I forbindelse med et seminar som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo i dag - på menneskerettighetsdagen - fikk jeg en pris: "Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern" 2008.
Juryens begrunnelse:
Historien viser at mennesker har blitt og fortsatt blir utsatt for krenkende og uverdig behandling innen det psykiske helsevern, hvor også retten til den frie ytring og grunnleggende menneskerettigheter settes til side. "Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern" har til hensikt å rette oppmerksomheten mot, og bidra til å sikre vilkårene for, den frie ytring på et bredt grunnlag innen psykisk helsevern. Prisvinneren bør ha pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. Prisen deles ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg i den forbindelse. Prisen, på kr. 10 000, ble første gang utdelt i 2002, og deles ut for syvende gang i år.
Årets prisvinner har vist et betydningsfullt engasjement i mediedebatten. Engasjementet favner vidt, og handler om mange ulike forhold innen psykisk helsearbeid som det i ytringsfrihetens navn er vesentlig å sette søkelyset på. Respekten for menneskers likeverd blir gjennomgående understreket. Dette kan eksempelvis både handle om å være bevisst det språket som benyttes om og av mennesker som strever med livene sine, men også om den urett som begåes i forhold til barn, unge og voksne under dekke av ulike former for behandling. Prisvinneren ser dagens praksis i et historisk perspektiv, og viser hvordan psykiatrien i mange tilfeller representerer en lang tradisjon av undertrykking og stigmatisering som fortsatt gjør seg gjeldende. Ved hjelp av både alvor og humor påpekes forhold som krever endring. En særlig innsats gjøres i forhold til mennesker som har vært utsatt for overgrep, og i forhold til tvangsinnleggelser og tvangsbruk.
Årets prisvinner betegner seg selv som skribent og psykisk helseaktivist. Disse betegnelsene lever hun opp til gjennom en bred produksjon av poengterte og oppdaterte tekster. Hun kjemper en kamp for menneskerettigheter for psykisk lidende, både gjennom avisartikler, tidsskrifter og sin egen blogg. I bloggen henvender hun seg for eksempel direkte til helseministeren eller til Norsk Psykologforening. Som en aktiv samfunnsdebattant står hun i bresjen for et kommende paradigmeskifte innen psykisk helsevern. Et skifte hvor helsetjenesten er bygget på likeverd, medvirkning og frivillighet.
Årets pris tildeles:
Sigrun Tømmerås
Min takketale:
Tusen takk til juryen for prisen!!! Det føles litt uvirkelig. Men jeg er veldig, veldig glad!
Men det er flere som fortjener takk.
Den jeg kanskje har aller mest å takke, er psykologen som gjennom fire lange år jobbet jevnt og trutt - til dels under høylydte protester fra meg - for å få meg til å slutte å se så negativt på tingenes tilstand her i verden. Det aller meste kunne vinkles til det positive, mente han - og det som ikke kunne, var ikke verdt å arbeide med. Traumer for eksempel. Til slutt greide han nesten å få meg til å forstumme helt og bli et ”skikkelig” offer - i alle fall var jeg redd for at jeg skulle miste troen på språket. Men det var helt sikkert godt ment. "Jeg vil at du skal få det bedre," sa psykologen. Jeg sluttet helt å skrive, for jeg mistet evnen. Jeg greide ikke å føle noe som helst lenger etter den behandlingen, og opplevde meg selv som en levende død. Så da var det vel heller ikke så rart at jeg ikke mer klarte å skrive.
Inntil jeg, tre år etter at jeg hadde hoppet av terapien, fikk se et innlegg om psykiatriens "korrekte" diagnoser i ei avis. Da BLE jeg sinna, gitt. Så sinna at jeg sendte inn et innlegg til avisa - og kom sporenstreks på trykk. Etterpå har jeg ikke klart å stoppe, men har skrevet som en gal. Siden jeg ikke har søkt hjelp for problemet, aner jeg ikke hva diagnosen er. Men det er i alle fall realisert ytringsfrihet. Heldigvis sitter det ikke noen i debattredaksjonene og diagnostiserer innsenderen. Derfor må jeg også takke tidsskrifter og aviser.
Men særlig takk til alle skrivende mennesker som får meg til å kjenne at jeg også er del av et fellesskap. Psykiatridebattanter i Aftenposten i fjor vinter. Fagfolk som skriver om barnemishandling. Bloggere som har kommentert, støttet og rost når jeg blogger. Mange av dem lar meg ta del i sine erfaringer. En psykiater og to psykologer leser bloggen min fast, så jeg er i de beste hender. Jeg har gitt beskjed om at dersom det skulle gå for vidt, så får man tvangsinnlegge bloggen min.
