Helgas viktige nyhet:
Kvinner foretrekker menn med tredagersskjegg
Kvinner foretrekker ubarberte menn
Kvinner vil ha ubarberte menn
osv.
Jeg mener slett ikke at det er noe galt med ubarberte menn. Snarere tvert imot - om jeg skal gi uttrykk for min høyst individuelle, personlige smak.
Men er dette helgas VIKTIGE NYHET?
Journalistene lar seg lure av det som presenteres som nytt og vitenskapsbasert. Det gjør ikke jeg.
Det er meldt fint vær til neste helg. Sjekkevær med andre ord. Folk kommer til å strømme ut i gatene i sommernatta.
Jeg synes jeg ser avisoverskriftene som skal presentere den helgas viktigste nyhet:
Norske menn har sluttet å barbere seg!
Som om ikke dette er nok:
Juli er den store bryllupsmåneden. Tenk på alle som kommer til å angre resten av (sam)livet for at de ikke barberte seg før de gikk til fotografen!
Og hva vil alle svigermødrene si?
30.6.08
Riksdagen mailbombes
Det svenske folket protesterer så hardt mot FRA-lagen at riksdagsmedlemmenes mailbokser krasjer. Nærmere en halv million mailer har blitt sendt til Riksdagen.
Bakgrunnen er avisa Expressens oppfordring om å fylle ut et skjema på avisens hjemmeside, som så sendes videre til alle riksdagsmedlemmer som stemte for loven eller som avsto fra å stemme. Expressens sjef for digitale medier sier det ville vært merkelig om de som har vært med og vedtatt denne loven, ikke vil ta i mot folks synspunkter.
Statsminister Fredrik Reinfeldt håper at debatten legger seg.
Les om dette hos Expressen.
Nyhet: FRApedia
Husk vi har ting å protestere mot når det gjelder personvernet her i Norge også:
IPLOS
Datalagringsdirektivet
Bakgrunnen er avisa Expressens oppfordring om å fylle ut et skjema på avisens hjemmeside, som så sendes videre til alle riksdagsmedlemmer som stemte for loven eller som avsto fra å stemme. Expressens sjef for digitale medier sier det ville vært merkelig om de som har vært med og vedtatt denne loven, ikke vil ta i mot folks synspunkter.
Statsminister Fredrik Reinfeldt håper at debatten legger seg.
Les om dette hos Expressen.
Nyhet: FRApedia
Husk vi har ting å protestere mot når det gjelder personvernet her i Norge også:
IPLOS
Datalagringsdirektivet
29.6.08
FRA-lagens forberedelser
Den svenske avisa Aftonbladet forteller at Försvarets Radioanstalt (FRA) allerede har bygget opp en hemmelig avdeling til å overvåke e-post og telefonsamtaler. Avisa har dokumenter som avslører at dette fant sted før FRA-lagen ble vedtatt i Riksdagen 18. juni i år.
Kilder med oversikt over FRAs virksomhet forteller at myndighetene for tre år siden begynte å bygge opp en hemmelig avdeling. Personer som snakker flytende arabisk, persisk og albansk har blitt utdannet i å lese og analysere e-post og tekstmeldinger. Minst 20 personer er allerede ansatt. De har fått jobbene i flere omganger, for ikke å vekke oppmerksomhet, sier en av Aftonbladets kilder.
FRAs generaldirektør ønsker ikke å kommentere detaljene om den hemmelige avdelingen.
Rekrutteringsfirma
Rekrutteringen ble gjort av det private selskapet Scandinavian Risk Solution (SRS). Selskapet ble grunnlagt i 2004 av tidligere elitesoldater med beskyttelse som spesialområde, som har operert i blant annet Afghanistan og Kongo.
Minst en av selskapets aksjonærer hadde en viktig posisjon i FRA. Han er også med i selskapets styre. Ifølge Aftonbladets kilder var også selskapets største aksjonær viktig i forbindelse med denne kontrakten.
SRS nekter å kommentere sitt hemmelige oppdrag for FRA.
- Det er vår policy å ikke diskutere våre kunder offisielt, sier selskapets administrerende direktør.
Men Aftonbladet kan vise at selskapet tidlig i vår foretok nye rekrutteringer. På vakanser.se har SRS "på vegne av klienter" søkt en "språkkyndig omverdensanalytiker".
Annonsen beskriver tjenesten som følger:
"Arbeidsoppgavene omfatter løpende oversettelse, analyse og innsamling av informasjon som så dokumenteres og presenteres skriftlig for kunden."
Om de ferdigheter som kreves:
"Tjenesten krever svært gode språkkunnskaper (morsmålsnivå) i noen av språkene arabisk, albansk eller pashto."
Det går ikke fram av annonsen hvem kunden er, men ifølge Aftonbladets kilder er det FRA. Søknadsfristen var 13 april i år, over to måneder før FRA-lagen var en realitet. Da det ble hissig debatt om loven, fjernet SRS annonsen fra nettstedet, sier Aftonbladets kilder.
Politisk strid
Det har vært politiske stridigheter på høyt nivå i forbindelse med denne loven.
Høsten 2004 koblet forsvarsdepartementet inn justisdepartementet i arbeidet med ny avlyttingslov. Justisministeren holdt da på med en lov som bare skulle rettes mot personer som var mistenkt for grove forbrytelser. Det ble etter hvert krigsstemning mellom de to departementene. Justisministeren tok opp saken med statsministeren, og Göran Persson støttet ham. Med statsministerens støtte i ryggen slo justisministeren fast i Ekots lørdagsintervju i februar 2006 at det ikke skulle bli noe av FRA-lagen. Men så ble det regjeringsskifte i Sverige.
USA, Storbritannia og Tyskland har ønsket å få med Sverige i "kabelklubben" fordi mesteparten av den russiske trafikken går gjennom landet.
Nyhet: FRApedia
Kilder med oversikt over FRAs virksomhet forteller at myndighetene for tre år siden begynte å bygge opp en hemmelig avdeling. Personer som snakker flytende arabisk, persisk og albansk har blitt utdannet i å lese og analysere e-post og tekstmeldinger. Minst 20 personer er allerede ansatt. De har fått jobbene i flere omganger, for ikke å vekke oppmerksomhet, sier en av Aftonbladets kilder.
FRAs generaldirektør ønsker ikke å kommentere detaljene om den hemmelige avdelingen.
Rekrutteringsfirma
Rekrutteringen ble gjort av det private selskapet Scandinavian Risk Solution (SRS). Selskapet ble grunnlagt i 2004 av tidligere elitesoldater med beskyttelse som spesialområde, som har operert i blant annet Afghanistan og Kongo.
Minst en av selskapets aksjonærer hadde en viktig posisjon i FRA. Han er også med i selskapets styre. Ifølge Aftonbladets kilder var også selskapets største aksjonær viktig i forbindelse med denne kontrakten.
SRS nekter å kommentere sitt hemmelige oppdrag for FRA.
- Det er vår policy å ikke diskutere våre kunder offisielt, sier selskapets administrerende direktør.
Men Aftonbladet kan vise at selskapet tidlig i vår foretok nye rekrutteringer. På vakanser.se har SRS "på vegne av klienter" søkt en "språkkyndig omverdensanalytiker".
Annonsen beskriver tjenesten som følger:
"Arbeidsoppgavene omfatter løpende oversettelse, analyse og innsamling av informasjon som så dokumenteres og presenteres skriftlig for kunden."
Om de ferdigheter som kreves:
"Tjenesten krever svært gode språkkunnskaper (morsmålsnivå) i noen av språkene arabisk, albansk eller pashto."
Det går ikke fram av annonsen hvem kunden er, men ifølge Aftonbladets kilder er det FRA. Søknadsfristen var 13 april i år, over to måneder før FRA-lagen var en realitet. Da det ble hissig debatt om loven, fjernet SRS annonsen fra nettstedet, sier Aftonbladets kilder.
Politisk strid
Det har vært politiske stridigheter på høyt nivå i forbindelse med denne loven.
Høsten 2004 koblet forsvarsdepartementet inn justisdepartementet i arbeidet med ny avlyttingslov. Justisministeren holdt da på med en lov som bare skulle rettes mot personer som var mistenkt for grove forbrytelser. Det ble etter hvert krigsstemning mellom de to departementene. Justisministeren tok opp saken med statsministeren, og Göran Persson støttet ham. Med statsministerens støtte i ryggen slo justisministeren fast i Ekots lørdagsintervju i februar 2006 at det ikke skulle bli noe av FRA-lagen. Men så ble det regjeringsskifte i Sverige.
USA, Storbritannia og Tyskland har ønsket å få med Sverige i "kabelklubben" fordi mesteparten av den russiske trafikken går gjennom landet.
Nyhet: FRApedia
Straffens betydning
I en kronikk i Aftenposten lørdag, om inhumanitet i norske fengsler, skriver Trygve Tamburstuen:
Straff er pr. definisjon et onde som påføres den som har begått en lovovertredelse. Fengselsstraff er altså et bevisst onde som samfunnet påfører mennesker.
En har begrunnet straff med to argumenter:
- Straffen skal forebygge fremtidige lovbrudd.
- Straffen er en gjengjeldelse.Den første begrunnelsen synes i dag å være nærmest enerådende offisielt. Ingen vedkjenner seg hevnmotivet offentlig. Fengselsstraffen skal avskrekke fordi den er ubehagelig og pinefull.
For min del er jeg ganske lei av påstanden mange kommer med om hevngjerrighet. Jeg er svært opptatt av problematikken vold og overgrep, og har selv slike erfaringer, og jeg kan ikke gå med på at ofrene for slike forbrytelser skal stemples som hevngjerrige. Det det er snakk om, er gjenopprettelse av det moralske univers, altså rettferdighet.
Straffen har en vitne- og støttefunksjon for den som er offer. Grov vold gjør så sterkt inntrykk på den som rammes, at det kan være vanskelig å "ta inn" virkeligheten, og det kan oppleves som mer eller mindre umulig å bli forstått "fullt og helt" av andre.
Jeg kan ikke tenke meg en tydeligere måte fellesskapet bekrefter realiteten og det forkastelige i volden på, enn at det idømmer voldsutøveren solid fengselsstraff. Når samfunnet via sitt maktapparat griper inn og dømmer, slipper offeret følelsen av å bli ignorert og overlatt til seg selv og dermed måtte bære byrden alene.
Da jeg på 1990-tallet ble slått ned av en bråkmaker på byen, klarte jeg først etter at voldsutøveren ble domfelt å få lagt episoden bak meg. Gjerningsmannen var tidligere straffedømt fire ganger, så om fengsel hjalp ham, vet jeg jo ikke. Men hensynet til offeret bør veie tyngst, synes jeg.
Noe av det mest tragiske ved straffeordningen vår er foreldelsesfristen for volden barn utsettes for, og som påfører langt alvorligere psykologiske skader enn vold mot voksne. De fleste tilfeller oppdages ikke mens de pågår. Når så det voksne offeret anmelder, er det mange ganger for sent.
Det er ikke til å leve med.
28.6.08
Mer av det samme
I en tidligere post skrev jeg at det gjennom psykiatriens historie har rast diskusjoner om traumatiserte mennesker virkelig lider, om de har krav på omsorg eller fortjener forakt, og om deres psykiske vansker overhodet har noe å gjøre med traumene de har vært utsatt for.
Først i 1980 - i kjølvannet av Vietnam-krigen - ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vedtatt. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper, og delt erfaringer av overgrep, og blitt klar over at overgrep rammer mange - ikke "bare" kvinner, men også barn. Noen av de viktigste bidragene til forståelse av traumers virkninger har kommet fra profesjonelle som selv har hatt erfaring med ulike typer traumer.
Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom ordentlig på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Like påfallende er det at diagnosen PTSD ble et slags minste felles multiplum som skulle dekke psykiske senvirkninger etter alle typer traumer. Men som Judith Lewis Herman påpeker i boka Trauma and Recovery: PTSD passer langt bedre etter enkelttraumer enn etter gjentatte overgrep, ikke minst når de skjer i nære relasjoner og begås mot barn.
Den svenske psykiateren og feministen Kerstin Aldén har sagt at dersom pasientens beretning inneholder opplysninger og påstander som utfordrer virkelighetsoppfatningen til psykiatriens behandlingspersonale, så vekkes det motstand og settes spørsmålstegn ved den som har uttalt seg. Diagnoser forsterker også tabuer, ved at de tilslører det man til enhver tid ikke ønsker å definere som problem. At psykiatriske diagnoser kan være politisk undertrykkende, turde jo være kjent fra historien. En av psykiatriens første diagnoser var drapetomani, eller run away syndrome, som ble satt på svarte amerikanere som under slaveriets tid hadde en lei tendens til å rømme ”hjemmefra”.
Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til pasientens egne reaksjoner, og at hun ser seg selv med behandlerens blikk - slik hun under overgrepene ofte har identifisert seg med det overgriperen sa. Diagnosens konsekvens kan bli en re-viktimisering. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, kan diagnosen bli mer av det samme: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet.
Først i 1980 - i kjølvannet av Vietnam-krigen - ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vedtatt. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper, og delt erfaringer av overgrep, og blitt klar over at overgrep rammer mange - ikke "bare" kvinner, men også barn. Noen av de viktigste bidragene til forståelse av traumers virkninger har kommet fra profesjonelle som selv har hatt erfaring med ulike typer traumer.
Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom ordentlig på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Like påfallende er det at diagnosen PTSD ble et slags minste felles multiplum som skulle dekke psykiske senvirkninger etter alle typer traumer. Men som Judith Lewis Herman påpeker i boka Trauma and Recovery: PTSD passer langt bedre etter enkelttraumer enn etter gjentatte overgrep, ikke minst når de skjer i nære relasjoner og begås mot barn.
Den svenske psykiateren og feministen Kerstin Aldén har sagt at dersom pasientens beretning inneholder opplysninger og påstander som utfordrer virkelighetsoppfatningen til psykiatriens behandlingspersonale, så vekkes det motstand og settes spørsmålstegn ved den som har uttalt seg. Diagnoser forsterker også tabuer, ved at de tilslører det man til enhver tid ikke ønsker å definere som problem. At psykiatriske diagnoser kan være politisk undertrykkende, turde jo være kjent fra historien. En av psykiatriens første diagnoser var drapetomani, eller run away syndrome, som ble satt på svarte amerikanere som under slaveriets tid hadde en lei tendens til å rømme ”hjemmefra”.
Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til pasientens egne reaksjoner, og at hun ser seg selv med behandlerens blikk - slik hun under overgrepene ofte har identifisert seg med det overgriperen sa. Diagnosens konsekvens kan bli en re-viktimisering. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, kan diagnosen bli mer av det samme: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet.
27.6.08
Liza Marklund om FRA-lagen
Granska er själva
Jag tycker det är helt rätt att publicera namn och adress till FRA:s anställda. När de nu ska känna till allt om oss, då har vi väl åtminstone rätt att veta vilka de är? För övrigt borde FRA börja med att granska sina egna anställda. Jag vet att det finns folk inom företaget som är misstänkta och dömda för brott, bland annat för att de förföljt och trakasserat kvinnor. Vad händer när sådana idioter får fri tillgång till allt som kvinnorna gör och säger?
Do Nothing Day: Genom FRA-lagen visar borgarna FÄRG!
Motbilder: Ska brevbärare ha rätt att vägra dela ut post till de borgerliga ...-
Jag tycker det är helt rätt att publicera namn och adress till FRA:s anställda. När de nu ska känna till allt om oss, då har vi väl åtminstone rätt att veta vilka de är? För övrigt borde FRA börja med att granska sina egna anställda. Jag vet att det finns folk inom företaget som är misstänkta och dömda för brott, bland annat för att de förföljt och trakasserat kvinnor. Vad händer när sådana idioter får fri tillgång till allt som kvinnorna gör och säger?
Do Nothing Day: Genom FRA-lagen visar borgarna FÄRG!
Motbilder: Ska brevbärare ha rätt att vägra dela ut post till de borgerliga ...-
26.6.08
Vei dine ord!
Les Vox populi: EU vil registrere og kontrollere blogger. Europaparlamentets kulturutvalg har stemt gjennom et forslag om å overvåke bloggerne.
Blant annet Dagens Nyheter skriver om dette. Initiativtakeren mener at bloggere forurenser cyberspace. Hun vil ha kvalitetsstempel på bloggerne; vil vite hvem som skriver og hvorfor de skriver. "Om vi ser navnet og bildet av personen som skriver, så vil det gagne ytringsfriheten", sier hun. Og: "Blogger er et viktig bidrag til mangfold, men det er behov for å kontrollere at ingen sprer løgner og feilinformasjon." Hun vil dessuten ha tilsvarsrett, for hun tror ikke på enveiskommunikasjon.
Se også:
Henrik-Alexandersson.se: EU och bloggarna: Marianne Mikko tar till orda...
Indregard: Creepy registrering av blogger
Boye Bjerkholt: Ingen EU-registrering av bloggere
Ett hjärta RÖTT Fototvång för cyberrymdsförorenare
fr.martinsen: Et lite utslipp
Henrik Alexandersson: EU vill koppla bloggarna
"Hon har hål i huvudet"
"Ett angrepp på fri opinionsbildning"
Blant annet Dagens Nyheter skriver om dette. Initiativtakeren mener at bloggere forurenser cyberspace. Hun vil ha kvalitetsstempel på bloggerne; vil vite hvem som skriver og hvorfor de skriver. "Om vi ser navnet og bildet av personen som skriver, så vil det gagne ytringsfriheten", sier hun. Og: "Blogger er et viktig bidrag til mangfold, men det er behov for å kontrollere at ingen sprer løgner og feilinformasjon." Hun vil dessuten ha tilsvarsrett, for hun tror ikke på enveiskommunikasjon.
Se også:
Henrik-Alexandersson.se: EU och bloggarna: Marianne Mikko tar till orda...
Indregard: Creepy registrering av blogger
Boye Bjerkholt: Ingen EU-registrering av bloggere
Ett hjärta RÖTT Fototvång för cyberrymdsförorenare
fr.martinsen: Et lite utslipp
Henrik Alexandersson: EU vill koppla bloggarna
"Hon har hål i huvudet"
"Ett angrepp på fri opinionsbildning"
Alle diktatorers ønskedrøm
Artikkel i dagens Klassekampen av Anders Piltz, svensk forfatter, oversetter, romersk-katolsk prest og medlem av dominikanerordenen, og professor emeritus i latin. Tidligere publisert i Signum 3/2008. Oversatt av Lars Nygaard. Utdrag:
Religion er en privatsak. Slik lyder en vanlig talemåte som er verdt en nærmere analyse. Religiøs tro er det mest personlige og intime man kan tenke seg. I den forstand er religionen helt klart en privatsak, akkurat som forelskelse og musikksmak.
Samfunnslivet og politikken nyter en legitim autonomi som blir regulert av sine egne lover og verdier. Slik lyder en moderne katolsk grunnsetning som ble godkjent av Det andre vatikankonsilet (i den pastorale konstitusjonen «Gaudium et spes», 36). Gud og keiser har begge rettigheter i forhold til sine, men rettigheter av ulike typer. Denne innsikten danner en sterk kontrast til svunne epokers kristne, og nåværende islamske, teokratier.
Når alt dette er sagt må man likevel problematisere forestillingen om at religionen kun er noe privat. Kan man for eksempel ha en kristen overbevisning uten å uttrykke den offentlig og sammen med andre? Kan man si at det er en plikt å holde sin religiøse overbevisning innenfor hjemmets eller kirkens vegger?
Formuleringen om at religion er en privatsak var en reaksjon på tidligere forslag (inspirert av den marxistiske religionskritikken) om å forby all religiøs virksomhet som et ledd i revolusjonen. Lenin kommenterte senere dette prinsippet i en helt annen sammenheng. Han mente at religion ikke skal bekjempes offentlig, ettersom den da blir mer attraktiv. Statens kamp mot religionen, folkets opium, kan likevel ikke på noen måte være en privatsak; det er absolutt et offentlig anliggende. Kampen må skje med mer subtile midler enn forbud.
Statskirkesystemet har til tider blitt betraktet som en mulighet til å temme religionen.
Men ved siden av en aggressiv religionskritikk vokser også innsikten om at religionen er en positiv samfunnskraft. Det er tross alt ikke de kirkelig engasjerte som vanligvis står for den tyngste kriminaliteten i samfunnet. Prester blir etterspurt i forbindelse med større katastrofer. Men har ikke de troende mer å bidra med i samfunnet enn å forbedre kriminalitetsstatistikken og bidra til allmennhetens sinnsro? Bør de ellers holde seg bak lukkede dører med sin salmesang og bønn?
I det åpne samfunnet har alle rett til å argumentere for sin trosoppfatning i det offentlige rom. Den demokratiske staten bygger dessuten på verdier som den ikke selv kan skape eller garantere. Disse verdiene er like sterke eller svake som menneskers overbevisninger. Her er religionen, som den tyske filosof Jürgen Habermas aldri går lei av å påpeke, en nødvendig kilde for verdiene, fremfor alt gjennom å inspirere til visjoner, langsiktighet, tålmodighet og iblant heroisme i møtet med samfunnets elendighet.
I bibelsk religion er den profetiske appellen umulig å tenke bort, hvis ikke troen skal bli en harmløs fritidssyssel. Den som tror at Jesus fra Nasaret kun har eksistensberettigelse som beroligende medisin kan for eksempel lese det tjuetredje kapittel i Matteus' evangelium, med den harde kritikken av så vel politiske som religiøse avarter. Jesus setter frem et «politisk» krav om offentlig rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet/troverdighet og beskyttelse av de svake i samfunnet. Uten klageropene fra Jesus og de gammeltestamentlige profetene over hykleri og urettferdighet hadde vi knapt nok hatt modernitetens sosiale patos, som har vært en så kraftig drivkraft i samfunnsutviklingen. Dette aspektet av religionen er en umistelig del av den kulturelle verdensarven.
Om man kan anklage kirkene for å ha blandet seg for mye i politikken, så kan man også anklage dem for å ha blandet seg altfor lite. Selv om samfunnet bør respektere det politiske livs legitime autonomi så innebærer ikke det at man skal tie når det gjelder grunnleggende moralske overbevisninger. Om de troende, og særlig deres ledere, tydeligere hevet sin røst mot de demoniske ideologier på 1900-tallet (den patologiske nasjonalismen, militarismen, kommunismen, fascismen, nazismen), hadde kanskje millioner av mennesker blitt spart for ufattelig lidelse.
Skal man overlate politikken til makten? Akkurat dette har makten krevd av kristne frihetskjempere i Afrika og Latin-Amerika. Det er dette makten nå sier til buddhistmunkene som protesterer mot statsterroren i Burma og Tibet. De kinesiske myndighetene krever at de religiøse gruppene skal vende tilbake til den private sfæren og ikke forstyrre forberedelsene til de olympiske leker.
At religion blir en ren privatsak er alle diktatorers ønskedrøm. Hvorfor skulle ellers alle totalitære systemer øyeblikkelig ville ha totalkontroll over trossamfunnene?
Prøv Klassekampen gratis i 3 uker
Religion er en privatsak. Slik lyder en vanlig talemåte som er verdt en nærmere analyse. Religiøs tro er det mest personlige og intime man kan tenke seg. I den forstand er religionen helt klart en privatsak, akkurat som forelskelse og musikksmak.
Samfunnslivet og politikken nyter en legitim autonomi som blir regulert av sine egne lover og verdier. Slik lyder en moderne katolsk grunnsetning som ble godkjent av Det andre vatikankonsilet (i den pastorale konstitusjonen «Gaudium et spes», 36). Gud og keiser har begge rettigheter i forhold til sine, men rettigheter av ulike typer. Denne innsikten danner en sterk kontrast til svunne epokers kristne, og nåværende islamske, teokratier.
Når alt dette er sagt må man likevel problematisere forestillingen om at religionen kun er noe privat. Kan man for eksempel ha en kristen overbevisning uten å uttrykke den offentlig og sammen med andre? Kan man si at det er en plikt å holde sin religiøse overbevisning innenfor hjemmets eller kirkens vegger?
Formuleringen om at religion er en privatsak var en reaksjon på tidligere forslag (inspirert av den marxistiske religionskritikken) om å forby all religiøs virksomhet som et ledd i revolusjonen. Lenin kommenterte senere dette prinsippet i en helt annen sammenheng. Han mente at religion ikke skal bekjempes offentlig, ettersom den da blir mer attraktiv. Statens kamp mot religionen, folkets opium, kan likevel ikke på noen måte være en privatsak; det er absolutt et offentlig anliggende. Kampen må skje med mer subtile midler enn forbud.
Statskirkesystemet har til tider blitt betraktet som en mulighet til å temme religionen.
Men ved siden av en aggressiv religionskritikk vokser også innsikten om at religionen er en positiv samfunnskraft. Det er tross alt ikke de kirkelig engasjerte som vanligvis står for den tyngste kriminaliteten i samfunnet. Prester blir etterspurt i forbindelse med større katastrofer. Men har ikke de troende mer å bidra med i samfunnet enn å forbedre kriminalitetsstatistikken og bidra til allmennhetens sinnsro? Bør de ellers holde seg bak lukkede dører med sin salmesang og bønn?
I det åpne samfunnet har alle rett til å argumentere for sin trosoppfatning i det offentlige rom. Den demokratiske staten bygger dessuten på verdier som den ikke selv kan skape eller garantere. Disse verdiene er like sterke eller svake som menneskers overbevisninger. Her er religionen, som den tyske filosof Jürgen Habermas aldri går lei av å påpeke, en nødvendig kilde for verdiene, fremfor alt gjennom å inspirere til visjoner, langsiktighet, tålmodighet og iblant heroisme i møtet med samfunnets elendighet.
I bibelsk religion er den profetiske appellen umulig å tenke bort, hvis ikke troen skal bli en harmløs fritidssyssel. Den som tror at Jesus fra Nasaret kun har eksistensberettigelse som beroligende medisin kan for eksempel lese det tjuetredje kapittel i Matteus' evangelium, med den harde kritikken av så vel politiske som religiøse avarter. Jesus setter frem et «politisk» krav om offentlig rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet/troverdighet og beskyttelse av de svake i samfunnet. Uten klageropene fra Jesus og de gammeltestamentlige profetene over hykleri og urettferdighet hadde vi knapt nok hatt modernitetens sosiale patos, som har vært en så kraftig drivkraft i samfunnsutviklingen. Dette aspektet av religionen er en umistelig del av den kulturelle verdensarven.
Om man kan anklage kirkene for å ha blandet seg for mye i politikken, så kan man også anklage dem for å ha blandet seg altfor lite. Selv om samfunnet bør respektere det politiske livs legitime autonomi så innebærer ikke det at man skal tie når det gjelder grunnleggende moralske overbevisninger. Om de troende, og særlig deres ledere, tydeligere hevet sin røst mot de demoniske ideologier på 1900-tallet (den patologiske nasjonalismen, militarismen, kommunismen, fascismen, nazismen), hadde kanskje millioner av mennesker blitt spart for ufattelig lidelse.
Skal man overlate politikken til makten? Akkurat dette har makten krevd av kristne frihetskjempere i Afrika og Latin-Amerika. Det er dette makten nå sier til buddhistmunkene som protesterer mot statsterroren i Burma og Tibet. De kinesiske myndighetene krever at de religiøse gruppene skal vende tilbake til den private sfæren og ikke forstyrre forberedelsene til de olympiske leker.
At religion blir en ren privatsak er alle diktatorers ønskedrøm. Hvorfor skulle ellers alle totalitære systemer øyeblikkelig ville ha totalkontroll over trossamfunnene?
Prøv Klassekampen gratis i 3 uker
25.6.08
Barnemishandling, drap og rettssikkerhet
- De minste og mest forsvarsløse i samfunnet er uten rettssikkerhet. Bak dødsårsaken «plutselig død» befinner det seg drapssaker. Barnedrapsmenn går fri i Norge.
Det uttalte politioverbetjent Magne Storaker, som leder volds- og sedelighetsavsnittet i Agder politidistrikt, til Fædrelandsvennen i 2005.
