22.2.09

En voldsmann er en voldsmann er en voldsmann...

Siden det har blitt litt diskusjon om ondskap - et begrep mange opplever som problematisk - i bloggen, så fikk jeg lyst til kort å si at jeg av og til opplever at det kan forekomme en form for demonisering av voldsutøvere som jeg stiller meg litt kritisk til. Rent konkret har jeg i tankene alle oppslagene om menns vold mot kvinnelige partnere. Jeg ønsker å si at ikke alle menn som har brukt vold, er hva jeg ville karakterisere som drittsekker.

Personer som utøver vold, er også forskjellige. Siden jeg har opplevd vold både som barn og som voksen, mener jeg å ha et visst grunnlag å snakke ut fra.

Jeg ble utsatt for vold flere ganger av en tidligere partner. Det var knalltøft mens det sto på, og mellom voldsepisodene var jeg også av og til redd for at han skulle slå når han hadde drukket. Likevel reagerer jeg altså litt på medienes framstilling av voldelige menn.

De som trekkes fram, er de aller verste. Det er ikke alle voldsutsatte kvinner som må ha voldsalarm, skifte identitet osv. etter at de har flyttet fra en mann som har vært voldelig.

Jeg hadde langt flere gode enn vonde stunder sammen med den mannen, slik jeg opplevde det da. Men jeg ville aldri ha gjort det samme om igjen, og jeg er overbevist om at jeg "fant meg i det" fordi jeg hadde opplevd mye verre ting før. Det er mulig at noen ville si at han måtte være psykopat, hvis jeg forteller at han også blant annet var veldig hjelpsom og morsom. Det skrives jo så vanvittig mye om psykopater rundt omkring, og man rådes til å ta en test for å identifisere folk i nærmiljøet sitt.

Det jeg lurer på er: Ville det være galt om mediene nyanserte bildet av voldelige menn litt?

Et argument mot måtte være at vold kan føre til alvorlig skade eller død, selv om det ikke er mannens intensjon, og at det derfor er nødvendig å skremme både utøvere og ofre.

20 kommentarer:

  1. Anonym23.2.09

    Er enig med deg Sigrun! Men det er jo nettopp slikt som gjør overgrep så vanskelig. Fordi man elsker, er glad i, sjarmert av, bundet til mannen som overgriper og/eller utøver vold. Dette aspektet gjør det så innmari vanskelig å bryte ut, eller anmelde, samtidig som man blir veldig ambivalent fordi man er følelsesmessig involvert.

    QA

    SvarSlett
  2. Anonym23.2.09

    En av farene med å demonisere voldsmenn er at det blir så lett å tenke "ja, men han er jo ikke SÅNN!" og så bagatellisere/velge å finne seg i ting som egentlig er helt uholdbart. Bare fordi den man selv er utsatt for vold fra, er litt mer komplisert enn det medieskapte bildet.

    SvarSlett
  3. Siste Anonym: Dette har jeg ikke tenkt på. Men du har sannelig rett!

    SvarSlett
  4. Dette var nok en gang en godt gjennomtenkt kommentar til et svært vanskelig tema. Jeg vil stikke inn en brannfakkel: Det er også mye fokus på fysisk vold, mens den psykiske ofte kan være vel så ødeleggende.

    Og så kommer jo den alltid like relevante: "Hvorfor drikker Jeppe?"

    Ikke for å på noen måte forsvare vold, men som en tanke om at alle faktisk er mennesker.

    SvarSlett
  5. Helge: Det kostet meg som feminist litt å skrive denne...