Takk til fagfolk og brukere som skriver tidsskriftartikler og bøker. Har du lest boka Klienten - den glemte terapeut, som kom i fjor? Den er så bra. Og egentlig er det vel litt synd at jeg sluttet hos den psykologen. For ellers kunne jeg jo ha gitt ham akkurat den boka i julegave. Og så kunne jeg etter juleferien ha spurt ham hvordan han likte presangen. Skjønt han ville kanskje bli sint? Det ble nemlig hun psykologdama jeg gikk hos. Hu blei sur da jeg kjøpte en skjønnhetskrem til henne. "Synes du jeg trenger det, da?" sa hun. Året etter kjøpte jeg konfekt. Da skinte a som ei sol.
De er ikke å lett å please, disse terapeutene. For de må alltid lete etter noe bak. Og der "finner" de mye rart.
Jeg opplevde noe som gledet meg veldig en gang før jul. Det var for to år siden. Jeg fikk et brev fra Helse- og omsorgsdepartementet, der det bl.a. sto takk for mitt "engasjement overfor de svakeste gruppene innenfor psykisk helsevern og i samfunnet generelt. Du viser, til tross for din traumatiske historie, en stor styrke og innsikt i ditt engasjement for å avdekke maktstrukturer og overgrep i Norge." Jeg ble veldig, veldig rørt.
Så flott at mine skriverier kan avdekke maktstrukturer og overgrep! Jeg skulle selvsagt gjerne hatt betalt for dette oppdraget, men etter dette kan jeg i hvert fall ikke gjøre annet enn å fortsette min virksomhet, når jeg vet at selv departementet setter pris på granskningen min.
Derfor har jeg bare fortsatt å skrive om overgrep, ikke minst mot barn. Siden jeg selv ble påført store traumer gjennom hele barndommen, vet jeg hva en barndom er som ikke fortjener betegnelsen engang. Jeg har ofte lurt på om det er mulig for utenforstående å forestille seg hvordan det er å være liten og leve i konstant redsel. Eller være litt større, ei jente i puberteten, som ikke får bestemme over kroppen sin. Den alderen er jo vanskelig nok uten at noen krenker integriteten og bluferdigheten din. I alle fall: Å være helt alene med slike erfaringer er helvete på jord. I mitt tilfelle skjedde det attpåtil med religiøs begrunnelse. Da er barnet virkelig alene i universet.
Derfor ønsker jeg at velferdsapparatet hvert minutt skal huske på at det lever mange barn under forhold som er hinsides det som kan holdes ut. I dag gjør hjelpeapparatet i stor grad en slett jobb.
I en studie som ble publisert i 2006, kommer det fram at BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) hadde registrert seksuelt misbruk i familien hos 1,6 prosent og misbruk utenfor familien hos 1,9 prosent av barna som var pasienter - men da et utvalg av barna selv ble intervjuet, fortalte 28,8 prosent av barna om seksuelle overgrep. Bare 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna som fikk behandling, hadde BUP altså identifisert med en slik bakgrunn.
Og, hold dere fast: 0,4 prosent av BUPs pasienter var registrert med fysisk vold som problem av behandlingsapparatet. Til forskerne i denne studien fortalte imidlertid 33,9 prosent av barna om slike erfaringer. Én prosent av volden mot pasientene registreres altså av BUP.
På denne måten kan vold og overgrep fortsette, også mens barn går i behandling. Og behandlingen blir feil eller mangelfull. Vi kan ikke ha det sånn.
I et intervju i Sinn & Samfunn i vår sa en psykolog som var med og startet Alternativ til vold at det politisk er full enighet om at vi må gjøre noe for å stoppe familievold. Men konsekvensene volden fører til, er glemt, sa han.
- Utdanningsinstitusjonene er konservative. På 20 år er det blitt større bevissthet i samfunnet generelt, men i utdanningen er det nesten ingen endringer. Psykologistudentene lærer like lite om vold i dag, som da jeg var student. Lærerne er teoretisk flinke, men mangler kontakt med virkeligheten, sa psykologen.
Det er det dessverre flere som gjør. Derfor har vi ingen krisesentre for barn. Stortinget nedstemte et privat forslag om krisesentre for barn i 2004. Og derfor spør ikke forskning på barnehelse blivende og nybakte foreldre om hva slags barndom de selv hadde. Vi vet at vold og seksuelle overgrep kan gå i "arv". Og at mødre er minst like voldelige mot barn som fedre. Akkurat den volden tør ikke engang feministene å snakke om.
Også lærere og førskolelærere har alt for lite om slike ting i sine utdanninger. En rapport om undervisning for framtidige barnevernspedagoger, førskolelærere og lærere, viser at 40 prosent av førskolelærerstudentene og 58 prosent av lærerstudentene ikke har fått noen undervisning om vold. 37 prosent av førskolelærerstudentene og 56 prosent av lærerstudentene har ikke har fått noen undervisning om seksuelle overgrep.
