råd i media om hvordan man skal snakke med barn om vonde ting. Og ære være dem for det. Men jeg kan da umulig være den eneste som synes profesjonelle råd kunne trenges også når det gjelder å formidle påskebudskapet for barn?

Dette er en historie vi må forholde oss til hvert eneste år.

8 kommentarer:

  1. Du har minst et poeng.

    Men samtidig lurer jeg på hva slags miljø du egentlig har vokst opp i? Jeg fikk med meg påskehistorien fra jeg var ganske liten, om lidelsen på korset (jeg hadde nok ikke noe forhold til det alvorligste, nemlig gudsforlatelsen), om oppstandelsen og forsoningen. Men for meg som barn var påsken noe lyst, forventningsfullt, om Gud som møtte oss mennesker og gav håp.

    Det berører vel noe av det du peker på: Hvordan det formidles. Men kanskje det i like stor grad peker på i hvilken setting, i hvilke rammer, det formidles i. Min erfaring er at barn tåler veldig mye realisme og "ondskap" i rammer som oppleves som trygge og forsonende.

    Likevel pussig at jeg egentlig aldri har tenkt på problemstillingen du tar opp.

    SvarSlett
  2. Frr: Du spør hvilket miljø jeg vokste opp i. Jeg kan selvsagt ikke, av hensyn til andre personer, være for konkret. Men det går sikkert fram av bloggen at det ikke opplevdes som godt for meg.

    Når du skriver at for deg var påsken noe lyst, forventningsfullt, om Gud som møtte oss og gav håp, så skjønner jeg at jeg er oppvokst på en helt annen planet.

    Når du påpeker betydningen av setting, rammer, trygghet, så blir det en utfordring for kirke, skole, barnehage, siden de jo ofte ikke vet hvordan det enkelte barnet har det hjemme.

    SvarSlett
  3. Jeg møter av og til mennesker som opplever seg skadet av å ha vokst opp i et kristent miljø. Så jeg betviler ikke dine erfaringer. Det er virkelig forskjeller.

    Det siste er jo viktig. Det er mye som skjuler seg i de tusen hjem.

    SvarSlett
  4. Frr: For dem som opplever religiøst legitimerte overgrep (fysisk/seksuelt) i kombinasjon med et negativt livssyn, så er det ikke bra.

    SvarSlett
  5. Ann Ophelia Nym4.3.09

    frr: "Jeg møter av og til mennesker som opplever seg skadet.."

    Jeg synes det er bedre å si at de ER skadet, hvis de selv sier de er det.

    En venn av meg fortalte sin psykiater at han var homofil. Da svarte psykiateren: "Jasså, du opplever deg selv som homofil?"

    Ser du problemet?

    SvarSlett
  6. Ann Ophelia Nym: Det er viktig det du nevner her. Jeg har hørt mange fortelle at de blir såret av ordet "oppleve" fra psykologer o.likn. Hvorvidt "oppleve" da er ment å dekke både subjektive og objektive/innbilte og reelle skader, vet jeg ingenting om.

    SvarSlett
  7. Anonym19.3.09

    Vi må vel kalle oss en kristen familie, og vi har løst det slik: Vi har når barna var små fortalt den gammeltestamentlige påskehistorien om utgangen fra Egypt. Og så har vi latt dem få med seg NT's beretning i kirka, og har kunnet spørre om det de ville.

    Dessuten tror jeg ikke Jesus var forlatt av Gud på korset. Men han opplevde det kanskje sånn slik vi alle kan gjøre. I Johannesevangeliet er det ikke plass til et sånt rop. Der er inkarnasjonstanken for sterk.

    Ellen

    SvarSlett
  8. Anonym: Nei, den johanneiske Jesus er ingen svekling.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post