Halloween ikke noe for oss

Har nordmenn lært å feire Halloween, tro?

For åtte år siden kunne de det i alle fall ikke.

Antropologen:
- Jeg tror ikke nordmenn makter å innføre nye skikker som innebærer at man kan gi slipp på den tradisjonelle kontrollen. Det fører til overdrivelser, og alt blir bare kaos. Det tar lang tid før en ny skikk ritualiseres slik at kaos normaliseres. Nordmenn behersker julebordets overdrivelser og kaos, men alt nytt er problematisk.

Politiavdelingssjefen:
- Jeg er bekymret for en holdning som tillater ungdom å slå seg løs bak masker.

Kilde: Aftenposten år 2000.
Foto: RcktManIL/Flickr

Enda mer registrering og overvåkning

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell vil ha et register som blant annet kartlegger elevers livssyn og seksuelle legning, forteller VG.

- Registeret vil innebære at detaljerte – og til dels også sensitive – opplysninger om hele den oppvoksende befolkningen blir lagret på individnivå i uoverskuelig framtid, skriver Datatilsynet i høringsuttalelsen.

Overfor Dagbladet hevder statssekretær i kunnskapsdepartementet Lisbet Rugtvedt at Datatilsynet har misforstått det med seksuell legning. For de har ikke engang tatt stilling til hvilke konkrete personopplysninger som skal med i registeret, sier hun.

Men register vil de ha.

Senere forklarer Rugtvedt enda mer. Nå overfor VG.

Høyres Bernt Høie advarer.

Følg saken her.

Se også Bjørns post

Diagnose som legitimering

Straff versus utilregnelighet har - dessverre - blitt et aktuelt tema, som blant annet Dagbladet skriver om. Dette gjelder farlige personer.

Men jeg antar det også fins en del småkjeltringer som bruker diagnosen bevisst for å "få noe positivt ut av den". I alle fall har jeg møtt to slike.


På toget

Jeg sitter på toget, i en vogn for passasjerer med månedskort. Ved siden av meg sitter en mann. Han virker medisinert av psykofarmaka. Konduktøren kommer.

Konduktøren: Det er kontroll. Får jeg se månedskortet?
Mannen: Nei, jeg har ikke månedskort.
Konduktøren: Da blir det bot.
Mannen: Jeg kan ikke betale. Du skjønner, jeg er schizofren, jeg.

Konduktøren blir redd. Han går videre. Mannen ler og forteller meg at diagnosen pleier å hjelpe ham i slike situasjoner.


På uterestaurant

Erik, en venn: Nei, se der. Det er Per. Hei, Per! Kom hit, da vel! Sigrun og jeg sitter her og koser oss. Ja, du kjenner vel Sigrun?
Per: Ja, vi har møttes noen ganger. Faktisk hos deg, Erik.
Jeg: Hei, Per! Hvordan har du det? Det ser ut som du bærer tungt. Den ryggsekken din var jammen full.
Per: Ja, jeg kommer rett fra Rimi her borte. Har handlet inn pils. Uten å betale en øre.
Jeg: Hva?
Per: Du vet jo at jeg er gal, ikke sant?
Jeg: Du har fortalt meg hvilken diagnose du har fått, ja. Bipolar, var det ikke det?
Per: Jo, det stemmer. Og derfor kan jeg handle gratis. De tre første gangene ringte Rimi politiet. Men da politiet fant ut at jeg var så gal, skjønte de at de ikke kunne straffe meg. Og Rimi har forstått det også. Så jeg kan handle uten å betale.
Erik: Du kan da ikke gjøre det!
Per: Jo, som sagt: Det er slik det fungerer. Forresten, kan ikke dere to komme og besøke meg en dag? Så tar vi oss en fest.
Erik: Jo, det kan vi vel.

Hos Per

Jeg: Så fint gulvteppe du har, Per. Det kan ikke ha vært billig.
Per: Det kostet meg ingen verdens ting.
Jeg: En presang?
Per: Nei, jeg fant det utenfor en flyttebil i forrige uke.
Erik: Stjal du det?
Per: Ja, når de var så dumme at de hadde det liggende på fortauet, så fortjente de ikke bedre.
Jeg: Jeg er sjokkert over umoralen din, Per.
Per: Du kan jo bare prøve å anmelde meg. Politiet vil likevel ikke gjøre noe. Jeg skal si deg en ting: Jeg har hatt så mye trøbbel på grunn av den diagnosen, med både psykiatrien og folks fordommer, at nå går jeg inn for å få noe positivt ut av den.

Nå er jeg motstander av bruk av diagnoser. Men spørsmålet mitt i denne sammenheng blir: Burde ikke etikk- og verdispørsmål ha en naturlig plass i terapirommet?

Jeg mener det.

Blogger om bivirkninger

I Norge er det kun helsepersonell som kan rapportere bivirkninger av legemidler. Både Bivirkningsnemda og Legemiddelverket har gått inn for pasientrapportering, men Helse- og omsorgsdepartementet sitter på gjerdet.

Helsepersonell har lav rapporteringsfrekvens av bivirkninger på legemidler for hiv, ADHD og røykeavvenning, samt p-piller, psykofarmaka og vaksiner. Legemiddelverket tror at flere bivirkninger vil fanges opp dersom pasienter som selv bruker disse legemidlene, får en mulighet til å si ifra.

Det tror jeg også. Det hadde vært supert! Jeg har faktisk opplevd at legen min ikke ville høre på meg da jeg fortalte om alvorlige bivirkninger.

Men i mangel på rapporteringssystemer om bivirkninger av legemidler, lager pasienter blogger på nettet, skriver Sykepleien.

- Her utveksler de erfaringer, særlig for legemidler som er kjøpt på nettet, som slankemidler og potensfremmende midler.

I følge Legemiddelverket diskuteres også bivirkninger av legemidler som "lykkepillene" Prozac, Fontex, røykesluttpillen Zyban og kvisemedisinen Roaccutan.

Så flott at Legemiddelverket leser blogger. Da får de jo vite om bivirkningene likevel!

Min erfaring er også at leger ikke er så flinke til å informere pasienten om bivirkninger, selv om jeg ville følt meg mye tryggere da.

Godt at "blogger på nettet" fins.

Ad majorem Dei gloriam

Vatikanet ønsker psykologiske tester for å hindre at normale homofile og ustyrlige heterofile blir prester. Kandidater med seksuelle tilbøyeligheter som kirken ikke setter pris på, skal lukes ut før de begynner på prestestudiet, skriver Dagbladet.

Jeg antar scientologikirken har noen utdaterte tester liggende, som de sikkert kan få billig.

Men jeg skjønner egentlig ikke dette helt, jeg. For siden katolske prester skal leve i sølibat, bør de vel også testes for vanlig heterofil legning? Om ingen prester skal bli forstyrret i sin gjerning, synes jeg man kun bør godta kandidater uten kjønnsdrift. Herregud, jeg vet jo hvordan mannfolk med heterofil legning er.

Det verste er imidlertid at disse prestekandidatene ikke skal testes for pedofili. Særlig siden Vatikanet vil hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep, ifølge VG. Antakelig skyldes det at den katolske kirke er veldig konservativ og derfor pleier å ta bare ett lite skritt om gangen. Og overgrep mot barn er jo mest tabubelagt.

Vi får vel smøre oss med tålmodighet så lenge, og vente på et tredje vatikankonsil før tiden er moden til å få luket ut de pedofile prestene.

Om underlivsundersøkelser av jenter

Stortingsrepresentant for SV Inga Marte Thorkildsen deltok i en debatt om underlivsundersøkelser av barn i Her og nå på P1 i dag. Hun argumenterte for at slike undersøkelser vil fjerne tabuer blant helsepersonell. Psykolog Thore Langfeldt var også med. Han sa at det er helt vanvittig å bruke sårbare barn for å endre kultur.

I sin argumentasjon om at slike undersøkelser ikke er krenkende, viste Thorkildsen til en undersøkelse på 5-6-åringer i Trondheim, der det er to barneleger som er for underlivsundersøkelser. Men forskningen på disse barna, som ikke hadde vært utsatt for seksuelt misbruk, gir ingen grunn til å generalisere om at obligatoriske underlivsundersøkelser ikke vil være traumatisk for mange barn.

Undersøkelsen i Trondheim var helt frivillig, der også barna ga sitt samtykke. Kun 10 prosent av familiene samtykket, og totalt gjennomførte omlag fem prosent av de inviterte barna undersøkelsen. Forskerne uttalte selv at man skal være forsiktig med å generalisere resultatene.

Inga Marte Thorkildsen vil at foreldre som nekter å la barna sine bli undersøkt, skal bli meldt til barnevernet. Partikollega og lege Olav Gunnar Ballo blir en av dem. Thorkildsen tenker seg at undersøkelsen kan skje på fireårskontrollen. Men både seksuelle overgrep - som for øvrig svært sjelden kan avdekkes ved slike undersøkelser - og kjønnslemlestelse kan skje helt opp i voksen alder. Seksuelle overgrep med inntrengning begås dessuten sjelden mot så små barn.

Klassekampen skrev i fjor sommer om Seine-Saint-Denis, en fattig forstad til Paris, der barn har blitt underlivsundersøkt fram til de var seks år. I år 2000 ble det gjennomført en kontroll av 500 jenter i dette distriktet. Ingen omskjæringer ble påvist. Flere faktorer kan ha bidratt til den dramatiske endringen, ifølge Sosial- og helsedirektoratets rapport Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse.

De som praktiserer kjønnslemlestelse, kan for eksempel ha valgt å flytte til et annet distrikt. Bortsett fra dette ene lokale initiativet, finnes det ingen systematiske undersøkelser av barns kjønnsorganer i Frankrike tilsvarende den foreslåtte kliniske observasjonen av jenters genitalia i Norge. Barn i Frankrike gjennomgår vanlige helseundersøkelser og oppfølging på helsestasjonene etter samme mønster som hos oss.

Lege Emmanuelle Piet, som er sentral i arbeidet, kunne fortelle til Klassekampen at praksisen har blitt endret etter at barna begynte å bli undersøkt. Mange familier sluttet først å gjøre det før jentene var seks år, men gjorde det i stedet når de var på ferie. Lærerne på barneskolen kunne imidlertid merke på jenta om hun var blitt omskåret i ferien, fordi hun ikke lenger var den samme. Dette har ført til at mange familier har begynt å ta jentene ut av skolen etter at de er ferdig med barneskolen.

- Vi vet at mange jenter har blitt tatt ut av skolen og sendt til hjemlandet når de er 12 år. Der blir de giftet bort og lemlestet, før de blir sendt tilbake når de er gravide, sa legen.

- Ikke får de bukt med omskjæring, men nå får ikke de jentene som er utsatt for det fullføre sin skolegang heller, skrev en norsk jordmor i et innlegg i Klassekampen.

TILLEGG 31. okt.: Aftenpostens lederartikkel:
Ved å gjøre undersøkelsen obligatorisk endres også forholdet mellom helsevesen og befolkning i en svært betenkelig retning. I Norge skal helsepersonell tilby tjenester, ikke ha kontrollfunksjoner på vegne av staten. Og hva er neste skritt hvis noen nekter å møte til undersøkelse? Politianmeldelse?

1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling

Helbredelse

Brennpunkt-dokumentaren om psykiatri i går gjorde åpenbart et sterkt inntrykk på mange seere. Ikke bare ble det telefonstorm mot foreningen Mental Helse. Nei, til og med politiet - som jo har pleid å hjelpe psykiatrien når ulykkelige sjeler blir tvangsinnlagt - har nå endelig skjønt alvoret.

I dag leser vi om mannen som gikk amok i Oslo sentrum, og nå mener politiet at det er psykiatrien som står bak ugjerningen.

- Tror psykiatrien har vært involvert, skriver Dagbladet.

Videre:

- Politiet mener mye tyder på at mannen har vært i kontakt med psykiatrien tidligere.

Politiadvokat Gulnes forklarer:

- Adferden hans i går kveld kombinert med tidligere forhold gir oss en mistanke om at psykiatrien har vært involvert i dette.

Men så klarer jeg ikke helt å følge politiadvokaten:

- Derfor ble han også innlagt direkte på psykiatrisk etter pågripelsen.

De jobber antakelig etter samme prinsipp, både homeopatene, psykiatrien og politiet:

Similia similibus curentur. Likt helbreder likt.

Til Hege og Kristina

Hege og Kristina,

dere er utrolig tøffe!

Se også: "Tvang i psykiatrien" - Et norsk dokumentarprogram

Foto: t_a_i_s/Flickr

Intervju før kveldens Brennpunkt

Det har vore ein lang og smertefull prosess for å komma fram til at eg må fortelja at dette har hendt meg. Lenge visste ikkje ein gong gode venner kva eg hadde vore ute for, og når eg først begynte å snakka om det, ville folk knapt tru at helsevesenet kan gå fram slik.

