De svake blant oss

Jeg lar meg ofte provosere over at grupper av befolkningen anses som svake og stakkarslige mennesker. Det er frekt, og kan ha negative konsekvenser for den som stemples. Kriteriene for svakhet i dette landet synes jeg er både uklare og diskutable.

I terapirommet

Jeg: Du, jeg søkte om offentlig støtte til terapien hos deg, siden den er så dyr og jeg må betale alt selv, til tross for at jeg sliter med skader etter overgrep.
Psykologen: Ja, hvordan gikk det?
Jeg: Jeg fikk avslag. Og det til tross for at jeg hadde dokumentert og beskrevet min helsemessige situasjon utførlig og jeg har det økonomisk veldig trangt i og med at jeg nettopp er blitt enslig. I samtalen jeg hadde med dem erfarte jeg at de ga blaffen og at ingen av argumentene mine ble tatt hensyn til. Jeg er ikke i tvil om at dette utelukkende handler om å spare penger.
Psykologen: Tja, si ikke det. Jeg kan ringe dem for deg, jeg.
Jeg: Vel, det må du gjerne gjøre for meg. Men jeg kan ikke se hvilken hensikt det skulle ha, siden jeg har framlagt dokumentasjon i det vide og brede.
Psykologen: Følg med nå, så skal du få se hvordan dette skal gjøres!
Jeg: Hva???

Psykologen går bort til telefonen og ringer.

Psykologen: Nei, det nyttet ikke, dette. De folkene hadde åpenbart bestemt seg på forhånd for å avslå søknaden, de, så det var ikke noe jeg kunne gjøre her.
Jeg: Men var det ikke det jeg sa, da? Tror du kanskje ikke at jeg var i stand til å skrive en søknad og argumentere selv?


På et offentlig kontor

Jeg: Hei, det er jeg som er Sigrun og har bestilt en time her i dag.
Saksbehandler: God dag og vær så god og sitt. Jeg ser dere er to. Er det datteren din?
Jeg: Takk. Ja, dette er datteren min. Hun har vinterferie fra skolen denne uka, så hun ble med meg til byen.
Saksbehandler: Du vil klage på et avslag, forsto jeg. Det var visst noe psykisk ...
Jeg: Ja. Jeg vil klage. Jeg kom hit for å få skjemaet klagen skal skrives på. Alle papirer som trengs som dokumentasjon har jeg tatt med meg. Fint om du kunne ta en kopi av dem, slik at jeg slipper å levere fra meg originalene.
Saksbehandler: Det skal jeg gjøre. Vil du at jeg skal fylle ut skjemaet for deg?
Jeg: Takk, men det gjør jeg helst selv. Jeg kjenner jo min egen situasjon bedre enn du gjør. Dette er jo også første gangen du treffer meg.
Saksbehandler: Her er skjemaet og her er en penn. Si fra om du trenger hjelp, da. Imens går jeg ut og kopierer de andre papirene dine.

Jeg: Så, nå er jeg ferdig.
Saksbehandler (ganske høyt og med vantro i stemmen): Men, du kan kan jo skrive du, jo!
Jeg: Ja, jeg er ikke analfabet. De aller fleste voksne i dette landet kan jo skrive.
Saksbehandler: -
Jeg: Hvorfor lød du så forbauset? Om du leser papirene mine, ser du blant annet at jeg har mellomfag i litteraturvitenskap. Og tro meg, faget krever at man både kan lese og skrive.
Saksbehandler: Å, jeg ...

Utenfor:
Datteren: Mamma, han ble skikkelig flau. Han ble helt rød i ansiktet. Tenk at noen kan tro at moren min ikke kan skrive!
Jeg: Ja, tenk det, du. Det var litt bra at han ble flau, synes jeg.

Hvem bryr seg om de sårbare barna?

Journalist og forfatter Simen Tveitereid har hatt et innlegg om barnehager i Dagbladet, der han skriver:

- Flere amerikanske undersøkelser har vist at i barnehagen går barnas kortisol-kurve gjennom dagen motsatt vei av den naturlige: Nivåene er høyere om ettermiddagen enn om morgenen. Først og fremst for barn under tre år, og i sterkest grad for barn som er sosialt usikre, sjenerte eller aggressive.

Tveitereid utgir også bok. Han møter motbør.

Jeg kan overhodet ikke forestille meg at det ideelle for en ettåring er å gå i barnehage. Det snakkes mye om kvalitet på barnehagen. Men et godt pedagogisk tilbud er antakelig ikke det viktigste barn trenger. Professor Thomas Chr. Wyller spurte i en kronikk i Aftenposten:

- Kan regelmessig opphold i heldags barnehage bent frem være skadelig for småbarn? Eventuelt på hvilke felter av deres personlighet? Kanskje de lærer både språk og omgang med andre, men svekkes emosjonelt? I evnen til empati, toleranse, medkjensle, tillit? Fagfolk har forlengst ikke bare påpekt problemet, men ment å kunne påvise en serie negative senvirkninger. En gedigen amerikansk undersøkelse viser at barn under 3 år med over 20 timers barnehage pr. uke blir mer utrygge, mer ukontrollerte og mer aggressive enn de som er der under 20 timer.

Små barns grunnbehov er aldri stilt øverst på noen dagsorden, sier professor Wyller.

For noen barn vil barnehage aldri være bra, selv om de er tre, fire eller fem år. Det snakkes det selvsagt aldri om. Man generaliserer og omtaler nesten utelukkende barn som én kategori, i stedet for å ta hensyn til at enkeltbarn kan ha svært forskjellige forutsetninger og behov. Unntaket er muligens kategorien minoritetsbarn, som trenger å lære det norske språket.

For utrygge og sårbare barn kan påtvungen samhandling med mange andre barn i barnehagen bli et mareritt. Et engstelig barn kan oppleve ethvert nytt sted og hver ny person som noe utrygt.

Paradoksalt nok kan et reelt sett utrygt hjem oppleves som tryggere, fordi det i alle fall representerer noe kjent for barnet.

Utrygge barn kan mangle evnen til å stole på voksne og dermed knytte seg til andre mennesker. Framfor å være ett av mange barn i en barnehage med flere voksne og mange barn å forholde seg til, burde disse barna få muligheten til å knytte seg til én voksen, for i alle fall et stykke på vei å få en foreldreerstatning.

Oppdatering 24.11.09: 11 prosent av barn mobbes i barnehagen

Foto: UhDuh/Flickr

Hulder og seterliv

Ennå er årets setersesong ikke over, og via Antropologi.info fant jeg en artikkel om huldretro og seterliv.

At folk og fe sesongvis har flyttet fra gården til enklere husvære, har først og fremst vært for å utnytte beiteressurser i utmarka. Det har vært lettere å flytte dyra til fôret enn omvendt. Det var derfor på setra vinterforsyningene av ost, smør og kjøtt skulle produseres.

De underjordiske
Hele familien av underjordiske kalles huldrefolk, og stedet de bor heter som oftest Huldreheimen. Den eldste mannspersonen er huldrekallen. Han kan være gammel som sju skogfall. Mest oppmerksomhet vier fortellertradisjonene til huldra, som blir beskrevet som ei ung, vakker kvinne med visse trolske attributter.

Om vinteren bor huldrefolket på setra og om sommeren, når bygdefolket bruker den selv, flytter de under jorda eller inn i fjellet. Vellykket seterdrift er avhengig av at menneskene samarbeider med de underjordiske.

Det kan oppstå tvister ved at menneskene bygger fjøs over stua til huldrekallen slik at det renner kumøkk ned til dem. Eller at menneskene heller ut varmt vann som brenner huldrefolket. Huldrefolket kan både gi represalier og belønning.

Opprinnelse
Opprinnelsen til troen på de underjordiske er en urgammel og globalt utbredt forestilling om at menneskene hadde et videre liv under jorda etter døden. De døde holdt man seg inne med og man ofret til dem for å sikre gode levekår.

Et vandresagn som gjør rede for opphavet til huldra, forteller at Adam og Eva hadde fått en stor ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage, hadde Eva fremdeles ikke rukket å vaske alle barna. Derfor gjemte hun dem som ikke var vasket enda unna for ham. Gud spurte om det ikke var flere barn, men da Eva benektet dette, sa Vårherre: "Så la alt det som er skjult, forbli skjult". Ordet hulder er avledet av det gammelnorske verbet hylja, som betyr å skjule.

Et annet sagn forteller at huldrefolket opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne, og feminist, Lilith. Hun ble forvist, og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De barna Adam hadde avlet med Lilith skulle etter dette være usalige og Himmeriks porter skulle for all framtid være lukket for dem.

Tradisjonens funksjoner
- "Naturlig" forklaring på det uforståelige
- Unnskyldning (f. eks. for dårlig gårdsstell)
- Bergtaking, kan være en måte å forklare sinnssykdom og liknende på
- Avhjelpe langvarig ensomhet (for budeier, gjetergutter og liknende)

Huldrefolk og seterliv i dag
Antropologen Anne-Katrine Brun Norbye har gjort feltarbeid på forestillinger om huldrefolket i dagens seterliv i Hallingdal. Hun sier disse forestillingene fremdeles inngår i noen budeiers og bønders kosmologi, og derigjennom er med på å gi mening til seter og seterliv.

Bygdebøkene med tekster om huldrefolket, de muntlige narrativene om de underjordiske og ruinene etter gamle seterbuer i landskapet hjelper hallingdølene til å huske på huldrefolket. Troen på huldrefolket forutsetter seteren, samtidig som huldrefolket som forklaringsmodell gir mening til stedet og aktivitetene der. Typiske situasjoner som framkaller minner om huldrefolket er når det skjer uforklarlige hendelser på setra.

Kunnskapen om huldrefolket kan ses på som budeias kulturelle kapital, og noe som kan omsettes til økonomiske verdier, skriver antropologen. Flere budeier selger smør, ost og rømme til turister. Kundene kunne kjøpt billigere produkter på butikken, men de vil gjerne ha forestillingene med på kjøpet. Budeiene er mer enn osteprodusenter og selgere. De framstår som kvinner som tar vare på tradisjoner og som ekte budeier.

Det synes ikke å være et problem at budeia er kristen og samtidig kjent for god kunnskap om huldrefolket. Formannskapet i en hallingdalskommune utnevnte ei av de huldrekyndige kvinnene som leder for lokalet der en rekke ulike kristne aktiviteter foregår.

Sesongslutt
Folk og dyr må alltid flytte fra setra til Mikkelsmess, 29. september, som også kalles buferdsdagen eller høsttakkefesten. Ble noen igjen etter denne dag, kunne huldrefolket straffe dem. Senere på høsten kunne det bli arrangert budeieball, en fest for budeiene der de flinkeste fikk diplom for godt dyrestell og god avkastning.

I mer urbane strøk har ikke jeg hørt om at noen har sett huldra siden 1970-tallet. Husker jeg ikke feil, skjedde det i Østfold. Og den huldra hadde fulgt med i tida. Hun ble nemlig sett på motorsykkel!

Kilder:
Haugafolket på stølen av Anne-Katrine Brun Norbye
Folkediktning
Wikipedia

Se også denne posten
Foto: Marcus Ramberg/Flickr

En spirituell blogg

Jeg vil gjerne få anbefale en blogg for alle (andre) som har fått en overdose med tradisjonell kristen-dom: Nissemanns blogg.

Bloggen har et eget kapitel om åndelige verdier, der det stadig vekk siteres fra Evangeliet etter Bacchus. Som vi alle vet, kom det dessverre ikke med i Bibelen.

Foto: nullalux/Flickr

Skam deg!

I juli hadde en mann som har blitt uføretrygdet, et innlegg i Bergens Tidende, der han blant annet skriver:

Psykiske sykdommer er nesten aldri akseptert, det merker du kjapt. Jeg ble derfor glad da jeg noen måneder etter at jeg ble sykmeldt fikk blodpropp i begge lungene. For da kunne jeg vise til en ordentlig sykdom som alle forsto, selv om jeg holdt på å stryke med.

Selv min arbeidsplass forsto denne sykdommen. For da jeg fikk blodpropp sendte de meg blomster med ønske om god bedring!

Fordi jeg går sykmeldt har jeg også fått psykiske problemer på grunn av at jeg ikke er i arbeid – jeg ser ned på meg selv. Det er som et tveegget sverd, jeg klarer ikke å gå i arbeid men samtidig forakter jeg meg selv for at jeg ikke klarer å gå i arbeid.

Personlig tror jeg all medieomtalen om at vi nordmenn er den vestlige verdens største trygdemisbrukere fordi vi ikke gidder å gå i arbeid er årsaken til slike psykiske mer belastninger. Dette på tross av at jeg har betalt mine skatter og avgifter i alle år, som blant annet skal dekke et eventuelt sykdomstilfelle og en eventuell trygd.

Jeg er klar over at der alltid vil finnes personer som vil misbruke et godt system. Men pass deg for å snakke nedsettende om alle uføretrygdede, for du vet ikke om du plutselig en dag er en av dem selv.

Terje Carlsen kommenterer innlegget på sin blogg.

Kan det være at feil folk skammer seg?

Bilde: Wikimedia Commons

Den kristne dåpen

Som Bjørn Are påpekte i en kommentar er noe av hovedgrunnen til at kristen tro vokste fram de første århundrene, måten man så på og behandlet de svake, syke og utstøtte i samfunnet på. Religionssosiologen Rodney Stark sier at mens de kristne i år 40 kan ha telt 1000 medlemmer, kan de i år 300 ha vært mer enn seks millioner, det vil si vel 10 prosent av Romerrikets befolkning.

De som ble medlemmer av en kristen forsamling (ekklesia), måtte være døpt. Dåp praktiserte de kristne svært tidlig; Jesus befaler etter oppstandelsen sine disipler å døpe til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Tegn
Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans (Paulus’ brev til romerne, 6. kapittel).

Dåpen som tegn likner det å drukne og bli reddet, å miste og få livet. Siden påsken handler om å gå fra liv gjennom død til liv, ble påsken mange steder ansett som særlig velegnet for dåp. Den romerske biskopen Hyppolit har skildret dåpsriten på 200-tallet som en typisk rite de passage.

Forutsetninger
I den tidlige kristendom, som var en minoritetsreligion, måtte man prøves før man kunne bli dåpskandidat. De som hadde offentlige embeter eller var soldater der det inngikk å ta liv, kunne ikke bli døpt. Heller ikke de som var lærere der hedenske forfattere sto på pensum (dette ble senere endret). Videre de som deltok i offentlige skuespill, gladiatorkamper og hadde yrker knyttet til tradisjonell, romersk kult. Horer, halliker og vellystinger var utelukket. Likeså trollmenn, astrologer, drømmetydere, spåmenn og kvakksalvere.

De kristne skilte seg med andre ord ut i det romerske samfunnet, gjennom alt det de tok avstand fra. Ikke så rart da, at deres holdning ble sett på som farlig og samfunnsnedbrytende!

Utskillelse
De som ble godkjent og tatt opp som dåpskandidater, fikk opplæring (katekese) i ca. tre år. Livsførselen til kandidatene (katekumenene) ble nøye iakttatt: Levde de ærbart? Hedret de enkene? Besøkte de syke? Gjorde de alle slags gode gjerninger?

