9.3.09

Det Tove Smaadahl ikke vet

Tove Smaadahl mener det er svært uheldig at psykolog Kristin Spitznogle sier at en kvinne kan tilgi det første slaget fra en mann.

- Jeg reagerte veldig sterkt på at en psykolog sier noe sånt, understreker hun.

Da tror jeg ikke hun helt vet hva psykologer kan tenke om vold.

Jeg ble utsatt for vold fra så langt tilbake jeg kan huske (tre-årsalderen) og til jeg var i tenårene. Det var vold av langt grovere karakter enn en ørefik. Den skjedde ofte, noen ganger nærmest daglig, i løpet av alle disse årene. Jeg gikk rundt og var redd hele tiden, og hadde mitt første selvmordsforsøk som tiåring.

Som voksen søkte jeg psykologhjelp. Flere psykologer mente jeg burde gjenoppta kontakten med vedkommende som påførte meg store traumer som barn. En av dem sa rett ut at vold ikke er skadelig for barn. En annen hevdet at jeg "straffer vedkommende hardt", fordi jeg ønsket å leve mitt eget liv og ikke ha kontakt som voksen. Faktum er at vedkommende unnslapp enhver straff, fordi saken var foreldet da jeg greide å anmelde.

Disse psykologene var erfarne avtalespesialister. Den ene er i dag professor ved Universitetet i Oslo.

Jeg har også opplevd vold i parforhold som voksen, og selv om det var knalltøft mens det sto på, så var det på ingen måte så traumatiserende som å bli slått som barn. Voksne kvinner kan dessuten bare hive seg inn en taxi og dra til krisesenter, mens politikerne ikke har tatt ansvar og opprettet krisesentre for barn (Inga Marte Thorkildsen er en av dem som har skjønt dette behovet).

Det hadde vært interessant å høre fra Norsk Psykologforening om deres offisielle syn på vold. Dersom det avviker fra medlemmers praksis, burde foreningen gi opplæring til sine medlemmer.

Lenker:
Politikere slakter Spitznogle-utspill om menn som slår
- Jeg har blitt fysisk angrepet
- Vi tilgir ikke slag!

Kandahar mener: Ikke svart-hvitt
Prinsesse Lea mener: Ja, ett slag kan tilgis

Se også: Borgelig tilgivelsespreik

Også publisert på 0803-bloggen

1 kommentar:

  1. Vina9.3.09

    Det er forunderlig å se at psykologer som skal være utdannet innen den menneskelige psyke synes å ha så manglende forståelse for den følelsesmessige belastningen gjenntatt vold har på et barnesinn. Selv opplevde jeg at psykologen ved behandlingshjemmet for barn jeg var ved pga sterk skolefobi, satte igang et opplegg for å hjelpe min stefar med å kontrollere sinnesutbruddene sine (han var voldelig mot meg) som gikk ut på at jeg skulle gjøre ting for å provosere ham slik at han fikk mulighet til å trene på å kontrollere seg. Det burde jo ikke være rart at jeg som den tolvåringen jeg var mistet tilliten til voksne(uten at jeg da visste at det var det som skjedde). Jeg har angret på at jeg fortalte dette til min behandler da jeg var voksen og gikk i terapi for sosial angst. Det virket som hun syntes historien var for utrolig og jeg har siden følt grunn til å frykte at det ble anntatt at jeg løy(uten at jeg med sikkerhet kan påstå det) for behandlingen jeg fikk som voksen innebar overhodet ikke å søke å forklare hvor mine vanskelige følelser som kunne stamme fra(noe jeg følte den gang behov for og som jeg i ettertid har opplevd at det å få øye på disse sammenhengene har frigjort meg mye fra følelsen av å være unormal og mislykket) men snarere å få meg til å forstå at jeg var unormal samt medisinering mot depresjon.
    Når barn ikke blir forstått og respektert av psykologer en gang og når psykiatrien i tillegg kan svikte så grundig i å behandle voksne mennesker med problemer relatert til barndomsopplevelser...ja hva er poenget mitt egentlig? For jeg opplever at det er farlig å lage et slags korstog mot barnemishandling også siden det er så mye fordommer og feilvurderinger blant fagfolk. Jada, jeg har opplevd å bli antatt å være en for dårlig omsorgsperson for mine egne barn. Det hardkjøret var like traumatiserende som alt annet vondt jeg har opplevd. Når det til syvende og sist ble slått fast at det ikke var grunn til å være bekymret for mine barns velferd var det ingen som beklaget den krasse og urettmessige tilnærmingen jeg var blitt utsatt for. Saken ble avsluttet og ferdig med det. Jeg har slitt en del i etterkant og det hender jeg ennå går med en irrasjonell følelse av å "være observert med et kritisk blikk" og at jeg i hverdagen er irrasjonelt redd for å ha gjort eller sagt noe som ville (det er jo ingen som observerer meg lengere)som kunne blitt tolket negativt.
    Jeg ville vært i første linje å rope opp om å hjelpe barn som lider overlast. Skulle bare ønske at mine egne erfaringer ikke gjorde at jeg anser barnevernet for å være potensielt like fordomsfullt og svake på å forstå de familiesituasjonene i sakene de skal utrede som psykiatrien. Ikke misforstå meg dithen at jeg ikke ønsker et barnevern og at jeg ikke mener barn må ha et solid og observant sikkerhetsnett fra det offentlige. Jeg frykter bare at man utvikler et "maskineri" som like så godt knuser mennesker som hjelper dem om man ikke er veldig påpasselig med det menneskesyn, kompetansenivået og relevansen i de faglige teoriene som anvendes av alle instanser som skal inn og hjelpe mennesker, barn som voksne, med problemene de har. At det er viktig å holde fokus på kompetanse og ikke utelukkende "mer hjelp". Synes forøvrig krisesenter for barn høres fornuftig ut. Jeg ville muligens selv ha tydd til det om det fantes i min tid, istedenfor å løpe til skogs. Men et krisesenter ville vel ha geleidet meg til barnepsykiatrien og da må jeg nesten spørre hvor langt jeg egentlig da ville kommet i et langtidsperspektiv...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post