Livet på pause

Fredag i forrige uke la justisminister Knut Storberget fram den etterlengtede stortingsmeldinga om kriminalomsorgen. Etter å ha besøkt alle landets fengsler og snakket med innsatte, har Storberget innsett at det å sitte på lukket avdeling er som å "sette livet sitt på pause". Med den nye kriminalomsorgsmeldinga ønsker Storberget derfor "å trykke på play-knappen".

Dette skriver Jørgen Løvdal fra Juss-Buss i dagens Klassekampen, i en artikkel om rehabilitering av kriminelle framfor straff. Han synes det er for galt at kriminelle skal "sette livet sitt på pause".

Løvdal trekker fram at mange innsatte mangler arbeid, bolig, penger og er rusavhengige. Er det disse, som jeg antar primært har gjort seg skyldig i vinnings- og narkotikaforbrytelser, han mener bør få rehabilitering og ikke straff? Eller strekker omtanken og tanken på straffefrihet seg til samtlige kriminelle, inkludert familiefedre med hus, hytte, bil og båt som mishandler koner og voldtar barn?

For meg som offer for vold og overgrep er ikke straff hevn. Hevn hjelper da heller ingen. Det det er snakk om, er gjenopprettelse av det moralske univers. Men gapestokken som Løvdal nevner, er så visst ikke ukjent for ofre. Den som har sett den danske filmen "Festen", vil skjønne at det kan koste å ha slike erfaringer. Gapestokk fins også i velferdsapparatet, der reaksjoner på "avvikende" livserfaringer sykeliggjøres og stigmatiseres.

Når det gjelder arbeidsløsheten, fattigdommen og hjemløsheten, så er det slett ikke bare kriminelle, men også ofre som rammes, som følge av at de har blitt påført traumer. Da jeg hadde kontakt med et senter for kvinner utsatt for overgrep (de fleste mens de var barn), var halvparten av kvinnene verken i arbeid eller under utdanning. Blant dem som utdannet seg, var noen både 40, 50 og 60 før de kom i gang, fordi de av helsemessige årsaker ikke hadde vært i stand til et normalt livsløp. Da kan man snakke om å måtte "sette livet sitt på pause"!

Skal samfunnet prioritere rehabilitering av kriminelle før rehabilitering av kriminalitetsofre, er det opprørende. Man bør ikke straffe dem som har det vanskelig grunnet andres ugjerninger, men likevel velger lovlydighet.

Foto: after.design

Bakvakt. Nachspiel

Jeg leste VamPus' post Sex, løgner og båndopptak, om en sjekkeskole i Oslo der guttene tar med seg avlyttingsutstyr på byen for å evaluere samtaler de har med jenter, om hva som funker og ikke.

Selv har jeg gått i livets skole, og jeg tror det nå er tid for å avsløre min antisjekke- og antivoldtektsmetode.

Som enhver oppvakt leser vil vite, skjer de store oppdagelser ved rene slumpetreff. Jeg trenger bare å nevne elektrosjokk, som ble oppfunnet på et griseslakteri i Roma. Min oppdagelse var litt mindre dramatisk.

Med fare for å gi faste lesere det inntrykk at jeg stadig går på fylla, vil jeg fortelle at jeg en gang nok fikk litt for mye å drikke. På vei hjem fra en grillfest på Nesodden følte jeg meg ikke bra der jeg satt i bilen - og det skyldtes altså ikke maten. Da jeg kom hjem, så jeg det var en melding på telefonsvareren. Guess what! Jeg hørte dur i bakgrunnen, tre fåmælte menn, og en kvinnestemme som gjentatte ganger klaget: "Å, jeg er så dårlig. Kan du ikke kjøre litt fortere, Jens? Vær så snill! Jeg vil hjem!"

Jeg gjenkjente min egen stemme og skjønte ikke bæret. Inntil jeg tok fram mobilen fra veska mi for å slå den av for natta. Da så jeg at tastaturet ikke var låst. Jeg hadde med andre ord kommet borti hurtigtasten til hjemmenummeret, slik at bilturen ble kringkastet til svareren min.

Etter dette holdt jeg et lite innføringsseminar i trygghet for venninneflokken.

Når vi er på byen og blir med en type på nachspiel, sørger vi alltid for å slå på mobilen og lar den ta opp alt som skjer hjemme hos kveldens nachspielvert. Vi skifter på å ha bakvakt i venninnegjengen, slik at en av oss alltid følger med på hva som skjer når de andre er ute på livet. Helt genialt.

Særlig for Telenor.

OPPDATERING: Datatilsynet har googlet seg selv og havnet i bloggen min, siden jeg har skrevet noen poster om overvåkning. Men da de så denne posten, hadde de ikke helt sansen for opplegget mitt, skjønte jeg. Jeg har derfor på tro og ære lovt at det nå skal bli slutt på overvåkningen - om jeg da ikke skulle være så uheldig å sovne fra telefonen. Og selvsagt forutsatt at sjekkeskolen gjør det samme. Sjekkeskolen vil nok også motta mail fra Apenes en av de nærmeste dagene. Om ikke skolen oppfører seg slik skoler skal (gjøre gagns mennesker av elevene), vil skolen miste all statsstøtte og adgang til stipend og lån hos Lånekassen for all framtid.

Foto: EdTarwinski

Førskolelærerstudenter om vold mot barn

Jeg har i min forrige post, etter barneminister Anniken Huitfeldts utspill i dagens VG, skrevet om mangelfull kunnskap om overgrep mot barn hos blant andre førskolelærerstudenter. Her vil jeg ta med holdninger og strategier overfor vold mot barn hos studenter. Artikkelen Vold mot barn sett i lys av skillet mellom offentlig og privat er skrevet av Solveig Østrem, stipendiat ved Høgskolen i Vestfold. Hun har tolket studenters besvarelser av denne eksamensoppgaven i etikk:

Ahmed er en oppvakt og harmonisk gutt på fem år. Han er født i Norge, men har fremmedkulturell bakgrunn. Kari jobber som førskolelærer i barnehagen han går i. Uttalelser fra Ahmed har gitt Kari mistanke om at Ahmed blir slått hjemme hvis han gjør noe galt. Under en samtale med Ahmeds foreldre sier foreldrene at i deres kultur betraktes fysisk avstraffelse som en naturlig del av barneoppdragelsen.

Alle eksamensbesvarelsene har en eksplisitt argumentasjon for at vold mot barn ikke er legitimt. Men flere av tekstene gir samtidig uttrykk for en form for aksept for vold som oppdragelsesmetode for dette konkrete barnet.

Flere av kandidatene understreker barnehagens betydningen for barn som utsettes for vold: Barnehagen innebærer å møte voksne som ikke slår. Barnehagens funksjon blir altså å gi barnet erfaring også med voksne som ikke slår, i tillegg til foreldre som slår.

Foreldres kjærlighet til sine barn, og at kjærlighet medfører gode handlinger, tas for gitt på grunn av nærhet, selv om både foreldres vold mot barn og erfaringer fra krig jo illustrerer at nærhet ikke er garantist for gode handlinger.

Enkelte forutsetter at "fremmedkulturelle" foreldre slår på grunn av manglende kunnskap om norsk kultur og norske lover, og at vold mot dette barnet er noe annet enn vold mot norske barn. Verdien å beskytte barnet mot vold og verdien respekt for barnets foreldre vurderes like høyt, i stedet for at beskyttelsen av barnet gis prioritet. Østrem sier:

Å beskytte barnet (gjøre godt, ikke skade) er en overordnet verdi for privatsfæren, den sfære barnet tilhører. Dette er i tråd med allment vedtatt moral og offisiell forståelse av privatsfæren. Derfor mener førskolelæreren som offentlig person at barn ikke skal utsettes for vold i privatsfæren, som privatperson vil hun ikke komme til å slå barn.

Respekt for andre menneskers integritet og autonomi er overordnet verdi for den offentlige sfære. Når førskolelæreren og barnets foreldre møtes på en offentlig arena for å diskutere barneoppdragelse, tilhører de, som voksne, offentlig sfære. Ut fra de verdier som gjelder for denne sfæren, må førskolelæreren respektere foreldrenes valg.

En slik forståelse av ulike sfærer, må sees i sammenheng med forståelsen av barnet. Mens samtalen mellom de voksne i foregår ut fra normer og verdier for offentlig sfære, blir barnet værende i privatsfæren.

Flere typer kunnskap

Barneminister Anniken Huitfeldt sier i VG 29. september at ansatte i skoler, barnehager og i barnevernet ikke fanger opp alle innvandrerbarn som trenger hjelp, fordi de frykter å bli stemplet som rasister. Hun mener det trengs kulturkunnskap.

Men det trengs også langt mer kunnskap om overgrep mot barn.

En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om undervisning av framtidige barnevernspedagoger, førskolelærere og lærere, viser at 40 prosent av førskolelærerstudentene og 58 prosent av lærerstudentene ikke har fått noen undervisning om vold. 37 prosent av førskolelærerstudentene og 56 prosent av lærerstudentene har ikke har fått noen undervisning om seksuelle overgrep.

Hele ni av ti lærer- og førskolelærerstudenter oppgir at de ikke har fått tilstrekkelig kompetanse på vold og overgrep med hensyn til sitt framtidige arbeid. Blant barnevernspedagogstudentene oppgir 60 prosent dette.

Lederen for juridisk avdeling i Private Barnehagers Landsforbund, Espen Rokkan, fortalte i vår til NRK at bare tre prosent av meldingene til barnevernstjenesten kommer fra barnehagene. Hva gjelder skolen, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at norsk skole i løpet av ett år (2006) på landsbasis rapporterte 19 skolebarn i alderen 6-12 år til barnevernet av en aller annen grunn og der barnevernet fattet vedtak.

Se også: Bryter meldeplikten

Foto: Arbeiderpartiet

Om å stå fram på nettet

Det er mye snakk om anonymitet/bruk av nick versus bruk av fullt navn på nettet. Noen tror visst det er feighet som gjør at mange ikke skriver under eget navn. Kan man ikke stå for meningene sine, så bør man heller ikke skrive, har jeg lest. Om man får problemer på jobb eller andre områder, så er visst det pytt pytt.