De siste dagene og nettene før selve dåpen tilbrakte kandidatene i bønn, faste og nattevåking. Hver dag ble det uttalt besvergelser over dem, for å jage bort onde ånder (eksorsisme).

Nullpunkt
Dåpen fant sted søndag (påskedag) morgen. Først kledde kandidatene seg nakne. Kvinnene tok av seg smykker og hadde utslått hår. Så avsverget de seg djevelen og ble salvet med eksorsismeolje. Kandidatene kvittet seg med sin gamle identitet.

De ble neddykket i dåpsbassenget tre ganger, mens de ble spurt om de trodde på den treenige Gud og hver gang svarte "Jeg tror". Under neddykkingen var kandidaten nullstilt og død, samtidig som det nye menneske ble født og bygd opp.

Etter neddykkingen, baptisma, ble kandidatene salvet over hele kroppen, før de tørket seg og kledde på seg.

Til slutt trådte de inn i forsamlingen, der biskopen strakte ut hånden over dem og leste en bønn, før han smurte salve og tegnet korsmerke på deres panne og ga dem fredskyss. Gjennom salven ble den kristne identiteten smurt på kandidatene - ordet for salve, krisma, ble forbundet med Kristus, som betyr Den salvede. Korstegningen symboliserte også tilhørigheten med Kristus, mens fredskysset var velkomsthilsen inn i forsamlingen.

Innlemmelse
Dåpen var, og er, forutsetningen for å kunne ta imot nattverden. Nå kunne de nydøpte for første gang delta i nattverdsmåltidet. Der fikk de blant annet spedbarnsmat - honningblandet melk - som symbol på at de var trådt inn i det lovede land og var født på ny.

Den siste delen av dåpsritualet ble i middelalderen skilt ut som et eget ritual i den vestlige, romerske kirke: confirmatio. Dette hadde å gjøre med at barnedåp var blitt det vanlige.

Kilde: T. Rasmussen og E. Thomassen: Kristendommen. En historisk innføring

Foto: hoyasmeg/Flickr

Jeg er sporty og stiller opp!

Herved melder jeg meg som kandidat til neste gang det er kåring av Norges mest sexy blogger.

Her er ikkeno' juks med selvbruningskrem eller push-up!

Gamle Aker kirke: Tradisjon som fornyelse

Gamle Aker kirke er Oslos eldste bygning som er i bruk i tråd med sitt opprinnelige formål, og byens vakreste kirke.

For 15 år siden utgjorde den et virkelig eksotisk og kontroversielt innslag i hovedstadens kirkeliv:

Koret synger på kirkeslavisk. Røkelse fra et russisk røkelseskar fyller rommet. Etter dåpshandlingen kaster presten vievann utover forsamlingen. Menighetens kormedlemmer er iført store kapper og bøyer seg mot henholdsvis øst og vest under forsakelsen og trosbekjennelsen.

I bispegården sitter sjefen, Andreas Aarflot. Han har allerede vært i konflikt med menigheten i Gamle Aker om et Maria-ikon, som enkelte av kirkegjengerne bøyer seg for når de ber. Dette, mener biskopen, har ingenting i Den norske kirke å gjøre.

Etter som tiden går blir Aarflot mer og mer bekymret for de gamle i menigheten som føler seg utstøtt og fremmedgjort. Som ikke liker å ta av seg sokkene i påskegudstjenesten når menigheten har fotvasking. Som lar være å gå til nattverd fordi de er tvunget til å drikke av samme beger som alle de andre i menigheten. Og det serveres alkoholholdig vin, akkurat som hos katolikkene.

Kirken har gjennom flere år hatt stor tilstrømming fra medlemmer som tilhører andre menigheter i byen. Og fortsatt er det mange som oppsøker Gamle Aker kirke. Etterspørselen etter en middelalderdåp eller -bryllup er også stor. Kirkekoret befester sin posisjon; de inviteres til Roma for å delta i pavejubileum.

Den 22. mai 1998 kommer det brev fra Andreas Aarflot til avvikerne i Gamle Aker: Nå er det slutt på moroa. Aarflot har gjennomført en av sine siste embetshandlinger.

Da er det bare å vente. På Gunnar Stålsett, Oslos nye biskop. Og røkelsen, prosesjonen og kirkekoret kommer tilbake.

Kilde: Dagens Næringsliv 20.06.98

Fakta: Langkirke bygd ca. 1150 (eller andre halvdel av 1100-tallet) i stein med 350 plasser. Restaurert 1860,1950. Oslo prosti. Oslo kommune. Kirken er bygd i kalkstein og i anglo-romansk stil.

Foto :
C.Bry@nt /Flickr Damiel/Flickr
Kirkenorge.no Ramon Arellano/Flickr

Når far vil drepe deg

Bloggeren Drittlei er en av oss som reagerer når politiet bruker ordet familietragedie om drap.

Det er ufattelig at ikke dette ordet er ute av språket. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger representanter fra kvinnebevegelsen gjennom årene har vært i mediene og bedt om at man ikke bruker denne betegnelsen på drap.

Det er en hån mot ofrene. Det forferdelige halvveis skjules når det pakkes inn i det trygge "familie". Mens sannheten vel er at ofrenes lidelser øker når det er de nærmeste som vil ta livet deres.

Jan er en som overlevde en "familietragedie" for mange år siden. A-magasinet skrev om Jan i fjor:

De er fornøyde, småguttene. Faren har hentet dem på barnehjemmet for å gjøre noe hyggelig sammen. Sammen går de ned til Glomma.

Han skal vise dem noe, noe spennende – men bare hvis de står med ryggen til. Sekunder senere treffer tunge flasker de to barnehodene. Faren kaster de urørlige kroppene i elven.

Jans åtte år gamle lillebror døde den kalde høstdagen ved Glomma.

– Selv våknet jeg da jeg kom i det kalde vannet. Noen meter unna så jeg broren min. Jeg skjønte at slaget i bakhodet hadde drept ham. Ansiktet var stivnet slik det må ha vært da slaget kom, med øynene sammenknepet i smerte. Er det ikke det man kaller dødsmaske?

– Men far sto klar på toppen av steintrappen ved bredden, med armene ut til siden for å sperre veien for meg. Jeg forsto at han ville dytte meg uti igjen og holde meg under vann. Så jeg lurte meg under høyrearmen hans, og løp.

Historien om drapsforsøket begynner fem år før den sure høstdagen ved Glomma i 1968 – en tidlig morgen i januar 1963. Jans far har tidligere nevnt for sin psykiater at han frykter at han vil ta livet av sin kone. Søndag 13. januar gjør han alvor av tankene. Med en hammer slår han ihjel både Jans mor og hans syv år gamle storesøster.

Drapet og drapsforsøket på de to gjenlevende guttene skal ha vært motivert av et ønske om å skåne dem for skammen ved å vokse opp med en far som er morder.

En fjerdedel av dem som dreper familiemedlemmer, velger å begå selvmord kort tid etter drapene. Bare en tiendedel av disse har en kjent historie med vold eller trusler mot ofrene.

Ifølge psykiatriprofessor Gustav Wik er de aller fleste familiedrap også godt planlagt.

– Dessverre handler ikke disse sakene om et øyeblikks galskap. Drapsmannen skaper bevisst en sluttscene for seg selv og familien. Ofte ser vi at drapene skjer på merkedager, og at ting er tilrettelagt på forhånd. Nesten alle drapene er planlagt i lengre tid, ofte i måneder eller år, sier han.

For Jan var den nøye planleggingen av drapet og drapsforsøket noe av det som satte dype spor. At faren åpenbart hadde plassert de fulle brusflaskene ved elvebredden på forhånd, og at han lot som om han tilfeldigvis fant dem mens han gikk tur med guttene. Jan husker fortsatt det lille stikket av usikkerhet da han forsto at faren løy om noe så uskyldig som et funn av brusflasker.

Fysisk fostring liksom

Gymfaget er for de sterke, skriver Dekodet.

Gym burde vært forbudt, har jeg tenkt.

I gym var jeg helt håpløs. Hadde lyst til å gjemme meg. Bli borte.

Var svimmel. Hadde hodepine og vondt i magen.

Det verste var likevel dusjen. Barn får ikke bestemme sine egne bluferdighetsgrenser. Jeg husker et intervju med franskfødte Anette Thommesen, hvor hun fortalte hvor sjokkert hun ble over at man i Norge dusjet sammen med andre.

For meg var nakenhet lik skam. Heller ikke utenfor skolen fikk jeg velge når jeg skulle være av- eller påkledt.

Det var ydmykende å la de andre barna se blåflekkene mine. Jeg kunne bli spurt om hva jeg hadde gjort meg. Da måtte jeg lyve. Sa jeg hadde falt av sykkelen og i den dur.

Og så skyldfølelsen overfor Gud. Det er en stor synd å lyve.

Gym burde være frivillig.

I Guds navn

- Trenger du hjelp med å få av deg buksa? Eller klarer du det selv?

Det seksåringen først la merke til, var den ertende stemmen. Og så fliret. Og fliret i blikket.

Han hadde tidligere sagt til henne at dette gjorde han for hennes skyld, og fordi Gud ville det:

- Gud vil at barna skal gjøre som de voksne sier.

Og det hadde hun jo måttet tro på, selv når han var slem, og gjorde henne Vondt. Og hun hadde tenkt at Gud ikke var snill, som ønsket dette.

Men Gud var jo snill. Det var Styggemannen som var slem. Styggemannen kunne komme og ta henne om hun ikke var snill.

Gud hadde masse engler rundt seg oppe i himmelen. Hun hadde tenkt at det måtte være fint å være død. Å være sammen med englene. Være en engel.

Men nå. Hun var ikke død. Hun så på hele ham at han likte å gjøre henne vondt. Da likte nok Gud det også.

Hjernen eksploderte. Det gikk i stykker inni hodet, alt revnet.

Det som ikke måtte være sant, kunne ikke være sant. Men det som ikke fikk være sant, var sant likevel.

Men det MÅTTE IKKE.

Det var den dagen seksåringen ble voksen. I sengen. Da skjønte hun at voksne ikke var til for å være snille mot barn. At livet er på den sterkestes side. At den som er sterkest, må vinne.

Helt logisk.

Fire år senere prøvde hun å dø. For å komme seg bort. Og komme til englene.

Det var fordi hun for en stund greide å tro at Gud er snill.

Opptrappingsplan for psykisk helse

Etter en for meg ødeleggende terapi ble jeg svært deprimert. Jeg var sengeliggende, og prøvde som best jeg kunne å overleve. I motsetning til når jeg har vært somatisk syk eller har forstuet en ankel, erfarte jeg at det ikke var så lett å få hjelp til praktiske ting, for eksempel å handle. Jeg syntes også det var vanskelig å be venner om hjelp.

Da det oppsto et akutt behov for praktisk hjelp med noe som hadde gått i stykker, var det ikke annet å gjøre enn å kaste seg over telefonen. Siden jeg hadde blitt alene og hadde det trangt økonomisk, og blant annet nettopp kjøpt meg ny komfyr, hadde jeg ikke mulighet til å kjøpe hjelp. Til slutt visste jeg ikke min arme råd, så jeg navigerte meg gjennom telefonkatalogen, og havnet til slutt hos noe som het Avdeling for psykisk helse i bydelen. Jeg håpet i alle fall at de ville forstå at en depresjon kan gjøre den praktiske hverdagen vanskelig.

Kvinnestemme: Ja, hallo. Dette er Avdeling for psykisk helse. Du snakker med Lise.

Jeg: Ja, god dag. Jeg lurte på om dere har noen mulighet til å hjelpe meg med en praktisk ting. Jeg tror ikke selve jobben tar mer enn et kvarters tid, men så blir det reise fram og tilbake. Ja, jeg er altså veldig deprimert for tiden, og trenger derfor litt hjelp.

Lise: Er du deprimert? Ja, da må du komme til oss. Du kan få en samtaletime her i morgen.

Jeg: Saken er for det første at jeg er for deprimert til å komme meg noe sted. For det andre er ikke det praktiske problemet som skal løses, noe som kan fraktes.

Lise: Jo, men om du er deprimert, så må du komme til oss.

Jeg: Må? Hvorfor skulle jeg måtte det? Som sagt er det ikke depresjonen jeg skal ha løst. Det er et akutt praktisk problem. Men hvis dere ikke kan hjelpe, så legger jeg på.

Lise: Vent!

Jeg: Kan dere hjelpe meg likevel, tror du?

Lise: Er du i papirene våre? Er du registrert bruker i bydelen?

Jeg: Nei, jeg er ikke bruker.

Lise: Hvorfor er du ikke det?

Jeg: Hvorfor skulle jeg være det, da? Er det ikke en menneskerett å få være deprimert uten å være bruker? Jeg vet hvorfor jeg er deprimert, og tror ikke det er noe dere kan hjelpe meg med.

Lise: Hvorfor tror du ikke det?

Jeg: Er du terapeut? Tilbyr du traumebehandling?

Lise: Nei, jeg er ikke behandler, jeg er daglig leder her. Men vi har både miljøterapeuter og litt av hvert her hos oss. Vi har psykiatrisk sykepleier som du kan få snakke med.

Jeg: Jeg er deprimert etter en behandling hos psykolog, og føler ikke for å snakke med noen sykepleier. Det vil si, hvis vedkommende kan hjelpe meg med et rent praktisk problem, så slår jeg selvsagt gjerne av en prat. Det er ikke det.

Lise: Ja, vil du det? Ta en prat med sykepleier?

Jeg: Nei! Jeg vil ha hjelp med et praktisk problem! Det tar ikke lengre tid å løse enn den tiden vi nå har snakket sammen.

Lise: Ja, jeg kan ikke love deg at vi kan hjelpe deg med det problemet. Uansett, først må vi etablere en dialog med deg.

Jeg: Hva sa du?

Lise: Jeg sa at vi må etablere en dialog med deg.

Jeg: Men vi har jo allerede en dialog, jo!

Lise: Vi pleier alltid å bruke en del tid på å etablere dialog med brukerne våre, vi.

Jeg: Ja, men jeg vil ikke bli noen bruker, jeg. Jeg ville bare ha hjelp med et lite, avgrenset, praktisk problem.

Lise: Jo, men det er alltid viktig å etablere dialog med brukeren først. Det er forresten veldig rart at du bor i bydelen vår uten at vi har fanget deg opp slik at du har blitt bruker hos oss. Siden du er deprimert. Hva var navnet ditt igjen?

Jeg: Igjen? Jeg har ikke sagt navnet mitt, jeg. Og det gjør jeg ikke før du kan fortelle meg om dere kan hjelpe meg med mitt lille problem.

Lise: Om du sier navnet ditt, så kan vi komme på hjemmebesøk og diskutere det.

Jeg: Jeg vil ikke diskutere. Jeg ønsker bare hjelp med et lite problem, jeg. Og jeg vil ikke ha noe hjemmebesøk for å prate.

Lise: Da kunne vi kanskje møtes ute et sted? På en benk i parken eller noe sånt?

Jeg: Hva skulle vi gjøre i parken, da?

Lise: Etablere en dialog.

Jeg: Åh... Nå legger jeg på.

Lise: Ikke gjør det. Vi vil jo bare ha kontakt med deg.