    Jeg tenker at psykisk vold er vanskeligere å beskrive enn fysisk vold. Dens uttrykk kan være så mangt. Men samtidig tenker jeg at fysisk vold også oftest ER psykisk vold når den skjer gjentatte ganger i såkalte nære relasjoner. Både fordi den voldsutsatte går rundt og er redd også mellom slagene(å ikke tørre legge seg og sove av frykt for å bli slått, er det en fysisk eller en psykisk "greie"? Eller å gå på tå hev og veie hvert ord i frykt for å si noe "galt" og dermed bli slått i bakken?), fordi det er en asymmetri mellom de to (da tenker jeg også på fysisk styrke), fordi det ofte er nettopp det psykiske ved fysisk vold som er verst (det er en grunn til at det er en vesensforskjell på å slå seg ved å falle av sykkelen, og det å få samme skade av å ha blitt slått av et familiemedlem), og fordi det ofte brukes både fysisk OG psykisk vold fra samme person. Jeg synes det er vanskelig å snakke om "ren" fysisk vold. Hva med voldtekt, f.eks.? Er det en ren fysisk handling eller hendelse?

    SvarSlett
  6. PS. Fysisk vold er lettere å velge bort/avstå fra enn psykisk vold, innbiller jeg meg. Fordi den er så konkret. Jeg skjønner overhodet ikke mennesker som ikke velger å være ikke-voldelige, uansett hva de har opplevd tidligere i livet. Noen nyter selvsagt å plage andre, men om man nå holder dem utenfor: Hva er det som gjør at man ikke ser på det som et valg om man skal slå eller ikke?

    SvarSlett
  7. Interessante tanker, og jeg har ihvertfall ingen fasit for dette. Og følgende skriver jeg med fare for å bli misforstått.

    Min oppfatning er at menn generellt ikke aksepterer fysisk vold. At det forekommer er selvsagt, det er klart, men er slikt et resultat av et skisma mellom kjønnene i utgangspunktet? Eller er det faktisk slik at det forekommer vold begge veier?

    På ingen måte er dette et forsøk på å sette til side problemet med voldelige menn. For de finnes jo, og det blir ikke et forsvar om det også skulle finnes voldelige kvinner (jeg definerer nå vold som både fysisk og psykisk)

    Et inntrykk jeg har er at mange (ikke alle) feminister er opptatt nettopp av å demonisere - ikke bare voldsmannen, men menn generellt. Det forstår jeg i den grad en selv er blitt utsatt for vold. På den annen side har det fått meg til tidligere å avfeie mye av det som jeg har hørt/lest som propaganda.

    Slikt er kanskje ikke politisk riktig å si, men definitivt en problemstilling. Og dette innlegget ditt fikk meg til å tenke på dette. Som vanlig har du klarere synspunkter enn de fleste.

    I National Family Violence Survey (1975/1985) og eksempelvis Hamlett (1998) ble det påvist at i USA velger kvinner konfrontasjonlinjen like ofte som menn i konflikter. Dog brukte menn oftere fysisk vold.

    Ut fra dette konkluderer jeg at menn nok er predisponert for fysisk maktbruk, men ikke for konflikt som sådan. Så - selvsagt skal man snakke om dette, men ikke nødvendigvis som et menn versus kvinner tema. Og det klarte jo du å unngå i hovedsak og det var befriende.

    Jeg tror det må være riktig at fysisk vold generellt er enklere å velge bort. På den annen side så er kanskje menn predisponerte for ikke å takle det? (Nei, jeg har ikke problemet selv, men statistisk så tyder jo mye på det?)Forskning tyder på at patriarkalsk oppbyggede familier predisponerer for voldsbruk (Coleman & Straus 1980, Straus et al 1980). Kan man trekke konklusjonen at dette bygger på opplærte (opplevde) familiesituasjoner i barndommen? Som igjen selvsagt skyldes eksisterende kulturelle normer. Som uheldigvis trigger nettopp fysisk voldsbruk (Menn er i en slik situasjon ifølge samme forskning "kodet" til å opprettholde dominanse)

    Og er (en) løsning en flatere familiestruktur?

    Nå blir dette bare noen løse tanker fra min side.

    SvarSlett
  8. Helge: Jeg har ikke lest forskningen du viser til. Men flatere struktur høres jo ut bra ut, siden hierarkiske forutsetter underordning og lydighet.

