Ytring og sensur i Kina

Etter å ha skrevet artikkelen Korstog mot propagandaapparatet i 2004, ble den kinesiske medieprofessoren Jiao Guobiao tilsidesatt på jobben og til slutt sparket. Han ble også utsatt for overvåking og husarrest. Han valgte å forlate Kina, og har jobbet i USA, Tyskland og Jordan. I mai i år returnerte han til Beijing.

Guobiao var i Stavanger i april i forbindelse med prosjektet Gjestfrihetens kunster, der han oppfordret til demonstrasjoner og boikott av OL-åpningen.

Klassekampen bringer torsdag et intervju med ham. Den kritiske artikkelen han skrev var egentlig ment for noen få venner. Men da en advokatbekjent la den ut på internett, kom reaksjonene. Til slutt ble forelesningene hans avlyst, og han ble presset ut av jobben. Nå er han tilbake i hjemlandet, og opplever på ny husarrest-liknende tilstander.

Både kinesiske myndigheter og IOC nærmest garanterte ytringsfrihet da Kina ble tildelt OL, men Jiao Guobiao sier:

- Jeg registrerer jo at det er mange stemmer her og på internettet som mener at ytringsfriheten akkurat nå har de verste kårene på mange, mange år. Og en kan si at kinesiske myndigheter driver aktiv sensur av både mediene, dissidenter og på internett, selv om sistnevnte er litt vanskeligere å filtrere enn tilfellet er med de gamle mediene.

På spørsmålet om hvilke sanksjoner som kan komme dersom man publiserer tekster som er kritiske til myndighetene, svarer han:

- Myndighetene har forskjellige måter å sanksjonere slik oppførsel på; fengsel, oppsigelse, husundersøkelse, beslag av eiendom og trusler mot ens nærmeste familie og andre slektninger.

Visse nettsteder sensureres for utenlandske journalister under OL. Det er også historier om at fengslede dissidenter som egentlig skulle vært løslatt, forblir fengslet mens OL pågår.

Jiao Guobiao tror at OL på lang sikt kan bli en velsignelse for den kinesiske befolkningen, men at det på kort sikt forholder seg stikk motsatt:

- Dette er en komplisert situasjon. Både nivået på offentlige tjenester og miljøsituasjonen er helt klart bedre i Beijing enn på lenge. Men samtidig har graden av sensur tiltatt.

Se også Hildrings innlegg
Menneskerettighetsbrudd øker i Kina
Kina, internett, OL og sensur

Desperate flyktninger

I en kronikk i dagens Klassekampen skriver Elin Brodin om desperate flyktninger som brenner, etser og skjærer i stykker fingertuppene for å gjøre det umulig å ta fingeravtrykk.

Hun sier:

"Å holde hendene på en varm kokeplate eller maltraktere dem med kniv, krever selvsagt enorm motivering og selvdisiplin. Brekninger og besvimelser vil vanligvis følge slike smerter, og når handlingen er intendert, oppleves situasjonen som uhyre angstskapende og naturstridig. Det tør være innlysende at ingen handler på denne måten før det blir oppfattet som aller siste utvei, i en tilværelse som ikke er til å bære.

Når man konfronteres med et individ som trolig har påført seg selv slike skader med vilje, synes jeg at den eneste naturlige reaksjonen er å bli syk av medfølelse og trekke følgende slutning: Dette mennesket har nå bevist hinsides enhver tvil at han trenger en nødhavn."

Er det overhodet mulig å mene at Elin Brodin tar feil?

Morsomt om klassereise

Den svenske idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson kom på 1990-talet ut med en selvbiografisk bok om klassereise. Mitt förnamn är Ronny er en morsom, lettlest liten sak på 100 sider, og skulle være egnet lesestoff i sommervarmen.

Jeg likte å lese boken på svensk, for miljø og språk er så forbundet at noe blir borte i den norske utgaven. Men siden det bare er den norske jeg har for hånden, må jeg bruke den når jeg gir en smakebit, av hvordan arbeiderklassegutten Ronny opplevde det å begynne på universitetet:

Å studere tok ikke ut noen krefter, skamløst lå man henslengt i hele sin lengde og leste bøker, en latmannstilværelse som mante fram bilder av pappa ved dreiebenken eller med hammeren i full sving i feriene. Dilemmaet ble løst på den måten at jeg doblet de seks timene til tolv, noe som lot seg gjøre hvis jeg leste to fag samtidig og helst også om jeg, på helgenvis, tok plass på en nokså ubekvem stol.

Ronny startet studiekarrieren med nordiske språk:

Problemene meldte seg imidlertid da jeg senere skulle lese litteraturhistorie. Kursene omfattet en hel del skjønnlitteratur, og det gikk greit nok når det gjaldt eldre tekster, akseptable ved sitt omstendelige språk og tungt tilgjengelige innhold. Mer vrient rent moralsk ble det da vi kom til moderne litteratur, som omfattet en rekke romaner. Å lese romaner i arbeidstiden stod for meg som et utvilsomt brudd på arbeidsomhetens kodeks, nesten likeverdig med å gå på shopping midt på dagen, eller å drikke seg full. Jeg omorganiserte derfor pensum, strøk all skjønnlitteratur og doblet opp den litteraturhistoriske teksten, et foretakende som innbrakte mange poeng på seminarene der jeg ganske sikkert framstod som estetisk tilbakestående, men kunnskapsrik i litteraturhistorie, en kombinasjon som gjorde meg vel ansett hos lærerne som var vant til det motsatte.

Oversatt fra svensk av Arne Ruste.

Intervju med bloggforsker

Bokaktuell nettforsker Jill Walker Rettberg intervjues i Klassekampen i dag. Boka Blogging er en av overraskende få vitenskapelige bøker om emnet blogging.

Klassekampen ber henne spekulere i framtida til blogging:

- Kanskje det ikke heter blogging om ti år, men tanken om at man kan stoppe folk flest fra å ville være med på å produsere sine ting tror jeg er ganske feilslått.

- I 1999 kunne man snakke ganske eksakt om hva en blogg var. I dag er det komplett umulig. Sosiale nettsteder som Facebook har tatt med seg mye fra blogging og skapt en glidende overgang.

- Alle de sosiale mediene snakker med hverandre og griper inn i hverandre. Men selve ideen om blogging, dette med at vanlige personer skriver og publiserer og at det er en samtale, den er kommet for å bli. Det er ikke mulig å stanse den utviklingen nå og koble av. Men den kommer nok til å spres over mange flere medier.

- Og hva innebærer det?

- For de av oss som har tid og er velinformerte og skjønner hvordan man filtrerer gjennom stoff og bryr oss, så er dette fantastisk: Vi kommer til å få mer informasjon, mer direkte informasjon og tettere kontakt med kildene. Man kan finne fantastisk mye informasjon om hva som helst.

- På den annen side så kan det hende vi ender opp i en situasjon der man kan skreddersy sitt mediebilde. Det kan man allerede i dag: Det er utrolig mye som utelates om ditt vindu til virkeligheten er forsidene på Dagbladet og VG. Men man kan få til en virkelighet der man kun hører om Britney Spears, og det er jo en ubehagelig tanke.

Røros: en spesiell kirke

Røros kirke (Foto: Kirkenorge.no)

Kirken ble bygd og bekostet av Røros Kobberverk, og sto ferdig i 1784. Den ble overdratt til menigheten i 1865.

Alterseksjonen reflekterer luthersk teologi: Nederst, ved alteret, foregikk sakramentene. Over alteret er prekestolen, der ordet ble forkynt; ordet står over sakramentene. Orgelet er grunnlaget for lovsangen, som er øverst. Lovsangen knytter menigheten sammen, og den minner om englesangen.

Kirken hadde en mannsside og en kvinneside. De kondisjonerte satt forrest, og så gikk det rangmessig bakover.

De fattigste ble plassert oppe på galleriene (lemmene). Det ble bygd utvendige trappehus som førte opp til galleriene, der de fattige gikk inn.

Beslektet post: Det var mye verre før

Kristendommen trenger ikke helvetet

For noen år siden var jeg i en katolsk begravelse. Der snakket pateren om skjærsilden som en renselses- eller erkjennelsesprosess, hvor den døde blir støttet av Gud, slik at han eller hun "kommer seg igjennom" og kan nå fram til himmelen.

Dette liknet absolutt mer på kjærlighet enn "de to utganger". Om vi mennesker er skapt i Guds bilde, og Gud er kjærlighet, må våre menneskelige erfaringer av hva kjærlighet er og ikke er, ha relevans også her.

At kristne skulle bli frelst ene og alene fordi de har tilegnet seg "den rette tro", uavhengig av hva slags f-skap noen av dem faktisk har bedrevet her i livet, mens moralsk gode ateister skulle havne i helvete, er horribelt. Mange mennesker kan ha svært gode grunner til ikke å tro på Gud. Hvor mange har for eksempel ikke blitt vettskremt av nettopp helvetesforkynnelsen, slik at gudstroen deres har blitt ødelagt?

Eller hva med dem som har blitt utsatt for svært så håndfaste overgrep i Guds navn? Man kan lese hovedoppgaven til teologen Helene Horsfjord, som intervjuet ofre for bibelsk legitimerte, seksuelle overgrep. Skulle "riktig" troende overgripere få plass i Guds himmel, mens de som fikk ødelagt troen sin av handlingene deres, støtes ut i det ytterste mørke (også) etter døden?

Selv om mange kristne i dag forkaster middelalderhelvetes ildsjø, er og blir også deres psykiske helvete tortur; de framstiller helvete som et evigvarende traume. Ikke har denne straffen noe poeng heller, ved at den iverksettes for å lære de ulykkelige noe, for den skal jo aldri ta slutt. Så hva skulle være vitsen? Jeg ville ikke ønsket min verste fiende en slik skjebne.

Det finnes alternative kristne forestillinger til et slikt evighetsperspektiv, også for protestantiske kristne. Apokatastasis, som oversettes med (alle tings) gjenopprettelse, er en tanke om "de siste ting" der alle mennesker vil bli frelst. En slik tro behøver på ingen måte å bety at livet og døden ikke er alvorlig. Den trenger ikke å innebære at Gud ikke ser forskjell på små og store synder(e). Selv om også massemordere og despoter, som Hitler og Stalin, skulle bli frelst, måtte de antakelig gjennomgå en smertefull erkjennelses- og selvransakelsesprosess, fordi Gud stiller seg på ofrenes side.

Mens det for mange troende ligger et storslagent håp i tanken om at alle mennesker kan komme inn i Guds rike, er det ikke alle som liker denne tanken. En gang teologiprofessor Inge Lønning hadde satt spørsmålstegn ved helvetet, kom det reaksjoner fra kristne som lurte på hva som da var vitsen med at de anstrengte seg og gjorde gode gjerninger, om også alle andre kom til himmelen.

Men det er da ikke Gud, men vår neste, som trenger våre gode gjerninger?

Se også:
Gud ingen torturist
Om forsoningsteorier

Bibel og etikk

Via Hildring fant jeg et innlegg av en svensk prest om homofili og synd. Han henter sin begrunnelse fra Bibelen, men kristne har ulike syn på Bibelens rolle i etiske spørsmål.

Kristen etikk

Kristen åpenbaringsetikk tar utgangspunkt i at det er en grunnleggende avstand mellom Gud og det livet mennesker lever. Derfor har vi gjennom våre liv ingen kjennskap til Guds vilje. Fordi vi er syndige, har vi ingen mulighet til av oss selv å forstå hva som er rett eller galt i Guds øyne. Det er kun gjennom åpenbaringen at vi kjenner Gud. Det er bare Bibelen som kan gi svar på hva som for en kristen er rett og galt. Åpenbaringsetikken kan betegnes som en religiøst begrunnet pliktetikk.

Kristen skapelsesetikk tar utgangspunkt i at alle mennesker er skapt av Gud og derfor har en umiddelbar kjennskap til Skaperen. Gjennom selve livet erfarer vi godt og ondt, og fordi vi er skapt av en god Gud evner vi å skille det gode fra det onde. Skapelsesetikken begrunnes i at selve livet er skapt av Gud og er i den forstand en kristen etikk. Men skapelsesetikken er ikke spesielt kristen i den forstand at den skiller seg fra allmenn etikk. Fordi alle mennesker er skapt av Gud, har alle en mulighet til å erkjenne hva som fremmer selve livet og hva som truer det. Bibelen er for skapelsesetikken en inspirasjonskilde, men ingen fasit for etiske spørsmål. Man trenger i tillegg annen kunnskap.

Om homofili

Teologen Solveig Østrem refererer til et debattprogram på TV som tok utgangspunkt i en film om en kristen, homofil mann på 20 år som hadde tatt sitt eget liv. Han orket ikke å leve, fordi verken kirken eller han selv kunne akseptere ham som han var. To prester deltok i debattprogrammet.