- Hvis en eldre person blir funnet død hjemme, blir politiet rutinemessig koblet inn. Hvis et spebarn dør hjemme, drar ikke politiet ut. Da skal det i så fall være sterk mistanke om noe kriminelt. Når det så kommer en obduksjonsrapport som viser at noe straffbart kan ha skjedd med barnet, er det ofte for sent å komme i gang med undersøkelse av åstedet. Bevis kan være borte, sa Storaker.
I 1998 tok Rettsmedisinsk institutt initiativ til å etablere en obligatorisk dødsstedsundersøkelse. I 2001 startet et midlertidig forskningsprosjekt med frivillig deltakelse fra berørte familier. I prosjektperioden mellom 2001 og 2004 ble 46 dødssteder undersøkt. I seks tilfeller konkluderte ekspertgruppa med at det forelå grov uaktsomhet eller uforstand. Ingen av sakene ble fulgt opp av påtalemyndigheten.
Sluttrapporten som ble overlevert til Riksadvokaten slo fast at undersøkelser må gjennomføres for å få klarlagt dødsårsak. Da Justis- og politidepartementet la fram sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner i desember 2007, var dødsstedsundersøkelse ett av 50 foreslåtte tiltak. Men Stortinget vedtok å innføre tiltaket som et frivillig helsetilbud til etterlatte foreldre. Også Helsedirektoratet ønsker et frivillig tilbud.
- En skandale, sier professor i rettsmedisin, Torleiv Ole Rognum til Dagbladet.
Han var leder for Dødsstedsundersøkelse-prosjektet i 2001-2004. Ekspertgruppa han ledet foreslo obligatoriske dødsstedsundersøkelser. Barneombudet, som har støttet forslaget om en obligatorisk dødsstedsundersøkelse, bruker ordet «svik» om det frivillige tilbudet.
Ifølge KRIPOS skjedde omlag hvert femte forsettlige eller overlagte drap i perioden 2000-2003 på personer under 20 år. Hvert tiende forsettlige eller overlagte drap skjedde på barn under 15 år.
Årlig dør opp mot ti småbarn i alderen 0 til 3 år som følge av omsorgssvikt, mishandling og drap i Norge. Det er et nesten like høyt tall som partnerdrap på kvinner.
Av 200 små barn som årlig bringes til sykehus med alvorlige voldsskader, meldes 90 prosent ikke til politiet.
Voldutsatte barns rettsstilling her til lands er det grunn til å skamme seg over. Dette så jeg på TV i 2003:
Taushetsplikt beskytter overgripere og Øyne som ser.
Etter det rystende programmet var det helt stille i det offentlige rom. Ikke en gang Redaksjon Én viet dette plass.
UNDERSKRIFTSKAMPANJE: Redde små
Det uttalte politioverbetjent Magne Storaker, som leder volds- og sedelighetsavsnittet i Agder politidistrikt, til Fædrelandsvennen i 2005.
- Hvis en eldre person blir funnet død hjemme, blir politiet rutinemessig koblet inn. Hvis et spebarn dør hjemme, drar ikke politiet ut. Da skal det i så fall være sterk mistanke om noe kriminelt. Når det så kommer en obduksjonsrapport som viser at noe straffbart kan ha skjedd med barnet, er det ofte for sent å komme i gang med undersøkelse av åstedet. Bevis kan være borte, sa Storaker.
I 1998 tok Rettsmedisinsk institutt initiativ til å etablere en obligatorisk dødsstedsundersøkelse. I 2001 startet et midlertidig forskningsprosjekt med frivillig deltakelse fra berørte familier. I prosjektperioden mellom 2001 og 2004 ble 46 dødssteder undersøkt. I seks tilfeller konkluderte ekspertgruppa med at det forelå grov uaktsomhet eller uforstand. Ingen av sakene ble fulgt opp av påtalemyndigheten.
Sluttrapporten som ble overlevert til Riksadvokaten slo fast at undersøkelser må gjennomføres for å få klarlagt dødsårsak. Da Justis- og politidepartementet la fram sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner i desember 2007, var dødsstedsundersøkelse ett av 50 foreslåtte tiltak. Men Stortinget vedtok å innføre tiltaket som et frivillig helsetilbud til etterlatte foreldre. Også Helsedirektoratet ønsker et frivillig tilbud.
- En skandale, sier professor i rettsmedisin, Torleiv Ole Rognum til Dagbladet.
Han var leder for Dødsstedsundersøkelse-prosjektet i 2001-2004. Ekspertgruppa han ledet foreslo obligatoriske dødsstedsundersøkelser. Barneombudet, som har støttet forslaget om en obligatorisk dødsstedsundersøkelse, bruker ordet «svik» om det frivillige tilbudet.
Ifølge KRIPOS skjedde omlag hvert femte forsettlige eller overlagte drap i perioden 2000-2003 på personer under 20 år. Hvert tiende forsettlige eller overlagte drap skjedde på barn under 15 år.
Årlig dør opp mot ti småbarn i alderen 0 til 3 år som følge av omsorgssvikt, mishandling og drap i Norge. Det er et nesten like høyt tall som partnerdrap på kvinner.
Av 200 små barn som årlig bringes til sykehus med alvorlige voldsskader, meldes 90 prosent ikke til politiet.
Voldutsatte barns rettsstilling her til lands er det grunn til å skamme seg over. Dette så jeg på TV i 2003:
Taushetsplikt beskytter overgripere og Øyne som ser.
Etter det rystende programmet var det helt stille i det offentlige rom. Ikke en gang Redaksjon Én viet dette plass.
UNDERSKRIFTSKAMPANJE: Redde små
24.6.08
Psykiatrisk newspeak
En ny Sintef-rapport viser at 2.500 tvangsinnleggelser i psykiatrien er ulovlige. Det synes divisjonsdirektør Ellinor F. Major i Helsedirektoratet er bra. Tallene viser at systemet fungerer, sier hun, og kaller dette kvalitetssikring.
Når frihetsberøvelse i 24 timer, gjerne kombinert med polititransport og håndjern, omtales som en "vurdering", så viser det bare at modellmakten er total.
Nestleder Torbjørn Garberg i organisasjonen Mental Helse er opprørt.
- Den opplevelsen blir sittende gjennom hele livet, sier han til Aftenposten.
I en sak i fjor fastslo Oslo tingrett at den "kvalitetssikring" Ellinor Major snakker om, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8. Tydeligere kan det vel ikke bli at Helsedirektoratet gir blaffen i menneskerettighetene.
Klassekampen intervjuet kvinnen som ble ulovlig tvangsinnlagt. Hun hadde selv bedt om hjelp i forbindelse med en fødselsdepresjon - og ble utsatt for tvangsmessig legeundersøkelse og holdt innesperret på psykiatrisk sykehus i 24 timer. Hun ble også tvangsmessig skilt fra det lille barnet sitt.
Barnet, som ble født noen måneder tidligere, hadde en alvorlig medfødt sykdom som krevde svært mye oppfølging. Babyen måtte være på nyfødtintensiv avdeling i flere uker, og moren var på infeksjonsisolat for å få behandling.
For å sikre seg støtte fra helsevesenet mens fastlegen hadde sommerferie, ba denne moren om hjelp fra Folloklinikken, et distriktspsykiatrisk senter. Hun fikk tilbud om innleggelse og medisinering. Det ønsket hun ikke. Da kom det en telefonbeskjed fra Folloklinikken om at dersom hun ikke innfant seg hos dem innen en time, vil politiet komme og hente henne.
Hun turte ikke annet enn å møte opp. To uniformerte politimenn kom til Folloklinikken - og kjørte henne til lukket avdeling.
I lang tid etterpå fikk kvinnen angstreaksjoner bare hun så en politibil. Hun har fremdeles mareritt om det hun ble utsatt for.
Psykolog Olav Nyttingnes, som er rådgiver i Rådet for psykisk helse, brenner for å få ned tvangsbruken i psykiatrien. Les hva han sier her.
Sintef Helse: Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold 2001 - 2006. Sluttrapport (Rapport A4319)
Oppdatering: Jeg lurte selv litt på om ordet "ulovlig" var riktig. Forskning.no har rettet det til diskutable tvangsinnleggelser.
Når frihetsberøvelse i 24 timer, gjerne kombinert med polititransport og håndjern, omtales som en "vurdering", så viser det bare at modellmakten er total.
Nestleder Torbjørn Garberg i organisasjonen Mental Helse er opprørt.
- Den opplevelsen blir sittende gjennom hele livet, sier han til Aftenposten.
I en sak i fjor fastslo Oslo tingrett at den "kvalitetssikring" Ellinor Major snakker om, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8. Tydeligere kan det vel ikke bli at Helsedirektoratet gir blaffen i menneskerettighetene.
Klassekampen intervjuet kvinnen som ble ulovlig tvangsinnlagt. Hun hadde selv bedt om hjelp i forbindelse med en fødselsdepresjon - og ble utsatt for tvangsmessig legeundersøkelse og holdt innesperret på psykiatrisk sykehus i 24 timer. Hun ble også tvangsmessig skilt fra det lille barnet sitt.
Barnet, som ble født noen måneder tidligere, hadde en alvorlig medfødt sykdom som krevde svært mye oppfølging. Babyen måtte være på nyfødtintensiv avdeling i flere uker, og moren var på infeksjonsisolat for å få behandling.
For å sikre seg støtte fra helsevesenet mens fastlegen hadde sommerferie, ba denne moren om hjelp fra Folloklinikken, et distriktspsykiatrisk senter. Hun fikk tilbud om innleggelse og medisinering. Det ønsket hun ikke. Da kom det en telefonbeskjed fra Folloklinikken om at dersom hun ikke innfant seg hos dem innen en time, vil politiet komme og hente henne.
Hun turte ikke annet enn å møte opp. To uniformerte politimenn kom til Folloklinikken - og kjørte henne til lukket avdeling.
I lang tid etterpå fikk kvinnen angstreaksjoner bare hun så en politibil. Hun har fremdeles mareritt om det hun ble utsatt for.
Psykolog Olav Nyttingnes, som er rådgiver i Rådet for psykisk helse, brenner for å få ned tvangsbruken i psykiatrien. Les hva han sier her.
Sintef Helse: Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold 2001 - 2006. Sluttrapport (Rapport A4319)
Oppdatering: Jeg lurte selv litt på om ordet "ulovlig" var riktig. Forskning.no har rettet det til diskutable tvangsinnleggelser.
Setter ord på skjønnheten
- Signy Fardal i Elle beklager seg på lederplass over kvinners kroppskomplekser. Resten av bladet er sexfikserte annonser med syltynne modeller, skriver Dagfinn Nordbø i en kronikk i dagens Aftenposten.
De som er interessert i skjønnhetshysteriet, kan også gå til Anathemas bloggpost om kropp:
- Jeg er mer som Anne-Kat. Hærland, som forstår på et intellektuelt, men ikke følelsesmessig, plan at motebransjens bilde av kvinner er sykt og sykeliggjørende. Hærland sier at hun blir deprimert hver gang hun har lest gjennom et motemagasin. Innen jeg har kommet til den siste siden av Marie Claire tenker jeg alltid: "Jeg må slanke meg. Nå MÅ jeg gjøre alvor av det."
Og til Mihoes om løpende kvinner:
- I noen år av livet mitt spiste jeg mellom 500 og 800 kalorier om dagen. I Treblinka ga man fangene 900 kalorier om dagen. Jeg trente daglig og gikk på skolen mens jeg prøvde å leve på disse få kaloriene mine, samtidig som jeg hadde et matinntak som var mindre enn det som kreves når en bare vegeterer.
Se også:
Lindkvists logg: Fri oss fra kvinneligheten
Arachne: En mann, ikke et insekt
De som er interessert i skjønnhetshysteriet, kan også gå til Anathemas bloggpost om kropp:
- Jeg er mer som Anne-Kat. Hærland, som forstår på et intellektuelt, men ikke følelsesmessig, plan at motebransjens bilde av kvinner er sykt og sykeliggjørende. Hærland sier at hun blir deprimert hver gang hun har lest gjennom et motemagasin. Innen jeg har kommet til den siste siden av Marie Claire tenker jeg alltid: "Jeg må slanke meg. Nå MÅ jeg gjøre alvor av det."
Og til Mihoes om løpende kvinner:
- I noen år av livet mitt spiste jeg mellom 500 og 800 kalorier om dagen. I Treblinka ga man fangene 900 kalorier om dagen. Jeg trente daglig og gikk på skolen mens jeg prøvde å leve på disse få kaloriene mine, samtidig som jeg hadde et matinntak som var mindre enn det som kreves når en bare vegeterer.
Se også:
Lindkvists logg: Fri oss fra kvinneligheten
Arachne: En mann, ikke et insekt
Psykiatri og modellmakt
Er det mulig med reell brukermedvirkning uten maktforskyvning? spør Sunniva Ørstavik, sosiolog og generalsekretær i Rådet for psykisk helse, i en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for psykisk helsearbeid.
Hun understreker at makt er en statisk størrelse. Det betyr at makten ikke kan økes, den kan bare fordeles annerledes. Denne forutsetningen om makt har ikke ligget til grunn i diskusjonene i de politiske føringene for endringer på psykisk helse-feltet. Det snakkes om å gi brukere og pårørende økt innflytelse, men ikke om hvem som skal få mindre innflytelse som en følge av det. Den uteblitte maktdiskusjonen, uviljen mot å diskutere makt og å se at psykisk helsearbeid handler om å forvalte makt, har vært medvirkende til at brukeres kompetanse og deltakelse bare har blitt begrenset.
- Samtidig ligger det i selve det diagnostiske vesen en evne og mulighet til å diagnostisere bort innflytelse, makt og medvirkning. Det finnes mange eksempler på at pasienters påvirkning, systemkritikk og forslag diagnostiseres bort. Ekstremvarianten er Arnold Juklerøds kamp for å bli kvitt en diagnose han var uenig i. Det finnes mange mindre "juklerødsaker" i feltet i dag som handler om brukeres ønsker og oppfatninger som strider mot fagfolks oppfatning. Diagnosen blir lett makt – men en tilslørt makt som hindrer reell medvirkning.
