Å drikka jól

Den rituelle øldrikkinga var en viktig del av den gamle julefeiringa. Det kunne være risikofylt å ikke brygge øl til jul.

Nå begynner vel de fleste snart å komme i førjulsstemning, vil jeg tro. Og selv om det nok er mye stress i tiden før jul, får vi trøste oss med at de hadde sitt i gamle dager også. Blant annet måtte det brygges øl.

Ølbryggingen startet normalt en uke eller to før jul, i voksende måne og flo sjø, for at man skulle få bedre og drygere øl.

I hedensk tid drakk man juleøl til ære for Frøy og andre fruktbarhetsguder, og for sine døde og hauglagte frender, som ble kalt minne.

I et kvad om Hafrsfjordslaget heter det:

Ute vil vi jól drikka
i Frøys leik.

I de eldste norske kristenrettene står det at i jula skulle man skåla "til árs ok fridar" - det vil si at man skulle skåle for:

- god årsvekst, med mye grøde på jordene og mange kalver, lam og grisunger i fjøset, og store ungekull for menneskene

- og fred og kjærlighet mellom folk.

Man feiret ikke jul, man drakk jól den gangen. Det gikk minst to slagsmål på hver liter hjemmebrygget øl – ellers var det ikke noe tess. Det at noen sovnet før slåsskampen, var et sikkert bevis på at ølet var sterkt nok.

For å unngå krangel og slåssing i heimen, ble det lyst ølfred i slutten av året; Håkon den Gode påla mann og kone å holde fred så lenge ølet varte. I Håvamål, som gir bud og påbud om skikk og bruk i middelalderen, er drikkekultur et sentralt emne. Her heter det at ”Når ølet går inn, går vettet ut, men hver som drikker, får sitt vett igjen.”

Så viktig var skikken, at den levde videre i kristen tid. Men etter kristningen skulle ikke lenger ølet betraktes som en offerdrikk. Ifølge Gulatingsloven skulle ølet signes julenatt av både husbonde og husfrue "til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred". Kristmesse – Christmas - erstattet imidlertid aldri jól i Norden. Her feirer vi jo fremdeles jul!

Strenge straffer ble ilagt selveiende bønder som nektet å brygge øl til jul. Den som unnlot å følge bryggepåbudet tre år på rad, mistet halve gården til biskopen og resten til kongen. Gjorde man ikke bot, kunne man bli landsforvist.

Det skulle brygges øl av en mengde malt som tilsvarte vekten av husbonden og husfrua. Dersom vekten av husbonden og husfrua var omtrent 160 kilo, tilsvarer dette 1000 liter øl!

Kun det beste og sterkeste ølet var godt nok for å drikka jól. Å brygge godt øl var forbundet med høy status. I de finere lag av samfunnet, ble ølet drukket av små sølvskåler. Derav utrykket skål. Og skålen, eller ølbollen, rakte man til den man ville ære med sin skål.

Øl har opp gjennom historien fungert som sosial medisin. Øl er vennedannende, og det inneholder konversasjonsmiddel. Vi senker skuldrene etter en travel hverdag og lar ølet løsne tungebåndet. Fredagspilsen har på en måte erstattet de gamle gildene og drikkelagene.

Men vi har fremdeles juleølet.

Les mer om gammel drikkekultur og ølbrygging på Tradisjoner.no.

Det nærmer seg jul!

Like sikkert som julebordet, like sikkert kommer den rituelle diskusjonen om hvordan julebord skal være. Som i Aftenposten: Er julebord hyggelig, eller for mye preget av fyll? Det er typisk at mediene føler seg forpliktet til å være moralske oppdragere, og vil informerer deg om hvordan du skal unngå fyll, utroskap, utskjelling, vold og bakrus. At du ikke må være voldelig når du skal slå deg løs én gang i året, er jeg selvsagt enig i. Men er det medienes ansvar å passe på at folk får et hyggelig julebord? Hva med arbeidsplassens eget ansvar?

Noen prøver i alle fall å gjøre grundig planlegging.

I studietiden hadde jeg en deltidsjobb på en arbeidsplass som gikk vitenskapelig til verks. Under planleggingen av julebordet hadde man tre møter bare for å diskutere hvorvidt ektefelle/samboer skulle inviteres med.

Noen mente det ville bli så kjedelig å ha med sin partner at man da garantert ville drikke så mye at man lå under bordet før midnatt. Andre derimot, var av motsatt oppfatning. Og så var det en som ville ha med en annen dame enn kona. Han syntes verden var urettferdig, særlig fordi en av hans unge kolleger bodde i et kollektiv med tre unge damer. Skulle da den siste få lov til å ha med alle tre? Ville det ikke være mer rettferdig om han gifte, middelaldrende fikk låne en av de unge kvinnene, slik at han slapp å ta med kona?

Dette ble altså diskutert på tre lange møter. Flertallet av de ansatte var akademikere, en del med doktorgrad, og alle som tok ordet, var menn. Jeg tror faktisk kvinnene følte seg litt fremmedgjort overfor hele problemstillingen. Eller kanskje satt de hver for seg og funderte på hva i all verden de skulle ha på seg.

De mannlige debattantene - eller kanskje jeg heller burde kalle dem forelesere, siden de fant fram både tavle og kritt - kom med den ene hypotesen etter den andre om hva som statistisk mest sannsynlig ville komme til å skje

a) om kona ble med,

b) om kona ikke ble med,

c) om kona ikke ble med, men man "lånte" med en annen kvinne, eller

d) om man fant et system der man kunne dele på tilgjengelige kvinner (inkludert dem som bodde i kollektiv sammen med mannlige ansatte ved bedriften).