Men det er ikke bare meninger folk lufter; mange forteller om livene sine. Og det er ikke alle som har kun borgerlige/"akseptable" livserfaringer. Det kan dreie seg om ting som til en viss grad skal tilhøre den private sfære, men som samtidig har karakter av å være samfunnsproblemer. Eller som bare er allmennmenneskelige. Uten mulighet for anonymitet vil en del historier om viktige tema ikke nå offentligheten.

Åpenhetsmoralistene burde derfor selv tvinges til å "stå fram" med de mest ydmykende opplevelsene sine i livet. For om man skal ta dem på alvor, så bør andre bruke fullt navn når de blogger om både brystkreften sin, incesterfaringene og oppholdet på psykiatrisk. For det handler mange blogger også om. Dermed måtte incestofre ta en Aulie og stå fram med at bestefar og onkel voldtok meg fra jeg var ni til jeg var 13. De tenker visst ikke på hvor tøft det kan være for dem som har opplevd vold i nære relasjoner, å stå fram med fullt navn. Tror de det er noe folk kan gjøre sånn uten videre, uten at det kan få konsekvenser?

Eller hva med dem som blogger om at de har barn som er pasienter i psykiatrien, har rusproblemer, har vært i kontakt med politiet? Skal de utlevere tenåringene sine for all verden? Og de som er desperate inntil det selvmordstruende? Er det ikke flott da, at de kan skrive under nick og få støtte fra andre, en støtte som kan skape en forskjell for dem?

Psykolog Lisbeth Brudal snakker om "terapi i bloggform":

- Mange bloggere erfarer at de får positive tilbakemeldinger på sine ærlige dagboksnotater. Noen velger å skrive under psevdonym, andre under fullt navn. Noen blogger får svar som trøst fra andre som leser det de skriver. I slike tilfeller gir den indrestyrte aktiviteten både en positiv bevisstgjøring av egne indre opplevelser - og samtidig en positiv bekreftelse og kontakt med omverden. Her blant bloggerne kan vi på en ny måte bli kjent med stemmene til dem som har det vanskelig.

Og har man ikke utfordringer i livet - ja, så får man lage seg noen:

Foto: l0ckergn0me/CreativeCommons

Avholdsfundamentalisme er farlig

VG forteller at forskere advarer foreldre mot å la tenåringsbarn få smake alkohol. Det er mulig de har rett, men jeg er ikke sikker.

Derimot er jeg sikker på at fanatiske avholdsfolk er farligst for sine barn. I et tidligere innlegg fortalte jeg at i miljøet jeg vokste opp var det til og med forbudt å drikke alkoholfritt ØL, også etter fylte 18.

Konsekvensen av denne avholdsfundamentalismen var ikke bare at jeg dummet meg ut fordi jeg ikke visste forskjell på rødt og hvitt da jeg hadde sommerjobb på hotell. Nei, det verste var at jeg ble skremt med at dersom man så mye som smakte på alkohol, så var man en fortapt alkoholiker.

Men jeg smakte nå på alkohol, og hadde altså ingen begreper om hva som var små, moderate eller store mengder. Siden jeg, ut fra det jeg hadde lært, var så godt som fortapt da jeg var 16, så trodde jeg ikke mengden spilte noen rolle.

Dermed var det bare å hive innpå.

Dette snakker forskere og politikere aldri om. Kanskje har de selv levd så beskyttede liv, at de ikke kjenner til problemet.

Bekymret over eID

André N. Klingsheim har påvist at det er lett å skaffe seg norske personnumre, og at det er mulig å bryte seg inn i norske nettbanker. Kunnskapen han har skaffet seg, har resultert i en doktorgradsavhandling.

Det skriver IKT-bransjens nettavis digi.no. Disputasen skjedde sist onsdag.

Klingsheim har deltatt i en forskningsgruppe som har brutt seg inn i norske nettbanker, og som fastslår at det er for dårlig sikkerhet i datasystemene.

- Situasjonen er særdeles bekymringsfull. Spesielt fordi dette er så enkelt. Måten systemene er laget på er det store problemet. Det er ikke slik at de har en tradisjonell sikkerhetssvakhet, altså en feil i programvaren. Systemene virker slik de er tiltenkt, sier han til Aftenposten.

Klingsheim bruker selv nettbank. Bankene velger hvilket sikkerhetsnivå de vil legge seg på og sier til kundene: Vi tar regningen hvis pengene forsvinner. Så lenge de tar regningen hvis noe skjer, blir dette en risikovurdering for bankene.

Han er mer bekymret for sikkerheten i det systemet som blir valgt som nasjonal ID. Innføring av en offentlig administrert elektronisk identifikasjon (eID) er en viktig brikke i Direktoratet for forvaltning av IKT (DIFI) sin fornyelse av offentlig sektor, der man skal samkjøre fellesløsninger for 700 ulike statlige virksomheter. Myndighetene har lovet at alle skal få en form for elektronisk ID i løpet av neste år.

Flere tilbydere kjemper om å bli leverandør av dette identifikasjonssystemet. BankID som brukes av bankene, og som Klingsheim brøt seg inn i, er ifølge Bergens Tidende en av de heteste kandidatene.

- Nasjonal ID skal kunne brukes ved all kontakt med offentlige organer og i andre sammenhenger. Du skal kunne hente ut opplysninger om deg selv fra ulike registre, levere selvangivelsen og få tilgang til medisinske opplysninger via nett, sier Klingsheim til digi.no.

- Faren for misbruk vil være mye større når én elektronisk ID velges for en rekke forskjellige løsninger. Bankene erstatter tapet hvis penger blir borte fra en konto. Men hvem skal man kreve erstatning fra, og hvordan beregner man erstatningen, hvis sensitive opplysninger kommer på avveie? spør han.

- Det fins ikke 100 prosent sikre datasystemer. Når systemene blir store og komplekse blir det svært vanskelig å sette seg inn i alle delene, og da har en heller ikke full kontroll, sier Klingsheim til Bergens Tidende.

Han minner om at datainformasjon er lett å kopiere. Når noe først er tapt, må det regnes som offentlig, fordi det ofte blir spredd over internett i løpet av få minutter.

Identity Theft: Much too Easy? A study of Online Systems in Norway og andre artikler av Klingsheim fins her.

Foto: le_don/Flickr

Saksbehandling på hotmail

Over 100.000 norske og utenlandske statsborgere blir hvert år registrert i UDs datasystemer.

Deler av kommunikasjonen og saksbehandlingen foregår på hotmailadresser, og det er ingen skriftlige rutiner for hva som kan kommuniseres i e-post, eller for hvordan e-post skal oppbevares eller slettes.

Dette melder Hegnar Online.

Foto: Tom Raftery

Jeg har draget

Jeg lar meg stadig forskrekke over journalisters nyskapende språk. Senest i går, da jeg kom over ordet overgrepsleger. Først trodde jeg det var et synonym for gynekologer som jobber på voldtektsmottak, men da jeg så at dette er leger KrFs Laila Dåvøy vil stoppe, skjønte jeg at jeg tok litt feil. For så puritanske er selv ikke KrF, at de vil ha slutt på underlivsundersøkelser.

Så jeg er helt på linje med Dåvøy der.

Og så kom jeg til å tenke på at det antakelig var en "overgrepslege" jeg støtte på en gang. Det vil si: Jeg håper at han ikke var lege.

Kafé på Oslo S

Mann: Er det ledig her?
Jeg: Ja, det er da det.
Mann: Fint. Da setter jeg meg her. Skal du ut og reise?
Jeg: Ja, jeg skal en tur til Trondheim.
Mann: Og så tar du toget?
Jeg: Ja, jeg synes det er kjekt å ta natt-toget, for da bare sover jeg meg fram. Og du?
Mann: Jeg skal til Hamar. Men bor du i Trondheim?
Jeg: Nei, jeg bor i Oslo, men jeg skal besøke en venninne i Trondheim.
Mann: Hva jobber du med i Oslo, da?
Jeg: Jeg er bibliotekar. Og du?
Mann: Jeg burde egentlig ikke si det...
Jeg: Hva??? Er du kriminell? Hvis det er barneporno eller noe sånt du driver med, så er det nok best at du ikke sier det til meg, ja!
Mann: Jeg er faktisk gynekolog.
Jeg: Faktisk? Hæ? Hvorf... Hvorfor i alle dager skulle du ikke si det?

Mann: Bla bla bla GU bla bla bla spekel bla bla bla cervix bla bla bla cancer.

Jeg: Nei, nå går tida. Jeg får se å komme meg ombord.
Mann: Jeg også. Kan jeg bli med deg inn i sovevogna?
Jeg: Nei, absolutt ikke. Jeg er ikke ute på sjekker'n.
Mann: Nei, jeg tenkte bare inn i gangen. Jeg har jo plassbillett i sittevogn.
Jeg: Helst ikke. Jeg er trøtt.
Mann: Se her, jeg skal hjelpe deg med bagasjen.

På toget

Mann: Ja, jeg har erfaring med bibliotekarer. De er litt spesielle, de.
Jeg: Ja, det er mulig, det. Noen tror visst de går med møllkuler i håret. Ha ha ha!
Mann: De er ikke så lett å undersøke.
Jeg: Hva?
Mann: De er så tørre.
Jeg: Hæ?
Mann: Jeg må bruke mye salve.
Jeg: Nå får du søren meg gi deg! Du begynner å gå meg på nervene.
Mann: Ja, bibliotekarer er litt smånervøse.
Jeg: Åh.
Mann: De er nok for lite frigjorte. De ser helt sikkert for lite på porno.
Jeg: Nei, vet du hva! Vær snill og gå herfra!
Mann: Det er vel ikke noe galt med porno, vel? Jeg viser pornofilm til guttene mine, jeg. De er 10 og 12. Barn trenger opplæring.
Jeg: UUUUT!
Mann: Vær nå ikke så sur da!
Jeg: Konduktør! Hei, vil du fjerne den mannen? Han driver med griseprat, og har ikke engang plass i sovevogna. Han plager meg.
Konduktøren: Kom nå her, mann, og la damen være i fred.

