Ønsket om bruk av hijab i politiet er en feilslutning: Det er ikke den enkelte profesjonelle utøvers personlige overbevisning som skal være i sentrum i en slik jobb.
At mange ikke har skjønt alvoret ved å blande religiøsitet og profesjon kom til gagns til syne i fjor, da det ble ytret ønske om hijab-bruk blant psykologer. Det er så galt som det kan få blitt når enkelte mener at det må tas hensyn til behandlerens eget religiøse behov i terapirommet. "[H]va så om noen foretrekker en psykolog med hijab?" spurte psykologistudent og nestleder i Muslimsk Studentsamfunn Hajra Tajamal. Jeg vil heller si det slik at om en mannlig pasient ikke tåler å se kvinnehår, så bør han få hjelp for det når han skal leve i et samfunn som vårt.
Psykolog- og politiyrket har det til felles at dets utøvere begge griper inn i menneskers personlige liv, og da skal man ikke flagge egne overbevisninger og verdisyn. At det overhodet skulle være nødvendig å debattere hijab-bruk i terapirommet, vitner i seg selv om skremmende mangel på bevissthet om hvem sine behov som skal være relevant i møte mellom profesjon og borger. Som Sara Azmeh Rasmussen og psykolog Ragnar Kværness påpekte i et innlegg i Aftenposten:
Praktisk talt dreier alle psykologkonsultasjoner seg om kompliserte mellommenneskelige forhold. Blant annet om seksualitet, om redsel for avvisning, om usikkerhet. Og ikke sjelden om å falle utenfor samfunnets normer - for eksempel om hva som er "normale" kjønnsuttrykk.
For allmennheten fremstår neppe slør som et nøytralt tøystykke. Plagget er for de fleste sterkt symbolladet, og gir forventninger om bestemte holdninger hos den som bærer det. Er man terapeut, skal klientens behov stå i sentrum.
I begge disse hijabdebattene har det blitt framholdt at yrkesutøverne trenger kulturkunnskap. Ja! Dette er viktig for at borgeren skal bli møtt på en respektfull måte (og for psykologklienters del er det også behandlingsrelevant). I forhold til religion i terapirommet har jeg satt fokus på behovet for kunnskap - av respekt for klienten - i denne bloggposten. Men det er himmelvid forskjell på å tilegne seg kunnskap og å bringe inn egen overbevisning.
Se også:
Religion og politi
Framtidens politiuniformer
Fra Aftenpostens debatt om psykologhijab (kronologisk):
Den islamfobe frykten for hijab
"Islamfobi"? Nei, profesjonalitet!
Hijab er ikke en barrière!
Må unngå bruk av hijab
Slørdebatt uten substans
Nøyaktig samme utdanning
Hijab er et politisk spørsmål
En grunnløs slørdebatt
Religiøse plagg en berikelse
Også publisert på Psykisk-bloggen
Andre bloggere om politihijab:
Ja til niqabpurk!
Nå må Storberget sette foten ned i hijabsaken
Uniformt
Politiet sier ja til superheltdrakter
Hijabpolti?!
Kors på jakkeslaget?
Kan man være kristen uten å gå med kors rundt halsen?
Fra blasfemi til hijab: Den røde tråden
Et fargerikt politikorps
Hijab
Politi, hijab og Sp-pin
Arne Johannesen og hijab
Ja til å kunne velge å bruke hijab med politiuniform
Politi i hijab
To skaut or not to skaut
Politidirektør Killengreen får enda et brev
Regjeringen har mistet hodet i hijab-saken
Hijab or not Hijab
Innlegg
Personlig ombud til psykisk psyke?
-
Bistå brukeren. Mange alvorlig psykisk syke i Oslo lever et liv i kaos,
forkommenhet og isolasjon. Ordningen fra Sverige med personlig ombud må nå
på plass...
13 kommentarer:
Takk for oppdatering. Det er forunderlig at slike saker popper opp uten at det legges til rette for prinsippielle diskusjoner rundt dem.
Hei Sigrun! Eg er så enig i det du skriv! Har tenkt ein del på dette med hijab etter denne diskusjonen starta. Eg meiner at det burde ikkje vera ein diskusjon i det heile. Politiet er her for å verna om vår sikkerhet, og bistå når det trengs hjelp. Ikkje for å visa kva dei personleg meiner om det som då er deira tru. Dei og MÅ kunna skilja jobb og privatliv!
Enig så enig,flott at du har linket andre som har skrevet om det samme.
Bifalles, Sigrun!!!
