Psykolog og forfatter Eva Ramm har i dag en kronikk i Dagbladet, der hun blant annet skriver om diagnoser:
... å få slettet diagnosen og bli erklært frisk, er så godt som umulig. Har da psykiaterne ingen instans over seg, som man kan klage til? I praksis faktisk ikke. Og andre behandlere, som universitetsutdannete psykologer, har liten innvirkning på utøvelsen av norsk psykiatri. Særlig stiller de psykiatriske diagnosene seg hindrende i veien for muligheten til å helbrede pasienten ved hjelp av andre, ikke tablettbaserte og langt mer menneskevennlige terapiformer.
Jeg blir litt irritert på psykologene når de framstiller seg som uskyldige ofre for fæle psykiatere. Riktignok har jeg hørt psykologer fortelle at de er prisgitt legene om de jobber ved psykiatriske institusjoner, men alle psykologer gjør jo ikke det. Og psykologene har selv kjempet for å bli mer lik legene, blant annet for å få adgang til å fatte tvangsvedtak innen psykisk helsevern.
Når jeg leser artikler i Psykologforeningens tidsskrift - som slett ikke styres av psykiatere - ser jeg at psykologer faktisk er veldig opphengt i psykiatriske diagnoser.
Psykologforeningen ønsker nye betegnelser innen psykisk helsevern, der ordene psykiatri og psykiatrisk ikke skal benyttes, men at man i stedet bruker psykisk helse og psykisk.
Distriktspsykiatriske senter vil de skal hete Distriktsenter for psykisk helse (DPH), mens Psykiatrisk poliklinikk skal bli Poliklinikk for psykisk helse, osv.
Men hvorfor foreslår de ikke å bytte ut psykiatriske diagnoser med psykisk helse-diagnoser? Slike ville måtte bli en type diagnoser som i seg selv bidro til bedre psykisk helse hos pasientene. Lege Janecke Thesen sier nemlig:
Brukerne fortalte om et stigmatisert og ensomt liv i fattigdom, der herjet med dem. De fortalte om diagnosens rolle i dette. Unntaksvis mente de selv at den hadde vært til nytte - langt oftere til forbannelse... Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?
I en annonse i Psykologforeningens tidsskrift søkte jeg etter psykolog. Der skrev jeg at jeg er imot psykiatriske diagnoser, men at jeg til nød kan godta en traumerelatert diagnose. Dersom psykologer er så kritiske til psykiatriens diagnoser, burde jeg ha fått stor respons på annonsen. Selv om noen psykologer er forpliktet til å sette diagnoser, er det jo veldig mange å velge blant - så hvorfor ikke bruke diagnoser som pasienten selv finner tjenlig?
Når psykiatrien kritiseres, er det så å si alltid psykiaterne som får gjennomgå. Men så langt har ingen greid å overbevise meg om at psykologer skulle være "bedre" enn psykiatere. Årsaken til at jeg selv kun har gått i terapi hos psykologer, og ikke hos psykiater, er at psykologer ikke kan skrive ut resepter. Jeg var redd for mas om at jeg måtte begynne å spise piller.
Jeg har altså fått "ikke tablettbaserte og langt mer menneskevennlige terapiformer", som Ramm kaller det. Men diagnose har psykologen satt uansett - og uavhengig av hva jeg selv har ment.
3.1.09
11 kommentarer:
Grunnet økende mengder spamkommentarer blir kommentarene nå moderert.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Min erfaring med diagnoser, leger ,psykiatere helsetilsynet , fylkeslegen etc.er helt utrolig nedslående.Har en lege eller psykiater satt en diagnose ja da står den for evig tid. Om den diagnosen er riktig.. det er ikke så nøye,fordi legene er gitt sannheten og makten.Det er simpelten umulig å få slettet noe..vi har prøvd alt.. vi har beviser på det motsatte,men helsetilsynet i dette tilfelle er døve for våre argumentasjoner og skriftlige "beviser" mot det legen har stemplet denne pas.som. Jeg begriper ikke det vi har opplevd i Norge...Det minner meg mer om gamle østeuropa.. Jeg har en fryktelig vond erfaring med en av mine nærmeste i psykiatrien..den arogansen jeg møtte der som pårørende er ikke til å beskrive...jeg fikk heldigvis reddet min kjære ut derfra.Vi trappet bort all nevroleptikaen ,gav omsorg og trygghet hjemme..han er frisk uten en eneste pille.(det var pillene som gjorde syk) men i journalen står det alvorlig sinnslidelse,antydning om schizofreni osv. hvorfor skal det stå til evig tid...??hvor er den instansen som sier at dette skal slettes??? Hvordan kan slike overgrep overfor enkeltmennesker få bestå????Nå må de ansvarlige politikere på banen å gjøre noe med disse regimene!