    Mange kvinner er også voldelige, mot barn (minst like mye som menn) - og jeg kommer kanskje fortsatt til å være den eneste som kaller seg feminist, som tør si dette høyt.

    Jge synes det blir for mye psykologisering når det gjelder fysisk vold (psykisk vold er vanskeligere å håndtere, tenker jeg). Så lenge voldsutøvere stadig blir formidlet at de har et helseproblem, som trenger behandling, så blir det kanskje vanskelig å se på bruk av vold som et personlig etisk valg.

    SvarSlett
  9. Jeg tror at en av de farligste formene for vold er den som ikke ser ut som vold i det hele tatt, men som dreier seg om sjelelig maktbruk. Maktmidlene er utpressing og undergraving. Utpressingen skjer gjennom et konstant,fryktelig trykk av erstatningskrav for "den store godheten",og undergravingen gjennom en uendelighet av uberegnelig småhakking kamuflert som oppdragelse. Alt ser så vakkert ut på overflaten. Den som utsettes for slike holdninger,eier ikke noe forsvar hverken fra andre mennesker eller fra egen samvittighet.
    Men de som bruker en eller annen form for vold,er selv samtidig offer,for vi mennesker er jo ikke skapte slik.

    SvarSlett
  10. Jeg leser i Jorunn Lauvstads kommentar av 19.3.09 om den farligste formen for vold.
    Hvordan kan man tenke seg at barn former seg, når de blir utsatt for dette?
    Ihht ny lovgivning skal dette også være straffbart (psykiske overgrep), men vi vil neppe noen gang se en straffesak om dette.
    Jege tenker slik: Et barn (la oss si en liten gutt) som utsettes for psykiske overgrep, bli en dag en voksen mann som selv skal inn i et forhold. Skadene han ble pådratt som barn og ung, kan føre til at det er HAN som blir voldsmannen. "Psykopaten".

    SvarSlett
  11. Sigrun: Jeg tænker ikke, at der er nogen form for vold, der er mere skadeligt, end de andre. For, som du selv var inde på i en anden kommentar forleden, så indebærer fysiske/seksuelle overgreb også altid psykiske overgreb. Og mens fysiske sår, som oftest, heler, så gør de psykiske ikke lige sådan umiddelbart. Netop også fordi de er så usynlige for omverdenen - og ofte for den sårede selv med. Det er dem, der gør, at vi bliver låst fast i enten offerrollen, f.eks. som "psykisk syg", og/eller selv bliver voldelige overgribere.

    SvarSlett
  12. ...og selv om overgrebene "kun" er af psykisk karaktér, kan de godt forårsage en meget reel dødsangst.

    SvarSlett
  13. Sigrun29.3.09

    Der er jeg uenig med deg, Marian.

    SvarSlett
  14. Jeg er redd jeg uttrykte meg litt uklart når det gjelder synet på sjelelig makt. Jeg er helt enig med deg,Sigrun,i at de formen for vold som du ble utsatt for,er absolutt verst.Du har vanskelige følelser i deg fremdeles,mens jeg har det bra etter å ha lykkes med å sloss meg fri.
    Den ødeleggende med sjelelig makt,er at mennesker blir helt fremmede for seg selv.Det eneste de får gjøre erfaringer med, er sin evne/manglende evne, til å la seg formes og styres utenfra. Bevissthet er avhengig av erfaringer. Selvbevissthet er avhengig av erfaringer med selvet. Den som har vært utsatt for makt og ikke kan gjøre slike erfaringer, risikerer å miste seg selv. Det er frykten for at selvbevisstheten skal gå tilgrunne som er angstens årsak.
    Jeg er lei meg hvis noe av det jeg har skrevet skal føre til at noen ser på din situasjon som mindre alvorlig enn det den er.

    SvarSlett
  15. Jorunn Lauvstad: Jeg ville sette pris på om du var helt generell, eller fortalte om deg selv, og ikke trakk meg inn, når du skrev.

    SvarSlett
  16. Jeg kan bare beklage.Det var ihvertfall godt ment.