Den ene presten argumenterte ut fra en åpenbaringsetikk og hevdet at hvilke følelser eller livserfaringer vi som mennesker måtte ha har ingen relevans i forhold til å forstå hva som er rett og galt. Det eneste som har relevans, er Bibelen, som ifølge denne presten er helt entydig i forhold til spørsmålet om homofilt samliv. Presten mente selvsagt det var en tragedie at den unge mannen hadde tatt livet sitt, men det kunne ikke rokke ved hans synspunkt.

Den andre presten hevdet dette var blasfemi, fordi synspunktet er en trussel mot selve livet. For henne var det som fremmer livet det eneste som kunne hevdes å være i samsvar med kristen etikk. Hun tok utgangspunkt i troen på en Gud som har skapt selve livet og gitt mennesket evnen til kjærlighet. For henne var menneskers erfaring av livet og av det å elske, helt relevant for forståelsen av Gud som Skaper. I likhet med sin kollega trakk hun altså Bibelen inn i argumentasjonen.

Han hadde konkrete bibelvers å vise til. Hun viste til en bestemt helhetsforståelse: hele Bibelen handler om kjærlighet.

Lesetips:
Svein Aage Christoffersen: Handling og dømmekraft. Etikk i lys av kristen kulturarv (inneholder blant annet oversikt over ulike retninger kristen etikk)

Drea og andre bloggere i Adresseavisen

Via feministbloggeren Anathema fant jeg ut at hun og bloggerne Drea, Marie Amanda og Betty42 var omtalt i Adresseavisen. Siden det mest er trøndere som leser Adresseavisen, så legger jeg ut teksten til alle her.

Avisa skrev også dette og dette.

OPPDATERING: Selve avisa kan kjøpes her (pdf).

Alderdom og nyorientering

Siri Lindstad, redaktør i tidsskriftet Fett, skrev i vinter en artikkel med tittelen "Bås-tvang", der hun problematiserer båstenking omkring forelskelse og kjønn. Hun innleder med spørsmålet: Vet du hvem den neste du forelsker deg i er?

Jeg gjør ikke det. På meg virket det ganske absurd at man skulle være nødt til å planlegge hvem man forelskelser seg i. Men det var før hun fikk et svar fra Jon Kvalbein om reorienteringsterapi, det.

Han informerer nemlig om terapitilbud til mennesker som opplever sin seksuelle orientering som problematisk, og som er motivert for en forandring.

- Vi bør nå kunne vente at de som er imot "bås-tvang" og ønsker frihet til å kunne endre seksuell orientering, vil se positivt på terapeutiske tilbud for mennesker som selv ønsker en slik endring, sier Kvalbein.

Jeg ble sittende en stund og tenke på det Jon Kvalbein skrev, og kom etter hvert fram til at et slikt terapitilbud kanskje kan ha noe for seg, selv om jeg tidligere har vært svært negativ til reorienteringsterapi.

Enhver er som kjent seg selv nærmest. Når jeg tenker framover i tid, på hvordan det vil være å bli gammel dame, tror jeg jammen at jeg en gang vil vurdere å melde meg på et slikt terapitilbud. Jeg pleier vanligvis å forelske meg i menn, og dette kan bli et stort problem når jeg blir gammel.

Befolkningsstatistikken viser nådeløst at det tynnes sterkt ut i mennenes rekker ved økende alder. For aldersgruppen over 80 år vil kvinner framover utgjøre hele 66-67 prosent. Det vil si at to kvinner må slåss om hver mann.

Er dette grunnen til at så mange gamle går med stokk? Kvinner for å slåss; menn for å beskytte seg? Å eldes med verdighet er det i alle fall ikke.

Som alle oss andre i dette samfunnet har også de eldre blitt mye mer storforlangende enn de var tidligere. Blant annet vil de ha stadig mer sex etter fylte 70, spesielt kvinnene, og menn på 90 må ty til Viagra. Når den verste eldrebølgen kommer veltende inn over landet om noen år, skjønner enhver som er ved sine fulle fem at dette ikke går.

Og som om det ikke var nok, så vet vi at menn på langt nær er så flinke til å komme seg ut og benytte aktivitetstilbud, for eksempel eldresentre, som det kvinner er. Jeg ser derfor for meg situasjonen når det er dans og sjekkekveld på eldresenteret: 50 kvinner og åtte menn. Jeg liker ikke tanken. Det har alltid vært grenser for hvor mye jeg har orket å slåss, og på mine gamle dager synes jeg at jeg burde få slippe.

Så jeg vil antakelig vurdere min egen motivasjon for forandring og reorientering når tiden er inne. Det sies jo også at forandring fryder.

(PS. Også Hjorthen er opptatt av eldrebølgen. Men han er jo mann.)

Les også Knut Olav Åmås' kommentar Drømmen om respekt.

Litterær selskapslek: Det var mye verre før

Arachne, som jeg har hatt glede av å lese lenge før jeg nylig oppdaget bloggen hennes, har utfordret meg til en liten selskapslek, som har følgende regler:

Man gør følgende:

1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Enda godt at jeg ikke har en kone som rydder etter meg. Hadde jeg hatt det, så hadde sant for dyden denne boka ligget nærmest: Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog. Det jeg da hadde måttet greie ut om, på side 123, var Dyden. Heldigvis slapp jeg det. For jeg hadde ikke lagt på plass ei bok jeg bladde i uka før.

For åtte dager siden oppdaget jeg bloggen til en prest på Røros. Etterpå fant jeg fram romantrilogien Christianus Sextus av Røros-dikteren Johan Falkberget, som jeg leste for mange år siden. Jeg satte meg ned og kikket litt i den, for å se om jeg kunne gjenopprette kontakten med ei bok som en gang trøstet meg.

Nå ligger den altså fremdeles ved PC-en, så jeg slår opp på side 123, og begynner med femte setning:

Enda et minne dukket opp der han satt ved smiavlen; det var fra den første sommernatt her på Bergstaden, den gang han var landsdragon nr. 109, Peder Jörnsson Jämpt. Høysommer var det, fire døgn etter knudsmesse; men så kaldt at de måtte bryte ned de tjærebredde gravkors og tenne leirbål syd for kirkeveggen. Dagen etter sto staden i flammer.

Jeg husker ikke handling, men stemning, fra boka. Den gangen jeg leste den, gikk jeg bevisst etter bøker som beskrev (u)menneskelig slit. Jeg var svært deprimert, og fant trøst i blant annet historiske romaner, fordi de viste at ting var mye verre før. Skildring av gruveslitet på Bergstaden ga et perspektiv på mitt eget liv som gjorde det en anelse lettere. Det var en gave å få gå inn i et 900 siders verk og være der i flere dager, og nesten glemme hvor vondt jeg hadde det.

I tillegg hadde jeg med meg et spesielt minne knyttet til forfatteren:

Ikke så lenge før Falkberget døde, da jeg var et barn, overhørte jeg en samtale mellom to voksne kvinner. Den ene hadde giftet seg og flyttet til Røros, men var nå på besøk hos familien. Hun fortalte den andre siste nytt om han Falkberget, han som skrev bøker. Jeg spisset ørene, for jeg hadde aldri tenkt ordentlig over at det var noen som satt og skrev bøkene.

De som kjenner bloggen min, vil neppe bli overrasket over at jeg sier at jeg var et svært ulykkelig barn. Men nå fant jeg løsningen. Bøker var det beste som var i verden, og jeg var sikker i min sak: Bare verdens snilleste voksen kunne skrive bøker. Jeg bestemte meg fort: Jeg ville besøke Falkberget. Da kunne jeg sitte ved siden av skrivebordet hans og se på at han skrev bøkene sine. Tenk at en voksen mann laget noe som også var morsomt for meg!

De to kvinnene pratet ferdig, og jeg løp hjem.

- Jeg skal besøke Falkberget på Røros, sa jeg.

Men det var ingen som var interessert i å høre om noen reiseplaner. Eller om drømmene mine.

Det gikk mange år før jeg kom meg til Røros. Men da spurte jeg i alle fall ingen om lov.

Jeg lar utfordringen gå videre til Framandkar Tarald Stein, Undre, Frr på Hildring, Lin med Fullt Hus - og prest Harald Hauge på Røros.

Ny dyrevelferdslov

Undre har i dag en post om familievold og kjæledyr, og skriver blant annet at et lovforbud mot seksuell omgang med dyr er på trappene.

Gjeldende dyrevernlovs § 8 og 11 forbyr ulike handlinger som innebærer eller har karakter av vold mot dyr. Det er blant annet forbudt å sparke eller slå dyr med staur, reip eller reim som det er knute eller noe lignende på, eller slå med noe annet som kan gjøre dyret like vondt. Det er også forbudt å bruke pisk som fremdriftsmiddel i trav- og galoppkonkurranser og å bruke dyr som levende agn eller åte. Og det er forbudt å drive dyr for hardt.

Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet foreslår i ny dyrevelferdslov (§ 14) at dyr gis strafferettslig vern mot vold og andre typer overgrep.

Den nåværende dyrevernlovens §2 antas å ramme utuktig bruk av dyr hvis bruken påfører dyret fare for lidelse. Det kan imidlertid være vanskelig å bevise utover rimelig tvil at dyret er påført fare for lidelse. Dersom utuktig bruk av dyr ikke påfører dyret fare for lidelse, er det etter gjeldende rettstilstand lovlig.

Straffeloven regulerer ikke utuktig bruk av dyr. § 204 setter imidlertid et forbud mot å utgi pornografi som inneholder kjønnslig skildring hvor det gjøres bruk av blant annet dyr. Straffeloven § 213 hadde fram til 1972 et forbud mot seksuell omgang. Utuktig bruk av andres dyr kan rammes av straffelovens bestemmelser om skadeverk.

Departementene mener det vil være riktig å forby seksuell omgang mellom mennesker og dyr og annen utuktig bruk av dyr ut fra hensynet til dyrenes naturlige atferd og instinkter, og for å hindre at de blir påført skader eller annen lidelse. Kjerneområdet for bestemmelsen er menneskelig bruk av dyr for å oppnå egen seksuell tilfredsstillelse i en eller annen form. Vold mot dyr i en pornografisk sammenheng vil kunne rammes av både denne bestemmelsen og voldsbestemmelsen.

Varsling

Gjeldende dyrevernlov fra 1974 inneholder ingen bestemmelser om varsling der dyr lider. Lovutkastet i den nye dyrevelferdslovens § 5 foreslår en allmenn plikt til å varsle, som gjelder oss alle. Men innen jussen er det forskjell på plikt og rett. Enkelte yrkesgrupper er unntatt fra varslingsplikten i tilfeller der de er pålagt en yrkesmessig taushetsplikt. For helsepersonell innføres det en rett til å varsle uten hinder av taushetsplikten. Dette innebærer at helsepersonell vil ha rett til å varsle når de gjennom sitt virke får kunnskap som gir grunn til å tro at dyr blir mishandlet eller vanskjøttet. For å bidra til dette, foreslås en endring i helsepersonelloven for å tydeliggjøre at helsepersonell på visse vilkår har rett - men altså ikke plikt - til å varsle om dyrevernsaker. Slik varslingsrett foreslås presisert i § 23 nr. 5. Helsepersonell kan da på nærmere vilkår varsle Mattilsynet eller politiet.

Dyrehelsepersonell har plikt til å arbeide for velferd hos dyr og etisk forsvarlig dyrehold, og deres taushetsplikt omfatter ikke varsling om dyremishandling og vanskjøtsel. De vil derfor omfattes av dyrevelferdslovens varslingsplikt.

Det har vært vurdert om visse yrkesgruppers lovpålagte taushetsplikt skal vike for plikten til å varsle om alvorlig dyremishandling eller vanskjøtsel. Men fordi det for flere av disse gruppene er viktig å opprettholde et tillitsforhold til klientene/pasientene, mener departementene at man skal være tilbakeholden med å pålegge dem en varslingsplikt. Der er jeg uenig.

Se også:
Dyrehold og rettighetstap
Sondre Båtstrands bloggpost

Alternativ terapi

Da jeg så at Radovan Karadzic, som er utdannet psykiater, har jobbet som alternativ behandler, kom jeg til å tenke på en annen ganske alternativ terapeut (uten noen sammenlikning forøvrig).

En klinisk psykolog ble for noen år siden fratatt sin autorisasjon. Hun etablerte seg umiddelbart som terapeut på alternativmarkedet.

Når man ser hva slags behandling hun kunne gi som helsepersonell, er det nok ikke mindre grunn til å frykte for helsetilstanden hos de klienter hun hadde etterpå.