Hun møter ofte fagfolk som diskuterer når brukere skal få lov til å medvirke. Det er et grunnlag for brukermedvirkning og maktforskyvning som ikke bør være til stede. Man kan ikke velge når noen skal få makt. Da forskyves ikke makten fra de som har hevd på den, da bare forsterkes makten hos makthaverne. Dette er grundig beskrevet i Stein Bråtens sosiologiske arbeider om modellmakt. Også sosiologen Yngvar Løchen så hvordan diagnosen ble et godt verktøy for maktutøvelse på Dikemark på 60-tallet. Fagfolkenes makt blir i tillegg sterkere, eller i alle fall lettere å misbruke, når dialogen i seg selv er sentralt i hjelpen.
- Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk, skriver hun.
Ørstavik spør om opptrappingsplanen for psykisk helse kanskje har bidratt til å legge lokk på noen av de viktigste og mest grunnleggende diskusjonene for godt psykisk helsearbeid:
- I rusen over å endelig få oppmerksomhet, plan og penger glemte vi kanskje at kvantitet har lite å si for utfallet av hjelpen. Vi tok ikke nok på alvor alle brukere og pårørendes rop om noe annet, noe bedre. For mange var for ivrige etter å bygge ut og ruste opp. Vi var ikke tydelige nok på at mer av det samme var ikke det vi ville ha. Og ingen ville diskutere at det er sterkere krefter enn politiske føringer som rår på psykisk helsefeltet.
Kanskje er det likevel sånn at en opptrappingsplansperiode måtte til for at vi erkjenner hva som er de faktiske utfordringene. Kanskje måtte vi gå sakte frem og snu der vi turte, samle nok erfaringer til å tørre å rope høyt ut om verdier, kunnskapssyn, makt og nytt innhold.
Mange er redd for mye nå som opptrappingsplanen er slutt. For at pengene ikke skal komme, for at trykket uteblir. I Rådet for psykisk helse ser vi det som en mulighet til å ta de reelle diskusjonene om innhold slik at vi faktisk prioriterer brukermedvirkning, samhandling og helhetlig hjelp, skriver Sunniva Ørstavik.
Bengt Karlsson, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud, har også en artikkel i tidsskriftet som tar opp modellmakt:
- Den faglige modellmakten som styrer psykisk helsefeltet i Norge er basert på et diagnosesystem som er utviklet innen for den submedisinske disiplinen, psykiatri. Her har man et språk som ser på psykiske vansker som sykdom (psykisk syke) og behandlings- modellen er at eksperten (legen) skal gjøre den syke frisk. Dette innebærer en objektivisering av den som sliter og samtidig styrker den asymmetriske relasjonen; eksperten blir enda mer ekspert. Fokuset blir på ekspertens behandlingsmetoder og ikke på personen egen subjektive kunnskap om lidelsen, hva som hjelper og hvordan.
Hun understreker at makt er en statisk størrelse. Det betyr at makten ikke kan økes, den kan bare fordeles annerledes. Denne forutsetningen om makt har ikke ligget til grunn i diskusjonene i de politiske føringene for endringer på psykisk helse-feltet. Det snakkes om å gi brukere og pårørende økt innflytelse, men ikke om hvem som skal få mindre innflytelse som en følge av det. Den uteblitte maktdiskusjonen, uviljen mot å diskutere makt og å se at psykisk helsearbeid handler om å forvalte makt, har vært medvirkende til at brukeres kompetanse og deltakelse bare har blitt begrenset.
- Samtidig ligger det i selve det diagnostiske vesen en evne og mulighet til å diagnostisere bort innflytelse, makt og medvirkning. Det finnes mange eksempler på at pasienters påvirkning, systemkritikk og forslag diagnostiseres bort. Ekstremvarianten er Arnold Juklerøds kamp for å bli kvitt en diagnose han var uenig i. Det finnes mange mindre "juklerødsaker" i feltet i dag som handler om brukeres ønsker og oppfatninger som strider mot fagfolks oppfatning. Diagnosen blir lett makt – men en tilslørt makt som hindrer reell medvirkning.
Hun møter ofte fagfolk som diskuterer når brukere skal få lov til å medvirke. Det er et grunnlag for brukermedvirkning og maktforskyvning som ikke bør være til stede. Man kan ikke velge når noen skal få makt. Da forskyves ikke makten fra de som har hevd på den, da bare forsterkes makten hos makthaverne. Dette er grundig beskrevet i Stein Bråtens sosiologiske arbeider om modellmakt. Også sosiologen Yngvar Løchen så hvordan diagnosen ble et godt verktøy for maktutøvelse på Dikemark på 60-tallet. Fagfolkenes makt blir i tillegg sterkere, eller i alle fall lettere å misbruke, når dialogen i seg selv er sentralt i hjelpen.
- Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk, skriver hun.
Ørstavik spør om opptrappingsplanen for psykisk helse kanskje har bidratt til å legge lokk på noen av de viktigste og mest grunnleggende diskusjonene for godt psykisk helsearbeid:
- I rusen over å endelig få oppmerksomhet, plan og penger glemte vi kanskje at kvantitet har lite å si for utfallet av hjelpen. Vi tok ikke nok på alvor alle brukere og pårørendes rop om noe annet, noe bedre. For mange var for ivrige etter å bygge ut og ruste opp. Vi var ikke tydelige nok på at mer av det samme var ikke det vi ville ha. Og ingen ville diskutere at det er sterkere krefter enn politiske føringer som rår på psykisk helsefeltet.
Kanskje er det likevel sånn at en opptrappingsplansperiode måtte til for at vi erkjenner hva som er de faktiske utfordringene. Kanskje måtte vi gå sakte frem og snu der vi turte, samle nok erfaringer til å tørre å rope høyt ut om verdier, kunnskapssyn, makt og nytt innhold.
Mange er redd for mye nå som opptrappingsplanen er slutt. For at pengene ikke skal komme, for at trykket uteblir. I Rådet for psykisk helse ser vi det som en mulighet til å ta de reelle diskusjonene om innhold slik at vi faktisk prioriterer brukermedvirkning, samhandling og helhetlig hjelp, skriver Sunniva Ørstavik.
Bengt Karlsson, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud, har også en artikkel i tidsskriftet som tar opp modellmakt:
- Den faglige modellmakten som styrer psykisk helsefeltet i Norge er basert på et diagnosesystem som er utviklet innen for den submedisinske disiplinen, psykiatri. Her har man et språk som ser på psykiske vansker som sykdom (psykisk syke) og behandlings- modellen er at eksperten (legen) skal gjøre den syke frisk. Dette innebærer en objektivisering av den som sliter og samtidig styrker den asymmetriske relasjonen; eksperten blir enda mer ekspert. Fokuset blir på ekspertens behandlingsmetoder og ikke på personen egen subjektive kunnskap om lidelsen, hva som hjelper og hvordan.
23.6.08
Sankthans: Til minne om St. Johannes
Sankthansfeiringen, også kalt Jonsmesse, Jons vake eller Jonsok, har bakgrunn i både hedensk, kristen og folkelig tradisjon. Akkurat som tilfellet er med julen, er det snakk om kristning av en hedensk høytid - nemlig sommersolverv.
En kirkelig markering av Johannes Døperens fødselsdag på Sankthansdagen 24. juni har røtter tilbake til 300-tallet, da man mente å ha funnet relikvier etter Døperen. Augustin og andre teologer så noe symbolsk i at Jesus - ifølge tradisjonen - var født på den tid av året da dagene begynte å bli lengre, og Johannes Døperen ved midtsommer, hvor dagene begynte å bli kortere: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30). Johannes er den største - etter Jesus selv.
Det er om ham man mener det tales hos profeten Jesaja: "En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!" Dagen for Johannes' fødsel, midt på sommeren, blir et slags speilbilde av Jesu fødsel, midt på vinteren. I gamle dager ble denne dagen kalt "sommerens jul". Johannes var fylt av Den Hellige Ånd helt fra mors liv, står det. Han var spesielt utpekt for å forberede folket for Jesus: "Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes" (Matt 11,11).
Johannes var sønn av den jødiske presten Sakarja og Elisabeth, som var Jomfru Marias kusine. En dag viste erkeengelen Gabriel seg for Sakarja i tempelet og forkynte at han og Elisabeth skulle få en sønn og at de skulle kalle ham Johannes. Sakarja tvilte, fordi han og Elisabeth var gamle. Derfor slo engelen ham med stumhet.
Rett etter at Maria hadde fått budskapet om at hun skulle føde Jesus, dro hun til sin kusine Elisabeth, og barnet i Elisabeths liv "hoppet av fryd" da han hørte Marias hilsen.
Da Johannes skulle omskjæres, ville folk at han skulle kalles opp etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Sakarja, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake.
Omlag 27 år gammel bega Johannes seg ut i ørkenen. Han opptrådte som omvandrende botspredikant, en gammeltestamentlig profet, kledt i en kappe av kamelhår med et lærbelte om livet, spiste gresshopper og vill honning og forkynte over alt Messias' komme: "Vend om, for himlenes rike er nær". Han døpte de botferdige i Jordan, som tegn på at de hadde fått sine synder tilgitt. Jesus lot seg også døpe av Johannes, selv om Johannes følte han ikke var verdig til å døpe Jesus.
Kong Herodes Antipas skilte seg fra sin kone for å gifte seg med Herodias, som både var hans niese og hans halvbrors kone. Johannes Døperen fordømte dette som blodskam, og kongens nye kone la ham for hat og ville ha ham drept. Kongen fikk ham arrestert, men nølte med å henrette ham av frykt for folkets raseri.
Da kongen feiret sin fødselsdag, var høydepunktet i kveldens underholdning dansen til hans vakre stedatter Salome. Som takk for oppvisningen sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville, og det hun ønsket, skulle hun få, om det så var halve kongeriket. Salome gikk da til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om å få Johannes Døperens hode på et fat. En gardist ble sendt til fengslet og hogg hodet av Johannes.
En utenombibelsk kilde, historikeren Josefus, skriver om døperen Johannes og skildrer ham som en god mann, som forkynte fromhet og rettferdighet. Josefus mener at Johannes ble henrettet fordi kong Herodes var redd for at den populære døperen skulle lede folket til oppstand.
I middelalderen kunne Johannes' fødselsdag bli feiret med tre messer: en på aftenen før, 23. juni, en ved midnatt, og en om morgenen på selve dagen. Kirken feiret ellers helgeners fester på deres dødsdag - dies Natalis - den himmelske fødselsdag. Johannes er et unntak, fordi han kom til verden uten synd, og dermed er hans jordiske fødselsdag den viktigste festen. Fram til 1770 var dagen (24. juni) helligdag. Dagen ble også markert med valfarter, prosesjoner og folkefester.
Den hellige Johannes er skytshelgen for vevere, skreddere, snekkere, buntmakere, garvere, fargere, smeder, hovsmeder, tømrere, salmakere, vindyrkere, gjestgivere, tønnebindere, skorsteinsfeiere, arkitekter, murere, steinhoggere, kinoeiere, gjetere, bønder, musikere, dansere, sangere, karmelitter, maltesere (Johannitter), sauer og lam, vinstokker, motorveier [!], dåpen, og mot hagl, svindel, heshet, og flere sykdommer.
Johannes er kristenhetens mest populære guttenavn: John, Giovanni, Jean, Juan, Xuan, Jan, Johann, Hans, Ivan, Janos, Jon. Også Jonny, Jonas, Jo og Jens er avledninger av Johannes.
Kilde: katolsk.no
En kirkelig markering av Johannes Døperens fødselsdag på Sankthansdagen 24. juni har røtter tilbake til 300-tallet, da man mente å ha funnet relikvier etter Døperen. Augustin og andre teologer så noe symbolsk i at Jesus - ifølge tradisjonen - var født på den tid av året da dagene begynte å bli lengre, og Johannes Døperen ved midtsommer, hvor dagene begynte å bli kortere: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3,30). Johannes er den største - etter Jesus selv.
.jpg){kind=link}
Det er om ham man mener det tales hos profeten Jesaja: "En røst roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!" Dagen for Johannes' fødsel, midt på sommeren, blir et slags speilbilde av Jesu fødsel, midt på vinteren. I gamle dager ble denne dagen kalt "sommerens jul". Johannes var fylt av Den Hellige Ånd helt fra mors liv, står det. Han var spesielt utpekt for å forberede folket for Jesus: "Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes" (Matt 11,11).
Johannes var sønn av den jødiske presten Sakarja og Elisabeth, som var Jomfru Marias kusine. En dag viste erkeengelen Gabriel seg for Sakarja i tempelet og forkynte at han og Elisabeth skulle få en sønn og at de skulle kalle ham Johannes. Sakarja tvilte, fordi han og Elisabeth var gamle. Derfor slo engelen ham med stumhet.
Rett etter at Maria hadde fått budskapet om at hun skulle føde Jesus, dro hun til sin kusine Elisabeth, og barnet i Elisabeths liv "hoppet av fryd" da han hørte Marias hilsen.
Da Johannes skulle omskjæres, ville folk at han skulle kalles opp etter faren, men Elisabeth sa han skulle hete Johannes. Alle undret seg over dette, for det var ingen i familien med det navnet. De spurte den stumme Sakarja, og han skrev på en tavle: Johannes. Dermed fikk han talens bruk tilbake.
Omlag 27 år gammel bega Johannes seg ut i ørkenen. Han opptrådte som omvandrende botspredikant, en gammeltestamentlig profet, kledt i en kappe av kamelhår med et lærbelte om livet, spiste gresshopper og vill honning og forkynte over alt Messias' komme: "Vend om, for himlenes rike er nær". Han døpte de botferdige i Jordan, som tegn på at de hadde fått sine synder tilgitt. Jesus lot seg også døpe av Johannes, selv om Johannes følte han ikke var verdig til å døpe Jesus.
Kong Herodes Antipas skilte seg fra sin kone for å gifte seg med Herodias, som både var hans niese og hans halvbrors kone. Johannes Døperen fordømte dette som blodskam, og kongens nye kone la ham for hat og ville ha ham drept. Kongen fikk ham arrestert, men nølte med å henrette ham av frykt for folkets raseri.
Da kongen feiret sin fødselsdag, var høydepunktet i kveldens underholdning dansen til hans vakre stedatter Salome. Som takk for oppvisningen sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville, og det hun ønsket, skulle hun få, om det så var halve kongeriket. Salome gikk da til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om å få Johannes Døperens hode på et fat. En gardist ble sendt til fengslet og hogg hodet av Johannes.
