26.2.09

Over my dead body

SVs Bård Vegar Solhjell vil innføre stille samtykke til organdonasjon, skriver VG. Med mindre man går aktivt inn for å ikke donere organer fra sin egen kropp, skal helsevesenet kunne gjøre som de vil med dem når man dør.

Et ytterst respektløst forslag, synes jeg. Politikere har riktignok også tidligere i flere sammenhenger vist at de kan mangle enhver forståelse for at det fins ulike kroppserfaringer hos folk, men det legitimerer ikke at Staten skal eie kroppen vår!

Jeg har fryktelig mange erfaringer med å ikke få bestemme over egen kropp. Kroppen min har, mot min vilje, utallige ganger stått til andre menneskers disposisjon. Men jeg er ikke så sjenerøs av natur at jeg synes dette skal få fortsette også etter at jeg er død.

I voksen alder har det faktisk vært litt av et livsprosjekt å ta "tilbake" eiendomsretten over egen kropp. Når jeg er død, vil jeg legges pent ned i en kiste og la kroppen endelig få fred. Jeg vil verken skjæres i eller brennes.

Det er ikke alle som orker å ta tak i dette mens de lever. Enkelte dør unge, mange brått og uventet.

De som ønsker å være donorer, kan registrere seg hos Staten.

Andre blogger om saken:
Den Tvilsomme Humanist
Sondre Olsen
Filip Rygg
Den Ukentlige
Frisk pust!

15 kommentarer:

  1. tamara26.2.09

    Vil du også si nei til å motta organer dersom du engang trenger det for ikke å dø eller bli handicappet ?

    SvarSlett
  2. Tamara: Det vet jeg ikke. For det er ikke sikkert at jeg ville orke å bli skåret i overhodet. Det er bare noen få år siden jeg takket nei til et operativt inngrep.

    SvarSlett
  3. Kunne forestille mig, at folk hen ad vejen "reagerer" på den hér. På nuværende tidspunkt har jeg det stort set på samme måde som du. Måske ændrer det sig en skøn dag, når jeg har fået mig mediteret helt hen til den enlightenment, der siger, jeg ikke er min krop. Indtil da: fingrene væk! Og det gælder også for modtagelse af organer, siden jeg da ville være nødt til netop at give afkald på den absolutte suverænitet over min krop, jeg stadigt er nødt til at have. (Kunne ikke engang klare tandlægen indtil for et par år siden. Og det har ikke noget med det man sådan generelt betegner som tandlægeskræk at gøre.)

    SvarSlett
  4. Forslaget framgår som følger fra SV's handlingsprogram for neste periode:
    «Organdonasjon er i økende grad viktig for å redde livet til mange pasienter. Alt for mange må
    vente lenge på en transplantasjon, eller dør mens de venter på et organ. SV vil innføre et
    system med stille samtykke til organdonasjon, med mulighet for å registrere seg i et nei
    register for de som ikke vil donere organer.»

    At SV står for mer fellesskap og mindre privatisering, er i det store og hele en grei sak. Men dette er å tøye statlig eiendomsrett vel langt. Og hvem skal ta beslutninger på barnas vegne, fra baby til myndig alder? Det handler om at staten skal ta pant i våre legemer, uten engang å måtte spørre.

    Alle forstår at det ligger gode tanker bak forslaget, en sterk vilje til å redde liv. Men prinsippet om å snu problemstillingen, slik at hver og en aktivt må reservere seg mot å bli organdonor når livet er over, blir feil i mine øyne.

    De fleste opplever å miste noen de er glad i, og det å være hos denne personen til livet ebber ut kan gi sterke, følelsesmessige opplevevelser. Om man vet den døende har uttrykket ønske om gi organer etter sin død, er det lettere å forholde seg til tanken om at liket skal "ranes" mens det ennå er varmt. Uten et uttrykket ønske fra den døende blir tanken morbid. Vonde imaginære bilder i en ellers vanskelig situasjon.