I VG kunne man lese følgende:

Den schizofrene pasienten skal ha måttet ule som et dyr i skogen og gå naken i psykologens hjem, og har søkt erstatning for langvarig overgrep i psykologens vold.

Overfor hans foreldre skal psykologen ha sagt at han var spesielt utsatt ved fullmåne. Terapien skal ha foregått delvis utendørs, i soveposer, om natten. Etter slitsom sovepose-terapi var den schizofrene mannen totalt utslitt på dagtid.

Tre ganger vinterstid skal pasienten ha rømt, og gått flere kilometer barbent i snøen for å komme hjem.

Psykologen skal ha slått opp telt i hagen hjemme hos pasientens familie, og overnattet der en sommer. Hun skal ha krevd at foreldrene satte et kjøleskap på utsiden, konstant fullt med mat, slik at hun og sønnen hadde mat på deres nattlige terapi-seanser.

Selv mener psykologen at hun har brukt tidligere anerkjente behandlingsmåter for schizofrene, og at hun bare ikke var helt faglig oppdatert.

Overgangen til å etablere seg som alternativterapeut har neppe vært særlig stor.

Vold mot dyr og barn henger sammen

Sondre Båtstrand i Miljøpartiet De Grønne skriver i en bloggpost at vi trenger et eget dyrepoliti.

Han understreker at det kan være sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker.

Undersøkelser tyder på at dyremishandling og barnemishandling ofte forekommer i de samme familiene. En undersøkelse viste at 88 % av barnefamiliene som hadde dyr og mishandlet barna, også mishandlet dyra.

En studie viste at 77 % av mishandlede kvinner på et krisesenter som kom fra familier med dyr, hadde opplevd at partneren også mishandlet dyra.

Vi burde kanskje få et felles barne- og dyrepoliti?

Se Undres bloggpost Familievold og kjæledyr

Samlivsidealene er ikke døde

HellYeah! skriver om venninnen som vil ha råd om sitt samliv, om hvorvidt hun bør forlate partneren eller ikke.

Det er ille nok. Men hakket verre synes jeg det blir når noen helt uoppfordret vil ha et ord med i laget om min sivilstand.

Jeg har vært separert to ganger fra samme mann, og ble virkelig overrasket over den hektiske aktiviteten rundt meg etter at separasjonen ble kjent. Inntil da hadde jeg villet tro at skilsmisse var noe vanlig og hverdagslig i vår tid.

Den ene gangen var det jeg som tok initiativet. Da glødet telefonlinjene. Jeg ble "informert" om at jeg hadde en kjekk og pen mann, og neppe ville finne maken igjen.

Men det var da mannen tok initiativet, at engasjementet toppet seg. De som ville ha et ord med i laget, delte seg i to leirer: De som var for at vi fortsatte å være gift, og de som var for at vi ble skilt.

Selv kom vi knapt til orde. Vi ble så slitne av å høre på alle(s) argumenter, at vi satte oss ned med litt [sic] pils og kom fram til at vi helst burde arrangere en lokal folkeavstemning for å kunne få fred, alternativt en tautrekkingskonkurranse med et langt og tungt tau.

Når jeg hører konservative kristne uttrykke bekymring over at vi ikke lenger har samlivsidealer i vårt samfunn, dukker et spørsmålet opp i hodet mitt: Kan det være at skilsmisse er så ukjent i deres eget miljø at de rett og slett ikke aner hva de snakker om?

Kristendom i Nord-Trøndelag

I Utlendingsnemndas siste avslag til en døpt afghaner heter det at søkeren ikke bærer preg av å ha gjennomgått en religiøs omvendelse. Men som Dag Hareide skrev i et innlegg i Dagbladet forrige måned: Det særnorske uttrykket "personlig kristen" er fra en teologi som oppsto via noen vekkelsesbevegelser i vår historie.

Jeg kommer fra et *sukk* sterkt pietistisk miljø i Nord-Trøndelag. Et religionskart over fylket avdekker to kjerneområder for pietisme og vekkelseskristendom.

- Det går en åndelig grense på Innherred, som starter i fjellene nord for Helgådalen et sted. Grensa går mellom Røra og Sparbu, mellom Sakshaug og Sandvollan, mellom Utøy og Kjerknesvågen og mellom Mosvik og Framverran før den ender i fjellene på Fosen, forteller teolog og førsteamanuensis Idar Kjølsvik ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Nord for den inntrønderske pietismegrensa befinner man seg ifølge Kjølsvik fortsatt i ortodoksien som trosform, der troen er koblet til fornuften mer enn til følelsene. Troen er mye en samfunnssak, knyttet til bygda, landsdelen og nasjonen.

I sør, derimot, har de troende "Jesus i hjertet". Bedehuskulturen vant kampen om den kristne virkelighetsforståelsen, og har dermed fått definere hva som er den "egentlige" kristendomsformen. Bedehusfolket er en forholdsvis liten gruppe også i de pietistiske delene av fylket, men deres oppfatning av troen som en sak for den enkelte, preger hele befolkningen.

Som et speilbilde er oppslutningen om Human-Etisk Forbund langt høyere sør for pietismegrensa, der pietismen står sterkt.

UNE kan kanskje ta en studierundtur i Nord-Trøndelag i sommer?

Om afghanersaken: www.dagbladet.no/art/kristendom/asylpolitikk/2578313/

Avslørende kunst

Jeg forstår meg ikke på strippedebatten, jeg. Den ene retten etter den andre har jo fastslått at stripping er kunst.

Da jeg leste om en dom i Oslo tingrett i 2005 som fastslo at stripping er kunst, skjønte jeg det var en kulturrevolusjon av en nyhet som ble slått opp over en helside i Dagbladets papirutgave. Tidligere var jo dette en idrettsgren, som har arrangert NM, EM og VM. Hva ville Den Olympiske Komité si? tenkte jeg.

Og hvor skulle nå de unge som ønsker å bli seriøse kunsteksperter, få sine bachelor- og mastergrader? Idrettshøyskolen kan neppe være det rette lenger. Kunst- og håndverksskolen? Institutt for musikkvitenskap, kanskje? Jeg tenkte at utdanningsministeren nok ville få større problemer enn professorale protestavganger som kom mot kvalitetsreformen.

Men jeg regnet samtidig med at vi etter denne epokegjørende dommen ville få en diskurs blant strippevitere og ymse skjønnånder, at kunstkritikken i avisene ville ta seg kraftig opp. Noen tegnet umiddelbart abonnement på Morgenbladet.

Så hvor ble det av den debatten?

Apartheid i forskning

Skal man gjøre en litteratur-studie om noe afrikansk, er sannsynligvis Afrika det siste stedet man bør dra, sier Ole Bjørn Rekdal, HiB, og Astrid Blystad, UiB:

- Ved UiB og HiB kan vi i løpet av svært kort tid få en rimelig god oversikt over hva som er publisert om iraqw-folket i Tanzania, som vi selv har skrevet om i ulike sammenhenger. Mens enhver student eller ansatt ved Universitetet i Bergen kan lete og leke seg fram til denne type materiale og laste det ned i fulltekstversjoner, sitter en venn av oss ved Universitetet i Dar es Salaam og skriver om muntlige tradisjoner blant nettopp iraqw-folket.

Dr. Lawi, med doktorgrad i historie fra Boston University, er ikke bare forsker på iraqw kultur og historie: Han er iraqw selv. Når han skriver om sitt eget folk bruker han et vidt spekter av kilder og metoder. En vesentlig del av materialet han trenger i arbeidet sitt er han imidlertid effektivt avskåret fra, og er avhengig av at vi eller andre som sitter ved en rik nok utdanningsinstitusjon sender ham de nødvendige filene.

Les kronikken deres her.

Litt om Open Access.

Kvantitet og kvalitet

Nesten umulig å få psykologhjelp, skriver NRK i dag. Da synes jeg det er på sin plass å spørre om ting blir bra bare folk er så heldig (?) å komme til hos psykolog.

En Bergens-psykolog provoserte kolleger - og gledet en del klienter - med et utspill i fjor om kvalitetssikring av psykologer og psykoterapi. Hun ble intervjuet og hadde en kronikk i Bergens Tidende. Det er på høy tid at kvaliteten i psykologisk behandling blir tema i den offentlige debatten.

Søker man hjelp for en somatisk lidelse eller fysisk skade, spiller det ofte ikke så stor rolle hvem som behandler en. Med samtalebehandling forholder det seg annerledes, for terapeuter jobber forskjellig og har ulik forståelse av, og tilnærming til, det folk måtte ha å slite med.

NRKs helsemagasin Puls meldte i forfjor at mange i årevis går i terapi som ikke virker eller kan gjøre vondt verre. En konsekvens er at disse klientene tar opp plass for andre som kanskje kunne hatt nytte av å gå hos nettopp "deres" terapeut.

Mange klienter får dessverre ikke informasjon om terapien, og dermed anledning til å gi et reelt samtykke når de søker hjelp. Jeg har snakket med mange som har gått hos psykolog, og ingen av dem fikk ordentlig informasjon om behandlingen. Dette er klar neglisjering av pasientrettigheter og brukermedvirkning på individnivå og det lovpålagte informerte samtykke. En behandling man ikke samtykker til, må også kunne velges bort.

Terapi foregår tradisjonelt i lukkede rom, fjernt fra innsyn og dermed fra korreksjoner. Temaer som terapeutmakt og bivirkninger av samtalebehandling må under lupen.

Flere synes, i alle fall på papiret, å være enige om at klienten eller brukeren skal ha et ord med i laget. Prosjektlederen for Helsedepartementets arbeid med St.meld. nr. 25 (1996-97), Åpenhet og helhet, psykolog Arild Gjertsen, sier i artikkelen Åpenhet og helhet ti år etter i Tidsskrift for Norsk Psykologforening:

- Brukerne må gis innflytelse på mer varierte og betydningsfulle måter. Å ha med representanter fra etablerte brukerorganisasjoner i offentlige utvalg og formelle drøftinger og høringer er bare én form for brukermedvirkning, og etter min oppfatning ikke den viktigste formen. Det er viktig å nå vide grupper av brukere, ikke bare dem som er organisert. Den viktigste formen for brukermedvirkning er at tilbudene tilpasses hver enkelt brukers behov.

I tillegg til at riktig hjelp handler om ressurser, faglig kompetanse og terapeutens integritet og innlevelsesevne, er problemet at klienten blir et objekt for behandleren. Men det er noe helt annet å oppleve endring ved at man selv bestemmer seg for nye valg, enn at en annen (terapeuten) former en.

Det er mitt inntrykk at psykologer - i likhet med andre profesjonelle hjelpere - kan bli vel fokusert på egen utøverrolle og dermed lett glemmer (hvordan det er å være i) klientrollen. En passiv klientrolle, der klienten er prisgitt en ekspert, er faktisk uforenelig med terapeutiske mål som personlig vekst og autonomi, og med en rolle som voksen samfunnsborger. Samtidig vet vi at roller også kan endres. Spørsmålet er så om psykologer er villig til å gi fra seg en del av makten, særlig definisjonsmakten, til sine klienter?

I alle fall fins det fagfolk som synes genuint oppmerksomme på problemet. I den meget leseverdige artikkelen Tør vi tro på det pasientene sier? imøtegår psykologspesialist og stipendiat Rolf Sundet det såkalte både-og-perspektivet (både terapeut- og brukerperspektiv) i brukermedvirkningssammenheng og sier terapirelasjonen må ses i et maktperspektiv. Med dekonstruksjon som metode skisserer han en vei ut av maktasymmetrien, ved at hierarkiet reverseres. Han anbefaler at terapeuten handler på anvisning fra klienten. Klienten må bli et tenkende og handlende subjekt som får tilgang til å bruke terapeuten som objekt.

Terapeuten må tilpasse seg klienten, ikke omvendt.

Se også: Hjernekrymperen

Lesetips:
Asbjørn Kärki Ulvestad (red.) m. fl. : Klienten - den glemte terapeut

Kan overgrep glemmes?

Kan seksuelle overgrep i barndommen glemmes? Det har vært et omdiskutert tema i mange år, og som det ikke fins et entydig svar på, selv om mange har sterke meninger om saken.

En studie fra 1994 har av flere blitt trukket fram som indikasjon på at seksuelle overgrep i barndommen kan glemmes. 129 kvinner som i barndommen ble undersøkt ved et spesielt sykehusmottak for barn utsatt for seksuelle overgrep, ble intervjuet som voksne. Overgrepene var journalført og dokumentert. De skulle ha forekommet mens barna var mellom ti måneder og 12 år. Ved intervjutidspunktetet var informantene i alderen 18 - 31 år. Under intervjuet med kvinnene ble det ikke referert til journalopplysninger, men de ble eksaminert inngående om helseforhold, sykehuskontakter og seksuelt misbruk. 38 prosent av kvinnene rapporterte ikke det tidligere dokumenterte misbruket. Det ble konkludert med at disse måtte ha fortrengt hendelsene, siden man hadde objektive data som fastslo at overgrep hadde funnet sted.