Men eg har skjønt at nett det at det er så mykje skam og stigma knytt til tvangsbruken innafor psykisk helsevern, gjer at overgrepa blir haldne innafor lukka rom, og dermed kan dei halda fram.

Dette sier en kvinne som er med i kveldens Brennpunkt, og som intervjues i Klassekampen i dag.

Etter programmet er det nettmøte.

Fra Brennpunkts hjemmeside:
Psykiatri-tvang kalles frivillig
- Sykehuset tok feil
Mørketall i psykiatrien

Se også Hildrings post

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Menneskerettigheter og psykiatrisk tvang

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at alminnelige menneskerettigheter skal gjelde også for mennesker med nedsatt funksjonsevne. 129 land, deriblant Norge, pluss EU har undertegnet konvensjonen, og 34 land har ratifisert den. Ratifisering betyr at man påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser. Undertegning innebærer en forpliktelse til ikke å handle i strid med konvensjonens formål og at man tar sikte på å ratifisere den på et senere tidspunkt.

Stortinget skal ta stilling til ratifisering av denne konvensjonen våren 2010.

Ett sentralt spørsmål er om bruk av tvang innen psykisk helsevern er forenelig med konvensjonen. Dette er det ulike meninger om, skriver dagens Klassekampen. Helse- og omsorgsdepartementet har ikke gitt et endelig svar på hva som må til før konvensjonen kan ratifiseres. Venstres Gunvald Ludvigsen mener tvangsbruken må reduseres radikalt, og sier det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig å ha en hjemmel for tvangsbruk knyttet til diagnoser. Han mener særlovgivningen innen psykisk helsevern må bort.

Amerikanske Tina Minkowitz var nylig i Norge. Hun er advokat, menneskerettighetsaktivist og overlevende fra psykiatrien, og representerer World Network of Users and Survivors of Psychiatry (WNUSP). Hun beskriver FN-konvensjonen som et paradigmeskifte når det gjelder rettigheter for mennesker med psykososiale handikap, og mener konvensjonen vil få stor betydning også for brukere og overlevende fra psykiatrien.

Minkowitz påpeker at noe av det viktigste ved denne konvensjonen er at den slår fast at alle har rett til å bestemme over eget liv.

- Det vil si at ingen kan umyndiggjøres på grunn av redusert funksjonsevne, enten det gjelder fysisk eller psykososial funksjon. Det krever at man fjerner lover som tillater å umyndiggjøre folk, sier hun til Klassekampen.

Konvensjonen krever at de som er pasienter, selv får ta stilling til hvilken behandling de skal ha.

Tina Minkowitz forteller at i noen tilfeller vil tvungen bruk av elektrosjokk eller medisinering kunne defineres som tortur. En rapport fra FNs torturgransker Manfred Nowak omtaler blant annet irreversibel medisinsk behandling uten samtykke som tortur, og som mennesker med redusert funksjonsevne kan bli utsatt for.

OPPDATERING: Konferanse i regi av World Network of Users and Survivors of Psychiatry.

Se også: Nytt om tvang i helsevesenet

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

SV-representanter er fullstendig kunnskapsløse

Klassekampen melder lørdag at SV vil innføre obligatoriske underlivsundersøkelser av alle norske barn.

Partiet påstår at de skal hjelpe seksuelt krenkede barn gjennom å tvinge dem til underlivsundersøkelser. Det er ikke mulig å ta mer feil!

SV (med unntak av Ballo og et par til) kan ikke ha lest forskning siden Bjugn-sakens tid.

Så kunnskapsløse politikere er regelrett helsefarlige. Jeg skriver om det her.

OPPDATERING
26. okt.: Skoler vil ikke ha undervisning om incest
1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling

Om ny barnevernlov - og åpen adopsjon

I går leste jeg en post hos Hildring om omfattende endringer i barnevernloven. Ett av forslagene - som er det jeg umiddelbart stilte meg litt kritisk til - er økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak.

I kommentarfeltet skrev jeg at adopsjons"spøkelset" vil kunne skremme foreldre fra å søke hjelp hos barnevernet:

Vi som har barn, kan jo bare prøve å forestille oss hvor skremmende den muligheten er! Jeg kunne ønske meg en oppmykning av adopsjonspraksisen, slik at ikke all kontakt nødvendigvis ble brutt ved alle tilfeller av adopsjon.

Samtidig har jeg synes at "det biologiske prinsipp" har vært alt for mye vektlagt i barnevernet til nå. Som en leder ved en barnevernsinstitusjon sa til meg: Dette prinsippet, som ikke er vitenskapelig begrunnet, men et politisk vedtatt, styrende prinsipp for barnevernet om at det er til barnets beste å vokse opp med sine biologiske foreldre, lever nærmest sitt eget liv.

Jeg opplevde da Laila Dåvøy var barnestatsråd, at hun i alt for stor grad så barnet som en "naturlig" del av familien, og ikke reflekterte nok over at barn og foreldre slett ikke alltid har sammenfallende interesser. Men nå vet vi jo også at pendler har det med å svinge. Og nye ytterligheter bør man være obs! på.

Så jeg har ønsket meg noe tredje, blant annet fordi jeg vil at antallet aborter blir redusert og fordi jeg er opptatt av problematikken psykiske lidelser. Omsider vil myndighetene styrke rettsstillingen til barn av foreldre med psykiske lidelser (samt rusmiddelavhengighet og alvorlig somatisk sykdom eller skade). Dette er jeg svært glad for, men nettopp derfor er jeg også ekstra redd for at mange vil kunne miste all kontakt med sine barn. Mange har så lite ellers i livet, og å bli fratatt barnet sitt er en av de verste tingene folk kan oppleve. Jeg er også forundret over at ingen av pasientorganisasjonene er blant høringsinstansene.

(Foreldre som begår overgrep mot sine barn eller på annen måte kan påføre dem skade, holder jeg utenfor dette spørsmålet.)

I dag oppdaget jeg til min glede at det finnes et begrep for det jeg har ønsket meg: Åpen adopsjon. Det er altså begrepet som eksisterer, ikke noen lov eller praksis. Petter Johannessen Grødem skriver i spesialoppgaven Tvangsadopsjon. En gjennomgang av regelverk og rettspraksis:

En interessant diskusjon er hvorvidt det bør være adgang til såkalt ”åpen adopsjon”. I dette ligger en rett til samvær for biologiske foreldre også etter en gjennomført adopsjon. Dette vil etter min mening være med på å gjøre valget noe enklere i konkrete saker der fortsatt samvær er ønskelig.

Grødem var ikke enig med Barne- og familiedepartementet, som i St.meld. nr.40 (2001-2002) konkluderte med at det var for mange betenkeligheter forbundet ved åpen adopsjon til at de ville gå inn for en slik løsning. Faren for flere adopsjonssaker var én av departementets innvendinger. Når barneminister Anniken Huitfeldt nå ønsker flere adopsjoner, skulle denne falle bort.

En annen innvending i den stortingsmeldingen var at kombinasjonen av adopsjon og samværsrett kan oppleves konfliktskapende og opprivende for barnet dersom partene er uenige om ordningen. Men her kunne barnevernet forsatt ha en rolle som mellominstans, også etter adopsjon. Det ble også vist til forskning som har konkludert med at barn som blir adoptert, klarer seg bedre enn barn som har varig fosterhjemsstatus. Samtidig er adopsjon mot foreldrenes vilje et svært inngripende tiltak, og jeg vil tro det gjør en stor forskjell for foreldre om de får treffe barnet to ganger i året, eller aldri.

Forskeren Lena Renate Lauritsen har arbeidet med dette spørsmålet. Hun konkluderte riktignok med å avvise det, men under en god del tvil. Hun sier:

Dersom en åpnet for muligheten å kunne gi samvær etter en adopsjon, ville dette kunne minske motstanden mot adopsjon noe. De biologiske foreldrene ville få større interesse i å kjempe for samvær og kontakt, istedenfor i å kjempe mot adopsjonen som sådan. Dette ville også gi foreldrene en mulighet til å godta og gi uttrykk for at det beste for barnet er å bli adoptert av fosterforeldrene, uten at de dermed samtidig frasier seg all rett til å ha noe kontakt med barnet.

Dette ville medføre at fordelene for barnet ved en adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske foreldre.

I det nye lovforslaget som nå er sendt ut på høring, er ikke spørsmålet om åpen adopsjon overhodet drøftet. Det eneste som står der, er at "departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt".

Jeg mener debatten om åpen adopsjon må tas i forbindelse med høringen. Ellers blir det både umulig og meningsløst å ta stilling til forslaget om økt bruk av adopsjon.

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Det nærmer seg jul!

Herregud, det er bare to måneder til jul! Snart er ikke bare julebordsesongen over oss; det vil også den årlige rituelle diskusjonen om julebord være.

I fjor spurte Aftenposten: Er julebord hyggelig, eller for mye preget av fyll? Typisk at mediene føler seg forpliktet til å være moralske oppdragere, og vil informerer deg om hvordan du skal unngå fyll, utroskap, utskjelling, vold og bakrus.

At du ikke må være voldelig når du skal slå deg løs én gang i året, er jeg selvsagt enig i. Men er det medienes ansvar å passe på at folk får et hyggelig julebord? Hva med arbeidsplassens eget ansvar? Noen prøver i alle fall å gjøre det grundig.

I studietiden hadde jeg en deltidsjobb på en arbeidsplass som gikk vitenskapelig til verks. Under planleggingen av julebordet hadde man, så vidt jeg husker, hele tre møter bare for å diskutere hvorvidt ektefelle/samboer skulle inviteres med.

Noen mente det ville bli så kjedelig å ha med sin partner, at man da garantert ville drikke så mye at man lå under bordet før midnatt. Andre, derimot, var av motsatt oppfatning. Og så var det en som ville ha med en annen dame enn kona. Han syntes verden var urettferdig, særlig fordi en av hans unge kolleger bodde i et kollektiv med tre unge damer. Skulle da den siste få lov til å ha med alle tre? Ville det ikke være mer rettferdig om han gifte, middelaldrende fikk låne en av de unge kvinnene, slik at han slapp å ta med kona?

Dette ble altså diskutert på tre lange møter. Flertallet av de ansatte var akademikere, en del med doktorgrad, og alle som tok ordet, var menn. Jeg tror faktisk kvinnene følte seg litt fremmedgjort overfor hele problemstillingen. Eller kanskje satt de hver for seg og funderte på hva i all verden de skulle ha på seg.

De mannlige debattantene - eller kanskje jeg heller burde kalle dem forelesere, siden de fant fram både tavle og kritt - kom med den ene hypotesen etter den andre om hva som statistisk mest sannsynlig ville komme til å skje

a) om kona ble med,

b) om kona ikke ble med,

c) om kona ikke ble med, men man "lånte" med en annen kvinne, og

d) om man fant et system der man kunne dele på tilgjengelige kvinner (inkludert dem som bodde i kollektiv sammen med mannlige ansatte ved bedriften).

Jeg mener det var forpliktelsen overfor ekteskapet som gikk seirende ut, muligens på grunn av kvinnenes stemme da det ble håndsopprekning. Men siden jeg ble sykmeldt i begynnelsen av desember, var jeg ikke med på julebordet.

At de fikk det hyggelig, er jeg derimot ikke i tvil om. Til og med forberedelsesmøtene var jo meget underholdende. Og om, mot formodning, julebordet ble en fiasko, så hadde man i alle fall fått mye moro mens man planla det.

Tortur som politisk rituale

Fangene på Guantánamo utsettes for ulike former for tortur – fra ”vanntortur” til søvndeprivasjon, innestenging i små bur, psykisk fornedring, samt det at man aldri vet når man slipper ut.

Hvor mange av dem er terrorister?

- I henhold til Pentagons egne tall fra 2005 er åtte prosent av fangene mistenkt for å ha deltatt i terrorhandlinger, mens 55 prosent med sikkerhet ikke har hatt noe med terrorhandlinger å gjøre, sier Mattias Gardell, professor i religionshistorie ved Uppsala Universitet.

Men hvis det er slik – hvordan havnet de der i første omgang?

- Igjen viser Pentagons egne statistikker at bare fem prosent av dem er tatt av amerikanske styrker. Hele 95 prosent av fangene på Guantánamo er tatt av dusørjegere. Fangene blir tatt av ”frilansere” som selger dem til amerikanerne. Den yngste fangen på Guantánamo var 13, den eldste 78.

- Det blir for enkelt å si at makten torturerer for å spre skrekk og handlingslammelse. Når man torturerer en person man vet ikke besitter viktige hemmeligheter, blir offeret en arena hvor et politisk rituale utspiller seg – torturofferets kropp blir et landskap hvor den overlegne staten risser inn sin makt, sier Gardell.

Da blir det et selvstendig poeng at dette ritualet spiller seg ut i full offentlighet: Som i inkvisisjonens høytid, da kjetterne fikk rullet tarmene sine opp på tromler til folkelig forlystelse.