Konduktøren: Så, nå er han der han skal være.
Jeg: Tusen takk.
Konduktøren: Skulle bare mangle.

I Trondheim

Venninne: Har du hatt en fin tur?
Jeg: Tja. Jeg traff en gærning på Østbanen. Jeg har visst draget på de litt spesielle, jeg...
Venninne: Fortell!

Jeg: Bla bla bla bla bla bla bla bla bla.

Venninne: Beskrivelsen du gir av den mannen passer på en prikk på en jeg var borti.
Jeg: Hva? Du også?
Venninne: Ja, da jeg bodde på studentbyen.
Jeg: Få høre!
Venninne: Det ringte på en ettermiddag da jeg lå og halvsov, og en pent antrukket, høy mann sto utenfor. Han sa han var fra Helsetilsynet og skulle foreta brystundersøkelser på de kvinnelige studentene. Det var et gratis spesialtilbud, sa han.
Jeg: Nei, det er ikke mulig!!!
Venninne: Jo da. Men jeg slapp ham selvfølgelig ikke inn.
Jeg: Det skal du være glad for.
Venninne: Ja. Men da jeg en halvtime senere skulle ut en tur og var i ferd med å låse døra, så kom han ut fra nabojentas hybel.
Jeg: Neiiii!
Venninne: Jo. Og hun ropte etter ham: Tusen takk for hjelpen!
Jeg: Jeg tror jeg dør!!!
Venninne: Det trodde jeg også.

Foto: LHOON

Seksualmoral

I dag kom jeg tilfeldig over bloggen PakkLama som har et innlegg om tradisjonell kristen seksualmoral. Det er noe av det bedre jeg har lest om dette, sikkert fordi bloggeren kjenner miljøet godt.

Hun skriver blant annet:

Jeg har lagt merke til at mange av de kristne som velger å vente med sex til ekteskapet, gifter seg i mye yngre alder. Ingen trenger fortelle meg at det er tilfeldigheter.

Det jeg mener med "sår i sjelå" er for eksempel... å være litt småforelska i noen som en ligger med og håper det skal bli noe mer, for så å finne ut at han/hu ligger med flere andre, eller at personen ikke vil ha deg.

Å gi seg hen til en person en skal dele livet med, gir jo en helt spesiell trygghet vil jeg tro. Dette er et av hoved argumentene for å vente. Men jeg tror også at mange som har gjort et slikt valg lurer på hva de kan ha gått glipp av.

Tror jeg også. I alle fall ville jeg gjort det selv.

Det tragiske med en tradisjonell ekteskapsmoral, synes jeg, er ekteskap som består når det beste utvilsomt hadde vært skilsmisse. Jeg vet om både ekteskap med vold og ekteskap der den ene er følelsesmessig ferdig med den andre, men hvor man anser det som synd å skille seg.

Eller kanskje er det menneskers fordømmelse man er mest redd? Det kan det nok være grunn til. Jeg husker den gifte presten jeg kjente, som ble glad i en annen kvinne. Han fikk det ikke lett, selv i et teologisk liberalt miljø. Jeg heier på ham!

Se også Prinsesse Leas innlegg om sex.

Og husk det aller viktigste:
Thou shalt love thy neighbour

Foto: passiveaggressivenotes

Siste runde om FRA-loven

Den svenske regjeringen gir etter for massiv kritikk og reviderer den omstridte loven om avlytting av tele- og datatrafikk, skriver Dagbladet.

Kravet om at FRA skal gå til domstol for å få drive avlytting gjør at kontrollen over spioneriet øker. Det samme gjelder begrensningen som ligger i at bare regjeringen og forsvarsmakten får bestille avlytting. Men om det betyr at Säpo og det åpne politiet ikke - som det var tenkt - får kjennskap til mistenkte terrorister og andre forbrytere, er fortsatt uklart.

En kommentar i Sydsvenskan sier at

flere krav som FRA-kritikere har framført i sommerens debatt, ikke er med i det nye tillegget. Forslaget om at FRA bare skulle få avlytte teletrafikk når det er konkrete mistanker mot en person mangler.

Likedan kravet om at signalspaningen bare skulle rettes mot teletrafikk der både senderens og mottakerens IP-adresser er utenlandske.

Det nåværende forslaget til FRA-lov minner om det tyske systemet. Der har FRAs motstykke fått tilgang til omtrent ti prosent av all elektronisk kommunikasjon som går gjennom kablene. Det dreier seg om millioner av samtaler, sms og mailer per dag.

Storebror ser altså fortsatt.

Aftonbladets leder skriver at den folkeopinion som eksisterer ikke har fått muligheten til å bli hørt når avlyttingens framtid avgjøres bak lukkede dører i borgelige riksdagsgrupper. Og nettopp derfor kommer debatten til å fortsette til regjeringen innser at loven må forkastes og hele denne saken tas fra begynnelsen av, i en skikkelig utredning.

Kan vi lita på skyddet för integriteten? Vad kommer att hända när vi – oavsiktligt – råkar hamna på de ”trafikstråk” som öppnats för avlyssning? Och hur kommer samarbetet med andra länders säkerhetstjänster att fungera? Varför går regeringen nu med på nya förslag som samma regering för bara några månader sedan ansåg hota rikets säkerhet?

Datakollaps i Norsk Helsenett

Dagens Medisin forteller at en datakollaps førte til at meldingstjenesten til Norsk Helsenett var ute av drift hele fredag 12. september.

Man vet ikke om alle meldingene som ble slettet, er sendt på nytt, og om viktig informasjon, som prøvesvar, har kommet fram.

President Torunn Janbu i Legeforeningen tar denne saken svært alvorlig.

- Det er svært alvorlig at Helsenettet har et system der masse pasientopplysninger blir borte uten at man har en sikkerhet for å få fatt i opplysningene. Dette er en alvorlig sikkerhetssvikt.

VG kan berolige med at det kun har vært 8000 meldinger med pasientinformasjon som ikke kom fram på grunn av teknisk svikt.

Som god pessimist tror nå jeg, sånn for sikkerhets skyld, at det er lurt å stålsette seg til Den Store Glippen, der noen millioner diagnoser havner dit de ikke skal. Eller kanskje bare ut i det store intet.

Anbefaler: Georg Apenes' tale om personvernets framtid hos digi.no

Kjønnslemlestelse, omskjæring - eller kjønnsovergrep?

Ord kan virke stigmatiserende og krenkende. Derfor er det ikke likegyldig hva et fenomen eller en gruppe mennesker kalles. Ett av ordene jeg har tenkt litt på, er "kjønnslemlestelse". Er det et begrep som oppfattes som OK av dem som har blitt utsatt for dette overgrepet?

"Kjønn" betyr i denne sammenheng kjønnsorgan. Men kjønn betyr dessuten å tilhøre en gruppe (gruppen kvinner). Derfor lurer jeg på om "kjønnslemlestelse" kan stigmatisere en både som seksuelt vesen og som individ. Siden det er umulig for meg å sette meg inn i kjønnslemlestede/omskårne minoritetskvinners situasjon, kan jeg kun tenke ut fra andre, egne erfaringer.

Jeg ble gjentatt seksuelt krenket som barn, noe som selvsagt har hatt psykiske (samt somatiske) og seksuelle konsekvenser. Men jeg ville ikke likt å bli kalt psykisk eller seksuelt lemlestet av den grunn. Erotisk lemlestet liksom. Eller enda verre: "psykisk kastrert" (en kvinne som arbeider med seksuelt misbrukte, brukte begrepet "kastrert" om overgrepsofre i en debatt som handlet om hvorvidt seksualovergripere burde kastreres).

"Lemlestet" høres i mine ører ut som ødelagt, og jeg synes det er uverdig at mennesker skal betegnes som ødelagte. Og som denne kommentatoren påpeker, er jeg opprørt over at psykiske virkninger etter overgrep ses på som noe avvikende eller sykelig ved offeret.

Selv om også "norske" overgrep kan skade både helse og seksualitet, så betyr ikke det at en seksuelt traumatisert person fungerer helt annerledes enn andre mennesker eller at vedkommende ikke kan nyte sex. For eksempel at man ikke "tåler" kroppskontakt, slik en venn av meg hadde hørt et sted og derfor ikke turte klemme meg (og så han da, som er så pen!).

For noen år siden leste jeg selvbiografien Hvor kommer du fra? Min vej til Danmark av Fatuma Ali, bosatt i Danmark, der hun hadde utdannet seg til psykiater. Hun ble selv kjønnslemlestet/omskåret som barn. Også en kvinne som har vært utsatt for kjønnslemlestelse/omskjæring, kan få orgasme, skriver hun, selv om overgrepet har gjort dette vanskeligere enn det er for andre kvinner. Og "norske" overgrep kan jo også skade evnen til å få orgasme, men vi kaller altså ikke ofre for seksuelt misbruk "seksuelt lemlestede". Underlivsplager og svangerskaps- og fødselsplager er heller ikke uvanlig etter "norske" overgrep, nok en parallell hva gjelder konsekvenser.

Siden ordene "kjønn" og "lemlestelse" sammen antakelig kan oppleves som stigmatiserende av kjønnslemlestede/omskårne kvinner, skulle jeg ønske at det ble en debatt om bruken av betegnelsen "kjønnslemlestelse".

Mitt forslag er:
1. Bruk Kjønnsovergrep.
2. Spør kvinnene det gjelder.

Oppdat. 1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling

PS. Hvorfor kalles ikke omskjæring av gutter "overgrep"?

Foto: computerwhiz417

En nydelig historie

Medmenneskelig terapi er overskriften på en bokanmeldelse i siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening. Boka er skrevet av psykiater Tormod Huseby. Jeg har ikke lest den, men husker veldig godt første gang jeg kom borti navnet til denne psykiateren.

Jeg satt og leste doktoravhandlingen til Anna Luise Kirkengen, som omhandler seksuelt misbruktes erfaringer med helsevesenet - erfaringer med ulike typer behandling som ofte gjorde vondt verre for pasientene.