    Aktive kampanjer for å få flest mulig til å tenke gjennom posthum organdonasjon, en sterk oppfordring om at hver og en skal fatte et valg, må være en bedre vei å gå. Jeg vil tro mange trenger både god informasjon og tid for å ta en slik beslutning. Og hvilke regler som skal gjelde for barn ser jeg ikke helt for meg. Foreldrene har jo ansvar for sine barn, men de eier dem ikke.

    SvarSlett
  5. Sigrun27.2.09

    Phalloides, du får sagt det: "At SV står for mer fellesskap og mindre privatisering, er i det store og hele en grei sak. Men dette er å tøye statlig eiendomsrett vel langt"!

    Er enig i alt du skriver.

    Når det gjelder barn, så er vel "myndighetsalderen" i helsevesenet 16. Så jeg tar det nærmest som en selvfølge at det er det som skal gjelde i et slikt forslag også.

    Også i en ny helseforskningslov er det slik at man må reservere seg spesielt for ikke å bli gjenstand for forskning. Kritikere av dette har kalt det "et uviljeregister", altså det registeret de vrange av oss som ikke vil forskes på, må reservere seg i. Dermed får myndighetene per def. et register over "uvillige individer".

    SvarSlett
  6. Pejyuu27.2.09

    Jeg personlig syns dette forslaget er kjempeflott.

    Hvis du ikke ønsker å gi bort organene dine, så reserverer du deg for det. Og vips, så er problemet ute av din verden og du kan begraves med organene dine når tiden er inne.

    SvarSlett
  7. Jeg må si meg litt uenig. Jeg tenker bare at hvis mitt barn lå alvorlig sykt og trengte nye organer, ville det vært fint om det kunne fått det fra et annet barn som ble f.eks påkjørt i trafikken, selv om det ville vært veldig dramatisk for de foreldrene som nettop hadde mistet sitt eget barn.

    Selvsagt finnes det mennesker som deg som har hatt veldig negative opplevelser mht dette med kroppslighet, men det betyr ikke at man ikke kan oppgi kroppen sin når man faktisk er død. For da er man jo faktisk død og vil sannsynligvis ikke savne leveren sin, mens den 18-åringen som ligger og har hele livet foran seg faktisk kan få leve litt lengre.

    Dette er som innlegget ditt viser et veldig sensitivt tema, noe som fører til at mange som kanskje ville valgt donasjon aldri kommer så langt at de skriver seg opp i noe register. Dermed dør mange hvert år unødvendig pga. mangel på åpenhet og det jeg vil kalle pragmatisme.

    Og forøvrig, koselig blogg du har.

    SvarSlett
  8. Objektivt sett vil jeg si meg enig med Psykolade. Og det er ikke bare organdonasjon som mangler fri tilgang på noenlunde friske døde kropper - legestudiet kan ikke gjennomføres med bare teori pluss modeller av organer, blodårer, nervenett. Senest for noen få år siden mener jeg det ble presentert som et problem at det finnes så få utstøtte og komplett nettverksløse avdøde å bruke til formålet.

    Men:

    Begge mine foreldre testamenterte - på grunn av slik kunnskap, og et usentimentalt forhold til døde kropper, - i sin tid sine fremtidige døde legemer til medisinsk utdanning og forskning. Da far døde, gjorde omstendighetene at utlevering av hans legeme ikke kunne skje. Mors enorme lettelse over dette, gjorde at hun trakk tilbake sitt testamente.

    I motsetning til Sigrunn, syns jeg for min del at det er mer utholdelig å tenke på at mine jordiske levninger skal brennes til aske og eventuelt spres ut i havet i stedet for at mark, insekter og mikroorganismer skal gnage og tære over lang tid.. Imidlertid er min datter vokst opp i en kultur hvor det å følge de døde til graven, jordfeste dem, og ha en grav å gå til er dominerende, og hun føler veldig sterkt imot kremasjon - også av sine kjære avdøde.

    Siden jeg velger å tro at når jeg er død, er kroppen min bare nedbrytbar organisk materie, har jeg gitt beskjed om hva jeg ønsker, men sagt at det ikke er et krav. Mine nærmestes følelser må få avgjøre dette. Ikke jeg. Ikke staten.