Jeg: Ja, men jeg ønsker ikke kontakt for noe annet enn det lille praktiske...

Lise: Ja, jeg har skjønt det. Men jeg tror det hadde vært lurt av deg å få en kontaktperson her hos oss. Kan du ikke møte meg på en benk i park...

Jeg: Si meg, driver dere og headhunter pasienter til psykiatrien? Er det ikke mer enn nok pasienter der fra før? Får dere penger per snute dere huker tak i? Det er i alle fall ikke rart at psykiatrien er et pengesluk, hvis det er sånn den drives! Nå legger jeg på. Og apropos psykisk helse: Jeg føler meg aldeles ikke noe bedre etter denne samtalen. Ha det!

Foto: Marco Gomes/Flickr

Bibelen i abortdebatten

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver prest og student Eskil Skjeldal at Bibelen er entydig i synet på når livet begynner, og at det er legitimt at kristne argumenterer ut fra Bibelen i abortdebatten.

Selv om jeg ikke har noen problemer med å slutte meg til det bibelske grunnsynet i abortspørsmålet, er det uklart hvilke konsekvenser han mener dette bør få, utover at de sekulære pent må finne seg i å bli slått i hodet med bibelvers.

Er det riktig at noen innbyggeres religiøse tro skal kunne få betydning for lovverket? Jeg ønsker meg i alle fall ikke tilbake til tider da Bibelen på flere områder fungerte som en kristen sharialov for samfunnet.

Som jeg har vært inne på tidligere: Det er oppsiktsvekkende at de mest iherdige abortlovmotstanderne ikke er opptatt av vernet av kvinnen. Selv om det bare vil gjelde for et lite mindretall av kvinner som tar abort, så vil en ufrivillig graviditet for noen kvinner være potensielt livstruende. Både kvinnen som blir gravid etter overgrep og hun som har overgrepserfaringer fra tidlig i livet kan oppleve en graviditet som et ekstremt traume. Men om kvinnen begår selvmord, går jo to liv tapt.

Det eneste jeg kan tenke meg som "løsningen" til de mest innbitte abortlovmotstanderne, er å sperre kvinnen inne på lukket psykiatrisk avdeling til etter fødselen, slik at hun ikke kan få tatt livet sitt. Og dette ville bli et nytt overgrep for kvinnen, og traumene ville bli enda dypere.

Det er påfallende at de rabiate abortlovmotstanderne bruker sine krefter på selve loven, i stedet for å jobbe for å få redusert aborttallet. Hvorfor går de ikke i bresjen for at overgrepsutsatte skal få helsehjelp? Hvorfor slår de ikke følge med Kåre Willoch og professor Anne Eskild, som er opptatt av kvinners økonomiske kår?

Er Bibelen uegnet rettesnor i slike saker?

Rogge: Må respektere Kinas lovverk

IOC-president Jacques Rogge mener OL har bidratt til å åpne Kina.

Kina avga mange løfter da landet ble tildelt OL, men ikke alle ble holdt.

- Dette har vært flotte leker. Langtidseffekten av Beijing-lekene vil være positiv, og særlig i miljøspørsmål har Kina gjort store framskritt, oppsummerer Rogge.

- Men det er ikke alt som er perfekt.

Han viser blant annet til internettsensur og til at myndighetene ikke godkjente en eneste søknad om å avholde demonstrasjoner i de planlagte «protestsonene».

Det vakte oppsikt da to kvinner på nesten 80 år ble avhørt i ti timer og truet med å sendes til arbeidsleir da de to ganger søkte om tillatelse til å avholde en demonstrasjon. De passes nå på av en nabokomité.

- Vi fant det merkelig, sier Rogge.

IOC tok opp saken med kinesiske myndigheter og fikk til svar at kvinnene hadde brutt loven.

- IOC må respektere Kinas lovverk, sier Rogge.

Den opposisjonelle journalisten Gao Yu blir spurt om det er noe som er bra ved at Kina fikk OL:

- Det er vanskelig å si. Det er bare de som bor i Beijing, som får noen nye, flotte bygninger og arenaer som overrasker selv de fra vestlige land. Det er de utenfor Beijing som har betalt for OL. Der har fabrikker stanset for å gjøre luften i Beijing bedre og migrantarbeiderne som bygde arenaene, er sendt ut av byen uten jobb. Den virkelige regningen for dette er enorm, sier Gao Yu - og legger til:

- Jo, en ting er bra. Jeg har fått bedre internettforbindelse under OL, fordi det har vært et krav om at sånne som meg skulle få det!

Den norske journalisten Kristoffer Rønneberg, som er i Kina under OL, sier det er forbundet med risiko for kinesere å la seg intervjue. Med to seksmåneders arbeidsperioder i Kina mener Rønneberg at arbeidsforholdene er blitt verre. Økende sikkerhet, flere sikkerhetsvakter og politi gjør det lettere å bli oppdaget.

- Dette tyder på en åpenbar usikkerhet fra den kinesiske stats side, en redsel for at ubehagelige forhold skal komme fram i lyset.

Foto: christopher.vanbelle/Flickr

Kunden har ikke rett

venstresida.net skriver om hvor slitsomt det kan være å handle TV som er på tilbud.

Å handle komfyr er ikke det spor bedre.

Da jeg hadde flyttet ut fra samboerens leilighet, var det mye å bruke penger på, så jeg måtte kjøpe meg en rimelig komfyr. Jeg så en annonse med knalltilbud på en med fire plater.

Da jeg kom til butikken og ble ekspedert, frarådet ekspeditrisen meg på det sterkeste å velge denne komfyren.

- Den er så dårlig, sa hun. Platene er dårlig og nesten all varmen lekker ut av stekeovnen, slik at den ikke blir varm. Jeg tror ikke det går an å steke brød i den.

- Hva? sa jeg. Hvorfor selger dere noe som ikke virker?

- Den er jo billig, da, svarte damen.

- Billig! sa jeg. Hvilken rolle spiller det at den er billig, om den ikke virker som den burde? Hvilke idioter er det som lager komfyrer som ikke virker? Vil du gi meg telefonnummeret til produsenten!

- Du skjønner, den er italiensk, sa damen.

- Italienere trenger vel også mat, sa jeg.

- De går ut og spiser, de, vet du, sa damen. Pizza og sånn.

Hun drev på til jeg nesten var på gråten. En uvirkelighetsfølelse inntraff. Jeg skjønte at en av oss måtte være gal, men var ikke sikker på hvem.

Jeg kjøpte en komfyr som var dyrere enn den italienske.

Dagen etter ringte jeg produsenten av den italienske komfyren og spurte hva slags ubrukelig dritt de drev og laget.

Så måtte jeg ut med historien.

- Ikke oppgi navnet mitt til butikken, da, ba jeg. Den ligger i nabolaget mitt.

Nei, det skulle de ikke gjøre.

Så kom det telefon fra Sjefen i butikken. Han beklaget veldig det jeg hadde opplevd.

Jeg fikk mellomlegget satt inn på kontoen, slik at jeg fikk den ikke-italienske komfyren til italiensk pris.

- Dette var jammen snilt av deg, sa jeg til Sjefen. Nå slipper jeg å kontakte Aften*.

- Ja, sa han.

*Aftenpostens aftenutgave, lokalavis for Oslo-regionen

Foto: dithie/Flickr

Min hjertens mening

Da jeg leste en bloggpost om bitchy damer, kom jeg til å tenke på et par anledninger hvor jeg har hatt flaks når jeg satt og sa min hjertens mening om andre, til mer eller mindre fremmede mennesker.

På kurs

Jeg: Er det ledig her?
Kvinne: Ja. Værsågod.
Jeg: Takk. Det var fint. Det er ganske fullt her.
Kvinne: Ja, dette er nok et tema i tiden, som fenger en del.
Jeg: Ja, det er nok det. Det er jo forsåvidt bra, for det er unektelig viktig. Men det er viktig å skaffe seg litt kunnskap på feltet; det er mye synsing ute og går i mediene.
Kvinne: Om det er, ja.
Jeg: Jeg kan vel ikke skryte på meg all verdens kunnskap selv. Jeg er ikke noen samfunnsviter. Men noe har jeg da fått med meg.
Kvinne: Ja, man må jo prøve å følge med. Selv er jeg samfunnsviter.
Jeg: Har du lest den siste boka til X?
Kvinne: -
Jeg (ivrig): Det er det verste makkverket jeg noen gang har vært borti. Tidligere har jeg hatt sans for ham. Men hva som nå har skjedd med ham, aner jeg ikke.
Kvinne: Nei?
Jeg: Kanskje han viser en annen side av seg selv enn tidligere? Sitt sanne jeg, kanskje? Ha ha. Det burde nesten ikke være lov til å gi ut noe sånt. Det gis nok ut alt for mange, og dermed mange dårlige, bøker her i landet.
Kvinne: Du mener det?
Jeg: Ja, jeg er selvsagt ikke imot ytringsfrihet, men jeg er ganske sikker på at om dette hadde vært skrevet av en ukjent person, så ville aldri i verden et anerkjent forlag ha gitt ut en slik bok. Den faller helt igjennom, uansett hvilken sjanger man prøver å plassere den i. For et menneskesyn den presenterer! Har du lest den?
Kvinne: Nei, men jeg kjenner forfatteren.
Jeg: Hva! Kjenner du forfatteren?
Kvinne: Ja, vi har vært gift i nesten tyve år.
Jeg: Hva??? Å neiii, unnskyld. Beklager...
Kvinne: Helt i orden. Du har helt sikkert rett når det gjelder boka. Bra du advarte meg. Jeg tror forresten ikke at jeg gidder å lese mer av ham. Vi er skilt nå, og jeg ønsker ikke å ha noe mer å gjøre med den drittsekken.
Jeg: Å, det var da endelig godt.


På kafé

Jeg: Hei!
Per Arne: Å, hei! Har du lyst til å sitte ved bordet mitt?
Jeg: Det vil jeg selvfølgelig gjerne.
Per Arne: Lenge siden sist. Hvordan står det til?
Jeg: Ikke så verst, må jeg si. Og du?
Per Arne: Har det kjempefint. Nygift.
Jeg: Gratulerer.
Per Arne: Takk. Du da?
Jeg: Jeg har begynt med noe nytt, jeg også.
Per Arne: Å?
Jeg: Ja, jeg overrasket egentlig meg selv veldig. Nå er jeg student ved Z, jeg.
Per Arne: Er du det? Å, så interessant.
Jeg: Ja, det er veldig interessant.
Per Arne: Hva synes du om miljøet og lærerne der, da?
Jeg: Jeg er gledelig overrasket. Hadde jeg visst at det var slik det var, hadde jeg kanskje tatt fag der den gangen jeg var "ordentlig" student, altså da jeg var yngre.
Per Arne: Dette er jo fint. Er de dyktige, lærerne?
Jeg: Med ett unntak - ei som er litt hurpete - er de virkelig inspirerende. Ja, jeg vil si det så sterkt som at det åpner seg en ny verden for meg.
Per Arne: Hvem liker du best av lærerne, da?
Jeg: Har du gått der selv?
Per Arne: Nei.
Jeg: Å nei. Jo, jeg liker nok aller best Anne og Per Holm. De er gift med hverandre. De er veldig ulike egentlig. Anne Holm er den grundige, kritiske historikeren, den som fokuserer på viktige forskjeller. Mens Per Holm mer er esteten, som får detaljene til å gå opp i en høyere enhet, kan man si. Hvorfor er slike dyktige fagformidlere så lite i mediene, tro? Kjenner du til dem?
Per Arne: Ja, de er mine foreldre.
Jeg: Hva?
Per Arne: Ja. Jeg heter Holm til etternavn, jeg.
Jeg: Den var jeg jammen heldig med.
Per Arne: Ja, det var du.

Matlary om norsk skole

Professor Janne Haaland Matlary er en av bidragsyterne i debattboka Norge. En diagnose, redigert av Aftenposten-redaktør Knut Olav Åmås.

Et utdrag av essayet sto tirsdag på trykk i Klassekampen:

Mine fire barn har gått i fransk skole fra barnehagen av. Dette er en skole som er på det ene ytterpunkt, mens den norske skolen er på det andre ytterpunkt. I det franske system har læreren nesten alltid rett, og har en autoritet som er en funksjon av at kunnskap teller 100 prosent i skolen. Det er en nesten matematisk evaluering av prestasjoner, og det er ikke rom for subjektive synspunkter à la «jeg synes Rabelais tok helt feil og at han ikke passer i vår tid». Hvis man ikke kan litteraturhistorien, genrenes, historisk konteksts etc., kan man ikke tolke et verk. Ens tolkning er da uten kvalifikasjoner, verdiløs.

Det samme gjelder historieundervisningen. Hva skjedde da? Hva er fakta? Ikke løselig komparasjon mellom tidsepoker, men en hel del pugg om verdens- og europahistorien. Det interessante var at da mine barn også tok de norske eksamener til ungdomsskole og videregående, gikk det som smurt: Det var så lett. Her var det ikke nødvendig å kunne norsk historie og litteraturhistorie, men bare å lese en artikkel eller et stykke og synse noe om dette. Forskjellen her er mellom konkrete, objektive og etterprøvbare kunnskapskrav som ikke kan improviseres og et syn på kunnskap som noe meget variabelt og subjektivt.

Dersom Gud og hvermann kan skrive like gyldige analyser av norsk litteratur som en som kan litteraturhistorie, er det uinteressant å ha norsklærere, og ingen grunn til at de skal ha autoritet i forhold til eleven.

Hun imøtegås av den unge teologen Åste Dokka:

I motsetning til Matlary og hennes barn, har jeg nokså ferske erfaringer fra norsk skole, gjennom 13 års skolegang i Oslo. På skolen har jeg lært det meste jeg vet, jeg trivdes, og jeg kan i ettertid si at jeg er fornøyd. Det eneste jeg ble overrasket over da jeg beveget meg videre til universitetet, var at vekten i kunnskapsforståelsen ble forskjøvet. Fra reproduksjon av kunnskap som lett kunne pugges og glemmes, ble det oppfordret til, på grunnlag av kunnskap, forståelse, fortolkning, aktualisering og sammenlikning. Eller altså: Fortolkning. Med andre ord har jeg opplevd en skole som i liten grad har fokusert fortolkningen, og i stor grad detaljkunnskaper.

At fortolkning er en del av kunnskapen, og at objektivitet er et sterkt problematisert begrep, er noe jeg ikke visste før jeg beveget meg mot Blindern. Nå vet jeg det. Og jeg setter stor pris på den fortolkningsevnen jeg har blitt lært. For å bruke Matlarys eksempel: hvorfor skal vi lese Rabelais hvis vi ikke får vurdere ham med våre målestokker? Kunnskap og fortolkning er to sider av samme sak, som begge forutsetter hverandre. Og: Fortolkning dreier seg ikke om at alt er likegyldig. Men et frirom for fortolkning, og en opplæring i det, sikrer at størrelser som kirke, skole og familie (Matlarys oppskrift på et godt demokrati) ikke kan opprettholde en autoritet som enerådende sannhetsfortolkere.