En utenombibelsk kilde, historikeren Josefus, skriver om døperen Johannes og skildrer ham som en god mann, som forkynte fromhet og rettferdighet. Josefus mener at Johannes ble henrettet fordi kong Herodes var redd for at den populære døperen skulle lede folket til oppstand.
I middelalderen kunne Johannes' fødselsdag bli feiret med tre messer: en på aftenen før, 23. juni, en ved midnatt, og en om morgenen på selve dagen. Kirken feiret ellers helgeners fester på deres dødsdag - dies Natalis - den himmelske fødselsdag. Johannes er et unntak, fordi han kom til verden uten synd, og dermed er hans jordiske fødselsdag den viktigste festen. Fram til 1770 var dagen (24. juni) helligdag. Dagen ble også markert med valfarter, prosesjoner og folkefester.
Den hellige Johannes er skytshelgen for vevere, skreddere, snekkere, buntmakere, garvere, fargere, smeder, hovsmeder, tømrere, salmakere, vindyrkere, gjestgivere, tønnebindere, skorsteinsfeiere, arkitekter, murere, steinhoggere, kinoeiere, gjetere, bønder, musikere, dansere, sangere, karmelitter, maltesere (Johannitter), sauer og lam, vinstokker, motorveier [!], dåpen, og mot hagl, svindel, heshet, og flere sykdommer.
Johannes er kristenhetens mest populære guttenavn: John, Giovanni, Jean, Juan, Xuan, Jan, Johann, Hans, Ivan, Janos, Jon. Også Jonny, Jonas, Jo og Jens er avledninger av Johannes.
Kilde: katolsk.no
Kina: Hetsing på internett
Da Sichuan forrige måned ble rammet av kjempejordskjelvet, var Fan Meizhong i gang med å undervise i litteratur på en skole. "Ta det rolig, det er et jordskjelv," rakk han å rope, før han spurtet ut av klasserommet. Etterpå spurte elevene hans om hvorfor han ikke hjalp dem. Svaret hans, "jeg har aldri vært en modig mann, og jeg bekymrer meg i virkeligheten bare for meg selv", fikk følger. Bloggere kaller ham "Kinas største kujon".
Fan er bare det siste offeret for det kineserne kaller både "internettjakt" og "internettvold". Cyberspace brukes i stadig større grad til å oppspore personer som i de anonyme kinesiske internettmassenes øyne har forbrutt seg mot samfunnets normer. I løpet av de siste årene har kinesere blitt brent på internettbålet for alt fra en promiskuøs livsstil til anklager om forræderi mot nasjonen.
Mange av landets nå 220 millioner internettbrukere jakter sammen som et kobbel av blodhunder, inntil de skyldiges identitet, adresse og personlige informasjon har blitt avslørt – og livene deres i mange tilfeller har blitt ødelagt. En student som ble anklaget for å ha en affære med en gift kvinne, mottok trusler via internett fra hele Kina. Etterhvert dukket det opp folk på universitetet hvor han studerte. Han ble tvunget til å oppgi utdannelsen, og barrikaderte seg i familiens hjem.
I et forsvar for jakten sier internettbrukerne at de vil oppfylle sin samfunnsplikt og vil forhindre at samfunnet faller sammen. Men det har også fått alarmklokkene til å ringe i et land der den slags masseforfølgelse og blind iver etter å få anklagede til å angre overfor massene, tidligere har ført til vold. Den harde oppførselen fra en gruppe elever overfor læreren sin i fjor fikk kineserne til å trekke paralleller til kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da horder av studenter ydmyket og gikk til voldelige angrep på sine professorer. En fem minutter lang video på nettet viste elever som hånet sin 70-årige lærer. På internett spredte kritikken av elevenes oppførsel seg. Navnene deres ble avslørt, noen hacket seg inn på skolens hjemmeside, mens andre oppsøkte dem i den virkelige verden for å uttrykke hvor fortørnet de var.
Noen av de mest uhyggelige episodene har vært drevet av kinesernes voksende nasjonalisme, som i stor grad er kommet til uttrykk på internett. Jin Jings skjebne er et klassisk eksempel på den intense og til tider ondartede cybernasjonalismen. Den funksjonshemmede atleten, som i april var med på å føre den olympiske fakkelen gjennom gatene i Paris, ble hyllet på internett som en heltinne da hun forsvarte fakkelen mot angrep fra tibetanske demonstranter. Men bare to uker senere var hun brennemerket som forræder, fordi hun hadde uttrykt tvil om hvorvidt det var klokt å boikotte den franske supermarkedkjeden Carrefour, som ifølge rykter i Kina støttet Dalai Lama. 28-åringen, som har ett bein, mente at boikott bare ville skade Carrefours 45.000 kinesiske ansatte. På nettet heter det: "Først mangler hun et bein, nå mangler hun også en hjerne."
Den unge Grace Wang forsøkte i april, ved Duke University i USA, å skape dialog mellom demonstranter som kritiserte Beijings Tibet-politikk og kinesere som forsvarte landet sitt. Den kinesiske siden mente at hun med handlingene sine hadde støttet kritikerne av Kina og gikk inn for tibetansk uavhengighet. Hun ble straks hengt ut som "forræder". Hjemme i Kina begynte truslene å fly i chat-rooms. Grace Wang skulle skytes og hogges i "10.000 biter" hvis hun kom hjem til Kina. Bloggerne offentliggjorde adressen til foreldrene hennes. De flyktet, mens hjemmet ble utsatt for hærverk. Wang fryktet at anklagene kunne ødelegge hele hennes framtid.
Fra: Klassekampen 23. juni/Information 17. juni
Fan er bare det siste offeret for det kineserne kaller både "internettjakt" og "internettvold". Cyberspace brukes i stadig større grad til å oppspore personer som i de anonyme kinesiske internettmassenes øyne har forbrutt seg mot samfunnets normer. I løpet av de siste årene har kinesere blitt brent på internettbålet for alt fra en promiskuøs livsstil til anklager om forræderi mot nasjonen.
Mange av landets nå 220 millioner internettbrukere jakter sammen som et kobbel av blodhunder, inntil de skyldiges identitet, adresse og personlige informasjon har blitt avslørt – og livene deres i mange tilfeller har blitt ødelagt. En student som ble anklaget for å ha en affære med en gift kvinne, mottok trusler via internett fra hele Kina. Etterhvert dukket det opp folk på universitetet hvor han studerte. Han ble tvunget til å oppgi utdannelsen, og barrikaderte seg i familiens hjem.
I et forsvar for jakten sier internettbrukerne at de vil oppfylle sin samfunnsplikt og vil forhindre at samfunnet faller sammen. Men det har også fått alarmklokkene til å ringe i et land der den slags masseforfølgelse og blind iver etter å få anklagede til å angre overfor massene, tidligere har ført til vold. Den harde oppførselen fra en gruppe elever overfor læreren sin i fjor fikk kineserne til å trekke paralleller til kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da horder av studenter ydmyket og gikk til voldelige angrep på sine professorer. En fem minutter lang video på nettet viste elever som hånet sin 70-årige lærer. På internett spredte kritikken av elevenes oppførsel seg. Navnene deres ble avslørt, noen hacket seg inn på skolens hjemmeside, mens andre oppsøkte dem i den virkelige verden for å uttrykke hvor fortørnet de var.
Noen av de mest uhyggelige episodene har vært drevet av kinesernes voksende nasjonalisme, som i stor grad er kommet til uttrykk på internett. Jin Jings skjebne er et klassisk eksempel på den intense og til tider ondartede cybernasjonalismen. Den funksjonshemmede atleten, som i april var med på å føre den olympiske fakkelen gjennom gatene i Paris, ble hyllet på internett som en heltinne da hun forsvarte fakkelen mot angrep fra tibetanske demonstranter. Men bare to uker senere var hun brennemerket som forræder, fordi hun hadde uttrykt tvil om hvorvidt det var klokt å boikotte den franske supermarkedkjeden Carrefour, som ifølge rykter i Kina støttet Dalai Lama. 28-åringen, som har ett bein, mente at boikott bare ville skade Carrefours 45.000 kinesiske ansatte. På nettet heter det: "Først mangler hun et bein, nå mangler hun også en hjerne."
Den unge Grace Wang forsøkte i april, ved Duke University i USA, å skape dialog mellom demonstranter som kritiserte Beijings Tibet-politikk og kinesere som forsvarte landet sitt. Den kinesiske siden mente at hun med handlingene sine hadde støttet kritikerne av Kina og gikk inn for tibetansk uavhengighet. Hun ble straks hengt ut som "forræder". Hjemme i Kina begynte truslene å fly i chat-rooms. Grace Wang skulle skytes og hogges i "10.000 biter" hvis hun kom hjem til Kina. Bloggerne offentliggjorde adressen til foreldrene hennes. De flyktet, mens hjemmet ble utsatt for hærverk. Wang fryktet at anklagene kunne ødelegge hele hennes framtid.
Fra: Klassekampen 23. juni/Information 17. juni
22.6.08
De priviligerte og andres ulykke
- Mennesker blir lykkeligere for hver ekstra krone vi får - helt til inntekten per hode bikker cirka 140 000. Da har vi penger nok til å spise oss mette, få klær på kroppen og et sted å sove, sier de som tilhører øvre middelklasse.
Et sted å sove, kaller de det. Et hjem, tror jeg, det er de aller fleste har behov for. Et sted hvor de blant annet kan invitere venner. Og ha råd til et variert kosthold, med et varmt måltid hver dag. Ha klær som gjør at de ikke skiller seg negativt ut. Ha råd til å gå til frisør, tannlege og lege. Noen også til psykolog. Bruke kulturtilbud. Lese aviser, tidsskrifter og bøker. Kjøpe gaver. Feire jul. Besøke venner og familie andre steder i landet. Noen dagers ferie på sommeren.
Lesetips:
- Fattig talt av Anne Lise Flavik, der blant andre Mona Renate intervjues
- Kjell Underlids bok Fattigdommens psykologi, omtalt av Arnulf Kolstad. Mer om Underlids forskning i posten Klassesisme
Et sted å sove, kaller de det. Et hjem, tror jeg, det er de aller fleste har behov for. Et sted hvor de blant annet kan invitere venner. Og ha råd til et variert kosthold, med et varmt måltid hver dag. Ha klær som gjør at de ikke skiller seg negativt ut. Ha råd til å gå til frisør, tannlege og lege. Noen også til psykolog. Bruke kulturtilbud. Lese aviser, tidsskrifter og bøker. Kjøpe gaver. Feire jul. Besøke venner og familie andre steder i landet. Noen dagers ferie på sommeren.
Lesetips:
- Fattig talt av Anne Lise Flavik, der blant andre Mona Renate intervjues
- Kjell Underlids bok Fattigdommens psykologi, omtalt av Arnulf Kolstad. Mer om Underlids forskning i posten Klassesisme
21.6.08
Skilsmissens fremtid
Etter at jeg begynte å blogge, har jeg flere ganger støtt på bloggen Festplanlegging. Der skrives det blant annet om bryllup.
Når man er så heldig å ha eksperter bare et tastetrykk unna, så tenkte jeg at jeg nå skulle presentere dem for en problemstilling jeg selv ikke greier å finne utav, og der Den norske kirke ser ut til å ha et svært overfladisk syn på saken.
Saken er nemlig den at en ikke ukjent Ap-prest her i Oslo ved flere anledninger har foreslått at det lages en kirkelig skilsmisseliturgi, slik at kirken kan velsigne par som skiller seg. Da jeg leste om dette i Dagbladet for fire år siden, tenkte jeg ikke så nøye over det. Jeg var vel opptatt av helt andre ting den gangen.
Men som kjent skjer det ting hele tiden, og man blir litt mer tenksom etter som tiden går. Og da jeg sist høst igjen leste et innlegg om samme tema av samme prest i Aften, så skvatt jeg der jeg satt, for da begynte jeg å tenke over hvordan det vil bli for folkekirkens medlemmer om kirken innfører en slik liturgi.
Min første bekymring gjelder familien: Når livshøytider skal markeres, pleier man jo å invitere slekta. Første gang jeg giftet meg var det kirkelig vielse, så da måtte jeg jo også ha skilt meg i kirken. Men jeg kan ikke helt forestille meg at det ville blitt noe videre populært, verken i familie eller svigerfamilie, å bli invitert til en slik markering. Så hva bør det stå på innbydelseskortet, for å gjøre det hele mest mulig skånsomt?
Min neste bekymring er: Hvordan vil noe sånt oppleves for skilsmisseparets barn? Burde ikke presten ha spurt Hjermann før han lanserte dette forslaget?
Min tredje bekymring gjelder tilbakeleveringen av hustruen fra ektemannen til hustruens far. Bør dette skje på vei ut av kirken etter anti-vielsen? Hva om faren nekter?
Og nå har vi fått nok et problem: Hvordan skal homofile og lesbiske gjøre dette? Er loddtrekning - for øvrig en gammel, bibelsk skikk - en mulighet?
Min fjerde bekymring er: Hva i all verden skal gjestene si på kirketrappa etterpå: "gratulerer" eller "kondolerer"?
Den siste, og kanskje største, bekymringen min gjelder et forslag fra presten om at paret skal levere fra seg gifteringene til kirken. Jeg er fullt klar over den økonomiske situasjonen for Den norske kirke, og at både kirker og prestegårder rundt omkring i det ganske land forfaller. Men folk sliter da jammen også med økonomien sin! Mange får så dårlig råd i forbindelse med skilsmisse at de må gå på "Stampen" med ringene. Skal det hindre dem i å få en velsignet skilsmisse?
Med andre ord: Er skilsmissen i krise?
OPPDATERING 1. juli: Skiller seg med ritual
Når man er så heldig å ha eksperter bare et tastetrykk unna, så tenkte jeg at jeg nå skulle presentere dem for en problemstilling jeg selv ikke greier å finne utav, og der Den norske kirke ser ut til å ha et svært overfladisk syn på saken.