Jeg mener det var forpliktelsen overfor ekteskapet som gikk seirende ut, muligens på grunn av kvinnenes stemme da det ble håndsopprekning. Men siden jeg ble sykmeldt i begynnelsen av desember, var jeg ikke med på julebordet.

At de fikk det hyggelig, er jeg derimot ikke i tvil om. Til og med forberedelsesmøtene var jo meget underholdende.

Nå gjorde du meg sint, Hanssen!

Klassekampen bringer i dag et intervju med deg, helseminister Bjarne Håkon Hanssen, om tvangsbruken i psykiatrien. Intervjuet er et svar til psykiater Trond Aarre, som i samme avis torsdag uttalte:

- Dette er det største medisinsketiske spørsmålet i Noreg no. 8–10.000 menneske blir kvart år låste inn for behandlingsføremål.

Jeg tror knapt mine egne øyne når jeg leser:

Han fortel at Brennpunkt-programmet i NRK sist tysdag gjorde inntrykk.

- Eg har vore klar over noko av tvangsbruken i psykiatrien. Det eg reagerte mest på i programmet, var at det vart brukt tvang overfor dei to kvinnene som stod fram. Eg hadde trudd at meir av tvangsbruken var knytt til menneske som var til fare for seg sjølv eller andre. For meg var det viktige nye opplysningar som kom fram, seier helseministeren.

Nye opplysninger?

De aller fleste tvangsinnlagte er innlagt etter behandlingskriteriet, ikke farekriteriet. Slik har det alltid vært. Dette er dokumentert blant annet i rapporter fra SINTEF Helse. Avisene har skrevet om det. Pasient- og pårørendeorganisasjoner har kommet med utspill i det offentlige rom, gjennom innlegg i aviser, møter med rikspolitikere og demonstrasjoner. Det har vært holdt seminarer og konferanser. Norsk Psykologforening har uttalt at man bør se nærmere på behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.

Hvor kunnskapsløs har den øverste ansvarlige for helsevesenet lov til å bli? Vi må da kunne forvente at en helsestatsråd benytter seg av flere kunnskapskilder enn TV!

Til forskjell fra annet helsestell handler psykiatrisk tvang altså om noe så alvorlig som frihetsberøvelse av uskyldige mennesker - og det uten at man kjenner til konsekvensene for pasientene. Forskerne Johan Håkon Bjørngaard og Trond Hatling skrev i en rapport:

- Det kan virke underlig at man gir det psykiske helsevernet institusjonell myndighet til frihetsberøvelse til det beste for pasientens bedring, uten at man har kunnskap om dette faktisk er tilfelle.

Intet oppegående menneske og mangeårig rikspolitiker ville ha lukket øynene for fakta dersom man ikke hadde ansett dem som havner i psykiatrien, for å være et slags undermennesker.

Heldigvis skjønner du noen tall, helseminister:

- Seks tvangsinnleggingar per 10.000 innbyggjarar i Helse Førde og 27 i Østfold kan ikkje forklarast med at folk i Østfold er så mykje meir psykisk sjuke enn folk i Førde.

Nemlig.

Se: Afrikansk politistat? Nei, Norge!

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Foto: Wikimedia Commons

Feminister mot barnemishandling i EU

Av Anja på bloggen Do Nothing Day fikk jeg rede på at det svenske partiet Feministiskt initiativ (FI) vil totalforby barnemishandling i hele EU.

I 12 av EUs medlemsland er det tillatt å mishandle barn. FI anser at det er på tide med et forbud. Foran EU-valget i 2009 er det 20 år siden FNs barnekonvensjon ble vedtatt. I mange EU-land har likevel en hel generasjon vokst opp uten rettslig beskyttelse. Millioner av barn får fortsatt lære at vold er oppdragelse og en måte å håndtere konflikter på.

Barnekonvensjonens artikkel 19 sier at

Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.

Man vet fra forskning at mishandlede barn oftere får angstsymptomer, problemer med misbruk og usosial atferd på sikt. Fysisk mishandling kan lede til livslange nevrobiologiske forandringer, skader på indre organer og stor funksjonssvikt, og øker risikoen for kriminalitet og uhelse og påfører dermed samfunnet store utgifter.

Av EUs 27 medlemsland har altså bare 15 et lovfestet forbud mot fysisk straff. Sju land har påtatt seg å forby det, men i Storbritannia, Malta, Belgia, Frankrike og Polen er det fullt tillatt å mishandle sine barn. Paradoksalt nok var det Polen som i 1979 tok initiativet til Barnekonvensjonen som FNs generalforsamling vedtok i 1989.

FI vil at man flytter fokus fra staters sikkerhet til individers sikkerhet.

Les hele artikkelen til FI her.

Følgende 23 land i verden har lovforbud mot vold mot barn:
Østerrike (1989); Bulgaria (2000); Costa Rica (2008); Kroatia (1998); Kypos (1994); Danmark (1997); Finnland (1983); Tyskland (2000); Hellas (2006); Ungarn (2004); Island (2003); Israel (2000); Latvia (1998); Nederland (2007); New Zealand (2007); Norge* (1987); Portugal (2007); Romania (2004); Spania (2007); Sverige (1979); Ukraina (2003); Uruguay (2007); Venezuela (2007).

Forbud avsagt i høyesterett, men ennå ikke kommet inn i lovverket: Italia (1996); Nepal (2005).

3,2 prosent av verdens barn har lovbeskyttelse mot vold.

Kilde: End All Corporal Punishment

*Om fysisk avstraffelse i Norge
Barn skriver til Barneombudet

Foto av Gudrun Schyman:
Jesper Malmsten© Schyman.se