Av pensjonert lektor Bernard Ragvin:

Det man kan si om den franske skolen, er at den passer for dem som klarer den, og det er særlig de fra ressurssterke familier, slike som jeg eller barna til Matlary. Men det er tusener og etter hvert millioner som ikke klarer den. De må slutte etter ni år «på 5. klasses nivå», uten diplom eller kvalifikasjoner fra skolen, som et slags kunnskapsproletariat. Istedetfor å ta elevene der de står, prøver lærerne å få dem opp til et visst nivå: mislykkes de, får de ta klassen om igjen. Og om igjen.

Den norske skole tar seg av alle elever, særlig de svakeste fordi de trenger mest hjelp. Alle får fullføre skoleløpet, noen med svake karakterer til slutt, men ikke på bar bakke. Det må også nevnes at integrering av funksjonshemmede er ukjent i Frankrike. De samles i egne klasser, overfylt i en blanding av funksjonshemminger, som en slags skolens søppelkasser. Så kan de pene flinke barna lære litt filosofi.

Av filosof Anne Granberg:

«Logikk er livsviktig i et demokrati», sier Matlary som følgelig mener at logikk bør være obligatorisk i skolen. Som filosof og mangeårig ex. phil lærer er det selvfølgelig hyggelig å lese en forsvarstale for logikken, og forslaget om logikk som skolefag er i og for seg utmerket.

Resten av teksten er imidlertid nærmest surrealistisk lesning, i og med at den med brask og bram presenterer helt elementære logiske feil. Det foruroligende her er at dersom vi skal ta Matlarys diagnose på ordet (og tar forbehold om at hun ikke her er et offer for trykkfeilsdjevelen) må vi dessverre konstatere at det forfallet hun peker på tydeligvis går helt til topps når en professor i statsvitenskap begår brølere på ex. phil nivå.

Foto: TBjornstad/Wikimedia Commons

Shopping på internett

Foto: Marcio Eugenio/Flickr

Takk Gud for Hjermann og Raundalen

Uten Grenser kritiserer det bloggeren kaller overgrepshysterikerne barneombud Reidar Hjermann og barnepsykolog Magne Raundalen. Dette er farlige mennesker, mener bloggeren.

"Det er ekstremt vanskelig å bevise seksuelle overgrep mot barn, sier [Hjermann] i sin ekstreme villfarelse," skriver bloggeren. I ren villfarelse.

Det er nemlig svært vanskelig å bevise seksuelle overgrep, og selv når det er snakk om penetrasjon. I en oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr 19/2006 vises det til forskning som har sammenliknet prepubertale jenter utsatt for denne typen seksuelle overgrep med ikke-misbrukte jenter, og det ble gjort funn som med stor sannsynlighet var forårsaket av overgrep hos omlag fem prosent av disse misbrukte jentene. Ved andre former for seksuelt misbruk vil det være enda vanskeligere.

"Pressen slår saker stort opp, saker som det i ettertid ofte viser seg å være veldig lite hold i," skriver bloggeren.

Da vil jeg få gjøre ham oppmerksom på at den Magne Raundalen som han kritiserer, poengterer at vi aldri har hatt en mer barnefokusert og kunnskapsorientert foreldregenerasjon enn dagens. Raundalen sier nettopp at journalister sverter foreldre, og han spør: Må vi sverte alle for å komme fram til dem som trenger det mest? I årets aprilutgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening viste Raundalen til en NOVA-rapport om vold og overgrep mot barn som kom i fjor og som han sier først og fremst forteller at nasjonen Norge har sluttet å slå barn. Over 80 prosent av intervjuede elever i avgangsklassen i videregående skole hadde aldri blitt slått av sine foreldre. To prosent hadde blitt slått ti ganger eller mer; omregnet til tall 22 000 barn.

- For meg er det tallet uhyggelig nok! sier Magne Raundalen.

Det "hysteriske" barneombudet vårt har et ekspertråd bestående av barn som selv har levd med vold i sitt eget hjem. Barn i voldelige hjem føler seg oversett av barnevern og politi.

- Barn fra voldsutsatte hjem har en ekspertise man ikke kan lese seg til, sier barnepsykologen Hjermann.

Tar man inn over seg alvorlige konsekvenser av overgrep mot barn - men enda mer den uutholdelige smerten barn tvinges til å leve med mens de er barn - blir i alle fall min konklusjon en takknemlighet for det engasjementet disse to viser og at det er flere Hjermenn og Raundaler vi trenger.

TILFØYELSE:
Barneombudet skriver:

Barneombudet vil [...] fremheve at barns behov for beskyttelse, samt betydningen av å ta tillit til at barn blir ivaretatt av trygge voksenpersoner må ha avgjørende betydning og veie tyngst når disse ulike hensynene skal veies opp mot hverandre. Vi vil i denne sammenheng fremheve FNs barnekonvensjons artikkel 19 som pålegger staten å treffe alle nødvendige tiltak for å beskytte barn mot vold og overgrep. Videre FNs barnekonvensjon artikkel 3 som fastslår at ved alle bestemmelser som angår et barn skal hensynet til barnet være et grunnleggende prinsipp.

Barneombudet ber [...] departementet vurdere om siktelser for seksuelle overgrep mot barn som er henlagt på grunn av bevisets stilling også bør inkluderes, både i begrensede og uttømmende politiattester. Dette kan eventuelt anføres på politiattesten for en begrenset tidsperiode. Behovet for å beskytte barn mot mulige seksuelle overgrep er spesielt viktig, fordi gjentakelsesfaren kan være stor.

Se også: Redde små

Foto: MundoZeli/Flickr

Barnas kirke

Harald skriver om forslaget til ny ordning for Den norske kirkes gudstjenesteliv. Nå har jeg ikke fulgt med på dette, men for tre år siden sendte jeg et åpent brev til biskopene fordi jeg savnet mer barnefokus i gudstjenesten. Det har blant annet provosert meg at det i den liturgiske forbønnen bes eksplisitt for det ufødte barnet i mors liv og for foreldre, men ikke for barna som er født.

De gangene jeg har vært i familiegudstjenester med mange barn til stede, har jeg ikke hørt et eneste ord om - og for - barn som lider. Det vil si, det har nok vært sagt et og annet om barna i Afrika, men ikke til og om barn midt iblant oss, de som sitter i kirken.

I kirken blir det vel mye idyll, synes jeg. Det synges om den glade barndom, om gleden og tryggheten som rår i hjemmet ("Som når et barn kommer hjem om kvelden") og takknemligheten over at barnet har det så godt ("La alle barn i verden ha det like godt som jeg"). Hvordan oppleves dette av dem som har smertefulle barneliv?

En gang snakket jeg med en teolog som hadde gått gjennom prekenene ved flere års julaftensgudstjenester i en menighet, og som hun leste med et misbrukt barns blikk. Hennes konklusjon var at det var svært lite å kjenne seg igjen i for et barn med slike erfaringer.

Det samme vil nok gjelde mange barn (og tidligere barn) som har opplevd overgrep i nær familie, fordi Gud kalles Far. Og det er synd at det ble bestemt at den tidligere arkaiserende formuleringen Fader Vår skulle bort. Den skapte i det minste en viss emosjonell distanse.

Kirken har, mer enn andre samfunnsinstitusjoner, et etisk oppdrag. Det må også innbefatte å søke å gi stemme til de mest utsatte minste.

Ill.: kirkenorge.no/Justyna Nyka

Lesetips fra folkedypet

Boktips til Hege Ulstein:
Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften av Pierre Bourdieu.

Sosiolog, Bourdieu-kjenner og oversetter Annick Prieur skrev litt om den i en artikkel* i Morgenbladet i forbindelse med Bourdieus bortgang i 2002:

Smaken - det være seg mat eller andre ting - er forskjellig innenfor ulike grupperinger i samfunnet. Den enkeltes valg oppleves som frie, men Bourdieu viser at det er en systematikk i våre valg.

Vi avlegger besøk i overlessede, borgerlige hjem, hvor det dyreste alltid regnes som det beste, og deretter i de intellektuelles mer asketiske hjem, hvor man har mer kulturell enn økonomisk kapital, og derfor lider under å ha en bedre smak enn man har økonomi til. Etter besøk hos de engstelige småborgerne, som gjerne vil være fine, men ikke vet helt hvordan de skal få det til, ender reisen hos "de folkelige klassene”. Her er smaken styrt av nødvendigheten, og preferansene er rettet mot å få mest mulig for pengene – om det så er i form av tung og mettende mat eller av prangende prydgjenstander.

På tross av ulike preferanser er alle enige om at de sosialt dominerendes smak er den beste smak. Noen liker lapskaus bedre enn sushi, men man vet godt at det sistnevnte er det "fineste".

Sosial dominans handler i sitt innerste om et herredømme over persepsjonskategoriene, over hvordan man oppfatter, inndeler og vurderer verden. Denne oppfatningen er gjennomgående i de dominerendes favør. Det betyr at de dominerte tenderer mot å nedvurdere seg selv og det de selv står for. Dette er en tilstand av det som Bourdieu betegner som symbolsk vold.

Den symbolske volden setter seg i kroppen, og får kroppen til å forråde oss hver gang vi er i et sosialt underlegenhetsforhold, slik at vi gripes av sjenanse, vi rødmer og stammer.

Bourdieu betegner kroppen som en huskelapp for sosiale erfaringer. Individets historie ligger lagret i kroppen i form av følelser og reaksjonsmønstre, som i høy grad styrer våre handlinger.

*Artikkelen er tilgjengelig på nett for abonnenter

Blogger:
Anathema: Dagsavisens uutholdelige letthet
Vox populi: Ta ikke den ironiske tonen
Victoria: Om å snakke dritt om Fremskrittspartiet

Klassesamfunnet i retten

Juryordningen diskuteres om dagen. Jeg har ikke noe orakelsvar å komme med. Men jeg viderebringer gjerne medieklipp fra rettssystemet, som forteller om ulike virkeligheter og verdenssyn hos befolkningen - i rettssalen som ellers i samfunnet - og som kan gjøre seg gjeldende på flere måter.

Først går jeg tilbake til NOKAS-saken, formidlet av Dagbladets John Olav Egeland i kommentaren Avgrunn i retten:

Aktor prøver med stor kraft å påvise at en reise til David Toska i Stavanger fire måneder før ranet ikke var noen guttetur med øl og brennevin. Snarere var den et ledd i planleggingen av ranet.

I retten i går fikk vi se hvilken sosial og kulturell avgrunn som skiller de tiltalte fra dommer og aktor. Ikke minst fikk vi demonstrert hvordan språk, utdannelse og borgerlige verdier kan brukes som maktmidler i rettssalen. Premissene der er hele tida det trygge middelklasselivet, hvor det hersker foreldrekjærlighet, verbalitet og evne til å uttrykke følelser.

Thomas Thendrup kommer fra Stovner i Oslo. Men i Stavanger tingrett kunne han like gjerne vært fra Bangladesh.

Thomas Thendrup har ingen utdannelse av betydning, oppveksten var ingen dans på roser, og han er ikke spesielt verbal. Det gir ingen frihet fra straff. Men det bør heller ikke benyttes til å overkjøre hans forklaring. Når aktor i sin eksaminasjon bruker inntil fire innskutte bisetninger før han kommer til poenget, er det flere enn Thendrup som har problemer med å henge med. Det ydmyker den tiltalte, og det opplyser ikke saken.

Også dommernes verdisyn kommer tydelig til uttrykk i retten. Helge Bjørnestad synes ute av stand til å forstå at unge mennesker kan reise 60 mil til Stavanger på en guttetur uten at det ble særlig fest og moro. At Bjørnestad ville forventet hvit damaskduk, burgunder og ryper i fløtesaus etter en slik reise, skjønner vi. Men hvorfor kan ikke han skjønne at det finnes en annen logikk og rasjonalitet bortenfor den som gjelder for middelaldrende menn fra borgerskapet i Sandnes eller Stavanger?

Så til voldtektene, først fra en kronikk i Aftenposten i fjor:

Aftenposten meldte 22. desember i fjor at kvinnelige jurymedlemmer hadde lettere for å frikjenne voldtektsanklagde menn enn mannlige jurymedlemmer hadde, begrunnet gjennom kritikk av offerets adferd. Den 15. mars i år la Riksadvokaten frem en større rapport om voldtektssaker.

Drøye halvparten av alle voldtektsdømte som anker straffesaken, oppnår frifinnelse i lagmannsretten. Dette skyldes ifølge rapporten at lagmannsrettsmedlemmer bruker offerets moral som argument under bevisvurdering: "en ordentlig jente blir ikke igjen (på nachspielet) slik", siterte Dagbladet 15. mars.

Det trekkes paralleller mellom å være "ordentlig" kvinne, seksuelt tilbakeholden og sannferdig. Dermed blir det juridiske skyldspørsmålet om hvorvidt den seksuelle kontakten var frivillig eller ufrivillig mindre viktig.

Artikkelen i Aftenposten fra foregående år som det vises til, forteller:

I flere av sakene forteller juryformannen om sterkt fordømmende og moraliserende holdninger overfor offerets oppførsel, og de kvinnelige jurymedlemmene som skiller seg ut som mest fordømmende.

Intervjuene er gjort av pensjonert lagdommer Lars-Jonas Nygard. Han forteller at ett av jurymedlemmene skal ha omtalt offeret som en "tøyte", som visste hva hun gikk til. Tre kvinner mente at "en ordentlig jente blir ikke igjen (på nachspielet, red.anm.) slik".

"De mannlige medlemmene var ikke enige i dét!", unnskylder juryformannen.

- Man finner disse holdningene hos begge kjønn, men på kvinnesiden er den overraskende bred og sterk. Hvis offeret har oppført seg i strid med det disse kvinnene selv har oppdratt sine døtre til å gjøre, så sitter "skyldig"-svaret tydeligvis langt inne, sier Nygard.

RSS-feed med blogger om juryordningen

Foto: Wikimedia Commons

Fortolkende feminin metode

Nå er vi alt inne i siste halvdel av august, og mannen har sluttet å gå med bar overkropp for i år. Endelig er det igjen jaktsesong for den enslige kvinne.

Hva betyr nå det, tenker sikkert du, hyggelige mann som har kommet på besøk til mitt jomfrubur, min blogg. Jo, endelig skal du få bli innviet i en til nå godt bevart, feminin hemmelighet.

Tegnet

En naken overkropp er en naken overkropp. Rett og slett. En herreoverkropp iført skjorte er noe helt annet. Skjorten sier langt mer om mannen enn han aner.

Menn har vært så kjønnsblinde og opptatt av å fokusere på kvinners bekledning at de har glemt sin egen. For hvor mange ganger har vi ikke hørt påstanden om at kvinner sender ut spesielle "signaler" når de går i korte skjørt? I parentes bemerket tror nå jeg at det kan ligge alvorlige hallusinasjoner til grunn.

Men jeg har i alle år hatt fokus på menns skjorter. Og mer og mer ettersom tiden har gått. Som Simone de Beauvoir sa: "Man fødes ikke til kvinne, man blir det." Jeg er ubeskjeden nok til å påstå at jeg med årene har opparbeidet meg en særlig varhet og et sylskarpt blikk for herreskjorter. Dette er en kompetanse jeg nødig vil skal bli utdatert og ubrukelig kunnskap.

Skjorten er selve tegnet på om en mann er verd å kaste bort tid på.

