23.4.10

Mer tvang og mindre forståelse

En republisering fra mars 2009


Av Carla, gjesteskribent

Jeg er antagelig ikke den eneste som fikk vondt i magen av å lese Aftenpostens oppslag om drapssaken i Tromsø. Magesmertene mine hadde to grunner. Den første var det faktum at det er begått tre grusomme og tragiske drap. Den andre grunnen er at saken er blitt framstilt på en unyansert og til dels kunnskapsløs måte som jeg frykter vil nøre opp under de fordommer som eksisterer om psykiatriske pasienter, og som kanskje er noe av grunnen til at arbeidet med å få ned bruk av tvang i psykiatrien går så usigelig sakte. Jeg var en av dem som hadde begynt å håpe på en gradvis revolusjon på psykisk helse-feltet, men med avisoppslag som de vi så i forgårs er jeg redd for at utviklingen vil gå i revers.

Aftenposten beskriver drapssaken som "prisen samfunnet må betale", og framstiller det som om dette utelukkende dreier seg om samfunnets rett til å beskytte seg mot vold og drap versus ønsket om mest mulig autonomi for pasienter i psykiatrien. En slik vinkling er både unødvendig, feil og farlig. Etter alt som har vært skrevet om tvang i psykiatrien, burde det være kjent for journalistene at de aller fleste tvangsvedtak gjøres med hjemmel i det såkalte behandlingskriteriet og ikke i farekriteriet, og at svært få psykiatriske pasienter begår handlinger som er farlige for andre. Det meste av kritikken mot psykiatrisk tvang har nettopp gått ut på at mennesker som ikke anses som farlige for seg selv eller andre bør få lov å bestemme selv om de ønsker psykiatrisk behandling eller ikke. Med sin feilaktige framstilling bekrefter journalistene en stereotyp oppfatning av psykiatriske pasienter som farlige, og legger dermed stein til byrden for de av oss som har vært innom psykiatrien. Men enda verre er det at en slik oppfatning vil kunne påvirke våre ikke alltid like opplyste politikere og andre beslutningstagere til å godta mer psykiatrisk tvangsbruk på generell basis. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette vil gå ut over svært mange av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet.

Men så skjer det altså at noen få av de med svært store problemer, antagelig av sammensatte og komplekse årsaker begår forferdelige handlinger. Hvorvidt slikt er mulig å forutsi og forhindre er et vanskelig spørsmål, og jeg kjenner på en grunnleggende skepsis mot å stemple noen mennesker som ”potensielt farlige”. Riktignok vet man i noen tilfeller at en person tidligere har utøvd vold, men å gjøre det til en hovedløsning å kartlegge hvem som er ”sykest” og har mest voldelige tendenser for deretter å sperre disse inne, mener jeg er både forenklende, umoralsk og lite konstruktivt, fordi man da unngår fullstendig å lete etter forklaringer og årsaker til at noen personer faktisk blir voldelige. Så hva skal man gjøre?

Flere av psykiaterne som intervjues i den nevnte reportasjen etterlyser flere langtidsplasser i psykiatrien. Det framholdes at noen pasienter ikke er friske nok til å klare seg når de skrives ut, men har behov for lengre opphold til stabilisering. Jeg kan godt være enig i at tid kan være en av flere viktige faktorer i det å få det bedre når man sliter psykisk, og ser at mange har behov for mye mer oppfølging og hjelp enn det de får, men jeg stiller meg tvilende til en regel om at man får det bedre jo lengre man er innlagt i psykiatrien. Jeg vet at for noen kan til og med virkningen være stikk motsatt. Å rope på flere langtidsplasser uten å spørre seg om hva innholdet i slike langtidsopphold skal være, framstår for meg som meningsløst.