Følgende kjennetegnet dem som skal ha glemt overgrepene fra barndommen: De var yngre da overgrepene skjedde, og overgriper var en slektning eller en nærstående person.

Disse var barn som ble rapportert som misbrukt på begynnelsen av 1970-tallet, og da hadde ikke det som senere er blitt kalt overgrepshysteriet, tatt av ennå. Dermed skulle det indikere troverdighet. Det må ha vært (enda) vanskeligere å rapportere om seksuelle overgrep den gangen enn det ble senere.

På den annen side, hva betyr "dokumenterte overgrep" og "objektive data"? Seksuelt misbruk er medisinsk svært vanskelig å dokumentere. En undersøkelse av jenter utsatt for genital penetrering, konkluderer: "findings strongly suggestive of sexual abuse were observed in <5%".

En annen undersøkelse antyder en annen forklaring. Forskerne her intervjuet voksne med en gjennomsnittsalder på 24 år med en dokumentert historie om seksuelle overgrep i tenårene. 18 individer, eller 38 prosent, rapporterte ikke noen slik hendelse, altså samme andel som i den forrige studien. Det ble nå gjort et nytt intervju med åtte fra denne gruppen, som ble fortalt at ifølge politidokumenter var de blitt seksuelt misbrukt som barn. Alle åtte sa nå at de hadde husket hendelsen, men hadde holdt tilbake informasjonen, noen fordi de følte skam, noen fordi de ønsket å glemme fortiden, noen for å beskytte sine foreldre, noen fordi de ikke hadde tillit til intervjueren. Men disse var altså eldre enn dem i den første studien.

I 2006 var det en spesiell sak i Trondheim, der en mann tilsto seksuelle overgrep mot 10 mindreårige gutter. Overgrepene skal ha skjedd i tidsrommet 1997 til utgangen av 2001. Den yngste gutten skal ha vært åtte år, de eldste 14 da overgrepene skjedde. Mannen ble tiltalt for overgrep mot tre av guttene, fordi bare tre av de ti som mannen selv hadde pekt ut som sine ofre, var fornærmede i saken. De syv andre guttene forklarte seg i politiavhør, men benektet at mannen hadde misbrukt dem. Hvorfor, vet vi ikke.

Er det noe hold i diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse eller dissosiativ identitetsforstyrrelse? Fins falske minner, og er satanistiske rituelle overgrep bare fantasi og overtro? Den som lever, får kanskje se. Men at seksuelle overgrep kan være noe av det aller verste barn utsettes for og at helseskadene kan være både omfattende og kroniske, bør det ikke herske tvil om.

Les mer hos Hildring: Hukommelse og glemsel

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

FRAlore

Når folket føler seg sviktet av øvrigheten, i smått eller stort, så blomstrer gjerne folkloren.

Nå får svenske folklorister noe å kose seg med:

- Hva er forskjellen mellom FRA og en arrogant riksdagspolitiker?
- Politikeren hører ikke på deg og leser ikke dine mailer.

- Hvordan vet du at du har fått nok å drikke?
- Når FRA ringer og klager på at de ikke lenger forstår hva du sier.

Moren til sin sønn:
- Du, jeg kommer ikke inn på mailen min!?
- Spør FRA, jeg har ikke tid!
- Hvordan gjør man det?
- Send Reinfeldt+mord, så kommer de hit og hjelper deg!

Kilde: FRApedia

Tankemønstre

En artikkel i A-magasinet forteller at det er dokumentert at om lag 20 indianerstammer dreper barn som av ulike grunner er "annerledes". Tvillinger, funksjonshemmede og barn født av alenemødre, enten fordi de er ugifte eller fordi faren døde under svangerskapet, regnes som forbannede. Bare ved å ta livet av barna kan stammen slippe fri fra onde ånders forbannelse. Den vanligste måten å drepe på, er å begrave barna levende.

Alt er med andre ord ikke bra hos "dem som lever i pakt med naturen".

Men "vi siviliserte" har også en bagasje av irrasjonalitet i måter man har behandlet "de som er annerledes" på. Barbro Sætersdal, som var professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, har skrevet om synet på tullinger, skrullinger og skumlinger. Troen på byttingen skal ha eksistert helt til inngangen til 1900-tallet. Byttingen var i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var blitt lagt i vuggen i stedet for det riktige barnet. I en artikkel om folkesagn om funksjonshemminger kan vi lese at det finnes mange sagn hvor moren får det ekte barnet tilbake ved for eksempel å true med å kaste det funksjonshemmede barnet inn i bakerovnen, holde/dyppe babyen i kokende vann, kaste den ut i en sjø, sette ungen ut i skogen eller sparke og slå "byttingen" så ofte hun kunne. Det gjaldt å få ungen til å gråte høyt nok til at den underjordiske moren kom tilbake med det ekte, friske barnet.

Troen på byttinger fantes også blant "de opplyste". Martin Luther nevner i en av sine bordtaler at han så en bytting, og han rådet foreldrene til å drukne barnet, som han mente var av djevelen.

I dag behandler man småbarn på en helt annen måte. Men Thorvald Sirnes, førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, sier i et intervju at abortpraksisen kan ses som et prisme på samfunnets forståelse av identitet og normalitet. Barbro Sætersdal mente man ikke kan si at det var bedre eller verre å være "annerledes" før enn det er i dag. Og en artikkel av Hilde Sandvik om dagens syn på funksjonshemmede kan få en til å undres over hvor rasjonelle vi egentlig er.

Vi har, individuelt så vel som kollektivt, en etisk forpliktelse til stadig å prøve å bekjempe fordommer, og til ikke å lukke øynene for at de finnes. I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening spør Kjersti Ericsson om historien skal få være et reservat eller en ressurs. Man kan behandle historien som et reservat, trygt atskilt fra ens egen tid, et reservat man henviser fortidens grusomheter og uforstand til. Eller man kan behandle historien som en ressurs, en kilde til refleksjon over samtiden, ens egne handlinger og tankemønstre.

Oppdatering 18.10.: ABC Nyheter om tvillingtabu på Madagaskar

Farlige svensker

Fornavnene Agneta, Alf, Anders, Axel, Bengt-Olov, Bertil, Björn, Clas, Nikolas og Ove fl. fins blant de 103 svensker som Försvarets Radioanstalt (FRA) har avlyttet og registrert. Kun ett navn ser ut til å ha muslimsk opprinnelse, og ingen russiske.

Men en fundamentalist er riktignok med på listen: Ulf Ekman, leder i menigheten "Livets Ord".

Helsepersonells samvittighetsfrihet

- Å kreve at helsepersonell legger vekk sin personlige integritet i spørsmål om å gi og ta og kanskje miste liv, viser en mangelfull forståelse for alvoret i det menneskelige dramaet som utspilles – på begge sider av bordet. Cathrine Riise Lilleaas har ifølge avisene allerede blitt kontaktet av flere leger som er villige til å hjelpe henne. Det er bra. Det som er trist med denne saken, er at samvittighetsfriheten som grunnleggende liberal verdi ofres så lett, av så mange, for å score et billig, populistisk poeng i sommerferien.

Les lederen Samvittighetsfrihet for alle i dagens Morgenbladet.

28. juli: Svar på lederen: Fordekte fordommer

Se også om abort og helsepersonells reservasjonsrett

Likhetstanken ekskluderer

Hilde Sandvik, i dag debattredaktør i Bergens Tidende, hadde i 2006 et spennende og informativt essay i Dagbladet med tittelen "Din krøpling".

Hun fortalte om den svenske journaliststudenten Finn Helmann som i 1999 kom for å delta på gatefesten "Reclaim The Streets", som demonstrerte mot bil i byen, diskriminering, rasisme og kommersialisme. Etter et par timer kom politiet. Helmann var en av dem som ble tauet inn. Da politiet oppdaget at han var blind, spurte de hvordan han hadde havnet der. Hadde noen lurt ham? Hadde han gått feil? Da han svarte at han hadde gått dit, mente politiet det var umulig at han som blind hadde handlet politisk av egen fri vilje.

- Jeg har forstått at jeg ikke blir sett på som en politisk person, sa han senere.

Det er slikt som har gjort ham til handikapaktivist.

Politikken legger skylden over på det enkelte individet, som blir sett på som svak, sier Susanne Berg, som ble skadet etter fall fra en hest, og tar doktorgrad i disability studies. Velferdsstaten kompenserer for lyter, men kobler samfunnsinnsatsen til en personlig egenskap heller enn til en livssituasjon, slik at individet ses som et problem. Fellesskapet vårt er basert på en likhetstanke som ekskluderer uten å blunke.

Les essayet til Hilde Sandvik på hjemmesiden til Norges Handikapforbund.


Organisasjoner:
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Norges Handikapforbund
Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner
Uloba
Unge funksjonshemmede


Se også: Trygderettighetsboka av sosionom Sylvi T. Dybvik

Sjekk alle menn!

Hva skjer med fokuset på mannens helse? Fint lite. Etter tiår med feminisme og undertrykking av mannen har han bare fått det verre og verre. I helsevesenet går det bare én vei.

Fra før utgjør, som kjent, kvinner flertallet av alle ansatte i helsevesenet. Ni av ti sykepleierstudenter er kvinner. Nå vil i tillegg stadig flere kvinner bli leger. Alt for fem år siden var halvparten av alle medisinerstudenter kvinner. Derfor burde flere likestillingsorienterte damer nå engasjere på vegne av mannen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) burde stikke innom Dagbladet og kreve pappografi for alle menn. Da ville menn få et mer avslappet forhold til eget underliv og dermed slutte å voldta. Karin Andersen (SV) burde skrive leserinnlegg i alle landets aviser om at menns kropp er like mye verd som kvinners. Marianne Borgen (SV) burde starte organisasjonen Redd Mennene, som arbeidet for mer åpenhet i hjelpeapparatet om mannens problemer. For mannen er vel - tross alt - verneverdig?

Kvinner sjekkes stadig vekk. Vi undersøkes før, under og etter våre fødsler. Vi tar celleprøver fra livmorhalsen, og vi får mammografi. Visst gjør det ofte inn i granskauen vondt, blant annet når legen røsker ut spiralen, når vi føder, og når puppene klemmes flate mellom to plater. Men de fleste finner seg jo i det.

Så sjekk alle menn!

Stikkord: Avslappethet, Helkroppsundersøkelser, Helsesjekk, Kroppslig likestilling, Likhet mellom kjønnene, Medisinsk tilsyn, Obligatoriske helsetilbud, Tvungent helsevern, Underlivstiltak, Åpenhet om seksuelle overgrep

Abort ikke bare et helsespørsmål

I kronikken Mytene om abort i Aftenposten refser lege Preben Aavitsland sosiolog Willy Pedersen for hans forskning om kvinners psykiske problemer etter abortinngrep. Nå har ikke jeg lest forskningen til Willy Pedersen, men er selvsagt obs på at både forskning og forskningsformidling er ting man bør forholde seg kritisk til. Derfor er det bra at Preben Aavitsland går til kildene.

Men jeg er samtidig litt redd for at abortdebatten mest skal bli en sunnhetsdiskurs. Aftenposten-journalist Inger Anne Olsens kommentar forrige uke var klok, men også hun sklir litt bort fra abort som et etisk spørsmål:

- Men 20 prosent sliter lenge, med depresjon og kanskje med rus. Derfor er det på tide med en offentlig samtale om provosert abort. (Uthevet her)

Mener hun med dette at dersom ingen kvinner fikk ubehag etterpå, så var abort dermed etisk forsvarlig? Antakelig gjør hun ikke det. I så fall kunne jo en post abortum-behandling trylle bort et etisk problem.

Jeg synes også filosof Lars Johan Materstvedt skriver bra om abort:

- [Karita] Bekkemellem [...] skriver [...] at "abort er ikke umoralsk, det er en helt legal handling i henhold til norsk lov". Dette er en klassisk feilslutning, som innebærer at man helt overser skillet mellom jus og etikk. Man burde kunne forvente at en stortingsrepresentant - som altså er med på å vedta lover - ser at dette ikke henger på greip. Selv demokratisk vedtatte lover kan være umoralske. Ikke mange vil eksempelvis i 2005 forsvare det tidligere lovforbudet mot homofil praksis i Norge. I dag er selvbestemt abort ikke tillatt i Irland. Er forbudet dermed helt OK fra en moralsk synsvinkel? Jeg tviler på at Bekkemellem [...] vil mene det. I Texas er det legalt å henrette mordere, i henhold til lover vedtatt av en fullt ut demokratisk delstatsforsamling. Enhver forstår at dødsstraff ikke dermed automatisk er moralsk riktig.