Mattias Gardell har skrevet boka Tortyrens återkomst. Omtalt på Skepsis blog.

Les intervju med ham i Universitetsavisa.

Om psykologers profesjonalitet

Norsk Psykologforening

Nedenfor er kopi av en mail som jeg i dag fikk fra en psykolog, NN, som jeg aldri før har hørt om. Han tilbyr tjenester jeg aldri har bedt om. Ut fra e-post adressen min som han har sendt den til, ser det ut til han har funnet den på min blogg. Jeg blogger om overgrep og psykisk helse, både på en egen blogg og på en blogg sammen med mange andre.

Jeg lurer på om Norsk Psykologforening synes det er greit at et medlem tilbyr videokurs m.m. til vilt fremmede på denne måten. Hvis ikke, håper jeg dere kan gi deres medlemmer beskjed om det. Selv synes jeg det virker svært uprofesjonelt.

Det er mange dypt fortvilte mennesker der ute, og et DVD-kurs er antakelig ikke det rette for mange. Kanskje vil det også være feil å inngi folk falske forhåpninger. Siden mange med psykiske lidelser også har det trangt økonomisk, ville det være tragisk om de skulle bruke pengene sine på et unyttig CD-rom kurs, bare fordi det er "anbefalt" av en psykologspesialist.

Personlig synes jeg slett ikke det var greit å få dette "tilbudet". Bli kvitt dine traumer på 1-2-3 liksom. Et seriøst traumetilbud ville jeg derimot ha kunnet takke ja til.

Dette virker bare fryktelig useriøst av en fagperson.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Overgrepsoffer

Mailen:

SLETT!
Hvis du er så lykkelig som du tror det er mulig å bli...
Hvis du tror du aldri vil få psykiske problemer
Hvis du tror ingen av dine kjære vil få psykiske problemer
Hvis parforholdet ditt er så godt som det kan bli...
Hvis du kan studere og lære ting så godt at du aldri glemmer det du har lært
Hvis du ikke kjenner noen som sliter...
Slett denne eposten med en gang!
Hvis du derimot er klar over at 1 av 4 får depresjon som trengerbehandling..
1 av 5 sliter med angst... at halvparten av alle langvarige parforhold blir oppløst og at hvert tiende barn sliter med ADHD eller atferdsvansker, så les videre.
Du får dette tilbudet bare en gang.(du trenger IKKE å be meg stryke deg fra lista. Denne eposten går ut bare en gang)
Klikk på denne linken får å se en video om akkurat dette. http://www.psykolog/... eller http://video.google.com/videoplay... (lavere kvalitet)

Svar på denne eposten eller send en epost til ... @online.no dersom du er interessert i å lære mer.
De første 50 får første måned gratis.
På grunn av at det er DVD kvalitet video kan det hendejeg må sette en begrensing på hvor mange som får abonnere.

HVORFOR?
Du lurer kanskje på hvorfor du får dette tilbudet. Det er fordi jeg regner med at du er et menneske, og da vet jeg at du har behov for å kunne mestre din egen hjerne og kropp slik at du ikke får psykiske problemer. Du er sikkert enig i at det er bra at alle får en utdannelse,
Men det er en ting vi ikke lærer på skolen:
Hvordan kontrollere hjerne og kropp når problemer kommer. Da hjelper det ikke å kunne å legge sammen brøker eller hvordan man skal analysere en setning.
Da må man kunne noe om hvordan hjernen og kroppen fungerer og hvilke praktiske teknikker som kan hjelpe.

ET TILBUD DU IKKE BØR LA GÅ FRA DEG
Det er nettopp det jeg håper å gjøre med denne eposten.
Du kan få abonnere på videoer om hvordan du kan
-Hjelpe deg selv og dine kjære til å bli lykkeligere og
-hva du kan gjøre selv med psykiske problemer
- 5 dager i uka, i DVD kvalitet som du skal få hjelp til å Brenne på DVD
Videoene kommer opp på dataen din på samme måten som youtube, men med mye bedre kvalitet og i full skjerm.

KJENNER DU NOEN?
Hvis du mener at du ikke har behov for dette, så kjenner du sikkert "noen som sliter" eller som er interessert i å bli enda lykkeligere, mer harmonisk og klare å lære bedre. Send denne eposten videre til dem.

BASERT PÅ FORSKNING
Det du vil lære er hva forskning har vist virker. (Jeg er klinisk psykolog og har jobbet 12 år i forskning under National Institute of Health i USA, i tilegg til 18 år i privatpraksis)
-Praktiske teknikker for å komme ut av depresjon/nedstemthet
-Praktiske teknikker for å bekjempe angst, bekymringer og nervøsitet
-Hva du skal gjøre for å bli lykkeligere (Dette høres reklame-aktig ut, Men det finnes teknikker som forskningen har vist gjør folk lykkeligere)
-Hva du trenger å gjøre for å lære bedre, huske bedre og like å studere.(ypperlig for barn fra 10 års alderen og studenter)
-Hva du skal gjøre med utbrenthet.
-Hva du kan gjøre med tvangsanker og tvangshandlinger. (OCD)
-Hvordan hjelpe barn og voksne med ADHD uten å bruke (eller i tillegg til) medisiner.
-Hva som er den beste psykologiske behandlingen av psykoser (hører stemmer etc.) og
Personlighetsforstyrrelser (folk som alltid kommer i problemer med andre)
-Hva du kan gjøre for å bli kvitt mareritt.
-Hva du kan gjøre med vonde minner om f. eks overgrep eller mobbing.
-Hva du kan gjøre for å få et bedre parforhold og super sex.
-Hva kan du gjøre med spiseforstyrrelser
-Hva hjelper for folk som drikker for mye eller ruser seg
-Hvordan få mer viljestyrke til å slanke seg eller slutte å røyke
-De som abonnerer får anledning til å stille spørsmål som vil bli besvart i form av videoer.

UETISK?
Alt dette er det forsket på, og det er tragisk at så få vet om det. Som psykolog synes jeg det er uetisk at jeg skal sitte med denne kunnskapenog ikke dele den med så mange som mulig. Derfor får du denne eposten.
Send den videre til så mange du kan! Alle du kjenner har bruk for dette!

ENDELIG
Så her er tilbudet:
-5 minutts videoer alle virkedager
-1 avslapnings mp3 (minst 30 minutter) annenhver uke. Kan brennes lett på CD.-kun kr 98,- pr måned på avtalegiro. Det er ikke mer enn de fleste betaler i gebyr på bank kortet sitt!
-Spesialtilbud for kommuner og institusjoner: Alle videoer til alle ansatte for kr 500,- pr mnd.
Kommuner og institusjoner får også melde på pasienter til reduserte priser.
-mulighet til å få tilsendt DVD med alle videoene (ca 3 timer) for kr 100 pr DVD.
-Ypperlig til å gi bort til venner eller brukere som ikke bruker internett
Abonnement gir rett til å stille spørsmål som vil blibesvart felles med en video

Oppsummering:
Abonnement for å få daglig DVD kvalitet videoer medkonkrete teknikker fra kognitiv terapi og andre effektive terapiformer (5 minutter , 5 dager i uka) kr 98,- pr mnd. Dette tilsvarer 2 DVDer med terapi pr måned.Tillatelse til å brenne ubegrenset antall DVD er av dette og distribuere til andre er inkludert i abonnementet!
Mulighet til å kjøpe ferdig brente DVDer til kr 100,- pr stk
Betaling smertefritt på avtalegiro

Tenk om alle i Norge viste hvordan de selv skulle komme seg ut av depresjon, hvordan de kan trene bort angst og panikk, hva de må gjøre for å holde kjærligheten varm, hva man skal gjøre med traumatiske minner som kommer opp og hva de skulle gjøre hvis de begynte å høre stemmer? Det er min store drøm at vi en gang vil lære disse tingene på skolen. Når vi vet at ca 1 av 3 kommer til å få psykiske problemer og at annethvert parforhold (minst) bryter sammen, så er det helt merkelig at vi ikke lærer psykologiske selvhjelpsteknikker på skolen. Men det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, så jeg har bestemt meg for å gjøre noe med dette. Alle kan lære disse teknikkene, men det må skje gradvis, ellers blir det for overveldende. Derfor har jeg laget 5 minutters daglige video snutter som hver presenterer et psykologisk prinsipp eller teknikk. Og for at man ikke skal kunne si: i morgen skal jeg.. så kommer disse daglig.

For at jeg skal ha råd til å bruke tid på å lage dette, tar jeg litt betalt for det. Det du får helt gratis, vil du ofte ikke sette så stor pris på som det du må betale litt for. (Bare se utrykket "sette pris på") Så jeg har satt en pris på dette: kr 98,- pr måned på avtalegiro. Da vil du hver dag få tilsendt en link til en video som du kan lagre på datamaskinen og senere brenne på DVD (eller kjøpe ferdigbrent for kr 100). Hver uke får du en avslapnings/motivasjons cd som du kan laste ned, lytte på og senere brenne (eller kjøpe ferdigbrent for kr 100). Mange synes sikkert det høres vanskelig ut å brenne en CD eller DVD, men det er ikke vanskeligere enn å surfe på nettet. Alle som abonnerer vil få gratis veiledning via e-post eller telefon for å brenne videoer eller CD er. Det er såre enkelt. De som vil få dem tilsendt og som er abonnenter skal selvsagt få det også. De av dere som er behandlere, kan laste ned videoer om de forskjellige teknikkene for pasienter slik at de kan bruke dem. Alle abonnenter får rett til å lage så mange kopier av disse DVD ene som de orker og gi dem til pasienter/venner/familie. Dette høres sikkert litt dumsnilt ut fra min side, men et viktigste for meg er at så mange som mulig får lindring fra sine psykologiske problemer. Dere kan også få dem til å betale dere litt for DVDene, slik at de setter mer pris på dem.

Jeg gir de 2 første dagene gratis så dere kan se video kvaliteten og hvordan det er lagt opp.
De første 50 som melder seg på får hele første måned gratis. Det kan hende det blir kapasitetsproblemer etter hvert siden dette er høykvaltets video, så muligens jeg må sette et tak på hvor mange som får abonnere. Jeg kommer til å ta opp temaer som er aktuelle for folk flest, men spesielt relevante for behandlere og andre i hjelpeapparatet.

Av temaene kan nevnes:
Effektive behandlings metoder for følgende problem
Fobier: inkludert flyskrekk, høydeskrekk, sykdomsangst, heisfobi, dyrefobier, insektfobi panikk angst, sosial angst, generalisert angst, tvangstanker, tvangshandlinger.
Depresjon, dystymi (lett, kronisk depresjon) bipolar lidelse, parproblemer, seksuelle problemer, spiseforstyrrelser, selvskading, rus, røyking, traumer, psykotiske tanker og opplevelser, ADHD hos barn og voksne, barn med atferdsvansker,

I tillegg til dette kommer alt det positive:
-Studieteknikker som gjør læring lett,
-Hva kan vi gjøre for å bli lykkeligere?
-Hvordan få kontroll over tankene.
-Hvordan sove bedre,
-Hvordan mestre stress,
-Hvordan klare å motiver seg for trimming, slanking, røykeslutt etc.
-Hvordan få de kjærlige følelsene tilbake,
-Hvordan utvikle kreativitet
-Hvordan bli mer organisert
-Hvordan du skal klare å snakke i forsamlinger
-Hvordan bli mer organisert
-Hvordan få et bedre selvbilde
De som abonnerer vil også få mulighet til å komme med spørsmål og foreslå nye tema. Aktuelle psykologiske temaer i nyhetene vil også bli kommentert.

Vennlig hilsen
NN

OPPDATERING 24.10.:
I dag har jeg fått en mail fra Norsk Psykologforening:

Til Sigrun Tømmerås!
Vi takker for din henvendelse og vi kan forstå at du reagerer på dette. NN er blitt klaget på til vårt Fagetiske råd og hans virksomhet vil bli vurdert i forhold til våre fagetiske retningslinjer. I denne situasjonen syns vi ikke det er riktig at foreningen uttaler seg om saken.
Vennlig hilsen
Tove Beate Pedersen
Seniorrådgiver
Norsk Psykologforening

Enda en glipp

Flere glipper:

Ifølge Dagbladet og VG har ikke Josef Fritzls psykiater greid å passe på den psykiatriske rapporten, slik at flere østerrikske medier har greid å få fatt i den. Jeg antar Frau Doktor har fått en klekkelig sum for dette.

Nok en glipp

Dessverre har det skjedd en glipp.

En mann ble nemlig arrestert på Gardermoen for en sak han hadde sonet ferdig ett og et halvt år tidligere. Det er liten tvil om at et sviktende datasystem er årsaken til den urettmessige arrestasjonen, ifølge Dagbladet.

