Jeg ble så glad da kong Harald i sin nyttårstale ba folk om å slutte å snakke om "samfunnets svakeste". Jeg er nemlig drittlei denne stigmatiseringen, som kommer fra blant andre politikere, behandlere, ledere i organisasjoner, og ikke minst journalister.Eksempel: I forbindelse med TV-aksjonen i 2004 snakket man om å hjelpe "de svakeste" - samtidig som det ble hevdet at man ville stigmatisering til livs.
Finn-Erik Vinje er av en ganske annen oppfatning enn meg. Men han har sikkert heller ikke kjent på kroppen hvordan det er å "være" svak. Det har jeg.
Ta for eksempel sivilarbeideren i en frivillig, diakonal organisasjon som jeg hadde kontakt med et par år i en vanskelig periode, som en dag begynte å fortelle meg "hvordan det er på universitetet". To eller tre ganger avbrøt jeg ham med at "det vet jeg, for jeg har jo gått der selv", men han hørte ikke hva jeg sa. Jeg ga opp, men en venninne som satt og hørte på, sa etterpå at det hørtes veldig komisk ut.
Eller da jeg fikk beste karakter på en eksamen i latin (altså ved universitetet), og gledesstrålende fortalte det til teologene som var ansatt i organisasjonen. Ikke én av de fire greide å glede seg på mine vegne og gratulere meg. Skillet mellom dem og "de svake" ble antakelig litt utydelig for et øyeblikk.
Se også: "De svake"
Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0)
Din kommentar fikk meg til å tenke Sigrun. Det siste avsnittet var vel mer en bekreftelse på hvordan det er.
SvarSlettPS. Så satte jeg pris på at du respekterer Wikipedia lisensen. Takk for det.
Vennlig hilsen Jarle
http://rogelita.blogspot.com/