    SvarSlett
  17. Sigrun: Måske er vi uenige, fordi jeg ikke har nævnt, at jeg mener, ligheden gælder mht. følgerne. Selvfølgeligt er det en del mere voldsomt for mennesker, at blive fysisk mishandlet/-brugt i tillæg til psykisk, mens det står på. Følgerne tænker jeg dog for de mishandledes/-brugtes psykiske udvikling er de samme. Forholdt det sig anderledes, tror jeg ikke, der var så mange, der senere i livet blev stemplet med "alvorlig psykisk sygdom", uden at de har oplevet andet end emotionel svigt/emotionelle overgreb.

    Jeg må også indrømme, at jeg tænker det ikke er muligt, at måle emotionel lidelse - som alle disse fine psykologiske tests som Hamilton Rating Scale f.eks. prøver det.

    Men der, hvor vi måske alligevel er uenige er, hvor jeg ser den farligste form for vold i fornægtelsen af volden. Jf. Laing, The Politics of Experience. For det er ene og alene fordi vores samfund fornægter at volden eksisterer, at den fortsat kan eksistere. I bedste velgående. Vi vil ikke komme volden til livs, så længe vi ikke anerkender, at den eksisterer. Og det gør samfundet ikke. Hvilket er et overgreb i sig selv.

    Synes faktisk, at Herbjørg Wassmo har "fanget" det meget fint i Tora-trilogien: Der, hvor det for alvor går galt for Tora, er i det øjeblik, hvor hun mister det eneste menneske, der nogensinde har anerkendt hende fuldt ud, sin moster Rakel.

    SvarSlett
  18. Sigrun30.3.09

    Marian: Jeg mener at følgene ikke er de samme. Blant annet kan seksuelt misbrukte få spesielle problemer i forhold til seksuallivet, svangerskap og fødsel. I gjenopplevelser av traumene er også fysiske traumer mye verre enn psykiske, synes jeg.

    Dessuten kan man ikke bare se på konsekvensene for voksenlivet, men på lidelsene barnet lever i som barn. I artikkelen "Den glemte barndommen" i Psykologforeningens tidsskrift skriver barnepsykolog Magne Raundalen at barndomsforskning ofte ikke handler om barn, men om skadde og syke voksne. Det er deres helseskader man vil spare dem og samfunnet for. Den glemte barndommen er imidlertid barndommen som barn.

    SvarSlett
  19. Anonym30.3.09

    Jeg mener helt klart at seksuelt misbruk har ulike følger enn annen vold, om det er fysisk eller psykisk vold. Denne typen misbruk fører ofte (om ikke alltid) til andre vanskeligheter som voksen, eksempelvis ved barnefødsel, amming, et fungerende sexliv og ikke minst synet/følelsen av sin egen kropp.

    Jeg mener likevel at psykisk og fysisk vold ofte "går hånd i hånd". Jeg husker som barn at den voksen som utøvde fysisk vold mot meg kunne true meg i sosiale sammenhenger o.l kun ved et blikk. Jeg visste hva som ventet meg hvis jeg ikke gjorde som personen ønsket. Ofte er trusselen om fysisk vold en form for psykisk vold.

    SvarSlett
  20. Sigrun og anonym: Lidelsen som barnet lever i som barn er klart anderledes, når fysisk vold er involveret. Helt enig. Følgerne senere: som sagt, jeg selv har aldrig været udsat for fysisk vold. Jeg kan ikke lade nogen komme tæt på min krop... I perioder kunne jeg dårligt klare, at blive rørt ved overhovedet. Ikke så meget som at give nogen hånden. Det gjorde fysisk ondt. At blive set på, kunne gøre fysisk ondt. Krop og sjæl hænger sammen. Uløseligt.

    Genoplevelsen af traumerne: jeg siger bare "stemmehøring"... Og så tager man sig i, at man banker hovedet ind i en væg, river sig i håret, eller hvad man ellers kan finde på af slagsen.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post