Den siktede i drapssaken i Tromsø hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, men skrevet ut igjen etter kort tid, opplyser Aftenposten. Men innholdet i sykehusoppholdene hans nevnes ikke med et ord. Det spørres ikke hvorvidt han fikk noen å snakke med om hva krisene hans handlet om, eller om det bare var slik at symptomene hans ble dempet ned med medisiner. Det nevnes ikke om han ble møtt med respekt og forsøk på forståelse. Og det spørres slett ikke om det kunne være sånn at tvangen som denne mannen ble utsatt for flere ganger gjorde noe med ham. Om sykehusoppholdene gjorde at han fikk det bedre eller dårligere; om han ble mer eller mindre desperat. Hvis jeg skulle skrevet en avisreportasje om denne saken, ville dette vært de viktigste spørsmålene jeg ville stille. Og det er ikke fordi jeg vil unnskylde eller bortforklare de handlingene som er begått, men fordi verden aldri vil gå framover hvis vi ikke prøver å forstå. Da vil i stedet det vonde gjenta seg, og vi vil komme til å sette i verk enda flere tiltak for å oppnå en illusjon om kontroll.

For eksempel enda mer tvang i psykiatrien.

Carla er student, bosatt i Oslo, og tar sikte på å jobbe i helsevesenet. Hun er opptatt av psykisk helsevern og generelt hvordan vi tar vare på hverandre i dette samfunnet.

3 kommentarer:

  1. Jeg har nettopp skrevet et helt medlemsblad om vold i nære relasjoner. Intervjuet flere kvinner som har levd i voldshelvete. Slik jeg ser det er mennene deres oppegående, i jobb, aktive i styre og stell og fungerer på alle samfunnets arenaer. Kvinnene deres derimot har utviklet angst, depresjoner, traumer, alkoholisme +++
    Mennene som utfører handlingene virker tilsynelatende fri for slike problemer. Det er som om vi i dette samfunnet støter ut personer som har naturlige reaksjoner på det som kroppen ikke tåler. Et farlig fenomen. Meget farlig.
    Nei til tvang! Vi sørger nok heller for at flere blir ofre (de traumatiserte) enn at noen ikke er slemme.

    For de som utfører slike handlinger er først og fremst slemme. Deres helsetilstand bryr jeg meg rent lite om.

    SvarSlett
  2. Selvfølgeligt spørger en kultur, der selv er så afhængig af at udøve vold og overgreb som den moderne, vestlige civilisation er det, ikke efter indholdet,, respektive hvordan indholdet opleves, i den behandling, den lader tilkomme mennesker, der reagerer på volden og overgrebene. Lige så lidt, som den spørger efter årsagerne til reaktionerne. Hvad ville der ske med denne kulturs selvbillede, hvis den gjorde? Og hvad sker der, når selvbilledet, egoet, falder sammen?... Det er jo det, der er det allerfarligste ved "de farlige sindsyge", at de reagerer på den ganske normale vold, det ganske normalke vanvid, i samfundet på en måde, der gør det svært, at opretholde illusionen om, at denne vold skulle være kærlighed. Det er langt mere farligt, end at fremprovokere konkrete faresituationer, der kan koste menneskeliv, men der samtidigt også leverer den fornødne undskyldning for at lukke munden på de reagerende, og der gør det så oplagt, at pege med fingre ad dem: "Se, dér er volden/voldspersonen!"

    SvarSlett
  3. Carla23.4.10

    Linepetrine: Ja, jeg trur også (eller vet) at tvang kan skape ofre. Når det gjelder helsetilstanden til de som begår voldelige handlinger, tenker jeg at samfunnet har et ansvar for faktisk å prøve å forstå hva som skjer, hva som fører fram til disse handlingene. Hvis ikke vi prøver å forstå har vi på en måte gitt litt opp, mener jeg. (Med det mener jeg ikke at den som er utsatt for vold skal prøve å forstå den som har utført volden. Men samfunnet rundt må forsøke å forstå det som skjer.)

    Marian: Ja, det er ganske bakvendt. Jeg trur det er veldig lett å plassere ondskapen og volden, og forøvrig resten av det vi ikke liker, i de såkalte avvikerne, for så å overlate til de ansvarlige å ta hånd om dem. Så slipper vi å tenke på at muligheten til ondskap finnes i oss alle.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post