Mulig du har rett. Men jeg er allikevel usikker på om det er riktig alltid å bedømme hijab som et religiøst symbol, som svært mange i Norge er tilbøyelige til.
Når det gjelder hijab for psykologer, er jeg enig med deg. Psykologens behov må være helt underordnet i en terapisituasjon. Men politi har en helt annen rolle enn psykologer. Hvilken betydning har det for meg at en politibetjent bruker hijab? Eller at en kassadame, ekspeditrise, servitør, hotellresepsjonist eller andre gjør det?
Ettersom muslimer, særlig i Europa, blir mer og mer likegyldige til ortodoks, bokstavtro tolkning av Koranen, og blir generelt mer sekulære, får hijab mindre og mindre betydning som religiøst symbol. Det er det man har vokst opp med, og det man har blitt vant til å bruke, omtrent som det var vanlig i Norge å bruke skaut for hundre+ år siden.
Jeg tror hijabs religiøse symbolverdi har lett for å bli overdramatisert av nordmenn. Det er vanlig i dag å se jenter med familiebakgrunn f.eks. fra Pakistan og arabiske land med olabukser, utringet topp, og nøyaktig de samme interesser og aktiviteter som sine etnisk norske medsøstre, med den eneste forskjell at de har hijab på hodet.
På enkelte badestrender i endel land (stort sett i Europa) er det vanlig for unge jenter å sole seg topless. Den eneste funksjon en bikinitopp har på en strand en varm sommerdag, er å dekke til et område på kvinnekroppen som vil kunne tenne et seksuelt begjær hos mannlige badegjester som ikke er vant til å se slikt. Tildekning av kvinnens overkropp har således også en religiøs opprinnelse. De som har vokst opp hvor det er vanlig å sole seg topless på stranda, bryr seg ikke. En tilreisende, som har vokst opp i et miljø der alle dekker seg til, vil trolig føle seg ukonfortabel hvis det ble forlangt at hun måtte ta av seg bikinioverdelen.
Litt på samme måten blir det. I mange muslimske familier vokser barna opp i et miljø hvor det er en selvfølge at kvinnene dekker til håret. At jenter fra disse familiene velger å bruke hijab som voksne, behøver ikke ha noen direkte religiøs betydning. Det er bare det de er vant til. Omtrent som med bikinitoppen.
Vi bør være forsiktige med å la oss rive med av brungrumsete krefter som nå har funnet en perfekt sak der de kan fremme sitt syn.
En hijabkledd politikvinne har en jobb å gjøre og en instruks å følge. Hvorfor skal det ha noen betydning for publikum (med mindre publikum på liv og død tolker det på en bestemt måte)?
Kan en muslimsk pasient kreve at den ikke-muslimske psykologen skal ta av på seg en hijab?
Når det gjelder hijab, er det ikke et religiøst symbol for de som bærer det. Det er en religiøs forpliktelse, på samme måte som mannlige sikher. Å forlange at disse tar av seg hijaben / turbanen er dypt problematisk i forhold til religionsfriheten.
Shoaib: Til det første spørsmålet ditt: Nei.
Hijab er en religiøs markør, uansett om den hijabbærende tar den på ut fra en pliktfølelse. Hjelperens religiøsitet har ikke noe i terapirommet å gjøre.
De som ikke kan være uten hijab, får finne seg en annen jobb enn politi og psykolog.
Det er mange ulike grunner til at folk er i kontakt med politiet. Jeg har opplevd overgrep i Guds (kristendommens) navn. I en slik sak ville det blitt veldig feil om jeg skulle møtes av noen som ikke var religiøst nøytrale. Man skal ikke måtte forholde seg til livssynet til den profesjonelle når man er i krise og trenger en eller annen form for hjelp.
Var det ikke pasientens ønske som skulle stå i fokus?
I terapirommet er det pasientens egen religiøsitet som skal være i fokus. Ikke behandlerens.
Ja, og om pasientes ønske er en hijabkledd behandler?
Shoaib, da har i så fall den pasienten et problem.
Så pasientens behov skal stå sentralt hvis det kan gå mot hijab, men ikke hvis det går for ... greit å vite. Og jada, dette er selvsagt bare konstruert.
Shoaib: Det er pasienten og pasientens verdier som skal være i sentrum og repsekteres i terapiriommet, f.eks. om jeg som kvinnelig pasient er feminist, så skal en mannlig terapeut respektere meg for det.
Men jeg kan likevel ikke kreve at den mannlige terapeuten selv er feminist.
Legg inn en kommentar