Riktig. Men så begår filosofen selv et par feilslutninger:

- Det er dessuten grunn til å minne om at alle som er for abort, selv er blitt født.

Ingen som er ved sine fulle fem, er for abort. Men de kan være for abortloven, slik også Inger Anne Olsen påpeker. Dessuten er det meningsløst å trekke fram at folk selv er født, siden det ikke er noe som kan velges (bort). I abortdiskusjoner har man noen ganger spurt funksjonshemmede om de er glade over å være født. Selvsagt er de det. Herregud, hvem av oss ville svare benektende på et slikt spørsmål på TV?

Det fins imidlertid fødte mennesker som synes livet er så lite stas, at de velger det bort. Det er et annet stort tabu.

Et relevant spørsmål i abortsammenheng må være: Er det en menneskerett for et barn å være, om ikke planlagt, så likevel ønsket?

17. JULI: Se innlegget Abort: nødvendig gode i Aftenposten

Se også: Abort-tabuet

Myte mot menn

Media behandler far som en gullunge i saker som gjelder omsorgs- og samværssaker med barn, skriver en mor i dagens Dagbladet. Ett av de problemer hun nevner er tilfeller der far utøver vold mot barnet, mens hun fullstendig tier om at kvinner er like voldelige mot barn som menn.

I en oversikt i VG i 2004 over ti barnevoldssaker i løpet av ett år ble begge foreldre/ste- eller fosterforeldre siktet eller dømt i fire av sakene, til tross for at kvinners vold er et større tabu og dermed vanskeligere å avsløre. I en av de ti sakene var voldsutøver mor, og i fem far.

Barnelege Jens Grøgaard har bemerket at hjelpeapparatet overser at mødre mishandler barn, fordi man går ut fra at det er fedre som slår.

Men i en rapport fra NOVA i fjor oppga noen flere ungdommer at mor hadde utsatt dem for "mild" vold enn det far gjorde. For de grovere formene for vold var det ingen forskjell. Et (ikke-representativt) utvalg mødre som ble spurt av nettstedet BarniMagen fortalte at de brukte vold mot barn i litt større grad enn fedrene.

De fleste seksuelle overgrep begås av menn, og mødre til incestutsatte barn er ofte i en svært vanskelig situasjon. Men mange brukere ved incestsentre, spesielt menn, kan fortelle at seksuelle overgrep også begås av kvinner. Den store amerikanske undersøkelsen Adverse Childhood Experiences Study, med over 17 000 voksne informanter, viste at nesten 40 prosent av gutters overgripere, og seks prosent av jenters overgripere, var kvinner.

Erkjennelsen av at kvinner slår og forgriper seg på barn sitter langt inne, skrev Sissel Benneche Osvold i en kommentar i Dagbladet. Så lenge familievoldsdiskursen bare tillater at det snakkes om fedres vold, lukker vi øynene for hva som i mange tilfeller vil måtte være barnets beste.

Og behandler menn dypt urettferdig.

Hjemløs bestemor

Hver tirsdag skriver jusstudenter fra Juss-Buss i Klassekampen. 1. juli handlet det om en 60-årig kvinne som ikke har et hjem. Artikkelen kan leses på hjemmesiden til Ivar Johansen.

Denne kvinnen må overnatte hos venner. Man burde prøve å forestille seg hvor eksistensielt ensom og fremmedgjort hun må føle seg blant våre fortellinger om livet - til tross for at hun altså har et sted å sove.

Jeg husker også en funksjonshemmet kvinne i 40-årsalderen som jeg så på NRKs helsemagasin Puls for noen år siden. Også hun bodde hos venner, fordi hun ikke hadde råd til å skaffe seg leilighet.

Og jeg traff et par ganger, via en felles bekjent, en mann i 70-års alderen som slet med depresjon. Han bodde på en hybel.

Slike livsløp snakkes det aldri om når ekspertene fra middelklassen uttaler seg om livet, dets ulike faser, livskriser og muligheter.

Over til fattigdomsdebatten:
For den som ønsker å få med seg oppfølgingen av Lars Fr. Svendsens kronikk om fattigdom i Aftenposten 10. juli, har jeg lenker til denne:

Intervju med Svendsen, generalsekretær Sturla Stålsett i Kirkens Bymisjon og en kvinne fra Fattighuset på Dagsnytt atten samme dag.
Temaet ble også tatt opp på P4.

Artikkelen Hvem er de fattige? i Aftenposten samme dag.
Svendsens nettprat med leserne.
Intervju med en kvinne som ikke vil kalles fattig.
Lederartikkelen Myter, synsing og fattigdom.
Intervju med Barneombudet.

I dag 15.07. er det to innlegg i Aftenposten:
Fattigdom kan fjernes.
Den sterkestes rett.
Aftens leder.

Senere innlegg og kronikker:
Sosialhjelp fjerner ikke fattigdom
Fattigdommens system
Privilegertes ubehag

Nye innlegg vil legges ut her.

Det har også vært en leder i Vårt Land.
Leder i Klassekampen.
Kommentar i Dagens Næringsliv.

Se også dette innlegget om fattigdomsdefinisjoner i Dagbladet

Positiv-isme

- Jeg har alltid hatt lyst til å kaste småstein på de som alltid og til en hver tid ser positivt på alt... Kjære vene så slitsomt det er. Det er greit å se positivt på livet, men slike ekstremt positive folk trenger psykologhjelp, skriver Sissel.

Mon det, undres jeg. For er det ikke nettopp å tenke positivt psykologer driver og lærer folk?

Jeg ble så inderlig lei da jeg gikk hos psykolog over at nesten hver gang jeg tabbet meg ut - vel å merke utenfor terapirommet - så vred han det til det positive. Til slutt kunne jeg ikke dy meg, og sa til ham at om jeg en dag fortalte at jeg hadde danset på kateteret i auditoriet på studiestedet - ja, så ville han bare si: "Det er jo flott at man har livsglede!" (Det var lett å se at han følte seg truffet.)

Folk med miserable liv går hos psykolog for å lære å heve seg over sin elendighet. Ikke så rart kanskje, at mange fattige ikke opplever seg som fattige.

Så har vi sosionomene. Og sykepleierne.

Pårørende i psykiatrien kan ofte føle seg avmektige, og må slåss mot et behandlingsapparat som ikke vil lytte. Da kan de tilbys gruppeterapi for å kunne holde ut å være avmektige.

I somatikken tilbys langtidspasienter gruppeterapi for å bli avledet fra sin kamp mot "systemet" og heller fokusere på det positive.

Jeg leste en gang en god artikkel i en fagbok om at også mediene foretrekker De glade. Optimistene. De syke, gale eller funksjonshemmede med ukuelig livsmot.

Dem har jeg ofte støtt på i avisenes narrativer, hverdagsheltene som sier at de tenker på "alle i min situasjon som ikke er så sterke som meg". De "står fram" for alle disse andres - svakes - skyld.

Hvor har de et slikt selvbilde fra?

Se også: Dårlig selvbilde

Kristen formålsparagraf

Etter å ha lagt bak meg vreden over Erna Solbergs Dagbladet-innlegg om tilgivelse her om dagen, har jeg tenkt litt mer over dette med kristen formålsparagraf. Jeg tror vel egentlig det hadde vært bra med kristen formålsparagraf her i landet. Tenk bare på hva det ville betydd for enkepensjonen og morstrygden, siden Bibelen er svært opptatt av enkene og de farløse.

Skal jeg være ærlig - og det skal man jo i en kristen sammenheng - så har jeg også tidligere lurt på om vi ikke burde ha en kristen formålsparagraf i Norge. Men jeg har faktisk vært litt schizofren overfor den kristne arven, og har ikke greid å bestemme meg (jeg skjønner at jeg kan virke litt mental ustabil nå, men se nedenfor om bakgrunnen min, så vil du nok forstå). Etter to dagers grubling har jeg imidlertid kommet tilbake dit jeg var for fire år siden. Jeg har ombestemt meg, Erna!

Den første gangen jeg for alvor innså at kristen formålsparagraf kunne vært et gode, var for fire år siden, da daværende statsminister Bondevik ble invitert i Rimi-Hagens bryllup (det var visst forresten der Kjell Magne fikk smaken på vin). Jeg husker jeg irriterte meg sånn den gangen over all kritikken Bondevik ble utsatt for, selv fra en kristelig avis som Vårt Land.

For jeg skjønte at presten Bondevik bare levde som han lærte, og sto på trygg bibelsk grunn. De bibelske fortellinger er nemlig ment å være eksempler til etterfølgelse, begrepsfestet som Imitatio Christi. Derfor syntes jeg det var rart at Vårt Lands sjefredaktør Simonnes kritiserte Bondevik, men glemte at Bibelens hovedperson festet med eliten. I Bibelen omtales jo Jesus som både storeter og vindrikker, så det er ikke det spor merkelig at han likte seg på fest i de bedre kretser.

Evangelisten Lukas forteller om Jesus på party hos en av fariseerne, som tilhørte den jødiske eliten. Mens de satt ved bordet og riktig hygget seg, skjedde det utenkelige: En prostituert trengte seg inn i det fine huset. De andre gjestene knurret, men Jesus vendte all sin oppmerksomhet mot dette mennesket, som ikke bare var av feil kjønn og uten en ordentlig jobb, men som også levde på en måte som kvalifiserte til dødsstraff. Kanskje var hun blitt utstøtt fra sin familie og hadde ingen til å hjelpe seg. Hun var sikkert et overgrepsoffer, tenkte jeg da jeg leste historien om henne, for det viser forskningen at flertallet av de prostituerte er.

Og det var som et av mange overgrepsofre i et land hvor politikerne ikke akkurat legger forholdene særlig godt til rette, at det slo meg den gangen sommeren 2004: Bondeviks deltakelse i bryllupet skulle blitt annonsert straks Rimi-Hagen hadde gjestelista klar. Da hadde det nemlig blitt tid til å planlegge et stunt i beste bibelske stil til det bibelsk inspirerte gjestebudet hos Rimi-Hagen som Bondevik skulle i.

Mange overgrepsofre rammes av utstøtelse fra familie og arbeidsmarked, ugyldiggjøring i rettsapparatet, og kunnskapsmangel og stigmatisering i helsevesenet. De vil ofte ikke bare gå glipp av overklassens selskapeligheter, men har også store vansker med å få ansvarlige politikere i tale om dette samfunnsproblemet. Det er nemlig ikke sant det Bondevik sa i sin statsministernyttårstale et halvt år før bryllupet til Rimi-Hagen - og kristne skal ikke lyve! - om at det er de gratis gleder i livet som virkelig teller, for det koster å skape et bra liv når utgangspunktet er dårlig.

Dersom jeg altså i tide hadde fått vite at Bondevik den gangen skulle være til stede på dette bibelsk inspirerte partyet, kunne jeg med bibel i hånd ha trosset både vakthold og etikette, og kommet meg inn i elitens paradisiske kretser.

Det hadde blitt gøy å se en statsminister følge Bibelen.

Hjerterått FrP

Fremskrittspartiets Mazyar Keshvari går i dagens Aftenposten inn for tvangsundersøkelser av alle jenters underliv. Han snakker om rettsvern og beskyttelse, men gir de facto en god dag i om tiltak skader de mest sårbare barnas helse.

En bekjent av meg opplevde at hans fireårige datter ble seksuelt misbrukt av en nabo. Misbruket pågikk i trekvart år. Jenta brukte mange år på å komme seg.

Selv om hun utad ikke virket skadet når jeg så henne - hun var et svært intelligent, verbalt, livlig og tilsynelatende tillitsfullt barn - kunne faren fortelle meg en god del om hennes særlige sårbarhet (familien hadde også tre andre jenter, som ikke hadde overgrepserfaringer). Det var hjerteskjærende å høre faren gjengi datterens ord om hvordan hun hadde det, selv mange år etter overgrepene. Jenta var nok heldig, forholdene tatt i betraktning, som hadde et svært åpent forhold til foreldrene sine.

Helt uavhengig av hvilke rasjonelle argumenter og gode intensjoner som ligger bak, ville et slikt tiltak bli traumatisk for mange barn. Tenk om min bekjentes datter skulle utsettes for dette etter i lang tid å ha strevd med å legge overgrepshistorien bak seg! Det er nå engang slik at opplevelser som minner en traumatisert person om traumet - direkte eller indirekte - kan utløse så sterk psykisk smerte at den ikke kan utholdes.

Det ville være hjerterå politikk, og klart i strid med det enkelte barns menneskerettigheter, å bli tvunget til å bli retraumatisert etter allerede å ha gjennomgått så mye.