Saken er nemlig den at en ikke ukjent Ap-prest her i Oslo ved flere anledninger har foreslått at det lages en kirkelig skilsmisseliturgi, slik at kirken kan velsigne par som skiller seg. Da jeg leste om dette i Dagbladet for fire år siden, tenkte jeg ikke så nøye over det. Jeg var vel opptatt av helt andre ting den gangen.
Men som kjent skjer det ting hele tiden, og man blir litt mer tenksom etter som tiden går. Og da jeg sist høst igjen leste et innlegg om samme tema av samme prest i Aften, så skvatt jeg der jeg satt, for da begynte jeg å tenke over hvordan det vil bli for folkekirkens medlemmer om kirken innfører en slik liturgi.
Min første bekymring gjelder familien: Når livshøytider skal markeres, pleier man jo å invitere slekta. Første gang jeg giftet meg var det kirkelig vielse, så da måtte jeg jo også ha skilt meg i kirken. Men jeg kan ikke helt forestille meg at det ville blitt noe videre populært, verken i familie eller svigerfamilie, å bli invitert til en slik markering. Så hva bør det stå på innbydelseskortet, for å gjøre det hele mest mulig skånsomt?
Min neste bekymring er: Hvordan vil noe sånt oppleves for skilsmisseparets barn? Burde ikke presten ha spurt Hjermann før han lanserte dette forslaget?
Min tredje bekymring gjelder tilbakeleveringen av hustruen fra ektemannen til hustruens far. Bør dette skje på vei ut av kirken etter anti-vielsen? Hva om faren nekter?
Og nå har vi fått nok et problem: Hvordan skal homofile og lesbiske gjøre dette? Er loddtrekning - for øvrig en gammel, bibelsk skikk - en mulighet?
Min fjerde bekymring er: Hva i all verden skal gjestene si på kirketrappa etterpå: "gratulerer" eller "kondolerer"?
Den siste, og kanskje største, bekymringen min gjelder et forslag fra presten om at paret skal levere fra seg gifteringene til kirken. Jeg er fullt klar over den økonomiske situasjonen for Den norske kirke, og at både kirker og prestegårder rundt omkring i det ganske land forfaller. Men folk sliter da jammen også med økonomien sin! Mange får så dårlig råd i forbindelse med skilsmisse at de må gå på "Stampen" med ringene. Skal det hindre dem i å få en velsignet skilsmisse?
Med andre ord: Er skilsmissen i krise?
OPPDATERING 1. juli: Skiller seg med ritual
Sånn kan det gå
Den svenske journalisten og debattanten Richard Slätt ba på bloggen sin onsdag åtte navngitte riksdagsmedlemmer om å dra åt helvete, etter at de hadde stemt ja til den nye avlyttingsloven, populært kalt Lex Orwell. I innlegget går det fram at Slätt kjenner flere av dem personlig, og i et par tidligere innlegg har han varslet at han ville rette sinnet sitt mot dem dersom de støttet regjeringens forslag.
Den tonen falt ikke i smak hos Centerpartiets kommunikasjonssjef Lena Forsman. Torsdag morgen sendte hun en e-post til administrerende direktør Henrik Stenlund i TV-produksjonsselskapet Strix, der Richard Slätt arbeider. I e-posten skriver Forsman at "en person som presenterer seg selv som ansatt i Strix har en blogg der han bruker et språk og en tone som dessverre er vanlig i bloggosfæren, men er uakseptabel i interaksjon mellom mennesker". Hun spør om Henrik Stenlund synes det er OK for en Strix-ansatt å handle på denne måten.
- Hvorfor henvendte du deg ikke til Richard Slätt selv? spør Dagens Nyheter.
- Han kan selvfølgelig skrive hva han ønsker på sin private blogg, men jeg skrev for å informere arbeidsgiveren om linken hans til dem. Jeg hadde selv ønsket å vite dette hvis jeg var sjef.
- Hva hadde du gjort da? undrer journalisten.
- Jeg ville sannsynligvis tatt en samtale og spurt ham om han kunne fjerne linken fra bloggen, som jeg faktisk finner støtende, sier Lena Forsman, som ønsker å understreke at hun er sterk tilhenger av alles rett til å uttrykke sine meninger.
Richard Slätt skriver om sin sjef Henrik Stenlund at han er "glimrende", fordi han sto opp for ham og viste at man har ytringsfrihet i Sverige.
- Jeg er en person som aldri kommer til å bruke selvsensur på bloggen, skriver Richard Slätt på bloggen Rätt & Slätt.
Se også: Blogger, du har sparken!
TILLEGG:
hildring: Belgia stevner Sverige for Europadomstolen
Den tonen falt ikke i smak hos Centerpartiets kommunikasjonssjef Lena Forsman. Torsdag morgen sendte hun en e-post til administrerende direktør Henrik Stenlund i TV-produksjonsselskapet Strix, der Richard Slätt arbeider. I e-posten skriver Forsman at "en person som presenterer seg selv som ansatt i Strix har en blogg der han bruker et språk og en tone som dessverre er vanlig i bloggosfæren, men er uakseptabel i interaksjon mellom mennesker". Hun spør om Henrik Stenlund synes det er OK for en Strix-ansatt å handle på denne måten.
- Hvorfor henvendte du deg ikke til Richard Slätt selv? spør Dagens Nyheter.
- Han kan selvfølgelig skrive hva han ønsker på sin private blogg, men jeg skrev for å informere arbeidsgiveren om linken hans til dem. Jeg hadde selv ønsket å vite dette hvis jeg var sjef.
- Hva hadde du gjort da? undrer journalisten.
- Jeg ville sannsynligvis tatt en samtale og spurt ham om han kunne fjerne linken fra bloggen, som jeg faktisk finner støtende, sier Lena Forsman, som ønsker å understreke at hun er sterk tilhenger av alles rett til å uttrykke sine meninger.
Richard Slätt skriver om sin sjef Henrik Stenlund at han er "glimrende", fordi han sto opp for ham og viste at man har ytringsfrihet i Sverige.
- Jeg er en person som aldri kommer til å bruke selvsensur på bloggen, skriver Richard Slätt på bloggen Rätt & Slätt.
Se også: Blogger, du har sparken!
TILLEGG:
hildring: Belgia stevner Sverige for Europadomstolen
"Lommemann"-saken: Forskjell på folk
Noen får tydeligvis hjelp etter at det har skjedd seksuelle overgrep.
Så heldig var dessverre ikke denne gutten.
Les også: Årets humanist av en som er drittlei.
Så heldig var dessverre ikke denne gutten.
Les også: Årets humanist av en som er drittlei.
20.6.08
Feriere billig? Her er språket!
En la komenco Dio kreis la ĉielon kaj la teron. Kaj la tero estis senforma kaj dezerta, kaj mallumo estis super la abismo; kaj la spirito de Dio ŝvebis super la akvo. Kaj Dio diris: Estu lumo; kaj fariĝis lumo. Kaj Dio vidis la lumon, ke ĝi estas bona; kaj Dio apartigis la lumon de la mallumo. Kaj Dio nomis la lumon Tago, kaj la mallumon Li nomis Nokto. Kaj estis vespero, kaj estis mateno, unu tago.
Drar du kjensel på denne teksten?
Det er begynnelsen på første skapelsesberetning i Bibelen på esperanto.
Jeg skrev litt om dette språket i en kommentar borte hos Pyglossia, som har en bloggpost om språkkurs på nett. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo skrive litt om det i min egen blogg også.
Tilblivelse:
Esperanto ble skapt av den unge legen Ludwig Zamenhof, jøde født i 1859 i en by som i dag ligger i Polen, men som den gang tilhørte Russland. Det bodde flere etniske grupper der, som hadde hvert sitt språk: polsk, russisk, hviterussisk, litauisk, jiddisch og tysk, men på grunn av blant annet politiske motsetninger ville de stort sett ikke kommunisere på "de andres" språk. Dette fikk den unge Ludwig til å ønske seg et som var nøytralt. Og det laget han.
Vokabular:
Esperanto er et fullverdig språk, men lett å lære. Det har et lite ordforråd - lånt fra forskjellige språk, mest europeiske. Grammatikken er enkel, og det er ingen unntak fra reglene, ingen sterke verb osv. Ord dannes ved at ordstammer kombineres med mange for- og etterstavelser, slik at det til tross for et lite ordforråd får mange ord. De spesielt kreative kan på denne måten bidra til at språket får helt nye ord.
Her er eksempler på hvordan man lager ord ut fra ordstammen for "tre" og "varm" sammen med for- og etterstavelser:
arbo: tre (alle substantiver ender på -o)
arbaro: skog (-ar betyr samling)
arbeto: lite tre (-et betyr lite)
arbego: kjempetre (-eg betyr stor)
arbarego: kjempeskog
arbegaro: skog av kjempetrær
varma: varm (alle adjektiver slutter på -a)
varmega: kjempevarm
varmeta: lunken
malvarma: kald (-mal betyr motsatt)
malvarmega: kjempekald
Man slipper altså å lære ordene for både varm, lunken og kald. Det er nok å lære ordet "varm" og noen for- og etterstavelser. Det litterære språket har et større vokabular, men det trenger man ikke kunne til daglig.
Bruk av språket:
Wikipedia har en esperanto-utgave. Der kan man blant annet lese at Norge
estas lando en Norda Eŭropo, sur la Skandinava duoninsulo. Norvegio estas konata pro sia bela naturo, precipe la longaj, profundaj fjordoj en la okcidenta parto de la lando kaj pluraj grandaj glaĉeroj. Norvegio grandparte estas montaro kaj arkta tundro.
Kjekt å kunne om man skal ut og reise. Esperanto er nemlig et funn for den som
- liker å reise,
- ikke vil eller kan bruke så mye penger på en ferie, og
- liker å snakke med andre enn drosjesjåfører og hotellbetjening.
Det er et internasjonalt nettverk som tilbyr overnatting for esperantotalende, hos 1350 verter i over 85 land rundt omkring i verden. For å bruke nettverket er det nok å kjøpe adresselisten (som dekker administrasjonsutgifter). Vertene tar ikke betalt, selv om mange også byr på et måltid. Men er man flere som reiser sammen og skal bo et sted i en uke, vil nok verten sette pris på om man kan bidra med noe.
Ellers:
Man kan blogge på esperanto: En la Interreton estas multaj Esperantlingvaj blogoj.
Det fins en rekke tidsskifter på esperanto, blant annet det kinesiske El Popola Ĉinio, som også leses av norske esperantister, og Monato, som utgis i Belgia (omtalt på engelsk her).
Videre fins det organisasjoner, blant annet for homofile esperantister.
I tillegg til språkkurs på nett arrangeres det av og til også "vanlige" språkkurs. Det er esperantoklubber i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Hamar, Sarpsborg og Bryne. Det avholdes internasjonale sammenkomster, som verdenskongresser. Mer informasjon fås hos Norsk Esperanto-Forbund.
Da gjenstår det for meg å si:
Mi deziras bonan someron al vi!
Diverse lenker
Drar du kjensel på denne teksten?
Det er begynnelsen på første skapelsesberetning i Bibelen på esperanto.
Jeg skrev litt om dette språket i en kommentar borte hos Pyglossia, som har en bloggpost om språkkurs på nett. Men så tenkte jeg at jeg kunne jo skrive litt om det i min egen blogg også.
Tilblivelse:
Esperanto ble skapt av den unge legen Ludwig Zamenhof, jøde født i 1859 i en by som i dag ligger i Polen, men som den gang tilhørte Russland. Det bodde flere etniske grupper der, som hadde hvert sitt språk: polsk, russisk, hviterussisk, litauisk, jiddisch og tysk, men på grunn av blant annet politiske motsetninger ville de stort sett ikke kommunisere på "de andres" språk. Dette fikk den unge Ludwig til å ønske seg et som var nøytralt. Og det laget han.
Vokabular:
Esperanto er et fullverdig språk, men lett å lære. Det har et lite ordforråd - lånt fra forskjellige språk, mest europeiske. Grammatikken er enkel, og det er ingen unntak fra reglene, ingen sterke verb osv. Ord dannes ved at ordstammer kombineres med mange for- og etterstavelser, slik at det til tross for et lite ordforråd får mange ord. De spesielt kreative kan på denne måten bidra til at språket får helt nye ord.
Her er eksempler på hvordan man lager ord ut fra ordstammen for "tre" og "varm" sammen med for- og etterstavelser:
arbo: tre (alle substantiver ender på -o)
arbaro: skog (-ar betyr samling)
arbeto: lite tre (-et betyr lite)
arbego: kjempetre (-eg betyr stor)
arbarego: kjempeskog
arbegaro: skog av kjempetrær
varma: varm (alle adjektiver slutter på -a)
varmega: kjempevarm
varmeta: lunken
malvarma: kald (-mal betyr motsatt)
malvarmega: kjempekald
Man slipper altså å lære ordene for både varm, lunken og kald. Det er nok å lære ordet "varm" og noen for- og etterstavelser. Det litterære språket har et større vokabular, men det trenger man ikke kunne til daglig.
Bruk av språket:
Wikipedia har en esperanto-utgave. Der kan man blant annet lese at Norge
estas lando en Norda Eŭropo, sur la Skandinava duoninsulo. Norvegio estas konata pro sia bela naturo, precipe la longaj, profundaj fjordoj en la okcidenta parto de la lando kaj pluraj grandaj glaĉeroj. Norvegio grandparte estas montaro kaj arkta tundro.
Kjekt å kunne om man skal ut og reise. Esperanto er nemlig et funn for den som
- liker å reise,
- ikke vil eller kan bruke så mye penger på en ferie, og
- liker å snakke med andre enn drosjesjåfører og hotellbetjening.
Det er et internasjonalt nettverk som tilbyr overnatting for esperantotalende, hos 1350 verter i over 85 land rundt omkring i verden. For å bruke nettverket er det nok å kjøpe adresselisten (som dekker administrasjonsutgifter). Vertene tar ikke betalt, selv om mange også byr på et måltid. Men er man flere som reiser sammen og skal bo et sted i en uke, vil nok verten sette pris på om man kan bidra med noe.
Ellers:
Man kan blogge på esperanto: En la Interreton estas multaj Esperantlingvaj blogoj.
Det fins en rekke tidsskifter på esperanto, blant annet det kinesiske El Popola Ĉinio, som også leses av norske esperantister, og Monato, som utgis i Belgia (omtalt på engelsk her).