Kirkengen fortalte en historie om Tormod Huseby. Som ung lege fikk Huseby en psykotisk pasient som de andre trodde snakket i symbolske vendinger når hun fortalte om voldtekt. Det gjorde hun ikke.

Les historien på nettet, hentet fra Kirkengens bok Inscribed Bodies: Health Impact of Childhood Sexual Abuse.

Den gjør i alle fall meg fryktelig glad.

Siden Lin er en av de snille og greie bloggerne som jobber i helsevesenet, linker jeg til henne for at hun skal bli obs! på historien.

Når skolebarn sliter

Pål Julius Skogholt skriver på sin blogg, etter skolemassakren i Finland:

- Eg trur at det i stor grad er slik i den norske skolen at elevane tør og vil ta opp problem med dei vaksne i skolen, anten det er rådgjevarar eller lærar.

Stemmer dette, da? Eller mer riktig: Hjelper det?

Når det gjelder forhold for grunnskolen, vet jeg i alle fall følgende som er relevant for elever utsatt for vold og overgrep:

En rapport som ble utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i fjor om undervisning av framtidige lærere, viser at 56 prosent av allmennlærerstudentene ikke har fått noen undervisning om seksuelle overgrep. 58 prosent oppgir at de ikke har fått noen undervisning om fysiske overgrep. Mer enn ni av ti oppgir at de ikke har fått tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om vold og overgrep med hensyn til sitt framtidige arbeid.

Av 15 rektorer og inspektører i grunnskolen som Bergens Tidende snakket med for tre år siden, fortalte samtlige at det er svært sjelden det fattes mistanke om at barn utsettes for vold.

- Jeg har vært her i fem år, og jeg kan ikke huske at vi har hatt et eneste tilfelle, sier rektoren ved Haukedalen skole.

Ved Kalvatreet skole har man hatt én mistanke på seks år.

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk er overrasket over svarene.

- Å oppdage vold er vanskelig, men barna vil som regel gi signaler på at noe er galt, sier hun.

Ja, det tror også jeg de gjør, dersom man vil se.

Det koster gjerne mye for et barn som daglig har overmektige krefter å handskes med, å greie å konsentrere seg om skolearbeidet. Selv var jeg svært skoleflink - og utbrent da jeg var 16.

Tall: Ifølge Statistisk sentralbyrå rapporterte norsk skole i løpet av ett år (2006) på landsbasis 19 barn i alderen 6-12 år til barnevernet av en aller annen grunn og der barnevernet fattet vedtak.

Se også: Bryter meldeplikten

Foto: BjørnS

Nødhavn for desperate?

- Jeg forstår ikke hvorfor norske medier tenker at det er helt greit å vise et bilde av en ung mann som peker mot kamera med våpen når den samme mannen kun for noen timer siden henrettet ni unge mennesker på en skole, skriver Undre.

Nei, også jeg lurer på om media reflekterer over hva slags budskap de sender til desperate mennesker som er i en livssituasjon og sinnstilstand der de opplever ikke å ha noe som helst å miste ved å ty til det ekstreme.

Dette er ungdom som utelukkes, eller som på andre måter ikke kommer inn i sosiale sammenhenger, mener forskeren - som likevel ikke bruker spalteplass på å henvende seg til ensomme, desperate. Dermed blir de enda mer ensomme, enda mer fremmedgjort.

Kan det som skjedde i Finland, skje i Trondheim? undrer man.

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk:

- Det er veldig liten sjanse for at slikt skal skje i Trondheim.

Psykolog Jim Arne Nøttestad ønsker ikke å avvise muligheten for at lignende tragedier kan oppstå i Trondheim, men sier det er lite sannsynlig.

Må man ha ørten års universitetsutdannelse for å kunne komme med slike uttalelser?

Jeg savner veldig én ting i media når slikt skjer: Fokus på hva desperate mennesker kan gjøre uten å ta liv!

Har de ingen forslag til politikerne? Hva med krisesenter for de desperate? Jeg tror det kunne ha forhindret noen selvdrap, som vi har over 500 av i året.

Når jeg tenker på den voldsomme medieoppmerksomheten som har blitt rettet mot scientologien som årsaks- eller utløsende faktor i forbindelse med at Olav Gunnar Ballo mistet sin datter, slår det meg hvor fraværende andre faktorer er i mediebildet.

Kvinnor emellan

From: sigrun-norge@yahoo.no

To: ulla-pia-maria@yahoo.se

Sent: Friday, January 2, 2009

Subject: Hej!

Hej Ulla Pia Maria!

Hoppas att allt är bra med dig! Gott Nytt År!

Nå begynner det virkelig å bli lenge siden jeg har skrevet til deg. Ja, og lenge siden vi har møttes. Sist var vel da vi ble overfalt av en snøstorm i påsken, var det ikke?

Allahs ... jeg mener alas ... det er bombesikkert at jeg ikke kommer til å være blant de utlendinger som vil invadere svenske hytter til påske. Jeg vil nemlig ikke forlate norsk territorium med det første.

Grunnen er denne nye naboen som jeg har fortalt deg om, med sine utallige FRAmstøt (som fyller meg med en slags skrekk...). Selvet mitt er åsted for en form for kjønnslig terrorbalanse. (Går det an å kalle det det?)

Han bombarderer meg nemlig med de mest utrolige ting når vi møtes, alt fra bombastiske kjærlighetserklæringer til å verbalterrorisere meg med at jeg er blokkas store sexbombe. Hva byr du? Kalle en feminist bombe!

I sommer lokket han meg ned i blokkas bomberom. Hva hadde han der? Jo, et lager med vin - ikke våpen, nei, det trodde du vel ikke? Vinkjeller i tilfluktsrommet, slå den! Vi tok med oss noen flasker og gikk opp til meg - og drakk.

Herregud, etter ei ukes festing så det helt bomba ut, som en slagmark. Vi hadde begge ferie, så vi kunne jo egentlig gjøre som vi ville. Det er ikke det.

Men saken er at jeg forlengst har fortalt alle mine nære venninner at jeg er helt ferdig med menn, at jeg aldri mer skulle fly etter en eneste en av dem. Derfor er det mye lettere nå å betro seg til deg, som befinner seg et stykke unna, på andre siden av grensen.

Kram,
Sigrun

PS. En av mine eks'er er på krigsstien igjen. Han nummer fire, om du tar dem alfabetisk. Jeg skulle gjerne ha sluppet. Men jeg er kampklar - du kjenner jo meg - og så lenge han ikke legger ned våpnene, og ikke har noe å si til sitt forsvar, må jeg bare bruke hans egne mot ham, ikke sant? Og det er jo det som er så fint med å virkelig kjenne noen: Man vet eksakt hva man skal angripe med, og ikke minst hvor støtet bør settes inn. En som lar seg tvinge til kapitulasjon, vet du også at jeg ikke er. Og rammet blir jeg vel egentlig ikke, selv om han er i krigshumør og stadig angriper meg. Da vi var sammen, var han så sjalu at han overvåket meg, følte jeg. Han var knallsur bare jeg var borte en natt eller tre og kom litt kanon hjem. Skjønner?

At hans nye venninne nå er blitt min våpenfelle, er så flott! Hun har nettopp fått vitnemål på bestått bøllekurs hun også, og har blitt ei fanatisk ... jeg mener fantastisk ... feministdame. Vi har blitt gode venninner, vi.

PS. 2 Det sto forresten noe om en ny lov i Sverige i Klassekampen for en tid tilbake, og så lurte jeg på hva en radioanstalt er for noe?

Jeg trodde en anstalt var et sted der man puttet mennesker man mistenkte var paranoide, jeg.

Foto: Jasmin Cormier

Samtale med barn om katastrofer

Igjen har det skjedd en skolemassakre - attpåtil i Norden - som preger nyhetsbildet. Det er en utfordring for oss voksne å snakke med barn om slike nyheter.

Eksperter på barneoppdragelse blir generelt sett ofte utskjelt, men i tilfeller som dette tror jeg i alle fall at de kan være til god hjelp for både foreldre, lærere og andre som har med barn å gjøre. Jeg føler selv veldig sterkt på behovet for å kunne snakke med barn om ekstremt vanskelige ting.

På Utdanningsdirektoratets hjemmesider ligger det noen veiledere som handler om å snakke med barn om kriser og katastrofer.

Vente-og-se-holdningen
Som lærer skal du være forsiktig med å grave opp triste og fæle ting hele tiden hvis ungene selv ikke snakker om det. Det er nok fæle ting om vi ikke skal bringe det fram på nytt.
(Klassestyrer i 2. klasse)

En slik vente-og-se-holdning som denne læreren uttrykker, skyldes usikkerhet, og den hviler på en heller tvilsom pedagogikk, skriver Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz i en veileder om krig. Ved ikke å ta opp temaet gir den voksne signaler om at dette er noe man ikke skal snakke om, det er ikke trygt. Men barn fanger opp signaler, og noen kan oppfatte det nærmest som om læreren vender dem ryggen.

Det mest tvilsomme med denne vente-og-se-holdningen rent generelt er når man forutsetter at så lenge det ikke kommer noe fra barnet, så er det ikke noe der. Alle våre alvorlige samtaler med barn motsier en slik konklusjon, sier Raundalen og Schultz:

Noen ganger er det som å trykke på en knapp, og så kommer tanker, bekymringer og forestillinger som heller ikke vi ville ha trodd fantes i et barnehode. Da vi samtalte med en 3.-klasse om krigen mot Irak, mens skolens lærere satt rundt som tilhørere, var det for eksempel en stor overraskelse for alle at alle elevene kjente navnet Hans Blix og visste hva hans oppgave var som leder for våpeninspektørene.

Vi sier ikke med dette at barn ikke kan bli redde hvis en tar initiativ til å snakke om en sterkt mediefokusert krig eller en annen type krisesituasjon. Det kan komme sterke reaksjoner, og barn kan begynne å gråte. Det henger blant annet sammen med hvor mye som har hopet seg opp og floket seg til for dem fordi de har gått så lenge alene med frykten og angsten. For eksempel fortalte en 1.-klassing med gråtende stemme (høsten 1986 etter at Tsjernobylulykken hadde funnet sted i slutten av april) at han hadde gått med luen på hele sommeren fordi han gjerne ville beholde håret til jul. Han hadde på et eller annet tidspunkt oppfattet at nedfallet fra atomkraftulykken kunne føre til sykdommer som gjorde at en mistet håret.