Den gifte
Giftering er det slett ikke alle opptatte menn som bærer lenger. At han viser interesse, sier heller ingen ting om sivil status. Boys will always be boys blah blah. Derfor ble jeg på ett tidspunkt i min ute-på-byen-karriere såpass lei av gifte menns flørt at jeg bestemte meg for å bli litt ekkel. Ja, jeg innrømmer det.

Jeg hadde nemlig lest en seksualvaneundersøkelse som viste at mens over 20 prosent av mennene var utro, var det bare 0,8 prosent - åtte promille - som rent prinsipielt sto for utroskap. Så jeg begynte å si til storsjarmørene med ring på fingeren: "Stakkar, du tilhører visst en usynlig og stigmatisert minoritet i dette landet, du. For jeg regner med at du er en mann som står for dine handlinger?"

Det viste seg imidlertid at omlag ni av ti av dem var lykkelig gift, etter at han hadde spandert på meg og seg selv drinker. Men hvorfor i huleste kunne han da ikke heller holde seg hjemme på nettene, i stedet for å lage krøll i opplegget mitt?

Den enslige
Så etter det har jeg gått etter, gått for, danset med, menn med krøllete skjorte. De har vært levende vitnesbyrd på at de ikke hadde noen kone. Det har klaffet i over åtte av ti tilfeller: Han var enslig!

Nå er ikke jeg så mye til forskjellsfeminist at jeg er tilhenger av at menn tjener mer enn kvinner. Jeg mener heller ikke at menn ikke skal ta mer av drittarbeidet i heimen. Min grense for kjønnsdelt arbeid går ved skjortestryking.

Derfor mener jeg at Mannspanelets leder Arild Stokkan-Grande var helt på jordet da han fikk vedtatt at norske menn heretter skal stryke skjortene sine selv. Dette må ikke få skje! Og det er derfor jeg nå røper den feminine metode. Jeg ønsker ikke en politisk vedtatt, mekanisk og ureflektert form for likestilling, der man lanserer forslag uten på forhånd å ha foretatt en skikkelig utredning og grundig konsekvensanalyse av virkninger og bivirkninger.

For dersom alle menn skulle lære seg strykingens utallige finesser, hva skulle da jeg og mine medsøstre navigere etter når vi får øye på en mann?

Jeg ønsker jo ikke å stryke i kjærlighet.

Foto: CraigGrocott/Flickr

Dagbladet feirer Bill Clinton

Er agurktida ennå ikke over?

Dagbladet melder i dag at Bill Clinton denne uka kan markere 10-årsjubileet for sin innrømmelse om å ha hatt utenomekteskapelig sex som han mente ikke var sex, fordi det ikke dreide seg om samleie.

Men Bill Clinton slipper jo å stelle i stand til noen markering nå, siden Dagbladet selv tar seg av den saken.

Hillary kommer til å være Dagbladet evig takknemlig for dette.

Foto: Nick Atkins Photography/Flickr

Parti med én sak: Abort

Prestene Ludvig Nessa og Per Kørner har dannet et nytt politisk parti som skal stille lister i alle landets fylker ved valget neste år.

- Målet er kort og godt å oppheve abortloven, opplyser generalsekretær Ivar Kristianslund i det nye partiet Abort-motstanderne i en pressemelding.

Det leser jeg på dagbladet.no.

Dette er det verste som kunne skje, nå når vi omsider har begynt å få en debatt om dette temaet.

Jeg siterer meg selv fra dagbladet.no i fjor høst:

Abort er tabu. Og abortprestene bidrar. Jeg har snakket
med en av dem og ble fryktelig skremt over at han overhodet ikke ville lytte til en eneste motforestilling til sitt eget syn. Han var motstander av retten til abort selv etter seksuelle overgrep og dermed en som totalt kan stenge av for andres nød og ulike menneskelige hensyn.

Stikk i strid med hva motstanderne av abortloven sikkert ønsker, fører en slik mangel på romslighet og innlevelse til at abort forblir et tabu, fordi egentlig samtale blir umuliggjort.

Selv om jeg er feminist, har jeg vært veldig opptatt av det etiske ved abortspørsmålet. Kanskje har det med min kristne bakgrunn å gjøre.

Men skal vi nå utsettes for et hardkjør fra disse prestene, kan det godt være at hele mitt fokus vil vendes mot å beskytte abortloven.

Og det gjelder sikkert flere enn meg.

Se også: I utakt: Om ulike former for "drap"

Foto: aussie_patches/Flickr

Oppklaring om Mattilsynet

Her: Mattilsynets sommerpatrulje i aksjon

Arachne kan meddele oss at Mattilsynet slett ikke heter Mattilsynet. Det er bare noe de kaller seg selv.

Godt at dette ble oppklart. For både blant mennesker og dyr har noen gått rundt og trodd at så vel katt som mus offisielt ble regnet som mat her i landet.

Like oppunder jul for vel halvannet år siden var hovednyheten i alle norske medier: "Fant muse-hale i Grandiosa-pizza". Hvem fikk da kjeft, om ikke "Mattilsynet"?

Like etter denne ekle hendelsen var det altså jul. Det var det året Eli Hagen kom med bok om elskerinnerollen. Etter at jeg forhørte meg blant familie og venner om hva de ønsket seg i julegave, viste det seg at ingen vil ha boka til Eli. Hva gir man da til dem som har litt folkelig smak? Nyheten om musehalen på Grandiosaen kom meg heldigvis til hjelp, for jeg ville jo kjøpe ei bok med en viss nyhetens interesse. Den selvskrevne vinner under juletreet i 2006 i min omgangskrets ble derfor Råttan i pizzan av den svenske folkelivsforskeren Bengt af Klintberg.

Inn på nyåret meldte lokalavisa Opdalingen - og nå må i særdeleshet Hjorthen med sin store kjærlighet til lokalaviser følge med - at ifølge lokalavisa OPP hadde musa gått til angrep på Mattilsynet (også Opdalingen kalte Mattilsynet Mattilsynet), som var på møte på Oppdal:

Like etter at møtedeltakerne var ønsket velkommen hørtes et hyl i salen.

Mattilsynets utsendte skvatt så sakspapirene flakset rundt ham, mens han ristet på buksebeinet. Ut datt ei mus, som fortumlet pilte bort til vedovnen der den ble liggende, skriver avisen.

– Nå gjør dere lurt i å brette sokkene utenpå buksa, rådet Mattilsynets utskremte de andre møtedeltakerne.

– Halvparten av oss gjorde vel som han sa, innrømmer Sivert Wognild som deltok på møtet.

Men slett ikke alle fulgte oppfordringen. Det fikk de svi for.

For bare et kvarter seinere hørtes et nytt kraftuttrykk etter at musa hadde slått til igjen.

Deltakerne på møtet fant ut at nok var nok. Ikke før hadde de satt ut musefella, så var musa historie.

Med oppklaringen fra Arachne skulle enhver katt og mus i alle fall være beroliget med at vi ikke spiser dem.

Men "Mattilsynet" har det nok ikke så greit, stakkar. De er nok ikke bare navneforvirret, men ganske sikkert også stedsforvirret. Ikke bare er de underlagt tre departementer og satt til å forvalte mange ulike typer lovverk; hovedkontoret deres er plassert i Oslo, Ås, Sandnes, Bergen, Brumunddal og Sortland.

Foto: notforsnowboard/Flickr

Åpent brev til staten om blogging

Det kongelige norske nasjonale bokogbloggbibliotek

Vedr. Deres nye prosjekt og elektronisk brev til undertegnede datert 16.08.2008

De ber om redegjørelse for diverse forhold rundt blogging og svar på flere spørsmål:

1. Som de fleste oppegående innbyggere i riket vet, så hersker det en utbredt forvirring om blogging og bloggingens vesen. Bloggere selv aner sjelden hvorfor vi blogger. For en nærmere redegjørelse om ubestemmeligheten av både bloggingen og bloggerne, kan De lese bloggen Hildrings utmerkede post What`s the point? Om blogging. Denne posten inneholder også en rekke lenker til andre poster.

2. Hva slags sykdom bloggere egentlig har, er foreløpig ikke avklart. Der må både De og vi syke smøre oss med tålmodighet inntil videre. For øvrig kan De sikkert sende en mail til Bjarne Håkon Hanssen.

Deres institusjon er ikke den eneste samfunnsinstitusjonen som per dags dato går seg vill i egne klassifikasjonsskjemaer, og jeg synes således at De ikke har noen grunn til å synes spesiell synd på Dem selv.

Selv om De driver og samler inn alle eksisterende og ikke-eksisterende blogger, som så skal klassifiseres og katalogiseres slik bare Deres bibliotekarer kan, sliter altså psykiatrien like mye. Dette til etterretning.

3. Vedrørende det store skismaet mellom intellektuelle og kommersielle blogger, som den dyktige, feministiske bloggeren Anathema har gjort rede for, vil jeg understreke følgende:

Dette skillet er til dels overlappende med Deres bibliotekarers skille mellom faglitteratur og fiksjonslitteratur. Ingen av oss stoler jo 110 prosent på sannhetsgehalten i en blogg som er opprettet i rent kommersielt øyemed. Eller hva?

Samtidig bes De se bort fra Forfatterbloggen og bloggeren Virrvarrs dialoger med seg selv. Disse passer ikke inn noe sted.

Når det så kommer til nysgjerrigheten Deres om undertegnedes egen blogg er intellektuell eller kommersiell, og Deres påstand om sterkt psykisk ubehag for medarbeiderne ved å lese den, fordi den synes uklassifiserbar, framhever De følgende:

De finner riktignok ikke noen synlig reklame på bloggen min, men De hevder til gjengjeld at det er store hull i intellektualitet og rasjonalitet i tekstene. De klager på min behandling av vitenskapelige resultater, og tillater Dem sågar å hevde at undertegnede er verre enn Dagbladet, VG og Se og Hør til sammen. Dette er etter min oppfatning en så sterk ærekrenkelse at saken vil bli forfulgt.

Det andre forholdet De henger Dem opp i, er spriket i tema. De mener jeg enten bør skrive så allment at bloggen min kan klassifiseres under Generelle skrifter i Deweys desimalklassifikasjon, eller at jeg må finne meg en nisje. De mener altså at jeg som blogger må velge enten-eller, for å lette Dem i Deres arbeid med millioner av bloggposter. Dersom alle bloggere skrev om ett tema hver, sier De, så kunne De klassifisere hele blogger i stedet for hver enkelt bloggpost.

Videre insinuerer De at årsaken til at undertegnedes blogg har en tematikk som spriker i minst tre himmelretninger, er at jeg sikkert er sponset av "diverse foreninger og firmaer". De beskriver undertegnedes blogg som en "kakofoni av alkoholisme, overgrep og religiøse vitnesbyrd". Av dette slutter De at jeg enten må gå på et eller annet, eller altså at bloggen må være kommersiell og trolig sponset av AS Vinmonopolet, Kvinnefronten og Hedningesamfunnet eller en sekt utenfor statskirken. Makan til frekkhet!

De skulle passe Dem litt, skulle De, når De driver og påpeker andres utilstrekkelighet. For når jeg går inn på Deres nettsider og søker etter emneordet BLOGG i entall, flertall, bestemt og ubestemt form, så eksisterer det ikke engang. Hvordan forklarer De det? Er ikke det å lage emneord i Dewey-basen nettopp en del av den jobben De er sponset av den norske stat for?

Herved anser jeg meg for etter beste evne å ha forsøkt å besvare Deres i........ henvendelse.

Med hilsen
Sigrun
Innehaver av Sigruns blogg

Vedlegg:
Iskwew: Du er en del av norsk kulturarv
Lasses hjemmeside: Alt du skriver lagres til evig tid
muslimen: paranoid?
Gabbaens tanker om ting og sånn: Bloggen lagres for alltid

Feminist på fylla

SerendipityCat, Virrvarr og Peter Andre har skrevet om drikkepress. Selv om jeg ikke er avholdskvinne, synes jeg det er bare en ting å si om dette maset: Mangel på dannelse.

Det kan virke som om festkultur for mange er ensbetydende med å bevege seg inn i en egen verden, der poenget er å være mest mulig barnslig.

Eller kanskje tar jeg feil? Kanskje er det i stedet jeg som er barnslig selvhøytidelig. En feministisk festbrems som ikke kan slå seg løs.

På hotellferie

Konferansieren:

- Velkommen til kveldens høydepunkt, der vi er så heldige å ha med oss Frøken Norge - gi henne en applaus, dere! - tryllekunstner Morten Morell og konsulent Sussi Schjønn fra kosmetikkfirmaet 4EverYoung.

For å begynne med deg, Frøken Norge, er det sant at misser er dumme?

Frøken Norge:

- Nei, vi er nok ikke dummere enn andre. Dette er bare på gøy. Jeg har selvsagt andre verdier enn de ytre. Ja, faktisk betyr utseendet svært lite for meg.

Tryllekunstner Morell:

- Der er jeg enig med missen. Jeg driver selv med juks og humbug, og folk tar det for det det er.

Fr. Schjønn:

- Enig med de andre. Det er selvsagt det indre i oss mennesker som teller. (Kikker på klokka) Men nå tror jeg vi må gå i gang med konkurransen her.

Konferansieren:

- Ja, selvsagt, frøken Schjønn. Selvsagt. Kan du oppsummere reglene?

Frøken Schjønn:

- Ja altså, vi skal ha en konkurranse om hvem som er brunest av damene her i kveld. Den som vinner, får gratis kosmetikk til en verdi av 2.500 kroner. Vedkommende blir også med i trekningen av en sydentur for to. Da går vi i gang, mens Morten Morell gjentar reglene for oss.

Jeg ber til Gud der jeg sitter sammen med min kavaler: Kjære Gud, jeg vet at jeg er brun. Jeg har jo ligget ute på plenen og lest nesten hele dagen i to uker før vi dro hit. Jeg har hvit kjole på meg, og er sikkert det perfekte offer. Jeg ber deg klarne tanken min, Gud, og gi meg styrke til ikke å gi slipp på mine edruelige prinsipper om tåpelige voksenleker og missekonkurranser.

Frøken Schjønn kommer på høye hæler mot oss. Jeg lener meg mot min kavaler, tar ham i hånden og er veldig forelsket.

Frøken Schjønn klapper meg på skulderen:

- Hei! Unnskyld! Hørte du hva som ble sagt der borte på scenen?

Festbremsen:

- Nei, jeg sitter her og prater med mitt følge, jeg.

Frøken Schjønn:

- Det er konkurranse om hvem som er brunest. Ja, av damene, altså. Jeg har funnet ut at det er deg. Jeg fulgte med deg i sted da dere danset.

Festbremsen:

- Ja, vi elsker å danse, vi. Det var derfor vi kom hit, ikke for å stille i noen konkurranse.

Frøken Schjønn:

- Ja, og nå har du altså vunnet i tillegg! Er ikke det flott? Produkter fra vårt firma 4EverYoung til 2.500 kroner og ...

Festbremsen:

- Nei takk. Jeg har ikke bedt om å bli deltaker i noen konkurranse. Den bruneste ... det er det tåpeligste jeg har hørt. Det jobber sikkert en eller annen afrikaner, eller i alle fall pakistaner, som stuepike på dette hotellet og som burde få en premie for hudfargen sin.