    Konklusjon: At temaet diskuteres, er jeg veldig for. At det utredes med tanke på snarlig lovendring er jeg sterkt imot.

    Uansett vil der aldri bli sikker tilgang på brukbare organer for alle som vil kunne ha nytte av dem!

    SvarSlett
  9. oops: ..må få avgjøre dette, o g eventuell organdonasjon!

    SvarSlett
  10. Anonym1.3.09

    det er staten som skal tjene folket, ikke folket som skal tjene staten.

    SvarSlett
  11. Sigrun2.3.09

    Psykolade: Du studerer psykologi, men du skremmer meg her. For du tar ikke mine (kropps)erfaringer på fullt alvor (jeg snakker altså ikke om ett overgrep, men minst hundre). Du ugyldiggjør faktisk den overgrepsutsattes virkelighet.

    SvarSlett
  12. Det er fantastisk å se det engasjementet folk viser til temaet. Vi i Stiftelsen Organdonasjon har samme mål som Solhjell; ved organdonasjon å redde menneskeliv. Vi er imidlertid uenige om hvordan få flere donorer. Vi vil imidlertid gjerne få oppklare endel ting: Det er du som bestemmer og ikke dine pårørende. Derfor er det viktig å fortelle dem om ditt standpunkt. Donorkortet er viktig, der skriver du at du har snakket med dine, men er ikke avgjørende i en donorsituasjon. Samtalen med de pårørende som brått har mistet en nær vil alltid komme, det praktiseres i alle land uansett former for register. Rundt 85 % sier de er postive til organdonasjon, det er flott og Norge ligger i topp i Europa og desidert best i Skandinavia. Beste land i verden er Spania. De har ingen register, kun folkeopplysning og et godt møte med helsevesenet. Ingen land kan vise til flere donorer ved noen form for registre. Nederland prøvde stille samtykke, men måtte trekke forslaget. Folket protesterte. De har nå et Ja/Nei register med rekordmange registrert på nei. Dette tror vi ikke er da de er imot organdonasjon, men i protest mot systemet. Østerike har stille samtykke, men praktiserer det ikke. De snakker med de pårørende. Europarådet fraråder på bakgrunn av erfaringer å ikke etablere noen former for registre.Heller ikke stempler i førerkort har vist til noen høyere donasjonsrate, selvom enkelte stater i USA praktiserer dette. Det som må til er god og bred folkeopplysning, et motivert, skolert og empatisk helsevesen og god nok kapasitet til transplantasjoner. Her er det mye igjen å gjøre, det satses alt for lite på dette. Til dette arbeidet søker vi bl.a. Solhjells regjering, men blir avspist med noen små midler. Ved god satsing her er vi overbevist om at Norge vil hevde seg enda mer i fremtiden og slik redde flere menneskeliv.

    SvarSlett
  13. Jeg har endret mening. Organdonasjon må vi ta ansvar for - og ha rett til - å bestemme selv, som Helge Lundin Kuhle sier. Ikke noe stille samtykke. Ikke noe register. Mulighet til å skaffe donorkort for voksne mennesker.

    SvarSlett
  14. Anonym7.3.09

    Jeg er dansker og selv lige blevet transplanteret. Jeg bliver gang på gang rystet over de modstandere af "stille samsamtykke" der vrøvler om statskontrol. Det har intet med statskontrol at gøre, men om at redde syge mennesker fra at dø, JA DØ! Og du har da muligheden for at sige fra ved at sætte et enkelt kryds, hvis tanken om at dine organer kan redde andres liv ikke tiltaler dig! Jeg er sikker på en syg patient der kun kan reddes med et nyt orgen, ville glædes over bare at skulle sætte et kryds, for det er hvad dit problem er: et luksusproblem taget så alvorlig en situation i betragtning at det det faktisk handler om liv eller død for den enkelte der står i denne forfærdelige situation!

    SvarSlett
  15. Anonym: Kaller du det et luksusproblem å være traumatisert etter femten års overgrep som barn?

    Du er jammen ikke lite frekk.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post