Asylet

Erik ringte meg en fredag kveld og spurte om jeg ville bli med på sykehuset og besøke Per.

- Du kan mer om psykiatri enn meg, så jeg ønsker at du blir med.

Per hadde blitt innlagt dagen før. Frivillig. Veldig frivillig.

Han hadde i det siste brukt alt for mye penger - mer enn han hadde - og nå hadde han en torpedo i hælene. Så da var det trygt og godt å bli innelåst på en psykiatrisk avdeling. Et asyl i ordets egentlige forstand.

Men Per hadde et hjem. Det var der Eriks bekymring lå. For Per hadde en uteligger boende hjemme hos seg - i en leilighet som for tiden liknet et kunstgalleri. Per hadde "investert i" store mengder kunst. Og det var ikke særlig hyggelig å tenke på at en fattig fremmed nå bodde der alene, med egen nøkkel. Erik hadde vært innom en dag mens Per var ute, og da hadde Uteligger'n funnet fram en stor kniv.

Per ble glad for å se oss. Etter litt tull og tøys var det tid for en alvorsprat. Først ville ikke Per høre på oss når vi sa at Uteligger'n måtte ut av leiligheten. Men til slutt lot han seg overbevise. Han syntes lite lysten på å komme hjem til ribbet leilighet.

Da var det bare å få avdelingen til å kontakte Sosial Vakttjeneste, trodde vi. Men det skulle vise seg å være umulig. Erik og jeg argumenterte med to sykepleiere, men ingen "skjønte" hvorfor vi maste sånn. Forsto liksom ikke at det var viktig at han ikke mistet det han hadde av materielle verdier. Han hadde etter tidligere manier fått streve med økonomien. I tillegg hadde han denne gangen altså en torpedo etter seg, og da måtte også den gjelden betales tilbake.

Sykepleierne kunne ikke ta noen avgjørelse, sa de. Altså ikke løfte av røret og ringe Sosial Vakttjeneste. Med alvorlig mine sa den ene av dem at hun måtte tilkalle legen som hadde bakvakt.

Doktor Smirnova hadde knute i nakken, og jeg så straks at jeg hadde møtt en overkvinne. Det hjalp ikke det aller minste at jeg minnet om verdier og prinsipper i opptrappingsplanen for psykisk helse. Det kom ikke på tale at sykehuset kontaktet Sosial Vakttjeneste, for å skaffe/låne penger til låsesmed og hjelp til å få en uteligger ut av pasientens leilighet. Sykehuset drev med medisinsk behandling. Det måtte jeg da vite.

Jeg ble fryktelig provosert - og høyrøstet. Psykiateren satte øynene i meg:

- Om du ikke forlater rommet innen to minutter, tilkaller jeg vaktene.

- Hva??? sa jeg.

- Du vil bli kastet ut fra Psykiatrisk avdeling, sa hun.

- Åh, sa jeg. Lettet.

Erik og jeg gikk ut i vinterkvelden. Vi hadde en jobb å gjøre.