Traumatiske egenerfaringer
En helt spesiell utfordring er barn med egne traumatiske erfaringer som vil bli gjenopplevd foran TV-apparatet om traumene ikke er bearbeidet.

Ut fra egne erfaringer med traumer vil jeg hevde at folks kunnskap om gjenopplevelse, og dermed også faren for retraumatisering, er så dårlig at jeg pleier å bli helt overlatt til meg selv når jeg opplever dette. Selv om jeg fysisk er sammen med noen.

Slik var det da jeg var barn; slik er det fortsatt. Og det er opplevelsen av å være helt forlatt, at ingen hører ropet ditt, som er det aller verste ved et alvorlig traume.

Se også:
Samtaler om selvmord med barn
Råd om samtaler med barn
Barn har også en psykisk helse

Støtte til asylpolitikk

Et av tiltakene i regjeringens nye asylpolitikk går ut på at de som kommer hit som 16-åringer og ikke får asyl, kan returneres når de blir 18 år. Forslaget har fått kritikk fra flere hold.

Den norsk-somaliske arbeiderpartipolitikeren Abdullahi M. Alason tror imidlertid det kan være positivt.

- Hvis bølgen fortsetter som den gjør, så vil vi få store hull i mange nasjoner. De vil miste en generasjon, sier han til dagens Klassekampen.

Ifølge Alason er det ofte landets beste ungdommer som sendes ut i verden. Familien har som regel tatt opp store lån for å betale menneskesmuglere, slik at barna skal komme seg til Vesten. Han tror mange ikke vil ta sjansen på å sette seg i gjeld når de får vite at barna kan returneres når de blir 18.

Samtidig understreker han:

- De må få en individuell opplæringsplan som legger til rette for at de kan bidra på best mulig måte når de kommer hjem. Med andre ord gir vi bistand gjennom kunnskap. Vi har mulighet for å utdanne dem innen konflikthåndtering, dialog og demokratiske verdier, blant annet.

Dag Hareide, rektor ved Norsk Humanistisk Akademi Nansenskolen på Lillehammer, synes dette er en god idé. Han tok for et drøyt år siden initiativ til å utdanne asylsøkere i fredsbygging, demokrati og menneskerettigheter, men Arbeids- og inkluderingsdepartementet var ikke positiv til forslaget.

- Deres resonnementet var at norskundervisning var viktigst. Så norsk er viktig å kunne dersom du skal tilbake, men ikke fredsbygging, sier Hareide til Klassekampen med sarkasme i stemmen.

Han har liten forståelse for påstanden at undervisning i menneskeretter og demokrati er galt, fordi det kan gi asylsøkerne en falsk følelse av at de skal få bli her.

- Dette må være en menneskelig glipp

Sensitive pasientopplysninger om en 13 år gammel gutts psykiske lidelse lå ute på nettet, forteller Aftenposten. Det var ingen ringere enn fylkeslegen i Telemark som hadde lagt ut opplysningene. Fylkeslegen er som kjent en instans man kan klage til blant annet om helsepersonell bryter taushetsplikten.

Bakgrunnen for "glippen" var at guttens fastlege hadde sendt et vanlig brev til fylkeslegen.

- Dette må være en menneskelig glipp. Noen må ha glemt å sladde navnet. Jeg må bare si at dette er ytterst beklagelig, sier fylkeslegen, som opplyser at "Vi har veldig gode rutiner for dette, og saken er helt uforklarlig".

Hørt den før? Det har Datatilsynets Georg Apenes:

- Det svaret får vi som oftest i slike saker. Det er ikke noe i veien med rutinene, men adferden fraviker reglementet. Nå må vi snart ta inn over oss hvordan menneskene er, og ikke hvordan de burde være. Det er for lite årvåkenhet og for slapt i forhold til disse tingene, sier Apenes.

Aftenposten fant pasientopplysningen tilfeldig ved et søk i postlistene til fylkesmannen i Telemark.

Nordmenn for lite paranoide

Forrige uke kom det frem at Skatteetaten ved et uhell har sendt ut CD-er med fullt fødselsnummer på flere millioner nordmenn. Skatteetaten selv mener uhellet forhåpentligvis vil ha liten konsekvens da CD-ene ble sendt ut til åtte norske redaksjoner og er tilbakekalt.

Tyske reportere er derimot overrasket over hvor godtroende vi nordmenn kan være, skriver teknofil.no.

Skattebetalerforeningen mener offentliggjøring av skattelistene slik de foregår i dag kan være et brudd på menneskerettskonvensjonens artikkel 8.

Paranoia-stempling

Dagsavisen forteller i dag om en kvinne som varslet om forhold på jobben.

At arbeidsgiver og enkelte kolleger vendte seg mot henne da hun etterlyste bedre behandling av de eldre beboerne på sykehjemmet, tok hun så tungt at hun til slutt ble henvist til en psykiater. "Hjelpen" hun fikk etter korte konsultasjoner hos psykiateren var diagnosen Alvorlig personlighetsforstyrrelse med paranoide trekk.

Diagnosen kom i april 1996, et halvt år før Oslo tingrett bestemte at arbeidsgiveren hadde rett til å si henne opp etter å ha forsøkt å omplassere henne. Året etter, i 1997, ble hun erklært 100 prosent arbeidsufør.

I syv lange år kjempet hun en hard kamp for å få diagnosen rettet.

Hun konsulterte to anerkjente og erfarne psykiatere, som begge konkluderte med at det ikke var grunnlag for noen slik diagnose. Kvinnen krevde deretter at diagnosen ble rettet i journalene, men det offentlige nektet. Både psykiateren og Helsetilsynet avslo klagene.

Våren 2004 gikk hun til søksmål mot Staten for å få rettet diagnosen. Kort tid før saken skulle opp i Oslo tingrett gjorde Statens helsetilsyn om vedtaket fra det lokale helsetilsynet i Oslo og Akershus og skriver at: "opplysningene som framkommer i erklæringene i 1996 og 1997 ikke er tilstrekkelige til å understøtte diagnosen".

At diagnosen var feil, var imidlertid ikke nok til at hun skulle få erstatning for belastningen hun opplevde ved å være stemplet som paranoid. Selv mener hun stempelet bidro sterkt til at hun ikke klarte å komme seg tilbake i arbeid. Hun gikk til sak mot psykiateren og hans forsikringsselskap. Hun krevde erstatning for de arbeidsinntektene hun hadde tapt som følge av at hun ble arbeidsufør. Hun tapte i Oslo tingrett. Også Borgarting lagmannsrett vendte tommelen ned.

Retten fant ikke tilstrekkelig årsakssammenheng mellom diagnosefastsettingen og det at hun ble arbeidsufør, sier hennes prosessfullmektig, som mener utfallet av denne saken bør gi grunn for ettertanke.

Javisst bør den det.

Ansatte i psykiatrien er i en særstilling siden de kan bekrefte eller forkaste den virkelighet andre mennesker opplever.

Ståle Einarsen ved Institutt for samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen, er psykolog og en av landets fremste forskere på mobbing og trakassering i arbeidslivet. Han har funnet at mange som har erfart alvorlig mobbing i arbeidslivet, ikke blir trodd av helsevesenet, og derfor får paranoia-diagnose.

Også andre stemples urettmessig som paranoide.

Oppdatering 19.08.09
Kronikk om varsling: Varslere er i fare

O-ordet i panna

- Jeg var så redd for å få offerstempelet i panna mi, sier Martine Aurdal.

Jeg vet ikke jeg, men kanskje det ikke er så dumt å få o-ordet stemplet i panna likevel? Det kunne faktisk føre til at færre mennesker ble o***, i alle fall flere ganger enn strengt nødvendig.

Da jeg på 1990-tallet hadde blitt slått ned på byen, gikk jeg veldig i stykker innvendig. Det gjør antakelig de fleste o*** for grov vold, men for meg kom også en voldelig barndom nærmere.

Derfor gråt jeg mye i retten, men jeg forklarte hva det skyldtes.

Da så tiltaltes forsvarer anklagende på meg.

- Ja, men det kunne da ikke tiltalte vite! sa han. Han så det ikke utenpå deg!

Nei, det er sant. Den stakkars voldsmannen, som bare hadde fire dommer fra før, så det ikke på meg, for heller ikke voldsmenn er jo synske.

Nå vet sikkert volds- og voldtektsmenn, som alle andre, at det går mange o*** løs der ute. Men de kan jo ikke vite hvem det er.

Jeg likte å pynte meg når jeg gikk på byen og ville ikke synes at en o****-tatovering helt sto i stil med mine lekre høye hæler. Men kanskje det var dumt av meg å være så forfengelig? Mannen fikk jo ikke en sjanse liksom, når han ikke syntes at jeg så ut som et o****.

Noe bør utvilsomt gjøres, og jeg har to ulike forslag. Det første går til Knut Storberget, det andre til Bjarne Håkon Hanssen:

1. Justisministeren lanserer forslag om o****-stempling. Han kan helt sikkert få noen gode råd og tips om merking fra landbruksministeren (se dyrevelferdslovens § 10).

2. Helseministeren tar initiativ til at alle potensielle volds- og voldtektsmenn får litt atferdsterapi (grunnet lange ventelister hos psykologene er korttidsterapi uansett det eneste realistiske og hensiktsmessige), der de kan lære seg å utsette angrepet sitt litt. De kurses i at før de slår til, bør de spørre det potensielle o****** om hun har blogg og om bloggadressen, for å se om hun skriver noe om overgrep.

Dermed skulle i alle fall jeg være trygg for framtida.

Grøt for fred

Victoria skriver humoristisk om å sminke seg for verdensfreden. Det har heller ikke jeg noen gang gjort. Min erfaring er nok snarere at sminke skaper ufred. Jeg har ikke tall på alle de gangene det har gått på husfreden løs, når samboeren måtte stå og vente på meg før vi skulle et eller annet sted.