Frøken Schjønn:

- Hva mener du? Takker du nei til premien???

Festbremsen:

- Selvsagt. Som god feminist ville jeg aldri nedlate meg til å være med på en konkurranse som fokuserer på utseendet.

Frøken Schjønn:

- Det er det verste jeg har hørt! (Halvveis roper:) Dette kan du ikke mene??? Det er ikke mulig! Er du full?

Festbremsen:

- Selvsagt mener jeg det jeg sier. Jeg pleier alltid å mene det jeg sier, jeg. Vil du være så snill og forlate oss, slik at vi får snakket ferdig?

Stakkars frøkenen tusler bort. Jeg føler meg forferdelig slem, men har heldigvis fluidum som demper skyldfølelsen. Frøken Norge, som er atten og kommer fra Dalstroka innafor, kaster rare blikk mot meg mens frøken Schjønn hvisker i øret hennes.

Frøken Schjønn:

- Hei igjen, dere. Mens musikken har spilt, har vi bestemt oss for å endre konkurransereglene. Morten Morell har så å si tryllet med reglene våre. Ja, ha ha, vi får si det slik.

Nå er det sånn at det er så mange brune mennesker midt i juli, så det blir svært vanskelig å velge. Og noen av dere er jo også brune innvendig. Ja, ha ha.

Vårt firma, 4EverYoung, har noen nydelige produkter som fremmer pigmenteringen og gir en helt spesiell glød til lys, nordisk hud. Vi vil derfor gjerne gi bort premien, som består av tan preparing, before sun, sun creme, after sun, self tanning spray og creme, foundation, terracotta powder og browning creme med gullskimmer, til den lyseste her i kveld.

Og slik ble det. En blek, men fattet blondine fra Nord-Vestlandet vant bruningsproduktene, og fikk attpåtil telefonnummeret til frøken Schjønn for gode bruningsråd.

Be a patient patient

Peter Andre på Giktbloggen skriver at man må være både frisk og syk, på samme tid, for å få attføring. Ja, selvsagt. Hvem hadde trodd at det skal være enkelt?

Men selv om det er en mager trøst, så kan det kanskje være noe å trøste seg med at det i alle fall er en fordel å ha en sykdom når man nå først er syk. Det er det ikke alle som har.

Jeg har vært hos mange leger. Ved legesenteret jeg nå bruker, er det åtte av dem. Der har jeg spurt om det fins en lege med interesse for eller kompetanse på senskader etter overgrep i barndommen, som jeg har slitt lenge med. Men jeg har fått benektende svar, og det til tross for at overgrep altså har vært ansett som et offentlig ansvar i flere tiår.

Ikke engang sterke, fødselsliknende underlivssmerter gjennom 15 år ble noen gang, av noen lege, satt i sammenheng med min bakgrunn. Det hjalp selvsagt ikke det spor at jeg selv begynte å se et mønster og ymtet frampå om en slik sammenheng. Og til tross for at jeg etter hvert stilte riktig diagnose, erfarte jeg at det ikke er like lett å helbrede seg selv.

I disse årene fikk jeg flere gratis drosjeturer, fram og tilbake mellom legevakt og hjem. Dumt at jeg ikke klarte å nyte turene, da, når de både var gratis og jeg ikke "var" syk.

Men jeg hadde altså veldig vondt, selv om ingen forsto det. En gang jeg trengte sykemelding, fikk jeg kjeft av legen, som hadde undersøkt underlivet mitt og ikke "funnet" noen feil der. Da jeg begynte å gråte, fordi jeg hadde så vondt at jeg ikke greide å stå oppreist engang, ba han meg bare om ikke å lage noen scene.

Siden det er vanskelig for pasienten å nå gjennom "lydmuren", er det antakelig meningen at man skal være tålmodig og vente på at legestanden tar tak i forholdene. Og det vil ta tid. En lege sier: "Ikke har vi lært mye om slikt - og slett ikke har vi lært noe om hvordan vi skal samtale for å bringe opplevelsene frem."

Nei, det har de ikke. Uten unntak har legene jeg har gått hos "møtt" meg med taushet dersom jeg snakker om min bakgrunn.

Se også: Blind medisin

Kunnskap til å bryte ned

Siden 11. september 2001 har Bush-administrasjonen benyttet psykologer på Guantanamo.

Kritikere mener den amerikanske psykologforeningen, American Psychological Association (APA), bør forby alle psykologer å jobbe på steder hvor det foregår tortur. En av dem er psykolog og psykoanalytiker Stephen Soldz, som sier at psykologer ikke hører hjemme på steder der menneskerettighetene blir brutt.

Professor Soldz skriver i The Boston Globe at psykologer har vært helt sentrale i utformingen og gjennomføringen av overgrep mot fanger i amerikansk varetekt på Guantanamo, CIAs hemmelige "black sites", Irak og Afghanistan.

Journalisten Jane Mayer rapporterer i sin nye bok The Dark Side at bak fangebehandlingen ligger ideen om lært hjelpeløshet. Personene fratas all form for kontroll over egen situasjon, får knust viljen, og blir helt avhengig av sine fangevoktere.

Psykologer, og noen psykiatere, har hjulpet til med å bryte ned fangene ved å utnytte informasjon fra medisinske journaler. Fanger med sterk frykt for hunder blir truet med snerrende hunder, mens de med redsel for å bli levende begravd kan bli truet med å bli låst inne i en kiste.

Les mer i The Boston Globe.

Oppdatering 17. august: Se 200 Protest APA’s Sanction of Psychologists in Abusive Interrogations hos Physicians for Human Rights

Foto: 3arabawy - صَحـَـفي مِصـْـري/Flickr

Kristendom i det moderne samfunn

Foto: nickhall/Flickr


Foto: Hometown Invasion Tour/Flickr

Hva sier Jesus om alkohol i arbeidstiden?

Foto: ASurroca/Flickr

Dyrevelferd

I en kommentar til en post jeg hadde om dyrevelferd anbefaler Pernille Vestengen NOAHs høringssvar til den nye dyrevelferdsloven.

Jeg takker, og legger linken ut her.

Se også andres poster:
Undreverset
Sondre Båtstrand
Hildring
Arachne

Foto: nikki_tate/Flickr

En synderinnes erfaringer

Jeg leste en post på bloggen Haralds strøtanker. Harald er prest og skrev om homofili og kristendom. Men jeg merket meg også dette:

- Mener vi i fullt alvor at alle alkoholikere går fortapt? Alle skilte? Alle som en gang har vært utro? Narkomane? Kleptomane? spør han.

Han svarer selv:

- Selvsagt ikke.

Det er nok ikke alt prester vet, tenker jeg. For det er noen kristne som i fullt alvor mener at slikt er forferdelig synd. I alle fall i det miljøet jeg kom fra. I en tidligere post har jeg skrevet om pietisme i mitt fødefylke, Nord-Trøndelag.

Vel, kleptomani er kanskje ikke synd, for det blir sett på som sykdom. I alle fall når det er folk som åpenbart ikke stjeler fordi de har dårlig råd. Men de som drikker alkohol, viser ved drikkingen sin at de ikke er frelst.

Det aller, aller verste som kan vederfares et menneske, er om det skulle skje noe alvorlig mens det har promille innabords. Å gå full inn i evigheten er nemlig ingen bagatell!

Derfor er det mye å passe på også for oss som ikke er avholdsfolk:

Sitter du en fredagskveld og koser deg med et glass - for ikke å snakke om hvis du har invitert masse mennesker hjem til deg på fest - og det ringer på døra, ja, så kan du aldri vite om det ikke er den kristne naboen eller tanta di som kommer. Derfor er det bare ett å gjøre: i full fart å sette flaskene bak sofaen. Glassene og blandevannet lar du stå framme. Så når naboen eller tanta kommer inn i stua, sier du med den snilleste stemmen du har:

- Vi sitter her og koser oss med litt brus, vi. Det er jo helg. Og så tenkte jeg nettopp på deg. Rart at du skulle ringe på akkurat nå. Sikkert tankeoverføring.

Etter en time eller så pleier han eller hun å gå. Antakelig fordi selskapet ikke oppleves som spesielt lystig.

For min del var jeg så preget av miljøet jeg vokste opp i, at jeg fikk et skikkelig kultursjokk da jeg ble inngiftet i et "vanlig" miljø. Vi skulle feire julaften, og jeg trodde ikke mine egne øyne første gang øl, akevitt og likør kom på bordet på selveste julekvelden. Tenkte de ikke over at de feiret Jesu fødsel? Jeg ble fryktelig uvel der jeg satt, og syntes dette var toppen av blasfemi.

Etter et par julaftener til med denne sjokkbehandlingen var jeg imidlertid blitt kurert nok til å nyte julen mer enn noensinne.

Å få barn uten å være gift er også synd. Man skulle tro at de som mener at sex før, ved siden av eller etter ekteskapet er synd, også mente at seksuelle greier er noe som kan tilgis og dermed bli fortid for Gud. Men nei, det er noen kristne som aldri "kommer over" slikt. Jeg kjente en mann som hadde skilt seg og giftet seg på nytt, og som på hvert eneste møte på bedehuset sto opp og vitnet om dette sitt syndefulle liv. I år etter år. Hans nye kone og deres barn satt og hørte på.

Og det fins fortsatt foreldre som ikke kan godta at husets sønn gifter seg med en kvinne som har barn "fra før".

Jeg fødte også barn uten å være gift. Da fikk jeg beskjed om at noen ikke kunne gratulere med babyen. Siden jeg ikke eide skamvett, skammet de seg på mine vegne, fikk jeg høre.

Men jeg "ble gift"senere, med mitt barns far. Det som da var galt, var at jeg beholdt pikenavnet mitt. Noen kunne jo komme til å tro at jeg fortsatt levde i synd, fordi dørskiltet hadde to ulike etternavn.

Gud har altså en del svært hengivne tilhengere.

Og jeg må si jeg ble overrasket da sørlandspiken Mette-Marit slo et slag for pietismen. Men hun hadde jo fått tilgivelse fra biskop Stålsett.

Jesu guttestreker

Evangeliene i Det nye testamentet inneholder få historier om Jesu barndom. Noen kjenner vi: Matteus forteller om de tre vise menn og flukten til Egypt, og Lukas om Jesus som tolvåring i tempelet.

Men etter at Det nye testamentet var skrevet - noen mener litt tidligere - begynte kristne å fortelle historier om Jesus som gutt. Noen av dem ble samlet og skrevet ned i de såkalte barneevangeliene, fra senest i begynnelsen av det andre århundre.

Ett av disse er Barneevangeliet etter Tomas, der historien begynner da Jesus er fem år. Bak fortellingen ligger spørsmålet som har fengslet kristne helt opp til i dag: Om Jesus var en Guds sønn som gjorde mirakler som voksen, hvordan var han da som barn?

Jo, hør bare:

Da Jesus var fem år, laget han leirspurver ved en liten bekk. Dette var på sabbaten. En mann som kom forbi, så hva Jesus gjorde: Han lekte på sabbaten. Mannen kritiserte Jesus for å ha brutt Loven og ikke holdt sabbaten hellig. Men i stedet for å unnskylde seg, klappet Jesus i hendene og befalte leirspurvene å fly. Fuglene fløy skrikende av gårde, og dermed var alle bevis på at Jesus hadde gjort noe galt tilintetgjort.

Man skulle kanskje tro at Jesus med sine overnaturlige evner måtte være en både nyttig og morsom lekekamerat for de andre barna i byen. Men gutten hadde faktisk litt av et temperament.

Da han en gang gikk gjennom byen, var en annen gutt så uheldig at han dultet til skulderen til Jesus. Da ble Jesus sint og sa til gutten:

- Du vil ikke fullføre reisen din!

Gutten falt straks om og døde.

Men senere vekket Jesus ham opp, sammen med andre han hadde forbannet ved en eller annen anledning.

Jesu temperament gikk ikke bare ut over andre barn. Da Josef sendte Jesus til skolen, nektet han å framsi alfabetet. Læreren bønnfalt ham om å samarbeide, men Jesus svarte læreren på en respektløs måte. Etter som læreren ble frustrert, slo han eleven sin i hodet. Da ble Jesus sint og forbannet ham. Læreren besvimte og falt om.

Josef ble skikkelig fortvilt da han fikk vite dette, og sa til Maria: .

- Ikke slipp ham ut av døra, for folk som gjør ham sint, kommer til å dø.

Og etterhvert torde ingen å gjøre Jesus sint, for de ville jo ikke bli forbannet eller skadet.

I tillegg var Jesus flink til å svare for seg. En gang Josef ble rasende på ham, og tok ham i øret og dro veldig hardt til, ble Jesus sint og sa:

- Det er å gå over grensen å handle så uklokt. Vet du ikke at jeg ikke er din? Ikke plag meg.

Med årene roet han seg kanskje litt. Men det viktigste er at han begynte å bruke kreftene sine på å gjøre bare gode ting.

Kilde:
Bart D. Ehrman: The New Testament. A Historical Introduction to the Early Christian Writings

Foto: giveawayboy/Flickr

PS Hvorfor får ikke barn høre disse Jesus-historiene, tro? Ikke under familiegudstjenesten, ikke på søndagsskolen, ikke i kristendomstimene.

Hvorfor, Dagbladet?

Hvorfor driver Dagbladet PR for en overgrepsdømt mann?

I 1988 ble det kjent at tre mindreårige jenter hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep hjemme hos ham. Jentene hadde blitt lokket dit av en annonse om sommerleir. Hans Scheike ble i tingretten dømt til åtte års fengsel for blant annet grov mishandling og tvang. I lagmannsretten ble dommen satt til seks års fengsel.

For ikke så mange årene siden så jeg en dokumentarfilm om denne "terapien", der to unge kvinner ble intervjuet. De fortalte at de hadde blitt utsatt for hardt press og blant annet blitt utleid for penger av Scheike til andre menn som likte å gi "smisk".

Dersom Dagbladet ønsker å skrive om SM-sex, fins det bedre måter å gjøre det på, enn å drive PR for en overgriper.

Voldtekt er mannens skyld

De siste dagene har det vært sagt og skrevet mye om menns overgrep mot kvinner i asylmottak. Mange ble med rette opprørt over uttalelser i VG om at kvinner må beskytte seg der de bor. Men en slik konklusjon har jeg kommet fram til for lenge siden. Jeg tror nok vi kvinner var tryggere om vi iførte oss burka også hjemme.

Det forbauser mer at all skyld legges på hvordan mottakene drives, i stedet for på disse mennene. For ville man gjort det samme dersom det kom en "voldtektsbølge" ved landets hoteller, altså skyldt på manglende bemanning? Har det noe å gjøre med at vi har ulike forventninger til "oss" og "dem", der "de" ikke er fullt ut ansvarlige individer?

Det går ikke an å skylde på traumer for at noen går rundt og skader andre mennesker gjennom grove overgrep. Det er ikke bare mannlige asylsøkere som er traumatisert, selv om det er de som "blir forstått" hver gang noen begår en ugjerning. En kartlegging av blant annet traumatiske erfaringer hos nyankomne asylsøkere i en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viste at mennene slett ikke var mer traumatisert enn kvinnene. Av kvinnene oppga 31,4 prosent å ha opplevd voldtekt. Blant mennene var tilsvarende tall 13,6 prosent. Og forskjellen mellom kjønnene var svært liten når det gjaldt torturerfaringer. Gjennomsnittlig 57,3 prosent oppga å ha blitt torturert.