SvarSletthilsen en oppgitt helsearbeider
I grund og bund tænker jeg, er problemet med psykologer detsamme som med psykiatere - eller andre "hjælpere": alt for mange ab-/"use their clients to work out their own crap". En flok "insecure, uncool, control-freak assholes", som Bruce Levine, der selv er psykolog, så træffende siger her. Eller: en flok nacissister, der glædeligt kaster sig ud i drama-trekanten, og projicerer deres egne "lig i bagagen" over på deres klientel.
SvarSlettDe hjælpende professioner har en magnetisk tiltrækningskraft for narcissister, fordi man hér så uhæmmet kan hævde sig over andre, nemlig dem der har brug for éns hjælp, og altså har det dårligere end én selv. Det bekræfter. Egoet. Området der vedrører psykiske problemer er et sandt Eldorado, siden man hér endda med god samvittighed kan holde andre fast i dette afhængighedsforhold på ubegrænset tid. Især de "alvorlige psykiske sygdomme" er jo per definition kroniske. Man risikerer ikke, at éns offer nogensinde kommer sig, og måske endda får det bedre end man selv har det. - Hvilket ville konfrontere én smerteligt, alt for smerteligt, med den egne, ubearbejdede misere. - De der gør, ja de har selvfølgeligt været "fejldiagnosticeret". Eller også skal de bare vente og se. At de tilfældigvis lige har en periode, hvor det går godt, betyder jo ikke, at "sygdommen" er kureret, vel?! Den skal nok udbryde igen, ja!
Hvis vi ikke vil risikere, at denne enestående udfoldelsesmulighed for narcissister går tabt, så må vi hellere holde fast i at diagnoser er domme for livet, og fuld recovery ikke muligt.
Diagnoserne som sådan er et udmærket redskab for at distancere sig: dem - og os. Hvor kommer vi hen, hvis vi pludseligt skal anerkende, at eksistentiel lidelse er noget almenmenneskeligt, der kan overgå alle og enhver, ikke en mystisk sygdom, der kun rammer de i forvejen genetisk defekte?? Så ville vi jo ikke længere kunne mis-/bruge de stemplede som ofre for vores projektioner, og holde den betryggende sikkerhedsafstand til vores egen menneskelig lidelse, som diagnoserne ikke uvæsentligt er med til at skabe.
(Undskyld sarkasmen. Jeg ved godt, at der også findes professionelle, der har det fornødne mod til at se sig selv i spejlet, og den fornødne respekt for andre mennesker, til virkeligt at kunne være til hjælp. Har jo selv været så ufatteligt heldig at rende ind i én af slagsen. Det er bare simpelthen så uhyggeligt at se, hvor mange "uncool assholes" der boltrer sig derude. På kriseramte menneskers bekostning. - Og hvis det gik efter mig, fandtes der allerhøjest en psyk-diagnose: PTSD)
Det er viktig å huske at det psykiatriske diagnosesystemet er deskriptivt, ikke vanligvis kausalt. Slik blir diagnosen en måte å best beskrive en psykisk situasjon på, også for å kunne vurdere hva som er best behandling i øyeblikket.
SvarSlettMan oppfyller kriterier på en diagnose i et gitt øyeblikk, man er ikke sin diagnose. Men noe av problemet ved dagens diagnosesystem er at det er "kategorisk", og i liten grad "dimensjonelt". Da blir "cut-off" i forhold til en diagnose både vanskelig og noen ganger litt for tilfeldig.
Det jobbes mye med dette i forhold til nye utgaver av diagnosesystemet, særlig i forhold til det som kalles DSM der det ventes en ny utgave. For dette er vanskelig, selv om det kanskje blir lettere når man som nå i økende omfang får biologiske korrelater. Kanskje...