Nok om det.

Jeg har imidlertid bidratt til verdensfreden. I alle fall forsøkt, i det minste én gang. Prosjektet var: Grøt for fred.

I begynnelsen av desember hadde jeg blitt syk, slik at jeg ikke fikk blitt med på desembermøtet i den humanitære organisasjonen vi var med i. Der skulle det planlegges pengeinnsamling; desember er en bra tid, da er folk ekstra snille.

Samboeren min kom hjem fra møtet og fortalte at vi skulle ha utendørs stand. Noen i foreningen skulle selge lys og kort, andre kaker.

- Hva skal vi selge da? spurte jeg.

- Grøt, sa samboeren.

- Hva? sa jeg.

- Jo, jeg foreslo at vi kunne selge grøt. Jeg kom ikke på noe annet originalt.

- At det er originalt, har du jammen rett i, sa jeg. Men ærlig talt, mener du at folk skal stå utendørs i vinterkulda og spise grøt?

- Ja, alle spiser jo grøt i desember, sa samboeren.

- Ikke utendørs.

- Jeg kom altså ikke på noe bedre forslag. Og du er ikke den rette til å kritisere, som ikke var der.

- Jeg er syk, sa jeg.

- Ja, jeg vet det. Men i alle fall: Nå er det opp og avgjort.

- Herregud. Hvor mange porsjoner trenger vi da? Den største kasserollen vi har er ikke så stor at det blir noe penger ut av det.

- Jeg låner hjem den største fra kantina på jobben.

- Hva om kokken trenger den da? Det er jo julebord der nå i desember.

- Ikke mitt problem.

- Du er lik deg selv! Opptatt av det du mener er viktig og ignorerer det du pleier å kalle bagateller.

- Ja, i motsetning til deg, som henger deg opp i bagatellene.

- Der fikk jeg den.

- Det gjorde du.

Han kom hjem med den digreste kasserollen jeg noen gang har sett. Den var beregnet for kantina på en arbeidsplass med over 500 ansatte.

- Jeg koker gjerne grøten, sa jeg, for da blir den i alle fall ikke svidd. Og er det noe jeg er flink til i denne verden, så er det jo å koke risgrøt, med vaniljestang og sånn. Men mener du at jeg skal koke den i dette monsteret av en kasserolle?

- Ja, det er det jeg tenker.

Ikke spør meg hvor mange kilo ris og hvor mange liter melk han kjøpte inn. Jeg ble svimmel. Men jeg er jo ikke likegyldig overfor krig og fred og sånn, så jeg tok på meg forkleet og kokte grøt til den store gullmedaljen.

Jeg var samtidig glad for at jeg var syk da Dagen kom, slik at jeg slapp å bli med som grøtselgerske. Det var bitende kaldt ute, det blåste til og med, og jeg kunne ikke forestille meg at salget ville gå strykende. Samboeren stresset attpåtil sånn med alt han skulle ta med, at han glemte smøret.

Jeg fikk vondt av ham.

- Hvordan gikk det med salget? spurte jeg spent da han kom hjem.

- Ikke så bra. Vi fikk solgt veldig lite. Det var mest mindre barn som maste på stressede foreldre på julehandel om å få grøt. Men jeg glemte smøret.

- Ja, jeg så det. Da syntes jeg synd på deg.

- Gjorde du? Vel, til slutt måtte jeg gå ned til fem kroner tallerkenen inkludert saft for overhodet å få solgt noe.

Mesteparten av grøten kom altså i retur. Siden jeg ikke fikk lov til å kaste mat, ble alt sammen satt i fryseren. Fryseren var full av grøt den vinteren, og det ble liten plass til noe annet.

Jeg ble fryktelig lei av å spise frossen, opptint grøt. Men utpå vårparten hadde vi fått spist den opp.

Alt for verdensfreden!

Foto: larskflem

Min elektriske stol

ÅPENT BREV

til

Norsk Psykologforening ved presidenten

IKEA ved direktøren for bordavdelingen, sengeavdelingen og stolavdelingen
Kopi: Helsedirektoratet ved avdelingsdirektøren for psykisk helse

Psykiater foreslår utradisjonelle måter for å få menn til å åpne seg, står det å lese. Presidenten i Norsk Psykologforening mener at helsetilbud på IKEA er tingen - selv om han selvsagt ikke er psykiater, slik journalisten tror.

Tror du folk ville turt å bruke et tilbud plassert i et folksomt kjøpesenter. Det er jo mye tabuer knyttet til psykiatri? spør så journalisten, til tross for at dette måtte være det man kaller et lavterskeltilbud, og nettopp ikke en del av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

Det er imidlertid ikke journalisters mangelfulle kunnskaper om psykisk helsevern som er bakgrunnen for denne henvendelsen, men at jeg mener det er mye mer nødvendig med psykisk helse-hjelp etter at man har vært på IKEA. Og slett ikke bare for IKEAs mannlige pasienter.

Redsel for å bli gal

Jeg trodde i alle fall at jeg skulle bli gal - innimellom at jeg allerede var det - da jeg i løpet av kort tid kjøpte tre IKEA-varer som var komplett ubrukelige.

Det er ille nok bare å få skrudd sammen tingene, synes jeg. Ofte må jeg mobilisere alt jeg har av mannlig nettverk. Jeg er nemlig mindre begavet. Ja, når jeg virkelig går i meg selv, så er det faktisk ikke en eneste ting jeg er spesielt flink til i denne verden. Utenom å danse. Drømmemannen min, har jeg bestemt, skal kunne skru sammen IKEA-møbler, være datakyndig (jeg har dessverre PC), og må kunne danse (særlig etter min pipe). Jeg er ikke som denne fru Lem, som ikke bare kan skrive og har verdens mest fabelaktige mann. Nei, hun kan det der med IKEA-møbler også, hun.

Jeg pådro meg regelrett et IKEA-kompleks - en tilstand som absolutt må inn i diagnosemanualen når den skal revideres - og det ble til slutt skamfullt for meg overhodet å snakke om møblene jeg hadde kjøpt. Men til tross for disse unngåelsesreaksjonene overfor traumet, måtte jeg stadig ta på meg en mental rustning og ringe IKEA.

Helt for meg selv tenkte jeg: Hva i all verden er det med meg som gjør at møblene jeg kjøper ikke funker? En destruktiv Law of Attraction?

Gyngende bord

Først var det det sammenleggbare bordet. Kun to av bordbeina hadde bakkekontakt, og jeg lurte på om jeg heller skulle bruke det som vugge, gyngehest eller huske for familiens minste. Men jeg ringte IKEA.

- Nei, alle beina er like lange. Det er ikke noe galt med produktet, sa damen.

Jeg ringte og ringte og ringte. Noen ganger tok hun ikke engang telefonen. Men siden jeg ikke kunne gi meg på dette, lovte hun til slutt å sende noen hjem til meg for å se på bordet. Selvsagt var det noe feil med det, og de kom med et nytt. Det aller beste var imidlertid: IKEA-mennene skrudde det sammen for meg!

Farlig seng

Neste gang var det senga. To ganger per natt falt jeg i gulvet. Jeg ringte IKEA.

- Nei, det er ikke noe galt med produktet. Ingen andre kunder har klaget, sa damen.

- Ja men det kan da ikke være normalt at man havner i gulvet to ganger hver natt, sa jeg. Dersom de andre kundene deres finner seg i det, må de være idioter.

- Kanskje du ligger urolig? undret damen.

- Urolig? sa jeg. Jeg har nettopp blitt enslig, og det er ikke mye sengeakrobatikk hos meg, skal jeg si deg.

Til slutt lovte hun å sende en ekspert.

- Det er ikke noe feil med den senga der, sa han.

Og så dro han.

Jeg burde selvsagt ha tilbudt ham å overnatte. Han var jo ikke direkte ille å se på.

Jeg ringte igjen. Og igjen. Og igjen.

To uker senere sa damen at jo, det var en konstruksjonsfeil ved den senga. Jeg kunne få en ny.

Elektrisk stol

Det mest traumatiske av IKEA-kjøpene var definitivt lenestolen. Den var svært behagelig å sitte i. Men: Den var elektrisk. Hver gang jeg satte meg eller reiste meg opp, fikk jeg støt. Om jeg satt og pratet i telefonen og så reiste meg opp fra stolen, ble forbindelsen brutt, så sterkt var støtet.

- Det er ikke mulig, sa IKEA-damen. Ingen andre kunder har klaget på produktet.

- Nei vel, sa jeg, men min stol er i alle fall elektrisk.

- Det er sikkert teppet, sa damen.

- Teppet? sa jeg. Hva snakker du om?

- Jeg ser på dataen at du har kjøpt teppe hos oss, sa damen. Det er sikkert noe statisk elektrisitet.

- Jeg har ikke noe teppe under stolen, sa jeg. Gi meg en ny stol, og doner denne til psykiatrien. Der gir de elektriske støt til deprimerte, og strømregningene er skyhøye. Skjønt jeg kunne vel trenge det selv nå, etter alt trøbbelet jeg har hatt med deres produkter.

- Hva behager? sa damen. Er du syk?

- Jeg vet sannelig ikke etter hvert, sa jeg.

- Da må du ringe legen din, sa damen.

- Legen min kan ikke noe om elektriske stoler, sa jeg. Kan du være så vennlig å sende hit noen som kan prøve den selv?

- Det er så mye styr med deg, sa damen.

- Det er det ikke! sa jeg. Det er produktene deres det er mye styr med. I går ringte jeg forresten Aftenposten og fortalte dem om et bord som gynger, en seng det ikke går an å sove i og en stol som er elektrisk. Journalisten syntes visst det kunne vært morsomt med overskriften Elektrisk stol på IKEA i aftenutgaven. Han skulle ta det opp i et møte i dag.

- Vi skal sende en mann hjem til deg, sa damen.

- Flott, sa jeg. Venninnen min hvisker til meg i bakgrunnen at dere burde sende en som er kjekk, nå når jeg har hatt så mye trøbbel.