Nå kan jo en glipp ha så mange årsaker. En av dem er at foreldrene dine var lite oppfinnsomme da de skulle velge navn til deg. I posten Risker ved overvåking, hentet fra et svensk nettsted, leser vi:

I USA har det redan börjat figurera rapporter i pressen om människor som har ett namn som liknar en känd terrorists namn. Dessa helt vanliga människor utsätts under flera timmar för vad de själva upplever som trakasserier varje gång de ska flyga, med ingående förhör, kränkande kroppsgenomgångar, beslagtaget pass och liknande.

Ja, det er ganske dumt å ha et navn som likner på andre navn. Selv har jeg bare opplevd å bli kalt Sigrid, Signe og Reidun, og aldri blitt tatt for å være terrorist.

Men at dette kan få alvorlige følger på flere måter, så vi i forbindelse med skandalen i Sofienbergparken i fjor sommer. Samme kveld som Ali Farah ble etterlatt i parken, uttalte nemlig en vaktleder ved Legevakten til Dagbladet:

Vi har en tidligere historie på ham som tilsier at vi skal være forsiktig med ham.

I tillegg til at navnet ble forbyttet med en annen pasients, gikk altså Legevakten ut i mediene med opplysninger om en (antatt) pasient, og brøt taushetsplikten.

Se også:
Lagrer info om vriene pasienter
- Men du er jo misbruker
Advarer mot pasientregister

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

En fri kvinne

Performancekunstneren Kate Pendry kritiserer feminister for å være motstandere av pornokritikk.

Ja, kampen for "feministisk porno" er også jeg lei av. Mange kvinner må jo i sin hverdag nettopp kjempe for et liv uten porno. Det er nok ikke i få hjem at far i huset okkuperer stuas TV for å se grisefilmer, og lar grisebladene ligge og flyte der resten av familien også bor.

Og så kan jeg ikke la være å komme inn på konsekvenser av overgrep mot barn - delvis fordi dette er en problematikk mange feminister synes å gi faen i, uten at jeg vet om det har sammenheng med at også mange kvinner har incestuøse forhold til barn. I alle fall: For kvinner med slike erfaringer kan porno regelrett virke retraumatiserende, både indirekte på grunn av pornoens "menneskesyn", og direkte ved at noen vil bli minnet på egne erfaringer av å ha blitt presset til å se porno av overgriperen, som ville være mest mulig "forberedt" til overgrepet. Disse kvinnene vil neppe få et bedre seksualliv i et samfunn med enda mer porno. Men det er kanskje ikke dem feministene tenker på når de snakker om seksuell frigjøring?

Jeg syntes det var særdeles nedslående å lese i bladet Bulletine fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning for to år siden at Nettverk for forskning om seksualisert vold ikke lenger skulle være tilknyttet senteret, og derfor kunne bli nedlagt, samtidig som bladet hadde et stort oppslag om "pornoens verdi for kvinner".

Men ok, i spesielle tilfeller kan porno ha en frigjørende effekt. En strategi for arbeiderklassens jenter er å la pornokjøpere få smake sin egen medisin. Jeg syntes det var kjekt å høre om faren til en tenåringsjente som var fast leser av et manneblad, og som fikk seg et realt sjokk den dagen han fikk se sin egen datter posere. Først ble han rasende på henne, men så - til datterens store glede - sluttet han helt å kjøpe bladet.

Et nytt tilskudd innen pornosjangeren informerte Hjorthen oss om i går: svensk strikkeporno. Det ble debatt hos söta bror om denne nye pornoen - selv om det er oss svenskene pleier å beskylde for å være puritanske. Man får en debatt rundt selve bruken av ordet “fitte”, forteller Hjorthen.

Ja, man gjør vel det. De siste årene har jo "retten" til å føre griseprat vært en av feminismens kampsaker også her til lands. Delikate middelklassejenter har måttet gå på kurs for å lære seg å si "fitte".

Jeg skjønner meg ikke på dette, jeg.

Men den enkleste måten må jo uansett være å bare skifte miljø for en periode, der ord som "fitte" allerede inngår i jenters daglige vokabular? Jeg som selv ikke har en delikat-diskré middelklassebakgrunn, har jo måttet anstrenge meg for å lære "de andres" språk ved å oppholde meg blant dem.

Den gangen for mange år siden da jeg politianmeldte overgrep derimot, da hadde jeg ikke annet språk enn tabuord til å beskrive enkelte ting med. I dag overkvinnes jeg av skamrøde bare ved tanken på hva jeg skrev i anmeldelsen jeg leverte til politiet. Men politimenn er heldigvis garvede folk, så jeg ble møtt på en all-right måte.

Og så kan jeg jo trøste meg med at jeg, ifølge feministisk tankegang, var en særdeles fri kvinne.

Les om strikke"porno" i Dagbladet.

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!

Det handler om klasse

Fra dagens Klassekampen:

Å stelle utslitte føtter og arbeide fram en velstelt, feminin hand som kan vises fram i styrerommene, er et kroppsarbeid som krever faglig kompetanse og forståelse for intimitetens grenser og utfordringer.

Den sunne, friske og attraktive kroppen er ikke bare et tegn på en klasses privilegier. Den er et produkt av at det finnes en hel hær av hjelpere som modellerer den hvite middelklassekroppen og som kreerer en klassebetinget femininitet og maskulinitet som kan aksepteres i internasjonal ledelse. Lise Widding Isaksen

Nationen hadde for eksempel i går en sak basert på et oppslag i Brønnøysunds Avis om sauebøndene Brit Graven og Bjørn Strøm. I vår slapp ekteparet ut 230 lam på fjellbeite i Tettingsdalen i Velfjord. Nå har de gjort opp status etter sommeren: 85 lam er borte. Mesteparten er sannsynligvis tatt av jerv. Poenget er at denne typen historier om hvordan folk konkret rammes av rovdyr i liten grad er en integrert del av den rikspolitiske debatten om rovdyrpolitikken. Hvis for eksempel ulv hadde vaket rundt barnehagene i Nordre Aker i Oslo, hadde det blitt et ramaskrik, og det med rette. Men folk i Bygde-Norge føler ikke at det samme skjer når de er redde for sine barn. Bjørgulv Braanen

Oppfordring til brukerorganisasjoner innen psykisk helse

Innlegg på Temablogg for psykisk helse.

Mens jeg sitter og ser på den nye tvangsloven - som vil få følger for mange med psykiske lidelser, samt deres pårørende - får jeg lyst til å si noe til brukerorganisasjonene innen psykisk helse: Skolér medlemmene i forvaltnings-, helse- og velferdsjuss!

Jeg tror dette er noe av det aller viktigste en brukerorganisasjon kan gjøre for sine medlemmer. Mye av samhandlingen med både helsevesenet og det øvrige hjelpeapparatet handler nemlig om juss.

Ikke minst gjør den problematiske samhandlingen det. Det er ikke godt nok om brukerrepresentanter kan litt juss. Brukermedvirkning skal skje også på individnivå, og det er alltid individer som påvirkes av beslutningstakeres vedtak.

Hvordan klage, og hvordan vite om jeg kan klage, når jeg ikke vet hvilke rettigheter jeg har som bruker, pasient eller klient, eller som pårørende?

Hvilke plikter har jeg?

Hvilken betydning har menneskerettighetene i min sak?

Advokathjelp er det ikke alle forunt å få - selv om man i noen tilfeller har krav på gratis advokatbistand. Mange som sliter psykisk, sliter også med trang økonomi. Retten til fri retthjelp ser vi nå begrenses mer og mer. I tillegg er det en ressurs å ha kunnskapen inne i sitt eget hode, eller at man i alle fall vet hvor den er å finne, og hva man skal lete etter. Og ikke minst hvordan det juridiske språket skal forstås. For eksempel er det stor forskjell på om det i lovtekster står kan, bør eller skal.

Jeg husker da jeg for en del år siden opplevde et meget spesielt og grovt tilfelle av taushetspliktsbrudd, som involverte både meg og en annen person. Da jeg ringte Helse- og sosialombudet for å få tips, viste det seg at advokaten der vektla en annen lovtekst enn det jeg gjorde, slik at hun ikke kunne se at dette formelt sett var et taushetspliktsbrudd. Men siden jeg nettopp hadde lært noe som var relevant for min sak, var jeg overbevist om at paragrafen jeg vektla veide tyngre enn “hennes”, og jeg ga meg ikke.

Jeg hadde rett. Juss handler jo blant annet om å veie ulike lovtekster opp mot hverandre.

Da jeg jobbet ved en støtte- og krisetelefon hvor det ringte inn mennesker som slet psykisk, opplevde jeg at mange ikke ante noe som helst om selv de mest grunnleggende rettighetene de hadde. Bare det å få vite at de hadde rett til innsyn i dokumenter, som journal, og at de hadde rett til å klage, hørtes noen ganger ut som den “lykkepillen” innringeren trengte.

Jeg tror en del ting ville kunne flyte litt lettere for folk som ellers sliter nok, hvis de følte seg litt mer hjemme i jussen. Og når flere kan noe, ville det også bli lettere å forsøke å hjelpe hverandre.

Jussen får stadig større betydning i samfunnet. De mektige har alltid gode advokater ved sin side, mens de som lever mer utsatte liv og kanskje trenger det mest, i stor grad blir overlatt til seg selv eller tilfeldighetenes spill. Det er ikke bra. Få ting er så viktig som å føle at man har en viss kontroll over egen tilværelse, og at man forstår hvorfor ting blir som de blir. Jussen kan i en del vanskelige situasjoner være til stor hjelp.

Derfor, kjære brukerorganisasjoner: Prioritér deres arbeid for medlemmene ved å satse på juss-kurs!

Hull i hodet

Trepanasjon er et inngrep i skallen for å komme til ved sykelige forhold (man tror er) i hjernen.

Å bore hull i kraniet for å skaffe avløp for onde ånder har vært utført av naturfolk, som ulike indianerstammer, helt fra steinalderen. Trepanasjon praktiseres fortsatt blant noen afrikanske stammer.

Det er svært lite som støtter opp om at trepanasjon i førhistorisk tid har blitt benyttet til noe annet enn som en del av ritualer eller i en magisk-religiøs sammenheng. Personer med epilepsi og hodepine kunne nok bli trepanert, men dette var helst for å slippe ut de onde åndene man trodde forårsaket sykdommen.

I vår hadde Aftenposten en artikkel om middelalderens behandling av psykiske lidelser ved å bore hull i skallen. Man trodde at de sinnssyke hadde en stein inne i hodet som forårsaket galskap. Det var såkalte bartskjærere som opererte.

Moderne psykiatri har som kjent også vært ganske fantasifull i valg av behandlingsmetoder. Lobotomiens oppfinner ble belønnet med Nobelprisen i medisin.

Norsk lobotomihistorie var helt slutt i 1974. Men i de senere år har noen nordmenn reist til utlandet for psykokirurgiske inngrep. Sverige er i dag det eneste landet i Norden som gjennomfører psykokirurgi. Mange anser slike inngrep som svært betenkelig.

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Nytt om tvang i helsevesenet

Hos Hildring kan vi lese om en spesiell endring i helselovgivningen, pasientrettighetslovens kapittel 4A .

- Det er ganske enkelt oppsiktsvekkende at en slik lov kan vedtas uten noen form for offentlig debatt. Noe tilsvarende kunne etter mitt syn ikke ha skjedd i noe annet land i Europa, sier jurist og menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune til Dagens Medisin.

Hun mener det er på tide med en skikkelig debatt om holdninger og menneskesyn i helse- og omsorgssektoren.

- Kanskje vil noen flere forstå at samfunnet vårt beveger seg i en farlig retning - når stadig flere utfordrende situasjoner møtes med å tillate helse- og omsorgsarbeidere å bruke tvang og makt i jobben sin, sier hun.

Lovendringen medfører bruk av tvang i helsevesenet utenfor psykiatrien. Den nye bestemmelsen kommer til anvendelse ved helsehjelp for somatiske sykdommer hos personer med psykiske lidelser, eldre/demente, utviklingshemmede og personer med hodeskader.

- Loven gjelder pasienter som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelp.
- Loven omfatter hele kommunehelsetjenesten, herunder pleie og omsorg, i tillegg til tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
- Loven gjelder som hovedregel alle former for helsehjelp, med unntak av undersøkelse og behandling av psykiske lidelser, hvor psykisk helsevernloven anvendes.

Det er helsepersonellet selv, altså den som vedtar tvangen, som skal avgjøre om pasienten har "samtykkekompetanse".

Dessverre fins det mange misforståelser blant helsepersonell knyttet til pasienters samtykkekompetanse, leser vi i Tidsskrift for Den norske legeforening. Noen tror at "manglende samtykkekompetanse" betyr at pasienten ikke følger legens råd, noen at pasienten er tvangsinnlagt eller dement, noen at samtykkekompetanse gjelder for alle beslutninger, og noen at mangel på samtykkekompetanse er permanent.