Videre fins det organisasjoner, blant annet for homofile esperantister.
I tillegg til språkkurs på nett arrangeres det av og til også "vanlige" språkkurs. Det er esperantoklubber i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Hamar, Sarpsborg og Bryne. Det avholdes internasjonale sammenkomster, som verdenskongresser. Mer informasjon fås hos Norsk Esperanto-Forbund.
Da gjenstår det for meg å si:
Mi deziras bonan someron al vi!
Diverse lenker
Gratulerer til Hjermann!
Nå er det altså klart at Reidar Hjermann får fire nye år som barneombud. Så flott at han har holdt ut under disse forholdene.
Gratulerer hjerteligst!
19.6.08
Kvinnerogbarn
Dagbladet skriver at politimesteren i Tromsø, Truls Fyhn, er bekymret for rekrutteringen til arbeidet med volds- og sedelighetssaker i politiet. Dette arbeidet har lav status. Fyhn tror årsaken til det henger sammen med kjønnskonservatisme. Politiet har bare hatt hundre år på seg til å jobbe skikkelig med slike saker.
Siri Søftestad, som i mange år har jobbet med overgrepssaker og er doktorgradsstipendiat ved Avdeling for barn & unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus, har uttalt at dette arbeidet handler om prioritering. Hun mener drapssaker i langt større grad blir prioritert i forhold til saker med seksualisert vold. Men, som hun sier, mange ofre opplever incest og voldtekt som drap. Derfor mener hun at overgrepssakene bør etterforskes på samme måte som drap.
- Det er en enorm forskjell. Når det er begått et drap så setter politiet inn enorme ressurser, og kontakter eksperter fra Nye Kripos for å få bistand. Det er milevis forskjell fra hva som skjer i en overgrepssak, sier Søftestad.
Hun mener drapsetterforskningen har kompetanse og fremgangsmåter som kan overføres til etterforskning av saker med seksualisert vold. Blant annet bør det brukes langt mer ressurser på behandling av bevismateriale.
- Hvis et barn forteller om seksuelle overgrep eller viser tydelige tegn på at det er utsatt for overgrep, uten å kunne navngi overgriperen. Da har man en situasjon som ligner mye på en drapssak, hvor man finner en død person, men ikke gjerningsmannen. I en slik drapssak setter politiet inn alle mulige ressurser for å finne drapsmannen. Det samme vil neppe skje med det lille barnet. Men i rettferdighetens navn bør det brukes like mye krefter på å finne ut hvem som har begått overgrepet, mener Søftestad.
Hun står bak oppropet Reddesmå.no. Har Fyhn skrevet under?
Siri Søftestad, som i mange år har jobbet med overgrepssaker og er doktorgradsstipendiat ved Avdeling for barn & unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus, har uttalt at dette arbeidet handler om prioritering. Hun mener drapssaker i langt større grad blir prioritert i forhold til saker med seksualisert vold. Men, som hun sier, mange ofre opplever incest og voldtekt som drap. Derfor mener hun at overgrepssakene bør etterforskes på samme måte som drap.
- Det er en enorm forskjell. Når det er begått et drap så setter politiet inn enorme ressurser, og kontakter eksperter fra Nye Kripos for å få bistand. Det er milevis forskjell fra hva som skjer i en overgrepssak, sier Søftestad.
Hun mener drapsetterforskningen har kompetanse og fremgangsmåter som kan overføres til etterforskning av saker med seksualisert vold. Blant annet bør det brukes langt mer ressurser på behandling av bevismateriale.
- Hvis et barn forteller om seksuelle overgrep eller viser tydelige tegn på at det er utsatt for overgrep, uten å kunne navngi overgriperen. Da har man en situasjon som ligner mye på en drapssak, hvor man finner en død person, men ikke gjerningsmannen. I en slik drapssak setter politiet inn alle mulige ressurser for å finne drapsmannen. Det samme vil neppe skje med det lille barnet. Men i rettferdighetens navn bør det brukes like mye krefter på å finne ut hvem som har begått overgrepet, mener Søftestad.
Hun står bak oppropet Reddesmå.no. Har Fyhn skrevet under?
18.6.08
Hvordan omskape hat til omsorg?
- Det må være mulig å mene at homofil kjærlighet er synd, uten å sende drapstrusler, hets og sjikane, skriver Arnfinn Nordbø i kronikken Bedre død enn homofil? i Aftenposten i dag.
Han spør:
- Hvordan omskape hatet og fordommene mot homofile, som jeg opplever at mange konservative kristne har, til kjærlighet og omsorg? Kanskje kunne en begynnelse være å invitere en homofil til å komme og prate om temaet på møter og tilstelninger i bedehusene?
- Er det Jesu kjærlighet som driver dem? Jeg tror mange mennesker opplever at kjærlighetsbudskapet drukner i et hav av fordømmelse. Hva var Jesus mest opptatt av? I hvert fall ikke homofili, for det nevnte han ikke med ett ord.
Avisa bringer også et intervju med Arnfinn Nordbø.
Klokken 11 i dag stilte Nordbø til nettprat. Les spørsmål og svar her.
Det gjorde veldig godt å lese det han skriver.
Kan ikke si det samme om Espen Ottosens innlegg.
Han spør:
- Hvordan omskape hatet og fordommene mot homofile, som jeg opplever at mange konservative kristne har, til kjærlighet og omsorg? Kanskje kunne en begynnelse være å invitere en homofil til å komme og prate om temaet på møter og tilstelninger i bedehusene?
- Er det Jesu kjærlighet som driver dem? Jeg tror mange mennesker opplever at kjærlighetsbudskapet drukner i et hav av fordømmelse. Hva var Jesus mest opptatt av? I hvert fall ikke homofili, for det nevnte han ikke med ett ord.
Avisa bringer også et intervju med Arnfinn Nordbø.
Klokken 11 i dag stilte Nordbø til nettprat. Les spørsmål og svar her.
Det gjorde veldig godt å lese det han skriver.
Kan ikke si det samme om Espen Ottosens innlegg.
17.6.08
Hvem er redd for Reidar Hjermann?
Nå er det Anniken Huitfeldt som er barneminister, og kampen mot Hjermann er like offensiv som før. All ryddig ansettelsespraksis brytes for at vi skal slippe å leve med Reidar Hjermann noen år til.
Derfor er det på høy tid at noen forteller oss hvorfor Reidar Hjermann er så ubrukelig. Er det sant som det hviskes i korridorene at han er et administrativt rotehue? Er det riktig at han er en løs kanon på dekk? En som truer med å gå til mediene når han sitter i høytidelige byråkratmøter og ikke får viljen sin? Kort sagt: Hva er det med ham?
Dette skriver Harald Stanghelle i kommentaren Skandalenes vandrepokal i dagens Aftenposten. Svært leseverdig.
TILLEGG 18. juni: Bergensavisens leder skriver :
Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, spurte i sin avis i går hva som er galt med Reidar Hjermann. Det er et godt spørsmål. Han har vært barneombud, ble innstilt som nummer to for noen måneder siden, og er fremdeles blant tre finalister. Likevel arbeides det med å finne et alternativ som er sterkt nok til å slå ham ut. Spørsmålet er derfor: Hva har mannen gjort siden departementet anstrenger seg slik for å unngå ham?
TILLEGG 20. juni: Ifølge dagens Aftenposten er det den mektige ekspedisjonssjef Haktor Helland i Barne- og likestillingsdepartementet som er mest redd for Reidar Hjermann. Ekspedisjonssjefen er vant til alltid å få det som han vil, og skal ha følt noe av sin maktposisjon truet av Hjermann, heter det. Kilder Aftenposten har snakket med sier at to nyansatte statsråder har latt seg overkjøre av et byråkrati som ikke ønsker at Hermann skal fortsette som barneombud.
Og ellers: Tone Fløtten er fungerende leder i Fafo. Terje Rød-Larsen var i sin tid daglig leder der. Da Rød-Larsen var statsråd, var Haktor Helland hans statssekretær. Helland er svoger til utenriksminister Jonas Gahr Støres kone.
Derfor er det på høy tid at noen forteller oss hvorfor Reidar Hjermann er så ubrukelig. Er det sant som det hviskes i korridorene at han er et administrativt rotehue? Er det riktig at han er en løs kanon på dekk? En som truer med å gå til mediene når han sitter i høytidelige byråkratmøter og ikke får viljen sin? Kort sagt: Hva er det med ham?
Dette skriver Harald Stanghelle i kommentaren Skandalenes vandrepokal i dagens Aftenposten. Svært leseverdig.
TILLEGG 18. juni: Bergensavisens leder skriver :
Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, spurte i sin avis i går hva som er galt med Reidar Hjermann. Det er et godt spørsmål. Han har vært barneombud, ble innstilt som nummer to for noen måneder siden, og er fremdeles blant tre finalister. Likevel arbeides det med å finne et alternativ som er sterkt nok til å slå ham ut. Spørsmålet er derfor: Hva har mannen gjort siden departementet anstrenger seg slik for å unngå ham?
TILLEGG 20. juni: Ifølge dagens Aftenposten er det den mektige ekspedisjonssjef Haktor Helland i Barne- og likestillingsdepartementet som er mest redd for Reidar Hjermann. Ekspedisjonssjefen er vant til alltid å få det som han vil, og skal ha følt noe av sin maktposisjon truet av Hjermann, heter det. Kilder Aftenposten har snakket med sier at to nyansatte statsråder har latt seg overkjøre av et byråkrati som ikke ønsker at Hermann skal fortsette som barneombud.
Og ellers: Tone Fløtten er fungerende leder i Fafo. Terje Rød-Larsen var i sin tid daglig leder der. Da Rød-Larsen var statsråd, var Haktor Helland hans statssekretær. Helland er svoger til utenriksminister Jonas Gahr Støres kone.
Lex Orwell
Svenske lederskribenter er samstemte i sine slakt av en ny svensk avlyttingslov, som skal opp i Riksdagen i morgen. Forslaget omfatter overvåking av telefon, tekstmeldinger, e-post, og all trafikk på internett inn og ut av Sverige.
Spionstat
Regjeringen mener tiltakene må til for å trygge landet mot ytre trusler fra fremmede makter og terrorister, men kritikerne frykter at Sverige blir en spionstat. Lovforslaget er blitt døpt "Lex Orwell", etter overvåkingssamfunnet George Orwell beskrev i sin bok 1984.
Loven vil etter all sannsynlighet bli vedtatt, selv om flere borgelige politikere har flagget at de ville stemme mot sin egen regjering i dette spørsmålet, skriver Klassekampen. Opposisjonen kritiserer loven for å bryte med menneskerettighetene, ettersom den strider mot prinsippet om posthemmelighet.
Varsling
Mye av kritikken dreier seg om vern av varslere.
- Loven kommer de facto til å avskaffe varslervernet ettersom det bare ligger noen tastetrykk borte å styre søkeprogrammene til å spane på e-post til og fra landets redaksjoner, skriver forsker Christopher Kullenberg ved Göteborgs universitet i Svenska Dagbladet.
Å bare overvåke trafikken mellom Sverige og utlandet, og ikke intern svensk trafikk, er det ikke engang teknisk mulig å opprettholde, ifølge it-eksperten Patrik Fältström.
Forskning
Den militære etterretningstjenesten Försvarets Radioanstalt (FRA), som sorterer under Forsvarsdepartementet i Stockholm, skal stå for overvåkingen. Staten vil dermed ha tilgang på informasjonen som lagres.
Innhentingen av informasjon vil foregå ut fra et nøkkelordprinsipp, der visse ord plukkes opp og sender et varsel til dem som administrerer systemet. I og med at loven innføres som et ledd i bekjempelsen av terrorisme, er det overveiende sannsynlig at ord som relateres til emner innen nettopp dette feltet vil gi utslag.
Kullenberg, som forsker på blant annet terrorisme, frykter at dette gjør at all forskning innen feltet vil bli overvåket av staten.
- Vi som forsker på terrorisme, aktivisme og politiske motstandsbevegelser, kommer til stadighet til å sende mailer til hverandre som inneholder søkeordene FRA fanger opp, skriver han i Expressen.
TILLEGG 19. juni:
Riksdagen röstade igenom FRA-lag
Les også Ali Esbatis kommentar i dagens Klassekampen
22. juni: Belgia stevner Sverige for Europadomstolen
TILLEGG 2. juli: FRA-lagens forberedelser
Mer på:
Dagens Nyheter
stoppa FRAlagen.nu
Se også:
Do Nothing Day: Genom FRA-lagen visar borgarna FÄRG!
Motbilder: Ska brevbärare ha rätt att vägra dela ut post till de borgerliga ...
Nils E. Øy og Jon Wessel-Aas: Du gamla, du totalitära?
Reflektioner och speglingar: Mer om FRA och terroristbekämpning...
Vox Populi: Bloggere leder an i kampen mot FRA-loven
Boye Bjerkholt : Sverige på vei mot 1984-samfunnet?
Ole Irgens: Tilgi dem ikke
Spionstat
Regjeringen mener tiltakene må til for å trygge landet mot ytre trusler fra fremmede makter og terrorister, men kritikerne frykter at Sverige blir en spionstat. Lovforslaget er blitt døpt "Lex Orwell", etter overvåkingssamfunnet George Orwell beskrev i sin bok 1984.
Loven vil etter all sannsynlighet bli vedtatt, selv om flere borgelige politikere har flagget at de ville stemme mot sin egen regjering i dette spørsmålet, skriver Klassekampen. Opposisjonen kritiserer loven for å bryte med menneskerettighetene, ettersom den strider mot prinsippet om posthemmelighet.
Varsling
Mye av kritikken dreier seg om vern av varslere.
- Loven kommer de facto til å avskaffe varslervernet ettersom det bare ligger noen tastetrykk borte å styre søkeprogrammene til å spane på e-post til og fra landets redaksjoner, skriver forsker Christopher Kullenberg ved Göteborgs universitet i Svenska Dagbladet.
Å bare overvåke trafikken mellom Sverige og utlandet, og ikke intern svensk trafikk, er det ikke engang teknisk mulig å opprettholde, ifølge it-eksperten Patrik Fältström.