Oppdat. 1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling

Se også: Deres overgrep og våre overgrep

PS
I tillegg tar Keshvari feil når han hevder at det ikke er noen andre grupper barn som gruer seg til sommeren. Det gjør også fattige barn.

Diagnose på fattigdom

Barneombudets nestleder Knut Haanes sier til Aftenposten at barnefattigdom er et problem i Norge.

En ansatt ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) skrev i en kronikk i Dagbladet:

Heller ikke i år blir det råd til sommerferie. Men det verste er å svare når medelever og lærere ved høstens skolestart etterspør ferieminner. Deres ferieminner handler ikke om badeliv, lek og latter. For dem handler ferien om kjedsomhet, lange dager, angsten for mamma som er sliten. Å sykle ned til stranden kjennes uoverkommelig. Mamma har sagt hun ikke orker mer. Vaskemaskinen har røket og strømregninga er ubetalt.

En tiårig gutt har aldri vært på sommerferie. Alle kameratene reiser bort. På hytta, på seilturer, til Syden eller til bestemor i Nord-Norge.

Å føle seg annerledes over tid utløser reaksjoner. Barn henvises til barnepsykiatrien for symptomer som har sammenheng med en uholdbar livssituasjon.

Barnas bekymringer og uro forstås som psykiske problemer.

- Hvilken behandlingsmetode skal vi ta i bruk? Hvilken medisin kan lindre smerten ved å være fattig blant de rike? Hvilke behandlingsmetoder fører til gjenvinning av selvrespekt, selvaktelse og uavhengighet? spør kronikkforfatteren.

Se også: Ansvarsfraskrivelse overfor Barnekonvensjonen

- Psykiske lidelser snakker ikke

Det drives onde ånder ut av bergensere.

- Det finnes mennesker i Bergen som plages av onde åndsmakter, sier pastor Reidar Paulsen.

Han skiller demoner fra ordinære psykiske problemer på denne måten:

- En psykisk sykdom svarer ikke når vi snakker til den. Det gjør en demon.

Pastoren sier at Kristkirken i flere tilfeller har hatt kontakt med kristne psykiatere som har respekt for at demoner finnes.

Men hvordan skiller de mellom demoner og multiple personligheter som snakker?

Kroppsøvingshelvete

- Det er bare innenfor et fagområde at det kan virke som om tiden har stått stille innenfor den norske skolen: I gymtimene ser det ut som mye er som før. Jeg kan selv erindre at jeg på 1970-tallet ikke klarte å komme over bukken. Fysisk var jeg bygget på en slik måte at armene mine var for korte. Ingen ting fikk skje i det skjulte. Klassen sto i ring rundt og så på sammen med læreren og lo og klappet hver eneste gang jeg landet midt på bukken med et kladunsk. Eleven foran meg og bak meg kom over uten problemer. Det var ingen lærer som kartla ferdighetene mine og enten gikk inn for å lære meg hvordan jeg skulle mestre bukken, eller konstaterte at det faktisk var fysisk umulig for meg å komme over, og dermed lot meg slippe fornedrelsen. Slik kan skolens gymtimer fortsatt være.

Les mer på utdanningsnytt.no.

I de beste familier

I et intervju om psykiske vansker hos barn sa psykolog Aud Johanne Jarval nylig til min lokalavis, Ullern Avis Akersposten, at omsorgssvikt helt sikkert også kan forekomme på vestkanten. Ja, det tror jeg nok.

En svensk undersøkelse fra i fjor viste at fra 2000 til 2006 har det blitt dobbelt så vanlig med "mildere" former for vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte familier. "Det eneste jeg kan tenke meg som forklaring er trenden innenfor barneoppdragelse som handler om å sette tydeligere grenser," sa professor Staffan Janson ved Karlstad universitet. Han ledet studien, og er uroet over utviklingen.

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk uttalte til Bergens Tidende for tre år siden at såkalt ressurssterke foreldre ofte er flinke til å skjule vold mot barn. "Dersom de blir konfrontert med mistanke om slåing eller annen mishandling, vil de i mye større grad enn andre gå til motangrep. De engasjererer for eksempel advokat", fortalte Bjørnebekk. Hun mener skole og helsetjeneste har en svært viktig oppgave når det gjelder å fange opp barn som er utsatt for vold.

Ja, det er viktig å alltid ha i bakhodet at slikt kan skje. Dessverre har verken skolen eller hjelpeapparatet vært flinke nok. Av 15 rektorer og inspektører i grunnskolen som Bergens Tidende snakket med, fortalte samtlige at det er svært sjelden de får mistanke om at et barn blir mishandlet.


Se også: Hvem skal hjelpe barnevernet?

Borgelig tilgivelsespreik

Høyres leder, Erna Solberg, slår et slag for tilgivelsen som verdi i barnehage og skole i dagens Dagbladet. Tilgivelse etter hverdagskrenkelser er en fin ting i relasjoner hvor det fins varme og respekt. Men Erna Solbeg tror tilgivelse per definisjon alltid er bra.

For hvem, da, om jeg kan spørre?

Synes Erna Solberg at Elisabeth Fritzl burde tilgi overgriperen sin?

Tenker hun ikke over at mange skole- og barnehagebarn utsettes for store krenkelser, og som følge av det sliter med enorm skyldfølelse - selv om det ikke er de som har gjort noe galt? Det disse trenger er støtte og oppreisning, ikke å bli møtt med krav om tilgivelse.

Og hva med de tidligere barnehjemsbarna; synes Solberg de burde ha tilgitt i stedet for å kreve oppreisning? Burde taterne ha tilgitt Kirken, i stedet for at Kirken ba dem om tilgivelse?

Erna Solberg mener faktisk det; at ofre for de verst tenkelige forbrytelser bør tilgi og oppføre seg som en Mandela. Kanskje er hun kunnskapsløs.

Psykiatriprofessor Nils Johan Lavik skrev i en kronikk på 1990-tallet: "Noen kjenner sikkert mennesker som har vært i krig, fangenskap og tortur, og som synes å ha sluppet fra det uten nevneverdige plager. Men man hører også om at mennesker faller ned fra tredje etasje og slipper fra det uten mén. Det betyr ikke at det går bra å falle ned fra tredje etasje i sin alminnelighet. Det er kjente personer i det internasjonale offentlige liv som fremtrer med tilsynelatende stor sinnsro, rasjonalitet og moralsk styrke på tross av langvarig fangenskap og umenneskelig behandling. Selv om Nelson Mandela og andre kan nevnes som eksempler på dette, må det ikke føre til at man overser de mange tause ofre som har fått sitt livsløp varig formørket."

Lavik spør: "Hva ville nordmenn som led overlast under den tyske okkupasjon, ha sagt dersom rettssaker ikke var blitt ført og overgrepene ikke blitt bevist og pådømt. Tenk om det hadde kommet amnestilover som førte til at nazi-politikere fortsatt forble i sine stillinger, torturister gikk fritt på gaten og lot som om ingenting var hendt, og utenforstående kom med bemerkninger av typen: Var det nå så ille, det som hendte?"

Den amerikanske psykiatriprofessoren og traumeforskeren Judith Lewis Herman, som jobber med overgrepsofre, sier ofre for urett kan prøve å omgå sine hevnfantasier gjennom en fantasi om tilgivelse og kjærlighet, men at det ikke er mulig å utdrive traumet med noen av dem. Offeret må skape kjærlighet for seg selv og i sitt liv, uavhengig av overgriper. Hun kan bruke sine erfaringer til å arbeide for lidelsesfeller og for at fellesskapets forståelse og oppmerksomhet omkring dette samfunnsproblemet skjerpes. Det er altså mulig å overkomme destruktivitet og gi livet mening uten å tilgi.

Det er påfallende at Erna Solberg skriver om at den som uretten har rammet, skal tilgi - men ikke tar opp tilgivelse som noe som angår den som har begått uretten. Burde ikke den personen heller ta ansvar og be om tilgivelse? Selv Gud krever jo bønn om tilgivelse før han tilgir.

Så skal vi tilgi mer enn Gud?

NESTE KAPITTEL: Kristen formålsparagraf

Se også:
Straffens betydning
En utstrakt hånd

erna.no
Anathema: Tilgivelsens makt

Hjelp Försvarets Radioanstalt (FRA)

FRA’s superdator på 11:e plats, leser vi på fraoptimering.se. Med så dårlige arbeidsvilkår behøver stakkars FRA hjelp fra oss alle.

Svenske borgere har allerede begynt å overvåke myndighetene.

Et annet av de tiltakene som nå foreslås, er å lime fra@fra.se inn i blindkopifeltet på alle e-poster. Husk dette når du i framtiden sender e-post til Sverige.

Mer om FRA-lagen:
Dagens Nyheter
Expressen

Litterære sammenbrudd

En bibliotekar forteller at biblioteklånere kan kvie seg for å spørre bibliotekaren om hjelp til å finne homselitteratur. Men det er ikke noen grunn for en biblioteklåner til å føle frykt når vedkommende ber om bøker om homofili. Det eneste gale noen kan spørre en bibliotekar om, er hvorfor biblioteket ikke fører Margit Sandemo.

Noen er også redd for å si noe galt i bokhandelen. En venn av meg som på det tidspunktet ikke akkurat hadde verdens beste selvtillit, spurte meg hva jeg ønsket meg til jul. Jeg ga ham ei liste med boktitler. Som førsteønske hadde jeg satt opp Jan Wieses Kvinnen som kledte ses naken for sin elskede. Da den unge, pene ekspeditrisen spurte vennen min om hva hun kunne hjelpe ham med, turte ikke mannen si tittelen på Wieses roman. Han kikket i stedet raskt nedover den medbrakte boklista, og stotret fram: Å forstå hverdagen.

Forhåpentligvis tok han med et eksemplar til seg selv også.

Fra "Physicians for Human Rights"

In Sunday's New York Times, columnist Nicholas Kristof suggested that the first step towards accountability for US torture is a non-partisan, national commission "to lead a process of soul searching and national cleansing."

Citing Major General Antonio Taguba's Preface to the new PHR report, Broken Laws, Broken Lives: Medical Evidence of Torture by US Personnel and its Impact, Kristof advocated a commission "with subpoena power, to investigate the abuses in the aftermath of 9/11."

"It's a national disgrace that more than 100 inmates have died in American custody in Afghanistan, Iraq and Guantánamo," Kristof wrote. "Moreover, many of the people we tortured were innocent."

In Broken Laws, Broken Lives we found medical evidence that the 11 men we examined all suffered horrific forms of torture and abuse. The 11 men were all released from US custody without charges.The truth must be told, the crimes prosecuted and reparations to the victims must be made, including compensation and medical and psycho-social services.

Join PHR's Campaign Against Torture by signing our petition today.

Om Psykologforeningens tidsskrift

Da jeg i dag leste en kommentar til en av mine poster om psykiatri, kom jeg til å tenke på en kronikk om italiensk psykiatri som jeg leste i siste utgave av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, og som ga et mer utfyllende bilde enn det jeg vanligvis har møtt.

Det er synd, synes jeg, at dette tidsskriftet ikke legger sine kronikker ut på nettet. De tar opp mange ulike temaer - og ikke bare relatert til behandling - og ville ganske sikkert interessere mange.

I fjor etterlyste jeg dette i et innlegg på ABC Nyheter, og i april i år skrev jeg et innlegg om en interessant kronikk av barnepsykolog Magne Raundalen.

Senest i går nevnte jeg dette for en psykolog i familien. Han mente, som meg, at tidsskriftet burde legge mer av sitt stoff ut på nettet.

PS
På BORA fant jeg noen kronikker av Kjell Underlid, om hånflir, om menneskerettigheter og fattigdom, om (manglende) samfunnsengasjement blant psykologer

OPPDATERING: Kronikken om italiensk psykiatri ligger nå på nettet!

Bare et tastetrykk...

Jeg har nå så mange erfaringer med brudd på helsepersonells taushetsplikt at jeg synes det er grunn til å rope et varsku. Sett fra et pasientståsted burde ivaretakelse av taushetsplikten være noe selvfølgelig. Utenforstående, for eksempel pasientene selv, skulle ikke trenge å drive voksenopplæring overfor helsepersonell. Men siden jeg har opplevd taushetspliktsbrudd en rekke ganger – mest overfor meg selv, men også at sensitive opplysninger om andre personer er blitt meddelt meg – mener jeg oppmerksomhet på problemet er på sin plass. Jeg nøyer meg her med to eksempler på hva jeg har opplevd.