Det bør undersøkes om vurdering av samtykkekompetanse er tilstrekkelig vektlagt i grunn- og videreutdanningen til leger og annet helsepersonell i Norge, og hvordan vurderinger av samtykkekompetanse foregår i den norske helsetjenesten, er derfor rådet i artikkelen i Legeforeningens tidsskrift.

Dette høres ikke særlig betryggende ut når vi ser på lovendringen. Heller ikke at den nye loven gir alle typer helsepersonell hjemmel til å fatte vedtak om tvang:

Ambulansearbeider
Apotektekniker
Audiograf
Bioingeniør
Ergoterapeut
Farmasøyt
Fotterapeut
Fysioterapeut
Helsesekretær
Hjelpepleier
Jordmor
Kiropraktor
Klinisk ernæringsfysiolog
Lege
Omsorgsarbeider
Optiker
Ortopediingeniør
Ortoptist
Perfusjonist
Provisorfarmasøyt
Psykolog
Radiograf
Reseptarfarmasøyt
Sykepleier
Tannhelsesekretær
Tannlege
Tannpleier
Tanntekniker
Vernepleier

Hva slags forutsetninger har for eksempel ambulansearbeidere, legesekretærer, omsorgsarbeidere og fotterapeuter? Helsedirektoratet har laget et en-times internettkurs der de kan lære om den nye loven.

Alt fra tvungen narkose og inngrep i kroppen, til beltelegging og medisiner rørt inn i syltetøyet skal tillates mot pasientens vilje når han eller hun ikke anses å ha samtykkekompetanse.

Kontrollen er "stikkprøver".

Loven trer i kraft fra nyttår.

Se også:

Ot.prp. nr. 64 (2005-2006)

Er en pasient per definisjon ressurssvak?

Også publisert på Temablogg for psykisk helse.

Trivelige Trøndelag

Jeg er redd bloggen Utgangssåret formidler en liten misforståelse om Trøndelag, som jeg må prøve å få ryddet opp i. Bloggleseren kan nemlig komme til å tro at rødsprit er en kjent del av det trønderske kjøkken. Å de stæmme slættj itj de, sjø!

I Trøndelag - kor mainn enjtn e relljøs ejller ejt fæstmennesj - drekk mainn ajltervin ejller karsk.

Så son e de, sjø.

Og karsk tar ikke livet av folk med mindre man setter til livs enorme mengder. Ja, selv bar hjemmebrent går ned på høykant uten at trøndere blir syke.

Sjø.

Men den har likevel sin pris, den trønderske drikkekulturen. Bare gå inn på Wikipedia og søk på Trøndelag, og klikk deretter på lenken Kultur. Kultur i Trøndelag, det er Trøndelag Teater, Slaget på Stiklestad, trøndersodd, og hjemmebrenning og karsk. Ifølge Wikipedia. Er det rart at folk er fordomsfulle?

I mange år som trønder i hovedstaden har jeg iherdig forsøkt å overtale mine medsøstre her sørpå om at Stiftsstaden er vel verdt et besøk. Men det er ikke lett å få dem plassert på Dovrebanen - med unntak av ei vi hadde utdrikningslag for - for det svirrer litt av noen rykter om Trondheim. Jeg har selvsagt prøvd å lokke både med Nidarosdomen og med Stjørdal, som er det eneste stedet i Norge hvor du kan se bønder i rulletrapp. Men nei, du, de har helt hengt seg opp i ryktet om at de barske trondhjæmmere er umulig å kysse fordi de har anlagt noen enorme barter. Og det ryktes altså at de fleste av disse bebartede herrer driver med hjemmebrenning på fritiden og serverer damene karsk til aperitiff.

Fer to år sea ga æ fakktisk opp, sjø. Så no får reiselivsnæringa klar sæ sjøl.

Og det var ikke på grunn av dialekten - som jo kan virke nærmest uforståelig for enkelte. Jeg husker enstavelsesordene til min bergenske eksmann da han skulle konversere i en trøndersk konfirmasjon, der det ble snakket om at ting var flurijn og krøbelt. Men her sør i hovedstaden er trøndersk et effektivt våpen mot idioter, for de kan ikke svare en, siden ingen skjønner hva som blir sagt.

Koffor æ ga opp? Jo, ukulturen ijnntok staden, sjø.

Selv med 25 000 tilreisende på den vidgjetne fikserimessen som har vært holdt i Trondheim nesten 50 ganger, fant man for to år siden på å forsøple byen. Messedirektøren for Nor-Fishing syntes stripping var et passende innslag på en fiskerimesse, og kunne ikke skjønne at dette ville gi Trondheim et (enda) dårlig(ere) rykte.

Jeg mener en by som Trondheim (jeg aner altså ikke hvor mange prospektkort med solskinn over Ravnkloa jeg har delt ut til venninner og venninners venninner de siste ti årene) burde ha vist seg moralsk fast i fisken, og ikke tillatt en slik mannssjåvinistisk forsøpling.

Griskailla, sjø!

Men trur du'tj sælveste kången dro dit likevæl, hainn! Uten hu Sånnja.

Æ skjønne gått at hu nækta å vårrå me'n, ja.

Hu Sånnja ha mang sia, hu. Å de bur helljt sekkert ein femminist å i hu Sånnja.

Sjø.

Ravnkloa-foto: Andreas Solberg/Flickr

Er somaliske menn så spesielle?

Aftenposten skriver onsdag om barn som på 1950-tallet ble utsatt for stadige overgrep på et sanatorium for tuberkulosesyke barn i Oslo. Anslagsvis 2600 barn bodde på dette barnesanatoriet fra 1909 til 1970. Historiker og tidligere sanatoriepasient Dag Skogheim mener det dreier seg om overgrep mot mange, på flere sanatorier. Han har dokumentert sanatorielivet gjennom forskning og bøker.

De tidligere barna har vært redd for ikke å bli trodd. Verken de som sto bak driften, Oslo Sanitetsforening, eller myndighetene har brydd seg. Som Kjersti Ericsson skrev i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening: Det er i stor grad de rammede selv som har måttet ta kampen mot overgrep ved institusjoner, i ettertid.

Strukturelt, religiøst og kulturelt betingede overgrep mot barn i vår nære fortid skjedde ikke bare på lukkede institusjoner. Lovverket vårt godkjente at foreldre mishandlet ungene sine helt til 1972, selv om det var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette er en kjensgjerning myndighetene ikke tør å ta i engang. Vi hørte ikke ett trøstende eller beklagende ord fra justisministeren da den dødssyke Trond Kirkvaags historie ble kjent i fjor høst.

Barneombud Reidar Hjermann hadde sist søndag et innlegg i Aftenposten om vold mot barn i minoritetsmiljøer, der han viser til en NOVA-undersøkelse om at minoritetsbarn er utsatt for markant mer vold enn andre barn. Hensynet til barna må veie tyngre enn at voksne, somaliske menn føler seg stemplet, sier han.

Volden mot barn i minoritetsmiljøer må bekjempes. Men faktum er at mødre utsetter barn for like mye vold som fedre, uavhengig av etnisitet. NOVA-undersøkelsen viser at til sammen fire prosent av ungdom med mødre født i Norge eller et annet nordisk land oppga at mor hadde utsatt dem for grov vold minst én gang i løpet av oppveksten. Tilsvarende tall for ungdom med mødre født i et vestlig land var tre ganger høyere (12 prosent) og for ungdom med mødre fra et ikke-vestlig land vel fire ganger høyere (17 prosent).

Majoritetssamfunnet bør også se på kjensgjerninger og gå i seg selv:
- Norske myndigheter godtok familievold mot barn i tiden før vi fikk innvandring til Norge.
- Overgrep mot barn ved institusjoner ble oversett av myndighetene. Det synes som at problematikken ikke får nok oppmerksomhet i dag heller, selv om "bare" et lite mindretall barn nå utsettes for overgrep i barnevernet.
- Kvinners overgrep mot barn blir fortsatt oversett.

Kanskje en smule mindre selvforherligelse, og mer selverkjennelse, hos det offentlige ville føre til at somaliske menn slapp å gå i forsvar fordi de følte seg så stigmatisert?

Se også: Krisesentre for barn!

Normalisering av overgrep

I aprilutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening hadde barnepsykolog Magne Raundalen en kronikk med overskriften "Når vi alminneliggjør det uakseptable", der han blant annet tok for seg Tor Erling Staffs beskrivelse av seksuelle overgrep mot barn som "peanuts". Raundalen lurer på hvorfor mediene alltid gir Staff kjempeoppslag.

Hans verste hypotese er at det fins en gruppe pedofilvennlige journalister, siden faglitteraturen forteller at alminneliggjøring av overgrep er et prosjekt hos pedofile. Hans mer vennligsinnede hypotese er at Staff har vært alene om et slikt prosjekt, og at det derfor er en permanent nyhet.

Poenget hos Raundalen er at han vil advare mot at en alminneliggjøring av det uakseptable kan svekke kontrollen som skal hemme skadelig atferd, sosialt og i familien.

Psykologen tar opp seksuelle overgrep, rus og vold i familien i sin kronikk. Han viser til en NOVA-rapport om vold og overgrep mot barn som kom i fjor og som han sier først og fremst forteller at nasjonen Norge har sluttet å slå - selv om media hevder at minst 100 000 barn lever med vold i familien. Over 80 prosent av de spurte 19-åringene hadde aldri blitt slått av sine foreldre. To prosent hadde blitt slått ti ganger eller mer. Omregnet til tall blir dette 22 000 barn.

- For meg er det tallet uhyggelig nok! sier Magne Raundalen.

Men stemmer tallet for dagens barn?

Etter utspillene fra Tor Erling Staff, Carl I. Hagen og Aslam Ahsan om overgrep og vold mot barn fulgte jeg med på en rekke nettdebatter og blogger, og jeg ble skremt over hvor mange som forsvarte vold og bagatelliserte eller bortforklarte seksuelle overgrep mot barn. Det samme ble jeg av en meningsmåling om vold som Dagbladet presenterte i 2006, som viste at kun 55 prosent av de spurte var uenig i en kjennelse fra Høyesterett om at såkalt klapsing av barn er tillatt som oppdragelse. I Sverige har en undersøkelse vist at mildere vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte, etnisk svenske familier nå er økende.

En meget liten andel unge rapporterte om incest i NOVAs undersøkelse. Og Raundalen påpeker at det fins svakheter ved undersøkelsen. Den ene gjelder problemet med hukommelse fra de første leveår.

En studie som kan være relevant i forbindelse med incest er Linda Meyer Williams' fra 1994, der 38 prosent av unge voksne kvinner utsatt for seksuelle overgrep som barn ikke rapporterte tidligere dokumentert misbruk da de ble intervjuet. Følgende to forhold kjennetegnet den gruppen som hadde glemt overgrepene: De var yngre da overgrepene skjedde, og overgriper var en slektning eller en nærstående person.

Den andre svakheten Raundalen trekker fram er at vi må anta at de som går i siste klasse i videregående, som NOVAs 19-årige informanter, har hatt en bedre oppvekst enn de som har droppet ut av skolen. Vi vet at omlag tre av ti unge ikke fullfører videregående.

Magne Raundalen er videre kritisk til medieoppslagene om feriefyll blant norske foreldre. Han skriver at vi i flere år ved inngangen til fellesferien har fått oppslag i alle medier om at vi har en foreldregenerasjon som drikker seg dritings i ferien. Dette kan umulig stemme med det vi ellers erfarer blant småbarnsforeldre, sier han.

Barnepsykologen hevder vi aldri har hatt en mer barnefokusert og kunnskapsorientert foreldregenerasjon enn dagens. Han mener vi har en journalistikk som sverter foreldre, og spør: Må vi sverte alle for å komme fram til dem som trenger det mest?

En annen som har problematisert tall om norsk barndom, er Jan Arild Snoen i Minerva. Han mener at omfanget av et problem er viktig, for problemer som angår en marginal gruppe, må møtes med andre tiltak enn dersom problemet angår hvert fjerde eller femte barn.

Dette er sikkert riktig, men jeg synes det er viktig å presisere at vold og andre belastninger i barndommen som oftest ikke kommer for en dag mens barna er små.

En av synderne er ifølge Snoen Redd Barna. Ja, det fins nok miljøer som arbeider med overgrep mot barn som kan være interessert i å slå i bordet med høye tall.

Da jeg var bruker ved et senter for kvinner som hadde opplevd overgrep i barndommen, fikk jeg vel et inntrykk av at det var litt gjevt med høye overgrepstall. Det er nok flere grunner til dette:
- Det kan gi en slags trøst og opplevelse av fellesskap å vite at "vi er mange".
- De rammede slipper smerten ved å oppleve et avviksstempel på sin egen familie dersom overgrep er vanlig.
- Sentre og organisasjoner ønsker å legitimere sin virksomhet og dermed få bevilgninger.
- Man ønsker å synliggjøre et samfunnsproblem, og alle vet at sjokktall "gjør seg" i mediene.

