25.2.09

Diagnonsense

NAV ydmyker brukerne, forstår vi.

Et eksempel som er lite framme i mediene kan vi lese om på nettsidene til Mental Helses Ungdom:

Vi ser gang på gang at NAV avslår søknader om støtteordninger og hjelpetiltak på bakgrunn av hvilke diagnoser brukeren har, på tross av at rådgivende lege ikke har vært involvert i forhold til avslaget.

Dette er et tegn på at NAV-systemet selv i de områder hvor NAV-reformen er innført fortsatt ikke makter å se brukernes individuelle behov, men snarere ser generelle diagnoser og tar sine avgjørelser på bakgrunn av sine fordommer om disse. Enkelte brukere med tunge diagnoser som har kommet langt med sin behandling og nærmer seg å bli frisk, har opplevd å få avslag på sine søknader fordi diagnosen de har indikerer at de er så syke at hjelpetiltakene ikke vil ha noen effekt. Andre får avslag fordi diagnosen de har regnes som kontroversiell i Norge, slik at behovet som er knyttet til å ha diagnosen underkjennes av NAV. Det er jo meningsløst. Dersom diagnosen som ble satt var annerledes, ville jo brukeren fortsatt hatt de samme behovene.

På oss virker det ikke som det her er snakk om mangelfullt regelverk innenfor offentlig forvaltning. Snarere aner vi her mulige problemer med selve forvaltningskulturen i NAV. Mental Helse Ungdom ønsker med dette å etterlyse en debatt rundt diagnosers rolle i forhold til utløsing av offentlige tjenester. Kan så generelle diagnoser som dem som benyttes innenfor psykisk helsevern benyttes til å avgjøre hva som er den individuelle brukers spesielle behov, og er det i så fall NAV som skal avgjøre om diagnosen som er satt er korrekt?

Men diagnoser vil visst Mental Helses Ungdom likevel ha! Hvorfor, skjønner ikke jeg.

En psykolog skriver nettopp om diagnosens konsekvens:

Diagnoser (også DSM IV-diagnoser) forblir sjelden en ikke-kommunisert og "privat" viten. De nedtegnes i journaler, epikriser, søknader, og andre dokumenter. Disse lagres og oppbevares over tid, og forfølger personen sålenge vedkommende befinner seg i behandlingssystemet, eller nært tilknyttede systemer ( som f. eks. trygde- og rehabiliteringssystemet), av og til også langt utover dette. I den utstrekning nye behandlere leser dokumentene og merker seg diagnosene, er konsekvensen at personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene. Selve det sosiale systemet omkring personen vil ha en tendens til å opprettholde det potensielt realitetsdefinerende (potensielt sykdomsfremkallende og sykdomvedlikeholdende) "speilet" som det diagnostiske systemet representerer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post