15.1.10

Ny giv for psykisk syke: Jobb i politiet!

Politidirektøren viser i sin innstilling til Justisdepartementet til Plan for mangfoldsarbeidet i politi- og lensmannsetaten, der hun framhever at politietaten må speile samfunnet både med hensyn til kjønn, alder, funksjonsevne, sosial, etnisk og kulturell bakgrunn. Hun utelater religion, så vi kan bare droppe debatten om hijab. Det mest interessante er at hun tar med funksjonsevne.

Siden jeg skriver mye om psykiatri i denne bloggen, ble jeg selvsagt veldig glad, for nå kan det omsider bli mulig for de psykisk syke å komme seg ut i arbeid. Integreringen har nemlig vist seg å være vanskelig så langt. Mange sliter med stigmatiserende diagnoser, men nå vil de endelig kunne få brukt avviket sitt til noe konstruktivt.

Politiet får mange ulike typer oppdrag bare i løpet av en dag. Mye av jobben handler om å hjelpe mennesker i en eller annen form for nød, og dette krever en ikke ubetydelig grad av menneskelig innlevelsesevne. Det er nettopp i slike situasjoner at de psykisk syke har sine helt spesielle forutsetninger.

Det er nærliggende for meg å begynne med den traumatiserte, som den oppvakte leser vil skjønne har evnen til umiddelbart å sette seg inn i mishandlede kvinners og krigsofres situasjon. I tillegg vil vedkommende utmerket kunne forstå den ulykkelige som politiet har fått i oppdrag å tvangsinnlegge på sykehus, fordi vi traumatiserte er svært følsomme for enhver tvang og ufrihet. Dermed vil vi en gang for alle kunne få ned antallet tvangsinnleggelser av uskyldige, ikke-kriminelle mennesker her til lands. Helseministeren skjønner jo likevel ikke bæret.

Vi går videre til den deprimerte, som uten noen som helst problemer vil forstå fortvilte mennesker som ringer politiet fordi de ikke har noen andre å ringe til. Og tenk på dem som har opplevd en eller annen form for personlig tragedie. Den deprimerte politimann eller -kvinne vil kunne sette seg ned i sofaen sammen med den andre ulykkelige og de vil sammen finne tonen og geberde seg over all livets elendighet.

Så har vi den maniske. Han eller hun vil kunne være til stor hjelp for medmennesker som av økonomisk nød har ranet, la oss si en bank eller bensinstasjon. Manikeren har som kjent ofte et umettelig behov for penger og vil derfor lett kunne forstå ranerens behov. Derfor kan han eller hun også sørge for at den ulykkelige slipper påtale og straff, ved å tilby seg å la vedkommende slippe unna, mot at de to deler byttet.

Tvangsnevrotikeren vil egne seg godt når trafikken skal dirigeres, men også til å hjelpe dem som lider av for lite tvang. Stadig vekk må politi og brannvesen trå til fordi eldre mennesker glemmer at de har satt på kokeplata, slik at alarmen går. Jeg er overbevist om at tvangsnevrotikeren har et knep eller ti å lære bort.

Hva så med den paranoide? Den paranoide er vant til alltid å være på vakt, er en årvåken iakttaker av omgivelsene, og vil kunne bidra med mye nyttig erfaring for mennesker som av en eller annen grunn er på flukt fra politi og øvrighet, eller fra (andre) kriminelle. Dessuten vil han eller hun på denne måten få normalisert sitt syn på egen lidelse, gjennom å få bekreftet at mennesker har en reell grunn til å føle seg forfulgt og dermed være redd.

Psykopaten, da? Også han eller hun vil kunne tre støttende til for den ulykkelige som er i kontakt med politiet, fordi vedkommende uten vanskeligheter vil kunne forstå det faktum at noen velger å sette seg ut over lover og regler og vanlige normer for adferd. Det fins snille psykopater, som viser omsorg for andre mennesker, men som samtidig ikke skjønner hva vi skal med lover og regler i samfunnet. De vil kunne gi lovovertrederne en ny sjanse i livet, jamfør den pågående debatten om ungdomsfengsel.

Endelig har vi sadisten. Dersom han eller hun ikke har en velutviklet evne til sublimering og gode nok karakterer fra skolen til å komme inn på legestudiet og utdanne seg til kirurg, kan vedkommende sikkert få utløp for sine impulser i politiet.

Om noen ikke makter en jobb i politiet, er det et bevis på at psykiaterens eller psykologens diagnose er feil. Siden psykiatrien jo ikke kan stille diagnoser som normale leger, ut fra blodprøve, får den nå en unik mulighet til å identifisere all feildiagnostisering.

Innlegget er en republisering fra februar 2009. Det burde være av interesse for diskrimineringsombud Ørstavik, som kommer rett fra Rådet for psykisk helse.

4 kommentarer:

  1. Du burde passet i NAV, for du utviser stor grad av kreativ tenkning. :-)

    SvarSlett
  2. Glimrende, Sigrun! :D

    SvarSlett
  3. Fantastisk! :D Bare et lille "men": sadistiske tilbøjeligheder byder et andet lægespeciale end kirurgien da meget, meget bedre muligheder for at udleve...

    SvarSlett
  4. Så herlig lesing. Ser for meg litt av noen jobbintervjuer når "vi" skal plasseres....he he...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post