I skrivende stund har jeg akkurat fått en e-post inn i innboksen min fra en psykolog. Psykologen er en av flere blant helsepersonell som jeg har hatt kontakt med uten å være vedkommendes pasient. De aller, aller fleste har ikke nevnt et ord om sine pasienter. Men e-posten jeg mottok i dag er den andre jeg i løpet av et års tid har fått som inneholder informasjon som kan identifisere en enkeltperson, i og med at navn er nevnt. Jeg har ingen problemer med å la være å bringe opplysninger videre, men jeg lar meg opprøre kraftig over at slikt kan skje.

E-posten inneholder en korrespondanse med en psykologkollega av avsender som, slik jeg forstår det, ikke er behandler for den aktuelle pasienten. På den måten foreligger det et dobbelt brudd på taushetsplikten. Tar helsepersonell så lett på taushetsplikten at de glemmer å utelate navn, eller andre kjennetegn som kan identifisere en person, når de seg imellom diskuterer prinsipielle spørsmål og samtidig henviser til enkeltkasus? Vi pasienter går – inntil vi erfarer det motsatte – faktisk rundt og tror at taushetsplikten i helsevesenet er ”hellig”!

En av de mest absurde tingene jeg har opplevd, var to ganger taushetspliktsbrudd allerede før jeg hadde fått søkt på en behandling. Dette lovet så dårlig at jeg mistet tilliten til behandlingsinstitusjonen for all tid. Jeg hadde henvendt meg til institusjonen fordi den skulle starte opp en behandling jeg ønsket nærmere informasjon om før jeg eventuelt søkte om plass. Men søknadsfristen kom og gikk, uten at jeg fikk informasjonen jeg ba om. Da skortet det ikke på taushet!

Derimot opplevde jeg at institusjonen videresendte elektronisk korrespondanse som omhandlet meg til en brukerorganisasjon de hadde kontakt med. Jeg oppdaget forholdet ved en ren tilfeldighet, fordi brukerorganisasjonen hadde lagt et brev, som var et svar på min henvendelse, ut på foreningens intranett-sider. Dermed kunne også foreningens øvrige medlemmer lese det.

I tillegg til dette videresendte behandlingsinstitusjonen e-post jeg hadde sendt, til en annen behandlingsinstitusjon som tilbød en liknende behandling. Denne institusjonen hadde jeg aldri hatt kontakt med, og den hadde ingen grunn til å få vite hvem som hadde tatt kontakt om det først nevnte behandlingstilbudet. Mitt fulle navn var oppgitt i e-postkorrespondansen som ble videresendt. Det var tilfeldig at jeg fikk vite om denne videresendingen, ved at klinikksjefen ved institusjon to mailet meg og kommenterte noe jeg hadde skrevet til den første institusjonen.

Det var positivt å oppleve at Helsetilsynet i fylket ga meg medhold på klagen jeg etterpå sendte om taushetspliktsbrudd (Adresseavisen 05.09.06). Samtidig skulle det være helt unødvendig at noe så elementært som å beskytte enkeltpersoner som er i kontakt med helsepersonell, ikke sitter ”under huden”. Det er ikke allmennhetens eller pasientenes ansvar å passe på at behandlere gjør jobben sin!

Dette er en forkortet utgave av et debattinnlegg som sto på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 3/2007, s. 294.

Foto: Flickr

Også publisert:

Ytring

Temablogg for psykisk helse

Vandel og omsorgsarbeid

Jeg hørte på Dagsrevyen i dag at KS ønsker vandelsattest for ansatte i omsorgssektoren. Ideelt sett bør tidligere straffede få en ny sjanse, men jeg er enig i at hensynet til den svakest stilte part må veie tyngre.

Jeg fulgte med på den hjerteskjærende saken i Trondheim der en hjemmehjelp stjal minibankkort og pinkode fra nå avdøde Esther-Marie Wiig, som var over 90 år. Hjemmehjelpen tappet kontoen hennes for 310.000 kroner. En eldre dame jeg selv kjenner, har fortalt at hun ble frastålet penger av sin hjemmehjelp, men uten å kreve pengene tilbake - fordi hjemmehjelpen serverte en tåredryppende historie da hun ble konfrontert med tyveriet.

Det kan også skje andre, alvorlige ting. Først for halvannet år siden vedtok Stortinget en lovendring om hjemmel til å kunne kreve politiattest fra søkere til jobber i helse- og sosialtjenestene der vedkommende kan komme i situasjoner der de kan foreta seksuelle overgrep mot barn eller personer med utviklingshemming. Etter min mening burde vi få en slik lovhjemmel også for dem som arbeider med voksne som ikke er utviklingshemmede.

Da jeg så at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger, har fått jobb i psykiatrien, fordi det ikke kreves politiattest, kunne jeg knapt tro det. Jeg henvendte meg til Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, som bekreftet at dette medfører riktighet. Min bekymring gjaldt særlig overgrepsdømte som får arbeid i psykiatrien. De vil kunne forgripe seg på pasienter som kan være spesielt sårbare fordi de har en overgrepsbakgrunn, er redusert grunnet medikamentbruk, eller ligger i belteseng.

For en del år siden leste jeg om noen ansatte ved et psykiatrisk sykehus i Oslo som viste pornofilm som underholdning for pasienter i juleferien. De pasientene som hadde en historie med seksuelle overgrep, reagerte særlig sterkt på dette. Jeg har også lest om en psykiater som anbefalte pasienter å se porno, og har selv gått hos en psykolog som snakket om sitt seksualliv, og sa at dersom han hadde truffet meg ute på byen, visste han ikke om han "hadde greid å si nei". Det var ubehagelig, men jeg visste den gangen ikke om jeg hadde "grunn" til å reagere. (I dag ville jeg visst bedre, etter å ha lest boka Det skal ikke hende … Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi av psykolog Mette Sundt Gundersen, som jeg har skrevet litt om her.)

"Verstinger" fins over alt. Og politiattest for ansatte i omsorgsyrker må være ett av flere mulige, nye virkemidler for en tryggere omsorg.

Blind medisin

Et viktig anliggende hos professor dr.med. Anna Luise Kirkengen er å påvise hvordan medisinens dualistiske tenkning om mennesket som kropp og sinn, og fagets tradisjonelle holdning til kroppen som materie, ofte gjør det vanskelig å forstå hva som egentlig feiler pasienter. Medisinfagets kunnskap om mennesket er ikke bare mangelfull, men også misvisende, sier hun. Det følgende er noe av det vi kan lese i Anna Luise Kirkengens bok Hvordan krenkede barn blir syke voksne:

Studier dokumenterer at helseprofesjonene tillegger traumatiske erfaringer som element i menneskers helse liten vekt. Det er en faglig forsømmelse å ikke aktivt etterspørre krenkelseserfaringer eller å ignorere fortellinger om avmakt som pasienter tilbyr uoppfordret.

En humanmedisin som tingliggjør mennesket kan ikke forsvares etisk. Slik kunnskap krenker fordi den ignorerer erfaringen, meningen og hensikten i den enkeltes livsprosjekt. Den feiltolker kroppen, som er definert som materie og ikke historie. Den søker "løsninger" løsrevet fra det levde liv. Slik kan gyldig kunnskap korrekt anvendt både skade og kronifisere.

Samfunnsinstitusjoner kan på bakgrunn av en definisjon om hva som er normalt, ignorere enkeltmenneskers "avvikende" erfaringer, ved å benekte at slik erfaring er reell eller relevant. Blikket rettes bort fra erfaringen og over til den enkelte. Dette resulterer i en oppfatning om at vedkommende er eller ter seg "avvikende". Dermed diagnostiseres vedkommende som "avviker", og institusjonens behandlings- eller sanksjonstiltak blir deretter. Det betyr at et menneske som er blitt forstyrret i sitt leve-, kropps- og selvbilde som følge av sosialt tabuiserte og derfor "uakseptable" erfaringer, blir krenket igjen av samfunnets hjelpende institusjoner når vedkommende ønsker hjelp for sin krenkelsessmerte.

Det snakkes for eksempel om "risikoatferd" hos voksne uten samtidig å relatere dette til krenkelser tidlig i livet. Men barn som mer enn noe annet har lært at de ikke verdsettes og at de ikke er verdt noe, blir til unge mennesker og voksne som verken vet at de bør verne seg eller hvordan man gjør slikt. Hver selvpåført smerte speiler en tidligere, påtvunget smerte.

I psykiatrien tillegger psykiatrisk og psykologisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning. Dette til tross for den nå foreliggende betydelige dokumentasjonen som knytter tidlige overgrep til senere psykiatrisk "sykelighet". Når mennesker som søker hjelp for helseproblemer etter integritetskrenkelser, altså følge av maktmisbruk, blir reviktimisert av helsevesenet, handler det om "mer av det samme".

Etikken er overordnet all viten og kunnen og bør danne rammen for forståelse og grunnlaget for begrepene i humanmedisinen. Den bør være det overordnede premiss for teoribygging, forskning, undervisning og praksis. Men siden opplysningstiden har forskere blitt opplært til å tro at man kan fremskaffe og akkumulere verdinøytral kunnskap. Den "rene" kunnskap har fjernet alt menneskelig, altså etiske, estetiske, sosiale, emosjonelle, kulturelle, historiske, personlige og individuelle aspekter. Men hva som fremstår som et problem, er betinget av den posisjon man betrakter verden fra, de begreper og kategorier man tenker, tolker og sorterer med, og de rammene eller horisontene man orienterer seg innenfor.

Det alle mennesker har til felles, utover å være dødelige, er at de kan ydmykes. Dersom et helsevesen begrenser sin erkjennelseshorisont til naturvitenskapelig rasjonalitet i en objektivistisk forståelsesramme, så krenker dette helsevesenet selve den menneskelige verdigheten. Alle tiltak som legitimeres med slik rasjonell kunnskap, bærer i seg muligheten av å være uanstendige. Tiltak som ignorerer grunnen til menneskers fortvilelse, blir ikke oppfattet som hjelp, men som avvisning, og de forsterker derfor fortvilelsen. Et samfunn som både er sivilisert og rettferdig, er likevel uanstendig hvis dets maktfulle institusjoner ydmyker menneskene de skal tjene.

Se også:
Kronikken Helbredende nytenkning
Bok til å bli litt klokere av
Be a patient patient

Intervju med Kirkengen om skadethet etter overgrep
Boka Inscribed Bodies: Health Impact of Childhood Sexual Abuse, basert på Kirkengens doktoravhandling
1.amanuensis og lege Edvin Scheis omtale av Hvordan krenkede barn blir syke voksne
1.amanuensis og lege Pål Gulbrandsens kronikk Leger overser overgrep

Deres overgrep og våre overgrep

Henriette Sinding Aasen ved Juridisk fakultet, UiB, og Njål Høstmælingen ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO, har en kronikk i Dagbladet i dag om tvungne underlivsundersøkelser og menneskerettigheter.

Hva er årsaken til at de ikke nevner spesielt at slike undersøkelser kan være retraumatiserende for seksuelt misbrukte barn? Hele denne debatten har vist at vi er uendelig mye mer opptatt av "de andres" overgrep mot barn, enn "våre" overgrep mot barn.

Hvorfor reagerer nesten ingen på at helsevesenet ikke fanger opp overgrep selv mot barn som er pasienter?

I en studie som ble publisert for to år siden, kommer det fram at 0,4 prosent av BUPs pasienter var registrert med fysisk mishandling som problem. Da et utvalg av barna selv ble intervjuet, fortalte 33,9 prosent om slike erfaringer. Én prosent av volden mot pasientene registreres altså av BUP.

BUP registrerte seksuelt misbruk i familien hos 1,6 prosent og misbruk utenfor familien hos 1,9 prosent av barna, mens 28,8 prosent av intervjuede barn selv fortalte om seksuelle overgrep. 12 prosent av de misbrukte barna som fikk behandling hos BUP, var altså "offisielt" blitt misbrukt.

Se også:
Taushetsplikt i barne- og ungdomspsykiatrien
Hvem skal hjelpe barnevernet?

Psykisk helse og lavterskeltilbud

Presidenten i Norsk Psykologforening skriver i et innlegg i Dagbladet i dag at det er behov for lavterskel psykologtilbud. Det han er opptatt av, er imidlertid "rask retur til normal fungering". Intet galt i det. Men jeg lar meg provosere over at han ikke er opptatt av dem som trenger hjelp mest.

De som sliter etter overgrep - fordi ingen brød seg da de var barn - har langt mer behov for hjelp enn "folk flest". Det bør opprettes kommunale eller interkommunale lavterskeltilbud utenfor den psykiatriske spesialisthelsetjenesten for denne gruppen, der folk får hjelp på sine egne premisser, og slipper å bli stigmatisert og ytterligere krenket.