Overgrepsutsatte barn blir, akkurat som andre barn, voksne, men det kan det virke som at ganske mange glemmer. I debatten om bruk av psykiatrisk tvang nevner fagfolk sjelden at mange av pasientene deres er ofre for overgrep i barndommen. Tenk at incestutsatte får dratt ned buksa og får sprøyte i baken selv når personalet kjenner pasientens bakgrunn! Hva skal man kalle sånt? Ikke helsevern i alle fall!
I
Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr 4/2005 kunne vi lese at kvinnene ved Støttesenter mot incest-Oslo mener at ansatte i psykiatrien ikke orker å snakke om incest. Selvsagt gjelder det ikke alle. Men også en del behandlere som er spesifikt opptatt av traumer, kan ha holdninger som ikke gir rom for brukermedvirkning, ved at terapien er fastlagt på forhånd. Noen mener også at klienter som selv sier de ikke har opplevd overgrep, likevel ble misbrukt som barn. En psykolog sa til meg at hun satte som premiss at klienter hun ”så” var misbrukt, måtte innrømme dette for å kunne få lov til å fortsette i terapi hos henne.
For tiden er prioriteringer i helsevesenet et hett tema. Er det en gruppe som ikke bare ikke blir prioritert, men som regelrett usynliggjøres, så er det gruppen jeg er spesielt opptatt av. Og det til tross for at de er ofre for grov kriminalitet og samfunnet sviktet dem da de var små.
Også i de nye helseregistrene ser vi eksempel på uvilje mot å forholde seg til problematikken. Diagnoser registreres - diagnoser som stempler overgrepsofre som psykiske avvikere og tier om "avvikende" livserfaringer. Vold og seksuelt misbruk registreres nemlig ikke. Jeg har henvendt meg til helsemyndighetene uten å få noen som helst rasjonell og troverdig begrunnelse for dette valget. Det kan være svært vanskelig, har jeg erfart, å oppnå herredømmefri kommunikasjon med myndighetspersoner.
Igjen og igjen demonstreres det altså at dette dreier seg om sosialt tabuiserte traumer. Slik også traumene som helsevesenet påfører pasienter gjennom tvang og annen manglende brukermedvirkning, er. Traumer etter tvangsbruk i psykiatrien eller overgrep i terapirommet defineres i dag som sykdom hos pasienten. Selv etter voldtekt fra behandler fins det ingen støtteordning for pasienten. En undersøkelse fra begynnelsen av 1990-tallet indikerte at minst hver 20. psykolog har seksuell kontakt med en eller flere av sine klienter.
I kjente overgrepssaker kan vi oppleve at media og halve nasjonen roper på behandling for overgripere. Svært få gjør det samme for ofre for traumer. Med mindre de er såkalte tikkende bomber av hankjønn og fra en annen kultur.
I debatten om bekjempelsen av kjønnslemlestelse har vi også erfart stort engasjement i offentligheten. Det kan virke som om ”de andres” overgrep er lettere å forholde seg til, enn ”norske” overgrep. Det for meg mest slående i den debatten er at så å si ingen har brydd seg om hvordan tvungne underlivsundersøkelser kan retraumatisere mange barn som er seksuelt misbrukt. Ingen forskning kan dokumentere at det motsatte er tilfelle. Og slike undersøkelser vil knapt avdekke noen som helst tilfeller av ”vanlige” seksuelle overgrep. Selv etter genital penetrering er det ingen fysiske spor som kan indikere overgrep hos 95 prosent av misbrukte jenter.
Og så ser vi tabuiseringen av seksuelle overgrep i prostitusjonsdebatten. Utenlandske studier forteller at opp mot ni av ti prostituerte har blitt seksuelt misbrukt som barn. En norsk undersøkelse viste at ofre for seksuelle overgrep har 60 ganger så stor risiko for å prostituere seg som andre kvinner. Verken tilhengere eller motstandere av kriminalisering nevner traumebehandling når de sier at de vil hjelpe og støtte prostituerte.
Det kan være hardt å kjempe mot tabuer - og offerstigmatisering. Ikke minst når man sliter med ubearbeidet traumatisk smerte selv.
Men som ellers i livet: Ingen ting er som å få anerkjennelse, bli satt pris på!
Jeg takker så mye for ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern!
Oppdateringer:
11.12.08: Intervju på ABC Nyheter03.03.09 *knis*: I debattspalten i Sinn & Samfunn nr. 1/2009 har de trykket begynnelsen av talen min (får man en pris, så innvilges man altså spalteplass selv om man ikke har sendt inn noe debattinnlegg!), med beskjed om at resten kan leses på bloggen min "hvis ingen har tvangsinnlagt den ennå".
26.05.09: Talen trykket i Søkelyset nr. 29
26.06.09: Intervju i Tidsskrift for Sjelesorg nr. 2/2009
09.07.09: Intervju i artikkel på Klikk.no
07.08.09: Intervju hos Kreativ mamma
Innlegg