Men som Magne Raundalen sier: Det er fortellingen - ikke tallene - som vekker empati.

Se også dette og dette fra Sverige.

Underskriftskampanje: Redde små

Også publisert på Temablogg for psykisk helse.

22.08.09: Bergens Tidende

Henrik Lunde om jomfruhinneoperasjon

Jeg vil gjerne anbefale Henrik Lundes kommentar En hinne til besvær på ABC Nyheter.

- Det beste det offentlige kan gjøre er å gi alle rett til jomfruhinneoperasjon. Gjøre det viden kjent på mange språk at dette er en smal sak å få utført i Norge i dag. Da vil alle forstokka menn forstå at de aldri kan vite om sin kommende kones tidligere seksualliv, og det vil bli en effektiv pådriver til en høyst påkrevet holdningsendring, skriver han.

Flere artikler av Henrik Lunde, som er informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, fins her.

Se også: Debatt i Legeforeningens tidsskrift.

Løssluppenhet i kirken

Jeg sitter og leser dagens nyheter, og begynner å skjønne at det er lenge siden jeg har vært i kirken:

Biskop Laila Riksaasen Dahl tar et oppgjør med rusbruken i Den norske kirke.

Så jeg tror jeg får begynne å gå dit igjen.

I det minste for å trene til jeg blir gammel.

For takke meg til kirken framfor alternativet:

Vidar Lønn-Arnesen!

Det skjedde dessverre en glipp

Sånt skal ikke skje, men...

Britene har mistet en ekstern harddisk med sensitiv informasjon om over 100.000 soldater.

I tillegg er persondata om over 600.000 mulige rekrutter sporløst borte. De fire siste årene har nærmere 700 av forsvarets laptoper forsvunnet, sammen med 26 minnepinner med hemmeligstemplet innhold.

Kunnskap om vold bør bli obligatorisk

Bergens Tidende forteller i dag at det etableres en videreutdanning for psykologer, pedagoger og ansatte i politi, barnevern og helsevesen om vold og overgrep.

Kjempebra!

Men, alle tar likevel ikke en slik videreutdanning. Det man ser skjer når et kurs eller en utdanning er frivillig, er at det er de som fra før er mest interessert i emnet, som tar det.

Det bør bli mye mer undervisning - og den bør være obligatorisk - på grunnutdanningene.

Se også:
- Som for tyve år siden
Flere typer kunnskap

En dag for bråk og kamp!

NRKs helsemagasin Puls meldte i forfjor at mange i årevis går i terapi som ikke virker eller som gjør vondt verre. I fjor kom det ut en fagbok på norsk, Klienten - den glemte terapeut, om det samme. Jeg er en av dem som vet godt hva dette vil si, og som ikke har noen grunn til å feire Verdensdagen for psykisk helse i dag.

For en del år siden begynte jeg hos en psykolog jeg hadde fått anbefalt. Siden jeg hadde dårlige erfaringer fra tidligere terapi, lovte jeg meg selv at jeg skulle gjøre alt for å forhindre at jeg fikk nok en negativ opplevelse. Av den grunn var jeg tydelig på at jeg ønsket hjelp til å bearbeide overgrep som skjedde gjennom barndommen. Men etter hvert merket jeg at det var mye som ikke stemte i forholdet mellom det psykologen sa og de erfaringene jeg selv gjorde. Dette ga jeg uttrykk for en rekke ganger, men uten å bli det minste lyttet til.

Etter tre år innrømmet psykologen at det ikke var bearbeidelse av traumer han hadde ”hjulpet” meg med - selv om det altså hadde vært min bestilling. Da hadde jeg forlengst mistet mye av meg selv av behandlingen jeg ble utsatt for. Det ble et voldsomt sjokk for meg nå å oppdage at jeg hadde hatt rett i mine opplevelser, noe som medførte at jeg helt mistet forbindelsen til meg selv, blant annet evnen til å kjenne sult og tørst og til å drømme. Jeg fikk utløst en kronisk sykdom, mistet all interesse for verden, og lå stort sett i senga med nedtrukne gardiner. Dette ble også tungt for ham jeg var gift med.

Det ble svært vanskelig for meg å avslutte terapien, fordi jeg var blitt så bundet til psykologen. Nesten to år etter at jeg hadde sluttet falt jeg ned i mitt livs frykteligste depresjon. Jeg ringte psykologen og sa at om jeg nå ikke tok livet mitt, ville jeg klage på ham. Da sendte han hjem til meg en nyskrevet epikrise med en av de verste diagnoser som fins, og som han ikke hadde satt i journalen under den fire år lange behandlingen. Dette påførte meg en psykisk smerte som var like intens og uutholdelig som den jeg pleide å oppleve rett etter en traumatisering som barn.

Terapeutene ønsket å fokusere på helt andre ting enn bearbeidelse av mine overgrepsopplevelser. ”Du må ikke fortape deg i fortiden!”, sa en av dem. Behandlere har sagt til meg at det er for tøft å gå inn i disse tingene. Problemet er utvilsomt at det er dem det har vært for tøft for, ikke for meg. Man kan godt si at hjelpeapparatet har prøvd å presse meg inn i en offerrolle - som til forveksling er ganske lik den tradisjonelle kvinnerollen. Profesjonelle er visst livredde for å gi slipp på noe av sin makt.

Jeg tror en viktig forklaring til at mange ikke klarer å forholde seg til overgrep er å finne i fenomenet avmakt. Tenk hvilken avmakt barn opplever under overgrep! Det er truende å skulle leve seg inn i dette – eller kanskje kjenne på egne barndomsopplevelser. En psykolog sa til meg at volden han selv opplevde som barn ikke hadde noe å si for ham. Mens en klinisk sosionom ”trøstet” meg (eller seg?) med at ”ja, det skjer jo så mye vondt og leit her i verden, vet du!”

Filosofen C. Fred Alford skriver i boken What evil means to us at manglende mot til å møte egen og andres avmakt og sårbarhet kan gjøre at folk identifiserer seg med overgriperen, eller selv blir en. Samfunnet er opptatt av mestring, men jeg vil slå et slag for sårbarheten. Alle er sårbare, sier frigjøringsteologen Sturla J. Stålsett, som er generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Men i hjelpeapparatet er sårbarhet kriterium for diagnose.

Jeg var kanskje veldig treg av meg, som i mange år gikk og håpet på å bli tatt alvorlig. Men det er mitt klare inntrykk at jeg på ingen måte er den eneste med en traumatisk bakgrunn som aktivt har søkt etter god hjelp og slett ikke har sittet med hendene i fanget og ventet på å bli ”fanget opp”, og som likevel har opplevd å få alt annet enn hjelp.

Siste gang jeg sa noe kritisk om måten jeg ble møtt på til en psykolog, fikk jeg høre at feilen med meg var at jeg ikke var villig til å bli formet. Jeg svarte psykologen at jeg hadde trodd det var terapitimer jeg betalte for, ikke formingstimer. Det var den dagen jeg skjønte at jeg hadde fått nok.

- I Norge er Verdensdagen for psykisk helse blitt en skrytedag, der helsemyndigheter og politikere reklamerer for alt det gode de har gjort. De holder i tøylene for hvilket fokus vi skal ha. Resultatet er en ”se så flinke vi er”-dag, skrev Sunniva Ørstavik, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, i et innlegg i Aftenposten på Verdensdagen for ett år siden.

Jeg slutter meg til hennes oppfordring om å gjøre Verdensdagen for psykisk helse om til en dag for bråk og kamp!

En egen leilighet

Bråk og støy hver natt og stadige forstyrrelser fra narkomane og rusa naboer har vært hverdagen for Solveig (42) de siste to årene.

Solveigs historie er tøff. Den handler om overgrep i barndommen og to ekteskap med voldelige menn. I tillegg kommer en leddsykdom som gjør henne arbeidsufør. For et par år siden ble Solveig voldtatt av en nær bekjent. Sjokket og traumene over dette førte igjen til at hun begynte å misbruke alkohol. Det var da det meste sprakk.

Livet på hospits er ingen vei ut av håpløsheten. Som så mange før henne søker hun tilflukt i glemselen som rusen gir henne. Likevel er det en liten gnist av livsvilje igjen i den spede kvinnen. Alt hun ønsker seg er sin egen leilighet. Et sted der hun ikke blir truet, ranet eller slått. En leilighet der hun kan feire jul og starte kampen for å komme tilbake til samfunnet.

Kilde: Sandnesposten
Hjemløs gir snart opp
Svake blir svakere

Forventninger om det gode liv

I artikkelen Medisinens uutholdelige letthet om legemiddelindustri og medisinsk forskning spør Thorvald Sirnes, førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen:

Hvem vil ikke ha den fantastiske potensen, den gode hukommelsen, skjerpede sanser og en smertefri tilværelse?

Det er det vel ikke alle som ser på som det viktigste? Jeg har i alle fall aldri sett det som et mål å ha et smertefritt liv, men derimot søkt hjelp for psykisk smerte for at den skulle bli til å holde ut, ved at den får bli delt med en Annen og gis mening på et eller annet vis. Derfor har jeg ønsket meg terapi som ga rom for å arbeide med smerte - framfor å fjerne den - og jeg har vegret meg for å takke ja til piller som løsning. Men jeg opplevde at terapi var preget av nettopp mye letthet.

Når Sirnes sier at abortpraksisen kan ses som et prisme på samfunnets forståelse av identitet og normalitet, er jeg derimot med:

Det er en tendens til at mentale avvik hos fosteret betyr mer enn fysiske ved valg av abort. Dette henger sammen med at det kulturelle normalitetsbegrepet vårt blir mer bestemt av mentale kapasiteter og ytelsesnivåer enn av rent fysiske sykdommer og lidelser. En person med Downs syndrom faller utenfor normaliteten på en mye mer grunnleggende måte enn en "skarp" person i rullestol. Den siste vil være et normalt menneske med ugunstige, fysiske rammevilkår, mens Downs treffer selve kjernen i det menneskelige, eller personligheten.

Les intervjuet hos På Høyden.

Foto: Hege J. Orefellen, XIV World Congress of Psychiatry, Praha september 2008.

Toleranse for vold mot barn

I Norge kan man både ta kvelertak og forsøke å dytte ungen sin ned en trapp uten å bli satt i fengsel.

Faren ville sette klare grenser for sønnens utstrakte tidsbruk foran datamaskinen. Det førte til krangler og vold, melder avisa Nordlys. Nå er den 48 år gamle mannen fra Midt-Troms dømt til en måned betinget fengsel og ei bot på 5.000 kroner for til sammen seks tilfeller av voldsbruk mot gutten.

Volden skjedde da gutten var mellom 13 og 17 år gammel, og omfatter slag mot kroppen - en gang med en stige - dytting, lugging og et kvelertak. Minst tre ganger dyttet han gutten slik at han mistet balansen. En gang dyttet faren til gutten slik at han nesten falt ned trappen. Da gutten sprang til rommet sitt, fulgte faren etter og tok tak i ham. Han tvang gutten med ansiktet ned i sengen, satte et kne i ryggen på ham og slo. Fordi gutten etterpå slengte en kommentar etter ham, tok faren et hardt kvelertak på ham, forteller Troms Folkeblad. 48-åringens forsvarer mente dette må anses som lovlig maktbruk overfor egne barn.

Hvordan kunne retten få seg til å bare gi denne mannen betinget fengsel, når kvelertak faktisk pårører ofre sterk dødsangst, og å bli forsøkt dyttet ned en trapp gir angst for å bli invalidisert?

I Sverige har en undersøkelse vist at vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte, etnisk svenske familier nå er økende. Barnelege og professor Staffan Jansson, en av de ansvarlige for studien, mener at fokuset på "grensesetting" kan være en forklaring.

Kanskje det er på tide å slutte å snakke om alt som er galt med barn og unge - at de mangler grenser og bruker for mye tid ved skumle PC-er - og heller rette fokuset mot voksnes atferd? Foreldre trenger åpenbart mye klarere grenser, og kunnskap om at oppdragelse handler om eksemplets makt.

Organisasjonen End All Corporal Punishment er sjokkert over at vold mot barn tillates i Norge og har sendt brev til justisminister Knut Storberget.

Terapi: Åpenhet mot religion

I et innlegg i Dagbladet 30. september beskriver en professor i psykiatri den kristne Guden som hevntørstig, sjalu og straffende. I et tidligere innlegg (17.02.08) fortalte han at "Rett som det er møter jeg mennesker som sier at de vil ha sin barnetro i fred. Jeg er ikke alltid sikker på om det er rett å respektere dette ønsket".

Det hadde vært interessant å vite hva psykiateren da gjør. Hans entydig negative holdning til religion virker ikke betryggende. Får han kristne pasienter til å oppgi sin tro? I så fall er behandlingen hans menneskerettsstridig praksis.