- Det kan jeg ikke love, lo damen. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Da IKEA-mannen kom, fikk han selv prøve stolen slik at han fikk støt i kroppen. Jeg ringte også en venninne slik at han fikk høre at telefonforbindelsen ble brutt. Om han var kjekk å se på, husker jeg ikke engang; jeg var så glad over omsider å bli trodd - og over å bli friskmeldt!

Forslag:
De alvorlige problemene jeg fikk kommer i tillegg til alle de mindre alvorlige nevrosene som jeg og mange andre pådrar oss av å forsøke å forvandle IKEA-pakkene til møbler. Norsk Psykologforening og IKEA bør etter mitt syn derfor samarbeide om å opprette ambulante kriseteam (med embetseksamen i psykologi og grunnkurs ved snekkerlinja på Sogn videregående) som kommer hjem for å følge opp IKEAs pasienter straks varene er kommet i hus. Siden IKEA, ifølge telefondamen, får så få klager, er det garantert store mørketall ute og går på dette feltet.

Med tanke på alle dem som ligger og kaver på gulvet hver natt, når senga ryker, burde også den somatiske delen av helsetjenesten trekkes inn i dette arbeidet. At folk går til legen og ber om sykemelding for ryggsmerter, er ikke det minste rart. Og nå skal visst selv kronprinsparet begynne å handle på IKEA.

Det bør dessuten forskes på kort- og langvarige biopsykososiale følger av gjentatte strømstøt uten narkose.

IKEA har utvilsomt enorme konsekvenser for den norske folkehelsen.

Med vennlig hilsen

Sigrun

Frivillig brukerrepresentant for IKEA

Foto: jasonEscapist

Voksent ansvar

I forlengelsen av offer-debatten kom jeg til å tenke på et intervju med en teolog som jeg leste i avisen Dagen for tre år siden. Teologen satte likhetstegn mellom å være voksen, å ta ansvar og å være leder.

Han gjorde seg med andre ord til talsmann for et elitistisk, ekskluderende menneskesyn. Ikke alle voksne mennesker har de samme forutsetninger for å vise handlekraft og ta beslutninger. An-svar betyr "tilsvar". Mange er imidlertid i avmektige roller der de ikke får ta ansvar. Den svenske sosialpsykologen Johan Asplund har sagt at noen mennesker er dømt til ensidig å levere responser, uten å vekke stimuli.

Men fortjener de ikke likevel samme respektfulle omtale som det middelaldrende, velutdannede menn med stort handlingsrom forventer seg?

Den middelaldrende teologen romantiserte også livsfaser han selv ikke var i. Barndommen beskrev han som en periode hvor man slipper å ta ansvar; alderdommen som modenhet og visdom. Men alderdom innebærer også sykdom, svekkelse, tap av kontroll, og for mange til slutt total avhengighet. Har man av den grunn rett til å karakterisere gamle mennesker som annet enn voksne?

Jeg vil heller oppvurdere evnen til å takle avhengighet av andre. Om det er noe som er genuint menneskelig, noe som er felles for alle mennesker, så er det avhengigheten. Livet begynner og slutter i hjelpeløshet og utleverthet til andre menneskers gode vilje. Og vi er alle avhengige, av konkrete Andre, av kulturen, naturen, samfunnet, Gud.

Mange barn må også ta mye ansvar. Barn som opplever rusmisbruk, omsorgssvikt og overgrep i familien blir nettopp ofte de i hjemmet som må ta det nødvendige ansvaret. Ett eksempel er barn av alkoholikere som må passe på at foreldre ikke sovner fra sigaretten og setter fyr på huset. Overgrepsofre er en annen gruppe, siden overgripere har som strategi å benekte, minimalisere, bagatellisere eller bortforklare det de selv har gjort. Slik må offeret ta ansvar også for konsekvensene av andres handlinger.

Disse barna gjør daglig en formidabel innsats med sine tilpasnings- og mestringsstrategier for at skammen ikke skal avsløres. De lærer tidlig å ta ansvar for, og fokusere på, andres behov. Nettopp derfor kan de som voksne mangle mye indre trygghet og selvtillit, og dermed risikere å bli folk som denne teologen rettet en moraliserende pekefinger mot.

Problemet for mange mennesker er faktisk at de har måttet ta alt for mye ansvar i livet.

Psykiatrisk pasient for en kveld

Helsedirektoratet har satt i gang en kampanje om psykiske problemer. Det kan kanskje være nyttig. Stigmatiserende holdninger overfor psykiske vansker fins overalt og kan til og med være en skikkelig festbremse:

En kunstner hadde brakt sitt verk i havn, og det skulle feires. En venninne av meg kjente ham og inviterte meg med. Jeg traff mange nye mennesker, og det ble spennende samtaler.

En time over midnatt brøt man opp. Men siden det var mye drikkevarer til overs, ville kunstneren gjerne fortsette festen hjemme. Min venninne sa jeg burde bli med. Siden jeg hadde skravlet så mye den kvelden at jeg nesten hadde glemt å drikke, slo jeg til.

Det ble det kjedeligste nachspielet jeg noen sinne har vært på.

Noen i selskapet jobbet med psykisk helse, og dette ble raskt det store samtaletema. Jeg fortalte at jeg hadde gått hos psykolog, og hadde mye å si om terapi og psykiatri.

Flere støttet meg i mine meninger, det var ikke det. Men jeg ble satt i bås.

Jeg fikk ett glass vin, med det samme vi kom til leiligheten. I løpet av de påfølgende timene skjenket verten i gjestenes glass i ett kjør. Men mitt ble stående tomt etter at jeg hadde drukket det første. Det var snodig å se på hvordan den oppmerksomme vert hr. Kunstner fylte på glassene i runde etter runde, men alltid hoppet over mitt.

På veien hjem spurte min venninne hvordan jeg hadde hatt det. Jeg svarte, som sant var, at jeg syntes jeg hadde fått dårlig forpleining og at jeg ikke var lite sjokkert over at en utpreget kritisk intellektuell kunne være så til de grader fordomsfull.

Men, sa jeg, dersom du inviterer meg med hjem til hr. Kunstner en annen gang, så tar jeg med meg ei magnumflaske i veska.

Andre innlegg i denne serien:
Hore for en dag
Innvandrer for en dag

Utsatt barn har mange navn

Aften hadde 16. september en artikkel om årets TV-aksjon, som er rettet mot barn og unge som rammes av voksnes rusmisbruk. Overskriften lød: "Osloelever trår til for rusbarn".

Jeg synes ikke vi skal kalle barn for rusbarn. Når vi ønsker å hjelpe barn som kanskje allerede sliter med skam, bør vi være oppmerksom på hvordan vi omtaler dem. Også barn er mediebrukere.

Barn bør i det hele tatt få slippe å bli påklistret stigmatiserende etiketter. I ovennevnte tilfelle er det ikke engang barna som ruser seg, men deres voksne familiemedlemmer. Hadde jeg, som er voksen, hatt en ektefelle med rusproblemer, tviler jeg på at noen ville kalt meg ruskone eller ruskvinne.

Psykiatribarn har jeg også lest om. "Styrker omsorgen for rus- og psykiatri-barn", kunne Helserevyen melde. Betegnelsen brukes både om barn med psykiske vansker og om barn uten slike vansker som har foreldre med psykiske vansker. Men selv ikke voksne som er psykiatriske pasienter, omtales som psykiatrimenn og psykiatrikvinner, ei heller deres ektefeller. Psykiatrimødre og psykiatrifedre brukes heller ikke.

Jeg reagerer også på at det settes merkelapper på barn som viser til andre menneskers ugjerninger. Ett eksempel er incestbarn, et annet overgrepsbarn. "Eige hus for overgrepsbarn", skriver Helsedirektoratet. Men overgrepene som er begått, "tilhører" gjerningsmennene og -kvinnene, ikke dem som har fått lide for handlingene deres. En voksen kvinne som har vært utsatt for voldtekt, blir da aldri kalt voldtektskvinne!

Foto: Flickr

Elie Wiesel

Se også: Vi og ofrene (min siste post, som havnet på feil sted)

Foto: Flickr

Giske ønsker statlig medieombud

Kulturminister Trond Giske (Ap) vil ha et statlig medieombud. Det skriver VG i dag.

Ombudet skal overvåke og gripe inn mot uønsket atferd på internett og i andre medier.

Et medieombud vil ikke bare være rettet mot tvilsomme nettsteder, men også fungere som et statlig kontrollorgan overfor norske medier generelt. Derfor har man i Norsk Presseforbund liten tiltro til Giskes edle hensikter.

- En statlig kontroll av mediene er stikk i strid med alt vi lærer. Er det noen som skal styre mediene, så er det i hvert fall ikke staten, sier generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Presseforbundet.

Se også:
Nedrelid.com: Om hvorfor Giskes forslag om et medieombud er lite lurt

Dag Solstads essay på nett

Da har Samtiden nr 2 2008 omsider blitt lagt ut på nettet.

Hvilket vil si at den som ikke fikk lest Dag Solstads mye omtalte essay Om ytringsfriheten for noen måneder siden, nå har sjansen.

Om det skulle friste.

Abre skrev dette om Solstads artikkel.

Offerskap

Den svenske filosofen og skribenten Roger Fjellström har vært opptatt av offeret - som det skrives en del om nå om dagen. I artikkelen Offerskap antyder han noe om gjengse forestillinger om offeret:

Overgriperne skremmer oss. Men også ofrene er skremmende. De er sjelden hele, rene og vakre. De kan ha vettskremte ansikter og dårlig holdning.

Offeret har å bære kanskje uutholdelig lidelse, uten å vite hvordan hun skal komme seg ut av den. Hun er en uskikket, fanget i lidelsen der tiden utvides til evighet.

Offerets situasjon er det vi alle skremmes av og viker unna for: Svakhet, lidelse, mangel på frihet, hjerteskjærende urettferdighet - Det Onde i all moral. Offersituasjonen er helvete på jord.