De senere årene har det dukket opp en mengde kompetanse-, kunnskaps- og ressurssentre, men med lite hjelp til de som er rammet. I noen år benyttet jeg et ressurssenter for overgrepsutsatte, og det jeg opplevde var følgende: I senterets første periode dukket senterets leder ubedt opp i samtalegruppen hvor vi snakket om svært private ting, fordi hun ikke visste noe om dette feltet og derfor måtte lære, som hun sa. Flere gruppedeltakere syntes dette var ubehagelig, og én sluttet. Etter en tid mente så ledelsen å ha blitt eksperter på oss, og vi var ikke lenger så interessante. Senteret bestemte da at de fleste skulle få fem timer (!) med terapi. På oss ble det mye ”vaffelpsykiatri”, men lite traumebearbeiding.

Det vi trengte var et sted å kose oss, fikk jeg høre.

Se også:
Mer av det samme
Hjernekrymperen

Abort: Smerte uten språk

Morgenbladet starter denne uken en serie der de har invitert professor Willy Pedersen og lege og forfatter Marianne Mjaaland til å utveksle sine tanker og erfaringer om abortspørsmålet.

Først ut er Willy Pedersen:

Jeg kom frem til at rundt 35 prosent av norske kvinner tar en eller flere aborter. Jeg kontaktet en som hadde jobbet med abort i Statistisk sentralbyrå i mange år. Han hadde
endt på samme tall.

Jeg har ofte nevnt dette tallet, til venner og kjente, senest i et selskap for et par uker siden, da noen begynte å snakke om boken din. Det samme skjer: Folk rister på hodet, en sier gjerne: «Det kan rett og slett ikke være så mange».

Men så skjer det noe. Det oppstår en nervøs stillhet, fordi ingen tør stille det nærliggende spørsmålet: Hvor mange har tatt abort, blant kvinnene som er her i kveld?

Les brevet hans til Marianne Mjaaland.

Brevvekslingen: 30 år etter abortloven debatteres abortspørsmålet i dag på nye måter. Nyansene er blitt flere og ettertanken kanskje større. Morgenbladet har invitert to av dem som har arbeidet med temaet til å utveksle tanker og erfaringer gjennom en brevveksling.
Marianne Mjaaland (53) er lege, kirurg, psykiater og skjønnlitterær forfatter. I hennes seneste roman, 13. uke, står abortspørsmålet i sentrum.
Willy Pedersen (55) er professor i sosiologi og har ledet et stort forskningsprosjekt om abort.
Leserne kan følge brevene gjennom sommeren, med ett brev per uke.

Forfatteren som terapeut

Forfatteren Hanne Ørstavik har startet samtalepraksis, der hun tar imot pasienter. Hun mener at hennes virke som forfatter har gitt henne en helt spesiell kompetanse, for skriving er en undersøkende bevegelse.

- Slik har i alle fall mitt prosjekt vært, at jeg har undersøkt ting og gjennom det både lært og erfart en del av de tankene, holdningene og stedene jeg har skrevet fram.

- Det jeg oppdaget etter å ha forsøkt meg hos en del psykologer, var at det jeg var ute etter ikke nødvendigvis var deres faglige kompetanse, men kanskje like gjerne det å møte et annet menneske. Derfor tror jeg det viktigste jeg kan gjøre er å ta imot folk på en skikkelig måte, å få dem til å føle at her har de et menneske de kan snakke med, sier Hanne Ørstavik til Klassekampen.

Det høres jo litt spennende ut. Hanne Ørstavik er opptatt av forholdet mellom språk, makt og virkelighet, noe jeg selv er. Samtidig er jeg nok skeptisk, til tanken om at de som selv mener seg kompetente, skal kunne praktisere som terapeuter.

Jeg ville være utrygg om jeg gikk til samtaler hos noen som ikke er underlagt taushetspliktsbestemmelser.

Alkohol på apoteket?

Fremskrittspartiet er opptatt av at alkoholen kan ha positive sider. Selvsagt har den det. Jeg har i innlegget Livet er også en dans på (nev)roser reagert på avholdsformynderiet som enkelte utsettes for.

Men dette er noe vi som ikke er avholdsfolk, vet fra før. FrP burde prøve alkoholens gleder selv. Å bruke forskningsmidler til å dokumentere at menneskedyret blir i godt humør og sosial av alkohol, virker ikke som vettig pengebruk.

Hva har FrP tenkt å bruke forskningsresultatene til? Skal jeg gå til fastlegen og få hvitvinen på blå resept?

Fordelen ville selvsagt være at avholdsfolket vil gå lystigere tider i møte. Ikke minst i Sogn og Fjordane, der de er veldig opptatt av å leve sunt.

Reagerer på NAV

Nå begynner leger og psykologer å reagere på NAVs behandling av pasientene.

BRA!


Se også: Nav gjør meg sykere

Flere brukererfaringer fra NAV kan du lese her.

Bedre med partipresse?

Sosiolog Jan Fredrik Hovden sa i mandagens Klassekampen at dagsorden settes av et lite, men mektig segment av det journalistiske miljøet fordi disse definerer hva som er god journalistikk. Et trekk ved moderne samfunn er at mange samfunnsområder gradvis tar form av egne sosiale "mikrokosmos" - det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller sosiale felt. Slike felt har en egen indre logikk og sosiale lover. I norsk journalistikk - som svært lenge var dominert av de politiske elitene - ser en dette ved at de nå har løsrevet seg fra andre eliters vurderinger om hva som er "god og dårlig" journalistikk, til fordel for en slags "journalistikk for journalistikkens egen skyld".

I dag skriver Klassekampen at Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes er bekymret for kursen en stadig mer aggressiv presse ser ut til å ha staket ut. Han etterlyser empati. I lørdagens Vårt Land problematiserte han medias rolle i Haga-saken. Der skrev han blant annet at det var vanskelig å klandre den enkelte redaktør for at det samlede trykket ble stort, men at den gamle partipressen i en sånn situasjon ville ha virket stabiliserende, fordi noen da ville tatt den anklagede i forsvar. I dagens medievirkelighet mangles et slikt korrigerende blikk, spesielt i de store mediene, og da blir dette et problem for hele pressen.

Jeg vil ikke at mine mailer skal kunne leses!

I dag fikk jeg en mail fra riksdagsmedlemmet Roger Tiefensee, fordi jeg har sendt protestmail mot FRA-lagen. Han så ikke at mailadressen min er norsk. Jeg sender ganske ofte mailer til Sverige.

Mailen:

Hej,

Tack för ditt mejl om FRA. Det är lite synd att du inte skickar ett personligt mejl utan använt dig av Expressens massmejl, eftersom det innehåller felaktiga påståenden. Ett mejl mellan två svenska användare kommer inte som Expressen påstår att "avlyssnas av FRA" oavsett om det skulle passera landsgränsen.

Inrikes trafik förmedlas utan att den som kommunicerar kan påverka hur detta sker. Operatörerna väljer vanligtvis den billigaste transportsträckanvilket kan medföra att inrikestrafik kommer att gå över landets gräns och tillbaka. Därför kan det inte helt uteslutas att inrikestrafik rent tekniskt skulle kunna bli åtkomlig för FRA. Det innebär dock inte att trafiken får inhämtas - för det krävs att trafiken är relevant för svensk utrikes-, säkerhets- eller försvarspolitik eller för kartläggning av yttrehot mot landet. Om sådan trafik ändå skulle hamna i FRA:s system finns tydliga bestämmelser om förstöring av kommunikation som saknar relevans försignalspaningens ändamål.

Om du har andra frågor du vill ha svar på kan du titta på dessa frågor ochsvar som finns på regeringens hemsida.

http://www.regeringen.se/sb/d/3013/a/78411

Mvh / Roger

TILLEGG 3. juli: Internetexperten: Tiefensee har fel

Ikke alle bør bli syke

En psykiatrisk pasient ventet nær 23 timer før hun kollapset. Liggende på gulvet ble Esmin Elizabeth Green oversett av personale og pasienter. Hun døde på akuttpsykiatrisk avdeling på et New York-sykehus 19. juni. Fire kamera skal ha overvåket venteværelset der hun ble plassert.

I dag publiserer Los Angeles Times en anonymt innsendt video fra en liknende episode fra et sykehus i Los Angeles mai 2007. Videoen viser Edith Isabel Rodriguez ligge 45 minutter på gulvet på venteværelset mens ansatte gikk forbi. En renholder vasker gulvet rundt den døende kvinnen.

Om noe liknende har skjedd i Norge, vet jeg ikke. Men at mennesker med en psykisk lidelse ikke alltid blir trodd når de er (somatisk) syke, er gammelt nytt. I en artikkel i bladet Psykisk helse sier psykiater Finn Skårderud at etter et kvart århundre i psykiatrien har han besluttet seg for å "advare psykiatriske pasienter mot å bli rammet av somatiske lidelser. Hold dere friske".

På 90-tallet leste jeg en forferdelig historie i en artikkel i Materialisten: "Mary - det ubegripelige tilfellet. En historie om Marys kamp for dialogen mot diagnosen." Mary hadde innvollsorm, men helsevesenet påsto at hun ikke feilte noe kroppslig.

I skrivende stund har jeg nettopp fått en mail inn i innboksen min. Der fortelles det om en mann som tidligere har hatt en psykisk lidelse, og som nå har et åpenlyst somatisk problem. Likevel ville ikke fastlegen undersøke pasienten, men var bare opptatt av "det psykiske". Pasienten måtte derfor gå til en annen, privatpraktiserende lege - som henviste pasienten videre for undersøkelse.

Se også:
Helsedirektøren: Forskjellsbehandling på 113
Sykepleier: Forskjellsbehandling skjer hver dag i helsevesenet
"Ikke-troverdige" melder ikke voldtekt

Om Folkehelseinstituttets Mor og barn-undersøkelse

Folkehelseinstituttet (FHI) vil bruke helseopplysninger fra 400.000 nordmenn uten at de som det forskes på, selv er spurt.

- Vi finner ofte opphopning av sykdommer i enkelte familier, derfor er det viktig med det vi kaller generasjonsforskning, sier divisjonsdirektør Per Magnus.

I tillegg til at FHI vil forske på folk som ikke har samtykket, er det også et annet alvorlig problem de ikke synes å bry seg om.

For to år siden leste jeg at FHI skulle "avsløre ADHD-gåten". Barna ble, som i ovennevnte tilfelle, rekruttert fra instituttets store Mor og barn-undersøkelse (MoBa). Det jeg spesielt merket meg da jeg gikk gjennom spørreskjemaene, var at spørsmål om vold og andre overgrep mot barn var totalt fraværende. Dette til tross for at det er godt kjent at svært mange traumatiserte barn har blitt diagnostisert som ADHD-barn. Ifølge en undersøkelse av psykiater Frank Putnam er det mellom 25 og 45 prosent av barn som har vært utsatt for vold, som tilfredsstiller kriteriene til diagnosen.

FHI sier at barn med denne diagnosen har økt risiko for dårlig eller manglende utdannelse, tidlig svangerskap, rusmisbruk, kriminalitet, angst og depresjon. Disse problemene er faktisk sammenfallende med senskader etter overgrep i barndommen (Anna Luise Kirkengen: Hvordan krenkede barn blir syke voksne).

Krenkelser mot barn påvirker også den somatiske helsen: Statistisk beregning tilsier at mishandling medfører økt risiko for lungesykdommer, magesår og leddsykdommer; seksuelt misbruk medfører økt risiko for hjertesykdommer; vanskjøtsel medfører økt risiko for diabetes og autoimmune sykdommer. Sammenhengen mellom seksuelt misbruk og hjertesykdommer er den sikreste. En studie blant 1359 eldre personer publisert i 2000 viste en sammenheng mellom seksuelle overgrep i barndommen og både revmatoid artritt og brystkreft hos kvinner.

Så hvorfor forskes det ikke på dette?

Det nærmeste MoBa kommer temaet er at den spør mor etter eventuelle "alvorlige hendelser" i barnets liv. Men dette holder ikke for å få fram fakta om overgrep mot barn. Det burde være innlysende at de som krenker barn ikke tenker mye på hva som er alvorlig og ikke for barnet.

Begår far seksuelle overgrep, vil mor helst tie dersom de lever sammen. Både mor og far burde blitt spurt om helt konkrete handlinger overfor barnet. Senere i livet vil barnet neppe huske eventuelle traumer fra de første leveår – og FHI får aldri vite.

Jeg er klar over at overgripere nødig forteller hva de har gjort uten å bagatellisere, minimalisere eller bortforklare. Det er vanskelig med åpenhet omkring noe som ikke bare er kulturelt og sosialt tabubelagt, men også omfatter straffbare handlinger. Samtidig må det gå an å ha minst to tanker i hodet samtidig - også for forskere.

Et sted må man uansett begynne.

Se også:
Kronikken Helbredende nytenkning
Fotnoter til posten Først ADHD, så bipolar