I opptrappingsplanen for psykisk helse tilkjennes mennesket åndelige behov, men pasienters religiøsitet har ikke fått den plass den burde ha, tatt i betraktning dens rolle både som kilde til psykiske problemer, og som menings- og identitetsskaper.

Den tyske terapeuten Hilarion Petzold sier at identitet konkretiserer seg i følgende fem sider ved mennesket: kroppen, den sosiale dimensjon, arbeid, økonomi og verdier - der religion og livssyn har stor betydning for manges verdisyn. Når det gjelder de ulike identitetsdimensjonene, er det ikke få pasienter som søker terapi, som har ødeleggende kroppserfaringer (overgrep), utstøtingserfaringer fra arbeidsliv og andre sosiale arenaer, og dårlig økonomi. Av den grunn tror jeg verdidimensjonen kan være spesielt viktig for mange å forankre sin identitet i.

De fleste som er oppvokst i et kristent land, vil - uavhengig av egen tro eller ikke-tro - ha en forestilling om hva kristendom og Gud er. Ovennevnte psykiater har altså sin. Men det er ikke godt nok om behandlerens private forestilling om religion skal være grunnlaget for å arbeide profesjonelt med pasienters religiøsitet. Jeg har selv gått hos to terapeuter som pushet meg, i hver sin retning, mot det de mente var "sunn tro" for meg.

Mitt bestemte inntrykk er at behandlere har mangelfull kunnskap, og dermed også språk, for å kunne samtale om det religiøse. Terapeuter trenger en teologisk basiskunnskap. Religionspsykologi er ikke tilstrekkelig når det gjelder å arbeide terapeutisk med religiøse problemer. Den tyske psykologen Tilmann Moser har skrevet om sin egen religiøse oppvekst i en bok med den talende tittelen Gudsforgiftning. Da han søkte behandling, opplevde han å ikke bli forstått, slik mange andre også har.

I tillegg til å øke forståelsen for pasientens opplevde religiøse vansker kan teologisk kunnskap være et redskap til å "åpne" pasientens - og behandlerens! - oppfatning av hva kristendom og Gud er, slik at han eller hun får større personlig frihet på det religiøse plan. Selv opplevde jeg å få høre av en psykolog at gudsbildet mitt var feil - til tross for at jeg hadde med meg en statskirkelig tro - og dette ville hun, mot min vilje, bytte ut med et som var "riktig". Den andre terapeuten mente at kristen tro betød å tro på "de to utganger", og visste ikke at det fins alternativ.

Sentrale religiøse begreper har blitt forstått på flere måter i den kristne tradisjonen, og kan i mange tilfeller fylles med utvidet eller nytt innhold. Det fins for eksempel ulik forståelse av hva synd er. Synd kan forstås som noe menneskene gjør, noe menneskene er, eller mektige krefter vi mennesker er underlagt. Innen frigjøringsteologien, som er en kontekstuell teologi, opereres det med strukturell synd, som viser seg i urettferdige strukturer. Det kunne være godt å vite for pasienter som går rundt og føler seg som dårlige mennesker.

Det skulle ikke være noen fare i at religion har plass i terapirommet forutsatt at terapeuten er åpen og viser respekt for pasientens tidligere tros- og livshistorie - og framfor alt lar trosvalgene være pasientens.

OPPDATERING 27.10.:
Se Oppslag i Aftenposten om "sekter", samt kritiske bemerkninger fra Asbjørn Dyrendal på Skepsis blog

Se også: Bibel og etikk

Å avvise mennesker

Hjorthen har skrevet en post med overskriften Å møte mennesker, om en konsekvens av at han på jobben kan få uønsket besøk av byens løse fugler:

Mine reaksjoner er naturligvis påvirket av tidligere opplevelser i jobben. Bevisst og ubevisst blir den besøkende plassert i en eller annen bås.

Avvisning for noe man ikke er
I det tilfellet Hjorthen beskriver i sin post var det ikke rus som var problemet, men at mannens bror var død.

Jeg husker da jeg selv ble avvist i døra på en kafé, fordi jeg så sliten ut. Hadde jeg vært svært beruset, hadde jeg forstått og godtatt det. Men jeg var klinkende edru. Natta før hadde jeg sovet lite fordi en venninne brått hadde dødd, og på dagen hadde jeg grått av meg sminken og i tillegg blitt overrasket av regn uten at jeg hadde med meg paraply. Jeg så antakelig ikke ut.

Selv om det er ubehagelig å bli avvist på et hotell eller en kafé, er det langt alvorligere når det skjer fra et offentlig tjenesteapparat. Lege og førsteamanuensis Pål Gulbrandsen, som er leder av Helse Øst kompetansesenter for helsetjenesteforskning, spurte selvkritisk på vegne av helsevesenet etter tragedien i Sofienbergparken i Oslo i fjor: Hvorfor ydmyker de?

Utseende, adferd og utsagn gjør at vi kategoriserer mennesker vi møter lynsnart, og tilskriver dem en rekke egenskaper vi assosierer med førsteinntrykket. Jo mer ulik den andre synes å være meg selv, desto mer generaliserer jeg.

Jo flere ganger jeg knytter én situasjon (liggende, blødende, forslått mørk mann i park) til en erfaring (slagsmål, fyll, ukvemsord), desto mer forutinntatt og mindre nysgjerrig blir jeg neste gang jeg er i samme situasjon.

Når noe ikke passer, fristes man til å presse det inn i kategorien det ligner mest.

Avvisning for noe man er
Jeg opplevde å bli mistenkeliggjort og bebreidet da jeg klaget til kommunalt miljørettet helsevern over støy. I løpet av trekvart år sov jeg natta igjennom bare to ganger. Støyen ble etter lang kamp dokumentert via måling, men likevel opplevde jeg at man behandlet saken som om det var meg som var problemet. Er det ikke noe psykisk med henne?

- Ingen andre klager sånn på støyen som deg, sa en av de ansatte.

- Det er vel ikke så rart, sa jeg, fordi jeg er mer støysensitiv enn folk flest. Støyfølsomhet er et kjent fenomen hos personer med posttraumatiske plager.

Kommunen kjente godt til min bakgrunn, åpen som jeg er, men valgte altså likevel å se bort fra fakta, og stemplet meg i stedet som vanskelig. Eller de manglet kunnskap om traumer, men den informasjonen hadde jeg kunnet gi dersom de hadde villet snakke med meg.

Historiene som når media er bare toppen av et isfjell, skrev sykepleier Ragnhild Storstein Spilker, et av vitnene i Sofienbergparken:

Fordommer og forskjellsbehandling forekommer ofte. Ikke bare hos ambulansetjenesten, AMK og Oslo legevakt, men i hele helse- og omsorgssektoren, mitt eget felt rusomsorgen inkludert. Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling. Det rammer først og fremst mange pasienter med minoritetsbakgrunn, pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser, men også pasienter med overvektsproblematikk, arbeidsledige og sosialklienter. Er du hvit, høyt utdannet og med en godt betalt jobb møter du som regel en annen velvilje og høflighet.

Menneskeverdet
Professor i akuttmedisin og leder for en av landets største ambulansetjenester Mads Gilbert har etterlyst interne diskusjoner i helsevesenet og politiet om hvordan man skal få bukt med forskjellsbehandling:

Så lenge man ikke har et bunnsolid syn på at alle mennesker har like mye verdi, risikerer vi alle å gå på trynet i slike situasjoner.

Ja, når skal menneskerettighetene, som vi elsker å eksportere til fjerne himmelstrøk, få status som selvfølgelig kunnskap også i det offentlige Norge?

OPPDATERING 8. okt.: Ragnhild Storstein Spilker, som i fjor fikk en ytringsfrihetspris, har i dag et innlegg i Dagbladet.

Se også:
- Men du er jo misbruker
Ikke alle bør bli syke
Hore for en dag

Kanskje relevant:
Hildring: Vår hjelpeløshet konfronteres

Andre om ambulansesaken:
Fr. Martinsen: Bare en om gangen?
Sissel Vedal: En stemplet mann
Pål Hivand: Korsfestelse av ambulansesjåfører
Konrads tankesmie: "En sak med mange feilvurderinger"

Åpenhet er ikke nok

10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Ikke alle synes det er noen grunn til å feire denne dagen - eller juble for Helsedirektoratets nye åpenhetskampanje.

Under navnet Et åpent sinn og med mottoet Livet går opp og ned for alle gjennomfører Helsedirektoratet i disse dager en stor kampanje for mer åpenhet rundt psykiske problemer. Omtrent halvparten av den norske befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet, mener direktoratet. Denne "normaliseringen" av psykiske lidelser bør problematiseres.

I en undersøkelse foretatt av legemiddelfirmaet Pfizer, presentert i Dagbladet i 2006, svarte kun tre prosent av respondentene at de har dårlig psykisk helse. Dette overrasket direktør Geir Stene-Larsen ved Folkehelseinstituttet, for tallet "avviker sterkt fra andre vitenskapelige undersøkelser". Ifølge norske og internasjonale undersøkelser har nærmere 20 prosent av befolkningen hatt en psykisk lidelse i løpet av ett år, sa han.

Og medisinen? Snakk om det! er den offisielle løsningen. Da får jeg lyst til å vise til hva forfatter av boka Kiss Daddy Goodnight, Louise Armstrong, har sagt om incest:”I det minste prater vi om det nå, sier folk til meg. Ja, men hensikten var ikke å starte en konversasjon. Eller å gi emner til talkshows”.

Jeg mener selvsagt ikke at åpenhet ikke er bra, men så lenge fagansvarlige myndigheter ikke har hjelpetilbud til mange av dem som faktisk sliter aller mest, virker dette mer som hån i mine ører. Hvorfor vil man ha halvparten av landets befolkning som pasienter, når ikke de som ber om hjelp får det? Føles det kanskje trygt å ha flest mulig i forvaltningens psykiatri-registre?

Selv er jeg allerede en åpen person, som både snakker og skriver om min bakgrunn, altså akkurat slik Helsedirektoratet ønsker at man skal være. Men hjelper det?

For noen måneder siden skrev jeg, Gud vet for hvilken gang, til direktoratet om terapi for oss som opplevde overgrep som barn. Men hva bruker ikke direktoratet som bortforklaring på at overgrepsutsatte ikke får traumehjelp, i stedet for å risikere å bli skadet av ikke-traumespesifikk behandling, slik jeg ble?

Jo, de skriver at det er uenighet innad i fagmiljøene om "hva som er beste behandling". Samtidig medgir de at ulike behandlingsformer passer ulike mennesker. Ja, hvor blir det av brukermedvirkningen, som vies så stor plass i ethvert offentlig dokument om psykisk helse?

Så sier direktoratet til meg at det må forskes mer. Selvsagt. Det må alltid forskes mer, på ethvert tenkelig fagområde. Men helsevesenet kan ikke bruke som unnskyldning for å la være å tilby en svært utsatt gruppe behandling argumentet om at man ikke har forsket "ferdig". Man blir aldri ferdigforsket. Og dette sier de etter at overgrep mot barn har vært ansett som et samfunnsanliggende og vært et tema i den offentlige debatten i minst et kvart århundre.

Helsedirektoratet har dessverre så langt vist at de ikke evner eller ønsker å ta overgrepsutsattes situasjon alvorlig.

Åpenhet er ikke alltid bra: Psykiatrisk pasient for en kveld

- Ødelegg meg, Gud!

For et menneskesyn som kan finnes på Kristenblogg:

Om du bare kunne knuse meg.
Min Far, knus meg og alt mitt.
Knus min styrke.
Knus mitt ego.
Knus mine drømmer.

Plyndre mitt indre.

Å knuse betyr: å lage hakkemat av, mose, pulverisere, slå i filler, slå i knas, slå i stumper og stykker, smadre, smuldre, smule, splintre, nedkjempe, tilintetgjøre, ødelegge.

Grenser og mangfold

I et innlegg i dagens Aftenposten hevder psykologspesialist Pål Grøndahl og professor Stål Bjørkly at det er et ensrettet ekspertvelde som får utfolde seg i mediene. I dagens bloggshow skal vi derfor ta opp tråden fra de to, og vi spør:

Hva feiler det egentlig journalistene og redaksjonene rundt omkring, siden de hele tiden bruker de samme ekspertene igjen og igjen når de skal snakke om et hvilket som helst tema?

Foruten programlederen Sigrun har vi med oss professorene Per Fugell Li og Stein Erik Ulv Unn.