Helvete dehumaniserer mennesker, blir det sagt, og man tenker da på overgriperne, som gjennom sine handlinger overskrider moralens grenser. Men ut fra et gjengs menneskesyn dehumaniseres også offeret. Ser vi på livet som verdifullt på grunn av et overskudd av det positive, så befolkes helvete av undermenneskelige liv, knapt eller overhodet ikke verd å leve.

Oppmerksomheten vår dras mot ofrene, kanskje fordi de er et bilde på det vi ikke er eller tenker å bli, et bilde på det vi skal sikre oss mot.

Men det fins også en betydelig heroisering av offeret. Ideen om ødeleggelse og et nytt, "høyere" liv fins i mange trosanskuelser. I kristendommen er Jesu offer inngangsbilletten til en bedre verden. En profan versjon av den religiøse tanken er at ofre kan nå en form for høyere moralsk verdighet, gjennom å utvikles i en annen moralsk dimensjon. Denne tilstanden er det motsatte av lykke, og består av prøvelser som vi som lever under normale forhold ikke vet om, eller hvordan, vi skulle holdt ut.

Fjellström om offerskap og moral: Morality of the Light, Morality of the Dark

Se også Virrvarrs og Hjorthens poster

Barnebok som utgangspunkt for samtale

Jesper våkner, det er tidlig morgen.
Det er ingen lyder i huset.
Jesper hører bare en fugl som synger
ute i hagen.
Han titter ut av vinduet.
Yippi! Det er sol.
Det har blitt sommer!
Jesper kikker inn på soverommet
til mamma.
Hun ligger og sover.
Jesper går bort til senga og prikker henne
på armen.
”Du må våkne, mamma. Det er morgen.
Og det har blitt sommer!”
Mamma åpner øynene så vidt.
”Jeg orker ikke…”, sier hun,
og lukker øynene igjen.

Jesper er fire år.
Han har en storesøster som heter Johanne.
Hun har stått opp nå.
Johanne skal på skolen.
Jesper skal i barnehagen.
”Mamma vil ikke stå opp”, sier Jesper.
”Jeg vet det”, sier Johanne.
”Du må kle på deg selv.”

Jesper leter etter klærne sine.
Han finner den brune buksa.
Den er kjempeskitten.
Han finner den lyse buksa han brukte i går.
Den er også litt skitten, men den kan han ta.
Jesper leter i klesskapet.
Det er nesten tomt.
På badet finner han t-skjorta og
sokkene han brukte i går.
Jesper kikker inn til mamma.
Hun sover.
Jesper kjenner at han er sulten.

”Jeg vil ha cornflakes”, sier Jesper.
Johanne står og ser inn i kjøleskapet.
”Men det er jo ikke melk her!”
”Da vil jeg ha corn flakes med bare syltetøy på”,
sier Jesper.
Han heller cornflakes på tallerkenen.
Så litt jordbærsyltetøy.
Så litt mer cornflakes.
Og litt mer syltetøy.
Det blir nesten et tårn!
Jesper bygger det enda høyere.

Slik begynner den nye boka Hvem kan hjelpe Jesper? (PDF-fil kan lastes ned), og som er for deg som kommer i kontakt med barn du mistenker har en vanskelig hjemmesituasjon. Boka er ment som et utgangspunkt for en samtale med barnet, og som en hjelp for barnet til å sette ord på det som er vanskelig. Den passer spesielt godt for barn under skolealder som har en mamma eller pappa som ruser seg eller har psykiske problemer.

Boka er laget av organisasjonen Voksne for Barn på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Den er gratis og skal blant annet sendes ut til alle barnehager i Norge.

Forslag: Lag ei slik bok også for å snakke med barn om vold og seksuelle overgrep.

Se også: Barn og stigmatisering
Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Barnemishandling for døve ører

Legene på Sykehuset Telemark tar selvkritikk for manglende innrapportering om mishandlede og skadde barn, melder NRK. Helsepersonell er ikke villige til å ta ubehaget en anmeldelse innebærer, og samarbeidet mellom helsevesen, politi og barnevern er heller ikke bra nok.

I dag er det ikke felles varslingsrutiner i barnemishandlingssaker, til tross for at en barneminister for flere år siden lovte å gjøre noe med nettopp det.

Barnemishandling er tabubelagt i Norge. Mange fagfolk av ulike kategorier vegrer seg for å ta tak i konkrete saker. Jeg er personlig enig med deg i at vi i noen saker driver en form for foreldrevern fremfor barnevern. Av denne grunn tror jeg antall reiste mishandlingssaker ligger lavere enn det reelle. Norske barneleger har en økende kunnskap og oppmerksomhet rundt barnemishandling hvilket vi håper vil bidra til at flere saker reises. Sakene er som du vet svært vanskelig og krevende for den enkelte helsearbeider. Vi er tradisjonelt opplært til å lindre og pleie og vise positiv forståelse for pasienten og dens pårørende. Den samtidige rollen som "mistenker" krever betydelig erfaring og personlig integritet.

Det skrev en framtredende barnelege til meg etter at jeg hadde henvendt meg i fortvilelse over at fagfolk ofte ikke tar affære når barn mishandles.

Jeg hadde blant annet sett en dokumentar på NRK, der vi fikk vite at Oslo-politiet fikk 8-10 saker om barnemishandling i året. I Stockholm var tallet 1200.

Vi ble også fortalt at av 200 små barn som årlig bringes til sykehus med alvorlige voldsskader, meldes 90 prosent ikke til politiet.

Barnevernet er like ille:

-Det er vanskelig for oss å gå videre med alvorlige saker, når vi skal fortsette å samarbeide med foreldrene, uttalte to saksbehandlere som var med i programmet.

Resultatet er at barnevernet sjelden eller aldri går videre til politiet med sakene de oppdager.

Sist jeg var innom sidene til Statistisk sentralbyrå for å se på anmeldte voldssaker, fant jeg dette:

Politiet registrerte i løpet av ett år 20 600 voldsofre. Kun 273 av disse var i alderen 0-9 år. Det vil si at mens vel 0,4 prosent av befolkningen totalt hadde status som voldsofre, gjaldt det samme under 0,05 prosent av dem som var under ti år.

- Barns rettssikkerhet blir ikke ivaretatt, og man er altfor redd for å kritisere foreldrene, sa regissøren Anne Elisabeth Andersen, som hadde laget nevnte NRK-dokumentar. Andersen har interessert seg for barns oppvekstvilkår helt siden hun i 1987 laget et TV-intervju med den sveitsiske psykologen Alice Miller.

Selv ble jeg som barn aldri så fysisk alvorlig skadet av volden jeg ble utsatt for at jeg måtte på sykehus, men jeg opplevde å ikke bli tatt med til lege når jeg ble skadet ved uhell, som da jeg som førsteklassing brakk armen. Det er altså mer enn én grunn til at jeg vet en del om barns utsatthet, og det gjør noe med meg når jeg i dag leser eller hører om hvordan barnemishandling håndteres.

Etter at jeg så NRKs dokumentar ringte jeg en representant fra politiet som deltok i programmet og spurte hva i all verden jeg kunne gjøre for å få folk til å skjønne hva barnemishandling er. Jeg tenkte at om voksne først forsto at det kan være en absolutt uutholdelig lidelse for et barn å bli mishandlet, så måtte det også føre til noe. Politiet anbefalte meg å kontakte helse-, justis- og barneministeren. Jeg sendte derfor mail til de tre statsrådene, der jeg ba om å få møte dem for å fortelle hvordan vold kan oppleves av et barn.

Helseministeren svarte meg:

- Jeg vil bidra til at helsevesenet tar sin oppgave alvorlig både i forhold til å avdekke og å behandle disse tilfellene. Ikke minst vil jeg arbeide for å bidra til at ulike instanser som helsetjenestene, barnevern, skolen, politi osv. samarbeider på en slik måte at barn får best mulig hjelp. Helsedepartementet har satt i gang arbeide for å øke kunnskap og bevissthet i tjenesteapparatet om barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Regjeringen vil også i år utarbeide en egen handlingsplan mot vold, der barn som utsettes for overgrep vil få en viktig plass. Jeg takker for at du skrev til meg...

Ikke ett ord om legenes helseødeleggende taushetsplikt! Og ikke noe møte.

Barneministeren svarte at heller ikke hun kunne møte meg, fordi hun hadde et tett program. Og da lurte jeg på hva som kan være viktigere for en barneminister enn å stoppe mishandling av barn.

Men hun kunne fortelle:

- Jeg er opptatt av temaet og ønsker å rette fokus mot forebygging av slik mishandling, og også mot hva vi kan gjøre for å gi de barna som opplever mishandling, tilstrekkelig vern og eventuell behandling.

Og så bla bla om departementalt og interdepartementalt informasjonsmateriell.

"Svaret" fra justisministeren var et brev fra en politisk rådgiver som skrev at departementet ikke kan behandle "slike enkeltsaker" - til tross for at jeg ikke lenger var barn selv, og det var nåværende barns situasjon jeg var opptatt av. Da jeg påpekte dette i en ny mail, kom det ikke noe svar.

Årlig dør opp mot ti småbarn i alderen 0 til 3 år som følge av omsorgssvikt, mishandling og drap i Norge. Det er et nesten like høyt tall som partnerdrap på kvinner.

Her er heldigvis noen som bryr seg.

Antiepileptika og psykiske lidelser

Bruk av antiepileptiske legemidler kan gi økt risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk, melder P4.

- Mennesker med epilepsi, må ikke slutte å ta medisinen sin. Det er snakk om en liten risikoøkning. Pasienter og pårørende bør informeres om at medisinen i sjeldne tilfeller kan forårsake slike bivirkninger, sier seniorrådgiver Kristin Thorseng Kvande ved Statens legemiddelverk.

Bivirkningene er ikke ukjent for Norsk Epilepsiforbund. Spesielt pasienter som er deprimerte er i risikosonen.

- Leger som skriver ut disse preparatene må tenke gjennom hvem de har for seg, og se om vedkommende har psykiske problem fra før av, sier generalsekretær i Norsk Epilepsiforbund Stine Strømsø.

Ha ha ha ha. Hvorfor forteller de ikke at antiepileptika også brukes som stemningsstabiliserende ved affektive lidelser som mani og depresjon?