Til tross for dette framstilles stadig traumatiserte mennesker som "tikkende bomber". Ifølge denne tankegangen burde alle ofre for langvarige og alvorlige overgrep være farlige mennesker. Jeg ville være en av dem.

Selv synes jeg heller det er beundringsverdig hvor få traumatiserte som gjengjelder ondt med ondt. Overgrepsutsatte pleier ikke engang å drepe overgriperne sine.

Og kanskje er også grunnen til at vi sjelden får hjelp med våre traumer, at vi ikke driver med vold og drap.

Overvåking og uvilje

Flere bloggere* har reagert på at Nasjonalbiblioteket lagrer alt man skriver på nett til evig tid, også blogger som man har slettet. Materialet skal brukes til forskning og dokumentasjon.

Overvåkingssamfunn
Ja, overvåkingssamfunnet bare brer om seg. Når det skjer på mange områder, er jeg redd det kan skape en helt annen type samfunn enn vi har vært vant til.

Et eksempel fra i år er en ny helseforskningslov. I et intervju med Klassekampen sa Olav Gunnar Ballo fra SV at lovforslaget passer godt til tidsånden med større aksept for overvåking og mindre respekt for privatliv. Han var kritisk til at det åpnes for at helseopplysninger eller biologisk materiale innsamlet i helsetjenesten kan gis til bruk i forskning uten hinder av taushetsplikten, hvis "allmenne interesser" eller "samfunnets interesse" tilsier det. Høyres Inge Lønning mente personvernet ikke er tilstrekkelig, og påpekte at forskningens historie viser at forskningens interesse er så mangt. Datatilsynet uttalte at det nye lovforslaget inneholdt så mange muligheter til å sette samtykket til side, at den reelle og praktiske hovedregelen om pasientens samtykke lett kan bli at samtykke blir unødvendig å innhente.

Uviljeregister

Datatilsynet reagerte også på at forslaget innebar registrering av dem som reserverer seg mot å delta i helsefaglig og medisinsk forskning.

- Dette kan bli å anse som et register over mennesker som ikke vil gi noe til samfunnet, og således være stigmatiserende. Et slikt register kan dessuten være interessant å forske på blant annet for å finne ut hvorfor noen sier nei til å delta. Derfor må det finnes klare regler for hva et slikt register skal brukes til, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik. Men regler kan jo endres over tid.

Så, skal uvilje mot dette og hint som også fins i bloggene våre, forskes på og dokumenteres? Og kan det tenkes at det vi skriver en gang kan bli koblet sammen med andre opplysninger som staten har om oss?

*Iskwew: Du er en del av norsk kulturarv
Lasses hjemmeside: Alt du skriver lagres til evig tid
muslimen: paranoid?
Gabbaens tanker om ting og sånn: Bloggen lagres for alltid

Foto: brainripper/Flickr

Innvandrer for en dag

Det var en fredag ettermiddag, og jeg satt på T-banen på vei til en fest. Jeg gledet meg, følte meg vel.

Så lenge det varte.

To middelaldrende menn kom på da T-banen stoppet. Den ene satte seg ved siden av meg; den andre på setet vis á vis. De begynte fort å veksle blikk, men jeg slo ubehagsfølelsen fra meg, for om det var meg de var plaget av, så skjønte jeg ikke grunnen.

Han ved siden av meg flyttet på seg. Satte seg kloss inntil meg.

Jeg flyttet meg noen centimeter nærmere vinduet. Mannen flyttet seg etter.

Mannsgris, tenkte jeg.

Jeg ble klemt helt inntil veggen. Han som satt på setet vis á vis, flyttet seg også inn mot veggen, tok så mye plass at jeg nesten ikke hadde rom for beina. Lente seg fram, var nesten oppi ansiktet mitt. Han ved siden av satte seg halvveis oppi fanget mitt.

De tar meg for noe jeg ikke er, skjønte jeg.

Riktig.

- Se, så sur hun ser ut, sa han vis á vis.

- Er det ikke det jeg alltid har sagt, Bjørn, at de kommer hit og krever og krever, går på sossial'n, og gidder ikke engang oppføre seg som folk. Utakknemlige er det de er. Bare se på henne nå! Det er akkurat sånn de er!

Bjørn var enig:

- Vi skulle sendt pakket dit de kom fra.

Jeg hadde framdeles ikke sagt ett ord. Men forlengst skjønt at jeg ble tatt for Innvandrer. Det var senhøstes, men jeg var solbrun, og jeg hadde mørkt hår.

Jeg ble litt redd. Tenk om de ville ty til vold?

Heldigvis skulle jeg ikke så langt. Jeg reiste meg, og de hindret meg ikke. Jeg stilte meg ved utgangsdøra, like bak setet hvor jeg hadde sittet. De to mennene fulgte meg med blikket.

Før vi var framme på stasjonen hvor jeg skulle av, åpnet jeg munnen og vendte meg mot dem. Jeg lette etter dialekten min som jeg helt hadde gitt avkall på etter at jeg ble skaptrønder i hovedstaden [og nå vil nok en fonetiker riste fortvilt på hodet]:

- Æ ha buidd i Oslo i nånn år no, å ha aldri tænkt på at æ skuill opplev rassisme. Ka e gæli me nordtrøndera? Ka? Æ e oppvokst på lainne, å ha sea æ va lita pi plukka potteten som di latsabba et te meddag. Bortskjæmt Oslo-fåilk! Men ein teng ha di to lert mæ: No veit æ kolles innvandrera ha de når dæm træff på idiota som dåkk. No veit æ at rassisme fins. Våkksin mainnfolk, som ska vårrå iddeala fer ungan vårres, SKAM DÅKK!

Reaksjonen uteble ikke. De to sank sammen. Jeg gikk av.

Ute på perrongen klappet en kjekk, ung mann meg på skulderen:

- Hei, jeg ville bare fortelle deg at jeg syntes du taklet de to mennene vanvittig bra. Det var så flott at du satte dem på plass, og at alle fikk høre det. Jeg fulgte med på hva som skjedde helt fra begynnelsen av. Passet på deg, så å si. Ha en riktig god helg!

Jeg ville ikke vært denne opplevelsen foruten, for jeg fikk et ørlite innblikk i hva mennesker kan oppleve i denne byen, og som selv ikke har mulighet til å ta igjen slik jeg kunne. Men jeg er glad det skjedde på T-banen på dagtid, og ikke sent på kvelden fra fulle idioter.

I denne serien:
Hore for en dag
Psykiatrisk pasient for en kveld

GRATULERER, VICTORIA OG ANDREAS!

Gratulerer, Victoria og Andreas,

med bryllupsdag i dag!

Og noe å lese på for oss andre:

I gamle dager var det enda flere ting enn i dag å tenke på når man skulle gifte seg.

Gjennom bryllupet markeres overgangen fra en status: enslig, til en annen: gift. Og i likhet med andre livsoverganger innebærer stadiet mellom to statuser at de involverte er spesielt utsatt for onde påfunn fra de supranormale maktene.

Dette kommer blant annet til uttrykk i en sagntype som forteller om forlovede jenter som møter på underjordiske friere i tiden fram mot bryllupet. Et sagn forteller at det kom en kar til stølsbudeia på Søråsen i Våler en kveld. Han ville ligge med henne, men hun slo han i fra seg for hun skjønte det var en bergkall. Så spurte hun ham til råds for å bli kvitt en bergokse som rei på ei ku hun hadde. Bergkallen hjalp til som best han kunne bare for å oppdage at budeia brukte rådet til å kvitte seg med han! "Fy, som du narra meg!" ropte han forarget og forsvant for godt. Det skal ikke mye fantasi til for å se disse sagnvariantene som advarsler til ungjenter mot å innlate seg i seksuelle forhold før ekteskapet.

Det finnes en sagntype som forteller om gutter som møter på fristende huldrejenter. Om gutten ikke klarer å stå i mot kan han ende opp med ei huldrebrur. Gjennom den kristne ekteskapsseremonien faller imidlertid den skjemmende halen av huldra, og etter noen innledende kulturkonflikter ender disse ekteskapene gjerne med velstand i form av vene og mjølkesprengte kyr.

For gutter kan altså møtet med huldra ende i rikdom, mens jenter som møter huldrekallen ender i berget det stusselige grå hvis de lar seg friste. De to sagnvariantene reflekterer tradisjonen om at det er bruden som flytter med brudgommen til hans slekts hjem, men de forteller om et samfunn med ulike seksuelle normer for kvinner og menn.

Hore for en dag

Foto: vanderwal/Flickr

Bjørn refererer på sin blogg til et oppslag om prostitusjon i Dagbladets Magasinet forrige helg. En ting jeg reagerte på i Magasinets artikkel, var en uttalelse fra fungerende daglig leder ved puben som ble omtalt:

- Vi har likevel gjort det helt klart for de utenlandske guttene vi vet prostituerer seg at de ikke slipper inn på stedet.

Er ikke dette diskriminering? Når noen nektes adgang til en restaurant på grunn av hudfarge, ropes det jo høyt. Så hvorfor reagerer ikke journalisten på dette?

Hvorfor nekter ikke puben heller menn de vet er horekunder? Skal de fortsette med denne praksisen også når forbudet mot sexkjøp kommer?

Det er vel typisk at det er de prostituerte som skal rammes. Noen har i kriminaliseringsdebatten argumentert for "likestilling" mellom sexkjøpere og -selgere, altså at om man overhodet skal kriminalisere - ja, så må det gjøres for alle involverte. Men hva ville da konsekvensen bli? Jo, primært de prostituerte ville bli rammet, og ikke pengesterke kjøpere. En rapport fra Seattle har vist at mens 228 sexkjøpere ble arrestert for kjøp i løpet av ett år, så ble hele 1210 prostituerte arrestert. Dette til tross for at langt flere kjøpere er involvert i prostitusjon enn prostituerte. 13 prosent av norske menn har vært horekunder, men 13 prosent av kvinnene har ikke solgt sex.

Siden jeg verken har vært sexkjøper eller -selger selv, har jeg ikke nok erfaringer fra dette området til å komme med noen fullgod analyse. Men jeg mener likevel at jeg har sett dobbeltmoralen overfor prostitusjon som fins i utelivsbransjen. La meg gi to eksempler på hva jeg har opplevd av denne schizofrenien:

En fredag ettermiddag gikk jeg etter arbeids-overtid inn på en pub der kjæresten min pleide å ta fredagspilsen sammen med kolleger fra arbeidsplassen som lå like ved. Jeg gikk rett bort til bardisken og ba om en pils. Daglig leder - det fikk jeg vite at han var senere - ristet på hodet, uten å si et ord. Jeg gjentok:

- Jeg vil gjerne ha en pils.

Samme reaksjon.

En uvirkelighetsfølelse gjorde seg gjeldende, og jeg spurte:

- Får jeg ikke en pils?

Han nikket.

I løpet av noen sekunder gikk det opp for meg hva årsaken måtte være; jeg var jo klinkende edru der jeg sto.

- Har det noe med utseendet mitt å gjøre? spurte jeg.

Iherdig nikking.

- Er skjørtet "for" rødt og kort? Og munnen "for" rød?"

Mer nikking.

-Tror du jeg er prostituert?

- Ja.

- Vel, det er jeg altså ikke. Ved siden av at jeg er medlem i en feministorganisasjon og motstander av prostitusjon, så kommer jeg rett fra jobb i et bibliotek. Du kan spørre han mørke i den blå skjorta som sitter ved bordet borte ved vinduet sammen med seks kolleger fra Banken, og som i dette øyeblikk løfter glasset for å ta en slurk. Han er stamgjest her på fredagene. Du har kanskje sett ham før, om du jobber her fast. Dessuten må du ha misforstått: Det er ikke forbudt å være prostituert i dette landet. Du bedriver diskriminering. Dette kan umulig være lov. Nå går jeg bort til bordet til de andre og forteller dem at jeg ble nektet en pils.

Han begynte å tappe i et glass. Jeg gikk.

De lett brisne mennene ved bordet ble provosert, kanskje mer på mine vegne enn på grunn av synet på prostituerte. Det kom forslag om å gå til Dagbladet eller VG. En ville ringe med en gang. Jeg prøvde å roe gemyttene, selv om jeg var opprørt, for var det noe jeg ikke ønsket, så var det å havne på forsida av Dagbladet eller VG i miniskjørt og med overskriften TATT FOR Å VÆRE HORE.

Mannen bak disken kom bort til bordet med et brett fullt av øl:

- Huset spanderer på alle.

Han beklaget overfor meg, men enda mer overfor kjæresten min, at han hadde trodd at jeg var prostituert. Men han håpet at vi forsto at han ikke kunne se utenpå meg at jeg ikke var prostituert.

Et par år senere var jeg på en "penere" nattklubb. Et lystig herrelag ved nabobordet vinket på kelneren, som nikket da han hadde mottatt en hviskende bestilling i øret, og så ble borte en god stund. Da han kom tilbake, hadde han med seg ei ung jente med østasiatisk utseende.

- Få se godt på henne! sa han som hadde bestilt "varen".

Kelneren tok tak i jenta og dreide henne 360 grader rundt. Hun sa ikke et ord. Etter ett minutts vurdering avslo gjesten. Han så ikke ut til å være helt fornøyd med dagens tilbud; jeg håpet det skyldtes at han syntes hun var for ung. Kelneren førte henne bort.

Jeg var feig nok til ikke å foreta meg noe. Siden jeg hadde drukket en moderat mengde alkohol og jeg har mest tro på egen evne til rasjonell argumentasjon i edru tilstand, syntes jeg ikke det var noen god idé å be om å få snakke med kelneren eller Sjefen. Jeg bestemte meg også fort for ikke å kontakte politiet, for jeg hadde lest om en del lugubre forhold i Oslos utelivsbransje og ønsket ikke å risikere å gjøre meg til uvenn med noen som kanskje hadde kontakt med torpedoer, for alt jeg visste.

I ettertid har jeg sett for meg at det kanskje fantes flere muligheter, som å tipse anonymt. Jeg kunne også ha ringt til restauranten dagen etter og spurt om de drev med hallikvirksomhet.

Vel, man lærer i det minste en del om livet av utelivet.

I denne serien:
Innvandrer for en dag
Psykiatrisk pasient for en kveld
Er dette en horeblogg?

Dropp kondom - for kvinnens helse!

Sex uten kondom virker som lykkepiller for kvinner. En studie viser at kvinner som hadde sex uten kondom, hadde færre tegn på depresjon enn kvinner som brukte kondom eller ikke hadde sex. Og det finnes annen forskning som viser at kvinner tar opp sunne komponenter fra mannens sæd som kan bli funnet i blodet bare timer senere, som sink, kalsium og proteiner, slik at de også slipper å kjøpe dyre kosttilskudd.

Da er det nok av hensyn til seksualpartnerens helse at mannlige medisinstudenter dropper kondom i ferien, samt at de får anledning til å trene på legerollen også gjennom den lange sommerferien som studenter har.