Sigrun: Velkommen til dere lesere, og velkommen, Per Fugell Li, og velkommen, Stein Erik Ulv Unn. For å begynne med deg, professor Ulv Unn, hva feiler det journalistene?
Ulv Unn: De mangler grenser.
Sigrun: Kan du utdype det nærmere?
Ulv Unn: Fagfolk må sette tydelige grenser overfor journalisten. Det er nemlig ikke alle som har det. Derfor lar fagfolk seg utnytte ... eh ... intervjue en eneste gang, og så tør de ikke mer. Mitt råd er: Vær konsekvent og ta ansvaret for intervjusituasjonen. Det gjør jeg, og se bare hvor bra intervjuene med meg i Dagbladet blir. Snakk om mulige løsninger dersom det oppstår konflikt med intervjueren, men ta ansvar for at resultatet blir bra. Vær klar på grenser, men pass også på at journalisten lærer seg å spørre og fortelle litt om sine egne behov under selve intervjusituasjonen.
Sigrun: Å? Tror du ikke heller det kan skyldes at de har fått for mye grenser da, journalistene, mens de var barn. Husk at mange mennesker utsettes for vold og overgrep i barndommen. Da får de sine intime grenser krenket og blir fryktelig traumatisert. Og da er det vel ikke mer av det samme de trenger?
Ulv Unn: Vær tydelig! Det er mitt budskap. Tydelig!
Sigrun: Da venter vi spent på hva professor Fugell Li sier til dette. Altså: hva feiler det journalistene?
Fugell Li: Vi ville utvilsomt hatt mer mangfold og mindre monokultur i norske medier om journalistene ikke var så opptatt av å planlegge, gardere og tenke økonomiske konsekvenser og deadline. Norske redaksjoner er drivhus for dårlig samvittighet, dårlig selvfølelse og et stadig økende krav til prestasjoner. De bør slappe av og nyte livet.
Sigrun: Ja, det bør vi vel alle?
Fugell Li: Ikke sant? Er du forresten ledig i kveld? Jeg vet om en koselig indisk restaurant på Grønland.
Sigrun: Eh... nei, jeg er ikke her for å sjekke. Men tilbake til professor Ulv Unn.
Ulv Unn: Ja, herr Fugell Li må tydeligvis ha klare grenser, Sigrun.
Fugell Li: Du burde slappe litt mer av, Ulv Unn. Vi trenger en mer leken innstilling til livet. Vi har en forventning til at livet bare skal være pluss, og vi godtar ikke minus. Men jeg tåler godt et avslag på en middagsinvitasjon, jeg. Vi må i det hele tatt komme oss bort ifra forfalskningen som sier at livet bare er verdt å leve om det er perfekt, lære oss å slappe litt av. Ja, altså programleder, hvis det er saker jeg virkelig synes er viktige, så kommer uttalelsene ofte rett fra leveren hos meg. Da går det ikke så ofte veien om hjernen.
Sigrun: Men nå var det altså journalistenes bruk av fagekspertise i mediene vi egentlig skulle diskutere her i dag. Ulv Unn?
Ulv Unn: Du kan forhandle med journalisten på områder der utfallet ikke er så viktig, for eksempel når det gjelder hvilken vinkel du skal fotograferes fra og hvor bildet skal tas. Spør du journalisten hvor han eller hun vil ta bildet, svarer vedkommende kanskje Stortinget. Da kan du ikke si at der tok vi bilde under siste intervju. Spør heller om journalisten vil ta bildet på Blindern, for eksempel på mitt kontor, eller hjemme hos intervjuobjektet; jeg har noen praktfulle bokhyller og et gedigent skrivebord som vil gjøre seg godt i lørdags-Dagbladet. Men husk for all del: Det er viktig å ikke først si nei til journalister, og så forhandle. Vær konsekvent. Og bruk ros og belønning for å styre atferden deres. Men roser du hele tida, kan journalisten begynne å føle seg som verdensmester.
Sigrun: Tror du det, Ulv Unn? Tenk om journalisten har en overgrepsbakgrunn, da? Da er det vel kanskje bra å få gjennomleve den narsissistiske perioden som voksen.
Fugell Li: Der holder jeg med deg, frøken. Mer og mer av livets ubehag får diagnose på seg. Jeg har vært innom bloggen din, da jeg søkte på diagnose, fordi det var en journalist som ringte meg og spurte om hvilken diagnose jeg ville sette på det psykiske helsevernet.
Sigrun: Hva? Rapper du mine diagnoser?
Fugell Li: Nei da, jeg bare søkte på Google etter noe å si; som professor forventes det jo av en at man har lest seg opp før et intervju. Og da kom jeg over bloggen din helt tilfeldig. Jeg vet ikke hvilken diagnose jeg skal sette på bloggen, men psykiatrien er schizofren, sa jeg til journalisten.
Sigrun: Den diagnosen har du rappet fra meg, Fugell Li! Jeg stilte den for mer enn fire år siden i Dagbladet, jeg. Det der får vi diskutere etter showet!
Ulv Unn: Han trenger tydelige grenser, Sigrun.
Fugell Li: Vi tar den samtalen på en koselig restaurant i Urtegata, frøken Sigrun. Og så tar vi nachspiel hjemme hos meg etterpå.
Ulv Unn: Sett grenser nå, Sigrun. Vis ham!
Sigrun: NEI, FUGELL LI!
Fugell Li: Mennesket lever ikke for helsen alene, kjære frøken Sigrun. Vi mister spontanitet, lekelyst, hvile og nytelse. Stadig større deler av menneskelivet blir gjort til sykdom som helsetjenesten må forebygge eller behandle. Dette fenomenet kalles medikalisering. Islendingene har et flott ord for medikalisering: Sjukdoms-væðing, å kle noe i en sykdomsdrakt. Du må slutte å tenke på helse og ikke minst moral. Lev livet mens du har det!
Ulv Unn: Tørr å være en tydelig voksen, Sigrun. Ha tydelige grenser. Da kan du ikke bare jatte med, men må tørre å ta upopulære beslutninger. Begrens antall regler, pleier jeg å si. 5 - 6 tydelige regler er nok. Både overfor journalister og overfor herrer som Fugell Li.
Fugell Li: Du er frekk, Ulv Unn. Det skulle ikke forundre meg mye om du stemmer FrP, du med dine grenser. Du er vel imot både innvandrere, samer og sosialklienter? Du burde jobbe to år på Værøy og Røst i Lofoten, slik som meg. Da ville du hatt stoff til intervjuer og bøker for resten av livet. Da jeg var distriktslege på Værøy og Røst, kom jeg virkelig i nærheten av det Hagen kaller «folk flest». Det var der jeg fikk respekt for mangfoldet og hvert enkelt menneskes rett til å bli godtatt som seg sjøl.
Der var det ikke mye dans rundt gullkalven og strev etter å bli høyere, sterkere og raskere, samtidig som undertrykkelsen pakkes inn i ordene helse, moral og trygghet. Og husk at tømmermannssønnen fra Nasaret var den første sosialmedisiner!
Ulv Unn: Nei, han var pedagog.
Fugell Li: Det var han ikke. De eneste han satte ulvundske grenser for, var fariseerne og de skriftlærde.
Sigrun: Der er jeg enig med professor Fugell Li.
Fugell Li: Blir du med på en liten kveld fylt av ubekymret nytelse likevel, frøken?
Ulv Unn: Sett grenser, Sigrun! Sett grenser!
Sigrun: NEI, HAR JEG SAGT!
Fugell Li: Jeg har lært mye av den romerske filosofen Seneca, som blant annet sa at det bare er én vei til det gode liv: å forsone seg med livets faenskap.
Sigrun: Med de ordene tror jeg vi avslutter dagens samtale. Du rekker opp hånden, professor Ulv Unn. Var det noe du ville si helt på tampen?
Ulv Unn: Ja, det var det der med ekspertens møte med journalister. Jeg har laget meg fem regler:
1) Vis at du er liker journalisten selv om han eller hun gjør noe du ikke liker.
2) Aksepter den journalisten du har fått tildelt på godt og vondt (de fleste journalister har egenskaper du ikke liker).
3) Forsøk å forstå hva journalisten tenker og føler.
4) Sett klare grenser for hva som er lov.
5) Ros positive væremåter og ikke vær så opptatt av alt som er galt.
Sigrun: Da takker jeg de to professorene, Ulv Unn og Fugell Li, og sier god helg til leserne.

Se også:
Intervjuobjektet tar makten
Iskwew: Mediene og ekspertene deres

Syk 74-åring mister leiligheten

En 74 år gammel syk kvinne med et strevsomt liv skal kastes ut av sin leilighet i Oslo, hvor hun har bodd i flere tiår og lagt ned mye tid og penger på leiligheten. Hun har det så tungt at hun ikke ønsker å leve lenger hvis hun skal tvangsflyttes. Bakgrunnen for utkastelsen er feilaktig framgangsmåte fra henne og hennes tidligere advokat, ikke mangel på betalingsvilje.

Les 74 år gammel kastes ut av leilighet. Årsak; saksbehandlingsfeil i Oslo kommune? hos Ivar Johansen.

Menns plass i likestillingssamfunnet

Konferansen Menns plass i likestillingssamfunnet

Tid: Fredag 28. november kl. 09.30 - 15.30

Sted: Georg Sverdrups hus, Auditorium 1, UB, Universitetet i Oslo, Blindern

Konferansen presenterer sluttresultatene fra forskningsprosjektet Menn og maskuliniteter ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo, som er det første større forskningsprosjekt på menn sett ut fra et kjønnsperspektiv i Norge. Konferansen vil formidle nyere funn fra forskningen på menn og maskuliniteter, fra fem enkeltprosjekt, fra forskning om farskapets historie i Norge, via menn og likestilling i familien og menn og livskvalitet etter skilsmissen, til menn og vennskap og pakistanske menn i et nytt hjemland. Har menn funnet sin plass i likestillingssamfunnet?

Barne- og likestillingsdepartementet har arbeidet med en stortingsmelding om menn og likestilling som er den første i sitt slag. Statsråd Anniken Huitfeldt vil innlede konferansen om hvordan menn kan inkluderes i likestillingsarbeidet ut fra et velferdspolitisk perspektiv.

Konferansen vil kunne gi ansatte i stat, kommune, private bedrifter og i frivillige organisasjoner ny kunnskap om menn og likestilling, og bidra til en utvidet forståelse av og innsats for å inkludere menn i likestillingsarbeidet.

PROGRAM
Konferansier og debattleder: Audun Lysbakken
09.30 Registrering og kaffe
09.50 Velkommen ved prosjektleder Jørgen Lorentzen
10.00 Om menn, mannsroller og kjønnslikestilling. Anniken Huitfeldt
10.30 Skilte fedre - omsorg, mestring og psykisk helse. Knut Oftung
11.00 Diskusjon
11.30 Lunsj
12.30 Fedre gjennom 100 år. Fra patriarkalsk farsnærvær til moderne omsorgsfedre. Jørgen Lorentzen
13.00 Nye fedre 1990-2005. Fra modernisert maskulinitet til felles foreldreprosjekt. Helene Aarseth
13.30 Diskusjon
14.00 Pause med kaffe
14.30 "Hun synes jeg bruker alt for mye tid på cricket!". Thomas Walle
15.00 Har menn nære venner? Arnfinn J. Andersen
15.30 Diskusjon og slutt

Konferanseavgift: Kr. 200 ( kr. 100 for studenter), som inkluderer lunsj, kaffe og kaker.
Påmelding og betaling via e-pay ved å følge denne lenken.
Påmeldingsfrist: 17. november.
Arrangører: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO, og Barne- og likestillingsdepartementet.

Foto: CenTerO ▲ JaguariTech

Psykiatrisk barnelitteratur

Det gis ut barnebøker som forteller barn at de må ta psykofarmaka.

Brandon and the Bipolar Bear forklarer barneleserne at de har en kjemisk ubalanse i hjernen og må ta medisinen sin.

I Kris, Are Tou Sad? fortelles det om et kengurubarn som er veldig trist og må ta medisin for å bli glad igjen. Den boka kan lastes ned som PDF.

Bivirkninger står det ingen ting om.

Heller ikke at det kan finnes reelle, ytre grunner til at barn kan bli deprimerte. Ting i familien for eksempel.

Funksjonshemmede studenters økonomi

Antallet studenter med funksjonsnedsettelse øker. Men mange får økonomiske vansker. For å få fullt lån og stipend fra Lånekassen, må man kunne studere på heltid.

- Det er så mange andre ting som tar tid i forbindelse med sykdommen. Å kunne studere redusert er viktig for å lykkes. Når de ikke får fullt lån, blir det vanskelig å klare studiene, sier Eva Magnus, stipendiat ved NTNU.

Magnus påpeker at denne gruppen sjelden har mulighet til sommer- og ekstrajobber. Noen lever av yrkesrettet attføring, men som regel må man være fylt 26 år for å kunne studere som en del av et attføringsopplegg.

Mange ønsker heller ikke attføring. De synes det er viktig at de kan studere på samme vilkår som andre, og ønsker ikke å være en belastning for samfunnet.

Sintef-forskeren mener høyere utdanning på mange måter er vel så viktig for denne gruppen som for andre:

- Mange praktiske jobber er umulige på grunn av fysiske begrensninger. Da er det lettere med en akademisk jobb for denne gruppen. Høyere utdanning øker muligheten for deltakelse i arbeidslivet.

Se også: Stigma og arbeid

Foto: WikimediaCommons