Jeg har skrevet noe om dette i forhold til personlighetsdiagnoser:
http://viamag.net/hildring/?p=50
Vanskelige greier, dette
Er det ikke på tide at det blir en slutt på å diagnostisere mennesker som er i livskriser?? Norge 2009 burde vel forstå litt mer av menneskesinnet...Psykiatrien har ikke kommet en cm.lengre enn da jeg jobbet der tidlig på 70tallet desverre...det er bare opprørende og trist.
SvarSlettFrr: Etter mitt syn er diagnostikken et onde. Den er et maktmiddel, i alle fall for noen behandlere. Pasienter kan faktisk ta livet sitt etter å ha fått en stigmatiserende diagnose. Og man får ikke den behandlingen man selv ønsker.
SvarSlettfrr: Angående DSM V, så synes jeg det siger alt om dette diagnosesystem, at man overhovedet så meget som bare overvejer, at gøre udarbejdelsesprocessen til "top secret". Hvad er man bange for?? At nogen kunne mistænke, andet end videnskab står bag optagelsen (per afstemning! Ikke fordi der skulle findes medicinske tests, der kunne legitimere så meget som én eneste af diagnoserne - hverken af de nuværende eller kommende - videnskabeligt) af nye stempler i psykiaternes bibel?
SvarSlettAt man vælger at underlægge de involverede personer tavshedspligt, er i mine øjne detsamme som at tilstå, at det ved det, der driver værket, på ingen måde drejer sig om videnskabelig integritet, men derimod om penge og social kontrol. Ellers ville man vel næppe frygte fuldstændig transparens.
Mitt inntrykk er at diagnoser i hovedsak er mest nyttig for behandlere, og et onde for den som skal behandles. Man får høre at diagnoser er bare et verktøy, men dessverre ser mange behandlere seg blind på diagnosen og ser ikke mennesket bak. I mitt eget tilfelle ble jeg plutselig behandlet annerledes da jeg fikk en annen diagnose, og det til tross for at jeg fortsatt var den samme med de samme problemene.
SvarSlettÅ diagnostisere mennesker i livskriser mener jeg også det må bli slutt på. At man i større og større omfang fokuserer på det biologiske er iallfall dårlig nytt for traumatiserte.
At diagnoser blir stående der til evig tid, er skremmende. For det første er det diagnoser som viste seg å være feil. For det andre virker det som mange leger ikke kan forskjellen på fortid og nåtid. Ofte nytter det ikke å si at jeg HADDE psykiske problemer, de hører HAR psykiske problemer.
SvarSlettNå om dagen skal alt registreres. Jeg leste noe om Bjarne Håkon Hanssen som ville opprette et helsekort med alle sykdommer og diagnoser fra fødsel til død. Hvor bra er det at mine (feil)diagnoser skal bli stående der resten av livet? Og hvis jeg feilaktig fikk en diagnose som forklarte min "sykdom" utifra gener, hvor skadelig er ikke det? Jeg vil ikke at det skal stå at slike gener finnes i min familie når det faktisk ikke gjør det. Og hva med mine barn - kan de få problemer med å få forsikring hvis forsikringsselskapene får vite om dette?
Hilsen Mille (som også er "anonym" rett over dette innlegget)
Anonym/Mille: "Verktøy" - ja, det er det man kaller det på terapeutspråket. Men disse diagnosene forfølger pasienten etterpå: i journaler, epikriser, helseregistre (som IPLOS, NPR, reseptregisteret). Det fins så mange vitnesbyrd om at pasienter blir møtt på en annen måte i ulike deler av behandlingsapparatet og sosialtjenesten etter at de har fått diagnoser. Mange blir deprimerte og sinte. Ansgar Gabrielsens bok om psykiatrien er et kor av rop fra pasienter om å bli sett på som mennesker av de profesjonelle, fordi de erfarer å bli sett på som diagnoser.
SvarSlettSelv gikk jeg hos hele fire psykologer før jeg traff en psykolog som i det minste skjønte at jeg var traumatisert, og ga meg diagnose etter det.
Mille (anonym):
SvarSlett"Ofte nytter det ikke å si at jeg HADDE psykiske problemer, de hører HAR psykiske problemer."
Kjenner meg veldig igjen i dette.
PS: Ja, det er dessverre ofte slik. Jeg har sluttet å opplyse om det, men mindre det er absolutt nødvendig.
SvarSlettMille