Bilder av krig

Høytstående offiserer i det amerikanske forsvaret har forsøkt å holde tilbake og sensurere ei medisinsk lærebok basert på krigsskadebehandling i Irak og Afghanistan, forteller dagens Klassekampen. Artikkelen, som er skrevet av den danske kulturjournalisten Anita Brask Rasmussen, sto i den danske avisa Information i går.

War Surgery in Afghanistan and Iraq: A Series of Cases, 2003–2007 er ei lærebok for kirurger og den første i sitt slag som kommer ut mens de omtalte krigene fortsatt pågår. Flere har uttrykt bekymring fordi bildene i boka viser krigens grusomhet, som man ikke ønsker skal nå ut til sivile amerikanere. Men det amerikanske forsvaret lyktes ikke i å hindre utgivelsen av boka også for kommersielt salg.

I forhold til tidligere kriger blir soldatene sjelden skadet i direkte kamp, men oftere av selvmordsbomber og bomber i veikanten - noe som ikke passer inn i det bildet folk har av soldatene sine. Det å bli tilfeldig offer for en bombe virker ikke like heltemodig som å dø i kamp. Man ønsker at befolkningen skal ha et mer gammeldags bilde av krig.

Siden den medisinske behandlingen er mer effektiv i dag enn før, kommer langt flere skadede soldater hjem, i stedet for i en kiste. Men dødstall er mye mer abstrakte og vanskeligere å forholde seg til enn det økende antallet skadede soldater som folk nå møter på gata. Også det bryter med folks bilde av krig, ifølge Ole Wæver, professor i internasjonal politikk ved Københavns Universitet.

En del av bildene i boka fins på hjemmesiden til fotojournalist David Leeson.

Bildet over: Spc. Daniel Love/Wikimedia Commons

Forbudt i teorien, tillatt i praksis

Dagbladet skriver om en voldtektssak som ble henlagt, til tross for at den voldtatte kvinnen varslet politiet og ble sendt til et voldtektsmottak for å ta prøver, der de fant DNA-spor etter gjerningsmannen. Offeret mener også å kunne vite navnet på gjerningsmannen, fordi han hadde omtalt seg selv med det aktuelle navnet, og hun har pekt ham ut på et bilde.

"De underrettes om at forholdet er henlagt da det ikke er framkommet tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningsmannen," står det i henleggelsen.

For tre år siden leste jeg et intervju i Fædrelandsvennen med Siri Søftestad, rådgiver ved BUF-etat (barne-, ungdoms- og familieetaten) region Sør. Hun er en ildsjel når det gjelder overgrep, og mener at alle seksualforbrytelser bør etterforskes som drapssaker. Søftestad påpeker at drapsetterforskningen har kompetanse og framgangsmåter som kan overføres til etterforskning av saker med seksualisert vold. Blant annet mener hun det bør brukes langt mer ressurser på behandling av bevismateriale. Hvis noen forteller om seksuelle overgrep, eller et barn viser tydelige tegn på at det er utsatt for overgrep, uten å kunne navngi overgriperen, har man en situasjon som ligner mye på en drapssak hvor man finner en død person, men ikke gjerningsmannen. I en slik drapssak setter politiet inn alle mulige ressurser for å finne drapsmannen, sier hun.

Ja, det hjelper jo lite at overgrep er forbudt i teorien, hvis de likevel viser seg å være tillatt i praksis.

Se også: Straffens betydning

OPPDATERING: Voldtektssak i Tønsberg kan bli gjenopptatt

Ytringsfrihet: risikosport for syke

Virrvarr skriver i dag om en psykolog som mener at pasienter burde ha taushetsplikt. Som tidvis god kunde i det norske helsevesenet har jeg selv erfaringer med at taushetsplikten av og til blir misforstått, både ved at pasienten ikke får informasjon om behandlingen og at hun forventes å holde kjeft om utilfredsstillende forhold.

Ved noen anledninger har jeg opplevd så mye av helsepersonells etiske, juridiske og behandlingsmessige overtramp at nok var nok, og jeg kontaktet media. Det burde antakelig vært gjort oftere - tross risikoen for en særlig utsatthet i ettertid.

Etter at jeg en gang ble intervjuet i en avis om behandlingen ved et offentlig sykehus, nektet avdelingen å ha meg som pasient. En annen gang var vi fire klienter ved en diakonal stiftelse som yter behandling, som ble intervjuet. To valgte å være anonyme. Konsekvensen for meg ble at min behandler "tok igjen" ved å skrive i journalen, blant annet at "pasienten har blitt vanskelig i det siste".

Journalforfatteren nevnte ikke med ett ord at jeg eller andre hadde kontaktet pressen fordi det ikke hadde vært noe rom for kritikken vår internt. Før jeg "løp til avisen", hadde jeg over tid forsøkt å ta opp kritikkverdige forhold med personale og ledelse, men det førte altså ingen steder hen. Like grotesk er det at det ble fullstendig fortiet at jeg på det tidspunktet hadde det vanskelig, fordi min samlivspartner gjennom mange år nylig hadde omkommet i en forferdelig ulykke.

Det kan synes som at mange helsearbeidere og -ledere har anakronistiske forestillinger om pasientrollen, som er forbundet med forventninger om en lojalitet som innbefatter underdanighet, takknemlighet uansett behandling - og altså taushet.

Overrasket over Bibelen?

Dagens sommergjest i Aftenposten er Inge Lønning. Han mener flere burde lese Bibelen.

- Mange ville fått seg en overraskelse, sier han.

Det samme mener nok rastapresten Sunniva Gylver. På et foredrag jeg hørte var imidlertid hennes konklusjon stikk motsatt av Inge Lønnings:

- Jeg er glad for at de fleste ikke vet hva som står i Bibelen, sa hun.

Vel, takket være bibelguiden.com finner jeg raskt fram til bibelske utsagn om oss kvinner:

2 Mos 21,7-11 Regler for salg av sine døtre som slaver
Når en mann selger sin datter som trellkvinne, skal hun ikke gis fri som trellene. Hvis hennes herre har bestemt henne for seg selv, men ikke liker henne, skal han la henne kjøpes fri. Han har ikke rett til å selge henne til utlendinger, siden han har vært troløs mot henne. Men har han bestemt henne for sin sønn, skal han gi henne samme rett som døtre har. Får sønnen enda en kone, skal han ikke la den første mangle mat, klær eller ekteskapelig omgang. Dersom han ikke lar henne få disse tre ting, skal hun gis fri uten vederlag, uten betaling.

4 Mos 5,27-31 Buken skal hovne opp på utro kvinner
Hvis hun har gjort seg uren og vært utro mot sin mann, da vil forbannelsesvannet volde smerte når hun får det i seg. Hennes buk svulmer opp, og hennes hofter svinner inn, og hun blir en forbannelse blant sine landsmenn. Men hvis kvinnen ikke har gjort seg uren, men er ren, da skal hun ikke ha noen skade av det; hun kan fremdeles få barn.Dette er loven om sjalusi: Når en gift kvinne kommer på avveier og gjør seg uren, eller når en mann blir grepet av sjalusi og får mistanke til sin kone, da skal han la kvinnen tre fram for Herren, og presten skal gjøre med henne alt som er skrevet i denne loven. Mannen skal være fri for skyld, men kvinnen må lide for sin misgjerning.

5 Mos 21,10-13 Herren aksepterer tvangsekteskap
Når du drar i krig mot dine fiender, og Herren din Gud gir dem i dine hender, så du tar noen av dem til fange, og du blant fangene ser en vakker kvinne som du blir glad i og vil ha til kone, skal du føre henne inn i huset ditt. Hun skal klippe håret og skjære neglene og ta av seg de klærne hun hadde på da hun ble tatt til fange. Så skal hun bli i ditt hus og sørge over sin far og sin mor en hel måned. Siden kan du gå inn til henne og ta henne til ekte, så hun blir din kone.

5 Mos 21,15 Herren aksepterer flerkoneri
Det kan hende at en mann har to koner, en som han elsker, og en som han ikke bryr seg om, og at han får sønner med begge to, men den førstefødte er sønn av henne som han ikke holder av....

5 Mos 22,20-21 Dødsstraff for piker som gifter seg uten å være jomfru
Men hvis beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at piken var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel. For hun har gjort en skammelig gjerning i Israel ved å drive utukt i sin fars hus. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.

5 Mos 22,23-24 Dødsstraff for kvinner som blir voldtatt i byer
Når en mann treffer en ung pike i byen, en som er jomfru og forlovet med en annen mann, og han har samleie med henne, skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, piken fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.

1 Tim 2,9-10 Kvinner skal ikke pynte seg utfordrende
Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig.

1 Tim 2,11-15 En kvinne skal ta imot læren i taushet og underordne seg
En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet. Men hun skal bli frelst, igjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.

Tit 2,3-5 Kvinner skal underordne seg sine menn
Likeså skal de eldre kvinnene oppføre seg som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder eller ligge under for drikk, men være lærere i det gode, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.

Så, ble du overrasket nå?

Neppe. Begge teologene undervurderer nok sitt publikum.

Hvem beskytter helsemyndighetene?

Psykiater tilbød pasienter porno og whisky, er en av dagens nyheter. Jeg leste om denne psykiateren for to år siden. Da var han blitt suspendert fra stillingen ved sykehuset. Han hadde blant annet anbefalt pasienter å se porno; det var noe alle burde gjøre, mente han.

"Helsetilsynet har grunn til å tro at han tar imot klienter i sin private psykiatripraksis," står det. Jeg skjønner ikke hvordan han overhodet kan få lov til å fortsette som psykiater. Han kan komme til å ødelegge mye for pasienter som har en historie med seksuelle overgrep. Og blir man fôret med sære ideer av en terapeut, er det lett å begynne å tvile på seg selv, sine verdier, og sin egen virkelighetsoppfatning.

At psykiateren får lov til å fortsette med privatpraksis er enda verre enn om han skulle ha fortsatt å jobbe på sykehuset, for terapirommet er et lukket rom, der pasienten er mer ubeskyttet enn på en avdeling der det jobber annet helsepersonell.

Her er det helsemyndigheter som ikke gjør jobben sin, som ikke setter hensynet til pasienten først. Ikke minst røper det en fundamental mangel på forståelse for seksuelt misbrukte pasienters situasjon.

Men dette er kanskje hyggelig samtalebehandling for whisky-elskere som synes det er for dyrt å gå på Polet.

Se også dette innlegget

OPPDATERING 8. august:
Tannlege vil servere pasienter drinker. Han søker i alle fall om skjenkebevilling først. (Kanskje jeg skulle gå til psykiater eller tannlege neste gang jeg blir nektet servering på pub?)

Fattig talt

Morgenbladet har en artikkel om gudstjenestens prekener. En av kirkene Morgenbladet besøker, er Ullern kirke.

- Pass opp for pengebegjær! Alle livets gaver, alle de materielle goder vi disponerer, har vi til låns. Livets mening er neppe å samle mest mulig til arvingene, formaner den nyordinerte og nytilsatte Ullern-presten.

- Temaet for søndagen var satt på forhånd, akkurat som på alle de andre søndagene i kirkeåret, og jeg snakket ikke hardere til menigheten enn til meg selv, for jeg kan også karakteriseres som velstående, sier han etterpå.

Han legger til:

- Det er jo det som er så enestående med kirken, at vi kan nærme oss de store eksistensielle spørsmålene.

Morgenbladet snakker også med soknepresten på Røa. Han mener at presten har mistet sin sentrale rolle som livsfortolker, i forhold til tidligere:

- Før var det øyeblikket da presten steg opp på prekestolen gudstjenestens absolutte toppunkt. Nå kan man lure på om det har gått fra å være et klimaks til et antiklimaks. De fleste av dem som går i kirken er vel så kvalifisert som meg til å si noe fornuftig om livet.

Det kan jeg tro på, altså generelt når det gjelder prester.

Jeg tror for eksempel at pengebegjær er noe det slås hardt ned på i alle landets kirker, og ikke bare i velstående bydeler på Oslos vestkant. Mitt inntrykk er at kirken passer best for middelklasseborgere med et rimelig greit liv. Dette til tross for at Bibelens hovedperson levde og døde mer som en opprører enn en veltilpasset middelklasseborger og kirkens selvforståelse er at den har en særlig omtanke for "små og svake".

Nå er vi jo vant til at det er en bestemt samfunnsklasses særinteresser og erfaringer som ligger til grunn for det meste som utsies i dette samfunnet, men det blir liksom ekstra ille når det skjer i kirken, synes jeg. Jeg lurer på hvordan ovennevnte preken ble opplevd av minstepensjonistene og sosialklientene, som det jo også bor en del av på Ullern.

Som tidligere aktiv kirkegjenger er min erfaring at prester i liten grad taler til og om mennesker med "andre" livserfaringer, selv om de er veldig opptatt av barna i Afrika. En gang var jeg på en spesiell gudstjeneste der det var mange fattige til stede, og som hadde fattigdom som tema i prekenteksten. Det den presten (med enebolig i Bærum) hadde å si om dette bibelsk viktige anliggende var: Det er ingen forskjell på fattig og rik, for vi lider alle av materielt begjær. Siden dette ikke var på Ullern, og presten visste godt at det satt hjemløse og hørte på ham, reiste jeg meg og trampet ut midt under prekenpreiket.

Under kirkekaffen etterpå kom presten bort til meg og lurte på om jeg hadde gått på grunn av prekenen. Da han ville prøve å forklare meg hva han hadde ment, fortsatte han prekenen jeg hadde rømt fra, mens jeg bare brant av begjær etter de nystekte wienerbrødene som ble servert til kirkekaffen, og som jeg fryktet ville ta slutt om jeg ble stående og høre lenger på Guds tjener.

For min del synes jeg det er direkte ukristelig, slik prester ofte driver på med, å sette materielle og "ekte" verdier opp mot hverandre, for også den materielle verden er gudskapt og -villet. Og det har forbauset meg at prester ikke har vektlagt takknemlighet for de materielle goder de har; jeg har aldri i en preken hørt noen takke Gud for villa, bil og ferier, men til gjengjeld hørt mye mas om at det materielle stjeler oppmerksomhet og er til bry. Problemet deres er et skinnproblem, for enhver kristen i dette landet står helt fritt til å gi bort av sine ting til mindre heldige.

Den gjengse teologi har ikke i tilstrekkelig grad gitt marginaliserte(s) erfaringer status som kunnskap. Den norske kirke burde konvertere til frigjøringsteologien. Frigjøringsteologisk forstått kan egenerfaring av fattigdom og annen undertrykkelse gi en særlig varhet og et sylskarpt blikk for hvordan slike fenomener ytrer seg også i bibeltekster. Frigjøringsteologer mener at selv(e) bibelmaterialet må kritiseres, fordi taperne ofte bare indirekte kommer til syne.

Er så Kirken åpen for brukermedvirkning?

Den var i alle fall ikke det da jeg for noen år siden tok opp dette problemet med en ganske kjent prest. Hun ga meg klar beskjed: Dersom Kirken ikke passer for deg, så får du heller lete etter Gud utenfor Kirken. Som den lydige pike jeg var, meldte jeg meg ut av Kirken.

Men jeg fant ingen Gud der.

Se også:
Terningkast på prekener

Så var det sagt... : Hvem skriver om fattigdom?
Oppdatering: Dagbladet 12.03.09