Forskning
Den militære etterretningstjenesten Försvarets Radioanstalt (FRA), som sorterer under Forsvarsdepartementet i Stockholm, skal stå for overvåkingen. Staten vil dermed ha tilgang på informasjonen som lagres.
Innhentingen av informasjon vil foregå ut fra et nøkkelordprinsipp, der visse ord plukkes opp og sender et varsel til dem som administrerer systemet. I og med at loven innføres som et ledd i bekjempelsen av terrorisme, er det overveiende sannsynlig at ord som relateres til emner innen nettopp dette feltet vil gi utslag.
Kullenberg, som forsker på blant annet terrorisme, frykter at dette gjør at all forskning innen feltet vil bli overvåket av staten.
- Vi som forsker på terrorisme, aktivisme og politiske motstandsbevegelser, kommer til stadighet til å sende mailer til hverandre som inneholder søkeordene FRA fanger opp, skriver han i Expressen.
TILLEGG 19. juni:
Riksdagen röstade igenom FRA-lag
Les også Ali Esbatis kommentar i dagens Klassekampen
22. juni: Belgia stevner Sverige for Europadomstolen
TILLEGG 2. juli: FRA-lagens forberedelser
Mer på:
Dagens Nyheter
stoppa FRAlagen.nu
Se også:
Do Nothing Day: Genom FRA-lagen visar borgarna FÄRG!
Motbilder: Ska brevbärare ha rätt att vägra dela ut post till de borgerliga ...
Nils E. Øy og Jon Wessel-Aas: Du gamla, du totalitära?
Reflektioner och speglingar: Mer om FRA och terroristbekämpning...
Vox Populi: Bloggere leder an i kampen mot FRA-loven
Boye Bjerkholt : Sverige på vei mot 1984-samfunnet?
Ole Irgens: Tilgi dem ikke
16.6.08
Ekteskapsloven virker!
Motstanderne av den nye ekteskapsloven fikk rett. Det tok virkelig ikke mange dagene før kjønn og ekteskap får det til å gå helt i surr for folk - eller mest sannsynlig skaper angst for å støte noen.
I en artikkel om sakprosa i dagens Aftenposten leser vi:
Blant høstens store bøker på feltet er den kjente norske Harvard-professoren og sosialantropologen Fredrik Barths bok om Afghanistan og Taliban. Hans kollega Unni Wikan kommer med Om Ære, som behandler ærebegrepet i islam og dets forhold til drap i familien.
Ikke bare underslår Aftenposten at Barth og Wikan, i tillegg til at de er kolleger, lever i heterofilt ekteskap. Avisa kommer også med følgende melding:
Samme tema tar den tyrkiske kvinnelige journalisten Ayse Onal for seg i sin bok Æresdrap, der hun intervjuer kvinner som har drept sine mødre, søstre og koner.
TILLEGG 17. juni: Her skjer det mye, i raskt tempo.
Nå når man ikke lenger kan nekte homofile å adoptere barn, hvem tror du da det er som skal ta støyten? Jo, nå har kineserne bestemt at det er de overvektige.
I en artikkel om sakprosa i dagens Aftenposten leser vi:
Blant høstens store bøker på feltet er den kjente norske Harvard-professoren og sosialantropologen Fredrik Barths bok om Afghanistan og Taliban. Hans kollega Unni Wikan kommer med Om Ære, som behandler ærebegrepet i islam og dets forhold til drap i familien.
Ikke bare underslår Aftenposten at Barth og Wikan, i tillegg til at de er kolleger, lever i heterofilt ekteskap. Avisa kommer også med følgende melding:
Samme tema tar den tyrkiske kvinnelige journalisten Ayse Onal for seg i sin bok Æresdrap, der hun intervjuer kvinner som har drept sine mødre, søstre og koner.
TILLEGG 17. juni: Her skjer det mye, i raskt tempo.
Nå når man ikke lenger kan nekte homofile å adoptere barn, hvem tror du da det er som skal ta støyten? Jo, nå har kineserne bestemt at det er de overvektige.
14.6.08
- Dessverre er De ikke schizofren, fru Hansen
Det er mye rart å lese i avisene - men også hos offentlige og faglige instanser - om psykiatri og psykiske lidelser. I Aftenposten sto det: "Nå viser den store befolkningsstudien "Barn i Bergen", at blant 7- 9-åringene oppfyller over seks prosent kravene til en psykiatrisk diagnose."
Men kan man snakke om å oppfylle krav til en diagnose? Det å oppfylle kravene til noe, er forbundet med noe positivt, som å oppfylle kvalifikasjonskravene til en stilling eller oppfylle kravet til forsvarlig legevirksomhet. Derimot kan jeg ikke se det positive i å oppfylle kravene til en diagnose. Jeg tror faktisk at pasienten ville bli glad om legen sa til henne: "De oppfyller ingen av kravene til schizofreni, fru Hansen." Og var pasienten litt språkbevisst, ville hun også korrigere ham og fortelle at han i denne sammenheng skulle snakke om kriterier, ikke krav.
Ofte skrives det om "psykiske diagnoser", som her i Trønderavisa. Det er imidlertid stor forskjell på en lidelse og en diagnose, siden sistnevnte er et språklig, ikke et psykisk, fenomen. I den grad en diagnose er et psykisk fenomen, må det være inne i diagnostikerens hode. Denne distinksjonen er lett å huske om man tenker på at homofili tidligere var en psykiatrisk diagnose, selv om homofili ikke er noen psykisk lidelse. Heller ikke den gangen følte homofile at de feilte noe.
Et dagsaktuelt eksempel på at det ikke er noe en-til-en-forhold mellom tegn (diagnose) og betegnet (fenomen eller tilstand) - et forhold semiotikken er opptatt av - finner man i denne fagartikkelen. Den omhandler en ny diagnose på et urgammelt fenomen - psykiske problemer etter langvarige traumer - og viser at en og samme psykiske tilstand kan få ulike diagnoser, avhengig av hva diagnostikeren "ser" og av hvilke diagnoser som (ikke) er vedtatt av komiteene som lager dem.
Beslektet med "psykiske diagnoser" er "psykiske pasienter", som her i Bergens Tidende. Slike pasienter tror jeg man bør henvise til dertil egnede behandlere. Samme med dem som påstår at det eksisterer psykiske sykehus.
Ganske ofte blandes psykiske lidelser og psykisk utviklingshemming med hverandre. Aftenposten kalte psykiatriske pasienter psykisk utviklingshemmede. Dette fikk jeg gjort oppmerksom på. I Dagbladet kunne man lese at det er feil å kalle psykisk utviklingshemmede gale om man skal være politisk korrekt. Ganske ironisk med en slik feil fra journalisten selv, i en kommentar som nettopp handler om språk. Det er personer med psykiske lidelser som har blitt kalt gale, ikke utviklingshemmede. Språklig bevissthet er viktig på felt hvor det hersker utstrakt stigmatisering.
Til slutt en litt morsom gjenganger av en feil, denne gang hentet fra et leserinnlegg av en bydelspolitiker i Østkantavisa: "Vi har også mange som sliter med rus og psykiatri." Det innsenderen sikkert mente å si, var at mange har rusproblemer og psykiske lidelser. Men det han faktisk sier, er at mange sliter med rusproblemer og med psykiatrien.
Skjønt han har jo også litt rett.
Se også:
Er det greit å kalle noen gale?
Intervjuobjektet tar makten
Trist om pasienter i psykiatrien
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
Men kan man snakke om å oppfylle krav til en diagnose? Det å oppfylle kravene til noe, er forbundet med noe positivt, som å oppfylle kvalifikasjonskravene til en stilling eller oppfylle kravet til forsvarlig legevirksomhet. Derimot kan jeg ikke se det positive i å oppfylle kravene til en diagnose. Jeg tror faktisk at pasienten ville bli glad om legen sa til henne: "De oppfyller ingen av kravene til schizofreni, fru Hansen." Og var pasienten litt språkbevisst, ville hun også korrigere ham og fortelle at han i denne sammenheng skulle snakke om kriterier, ikke krav.
Ofte skrives det om "psykiske diagnoser", som her i Trønderavisa. Det er imidlertid stor forskjell på en lidelse og en diagnose, siden sistnevnte er et språklig, ikke et psykisk, fenomen. I den grad en diagnose er et psykisk fenomen, må det være inne i diagnostikerens hode. Denne distinksjonen er lett å huske om man tenker på at homofili tidligere var en psykiatrisk diagnose, selv om homofili ikke er noen psykisk lidelse. Heller ikke den gangen følte homofile at de feilte noe.
Et dagsaktuelt eksempel på at det ikke er noe en-til-en-forhold mellom tegn (diagnose) og betegnet (fenomen eller tilstand) - et forhold semiotikken er opptatt av - finner man i denne fagartikkelen. Den omhandler en ny diagnose på et urgammelt fenomen - psykiske problemer etter langvarige traumer - og viser at en og samme psykiske tilstand kan få ulike diagnoser, avhengig av hva diagnostikeren "ser" og av hvilke diagnoser som (ikke) er vedtatt av komiteene som lager dem.
Beslektet med "psykiske diagnoser" er "psykiske pasienter", som her i Bergens Tidende. Slike pasienter tror jeg man bør henvise til dertil egnede behandlere. Samme med dem som påstår at det eksisterer psykiske sykehus.
Ganske ofte blandes psykiske lidelser og psykisk utviklingshemming med hverandre. Aftenposten kalte psykiatriske pasienter psykisk utviklingshemmede. Dette fikk jeg gjort oppmerksom på. I Dagbladet kunne man lese at det er feil å kalle psykisk utviklingshemmede gale om man skal være politisk korrekt. Ganske ironisk med en slik feil fra journalisten selv, i en kommentar som nettopp handler om språk. Det er personer med psykiske lidelser som har blitt kalt gale, ikke utviklingshemmede. Språklig bevissthet er viktig på felt hvor det hersker utstrakt stigmatisering.
Til slutt en litt morsom gjenganger av en feil, denne gang hentet fra et leserinnlegg av en bydelspolitiker i Østkantavisa: "Vi har også mange som sliter med rus og psykiatri." Det innsenderen sikkert mente å si, var at mange har rusproblemer og psykiske lidelser. Men det han faktisk sier, er at mange sliter med rusproblemer og med psykiatrien.
Skjønt han har jo også litt rett.
Se også:
Er det greit å kalle noen gale?
Intervjuobjektet tar makten
Trist om pasienter i psykiatrien
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
12.6.08
Barn har også en psykisk helse
Siden sommeren 2005 har det, med varierende intensitet, pågått en debatt i offentligheten om beskyttelse av barns integritet hvor psykologprofesjonen av en eller annen grunn har vært fraværende: Spørsmålet om hvorvidt det skal innføres obligatoriske underlivsundersøkelser av jenter.
Bakgrunnen for at dette overhodet har blitt en debatt, er som kjent bekjempelsen av kjønnslemlestelse, men underveis er stadig nye argumenter kommet til. Ett av dem er at slike undersøkelser også vil komme andre typer overgrep til livs.
Dette brukes av tilhengere av tvungne undersøkelser av alle barn til tross for at det er svært vanskelig å påvise seksuelle overgrep, selv når genital penetrasjon har forekommet. I en oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr 19/2006 vises det til forskning som har sammenliknet prepubertale jenter utsatt for denne typen seksuelle overgrep med ikke-misbrukte jenter, og det ble gjort funn som med stor sannsynlighet var forårsaket av overgrep hos omlag fem prosent av de misbrukte jentene. Ved andre former for seksuelt misbruk vil man ikke gjøre noen funn. Vi vet også at mange gutter misbrukes seksuelt.
Stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, og lege, Olav Gunnar Ballo har uttalt at avdekking av seksuelle overgrep er et lite egnet ”kjekt å ha”-argument i denne saken. Noen av de andre ”kjekt å ha”-argumentene for obligatoriske undersøkelser av alle jenter er:
- ”Siden gutters kjønnsorganer undersøkes, må også jentenes det.” Den norske guttepopulasjonen undersøkes imidlertid bare én gang etter fylte ett år, og undersøkelsen er frivillig. Dessuten har den en klar medisinsk grunn og er langt mindre krenkende.
- ”Underlivsundersøkelser vil gi jenter og kvinner et mer avslappet forhold til underlivet.” Kroppslig tvang som kilde til frigjøring har imidlertid vært helt fremmed for det feministiske prosjekt.
- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep blant jenter.” Seksuelle overgrep mot gutter er imidlertid mest tabubelagt, selv om gutter sies å ha et mer positivt forhold til eget underliv enn jenter.
- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep i hjelpeapparatet.” Det forblir imidlertid uklart hvorfor man skal måtte gå veien om undersøkelser av underlivet framfor å skape åpenhet på andre måter, blant annet gjennom mer fokus på traumer hos barn i profesjonsutdanningene. Det er ikke minst på den faglige og holdningsmessige siden at ulike deler av hjelpeapparatet og samfunnsinstitusjonene som arbeider med barn svikter.
Tvungne underlivsundersøkelser vil bli en stor psykisk belastning for mange jenter, og da spesielt for dem som har overgrepserfaringer. Tilhengere av obligatoriske underlivsundersøkelser viser til noen studier av misbrukte eller antatt misbrukte barn, som de bruker for å hevde at det ikke er traumatiserende for disse barna å bli undersøkt.
Ved siden av at studiene i seg selv har metodiske svakheter, er verken langsiktige psykiske konsekvenser av disse undersøkelsene, eller konsekvenser av gjentatte, tvungne underlivsundersøkelser, blitt studert.
Ifølge Waibel-Duncan & Sanger (1999), som utelot de verst stilte barna, vil slike undersøkelser kunne være skadelig og potensialet for re-traumatisering være klart til stede. Forskerne fant at barnas og helsepersonellets evaluering av barnas reaksjon var ulike. Også profesjonelle med psykologisk misbrukskompetanse kan ha vansker med å evaluere barns følelsemessige reaksjoner.
Steward, Schmitz, Steward et al. (1995) mener at både helsepersonell og foreldre har tendens til å undervurdere barns negative opplevelser. De sier at underlivsundersøkelser kan frambringe følelser lik dem misbrukte barn følte under overgrep. Jentene rapporterte betydelig mer stress ved undersøkelse nedentil enn andre deler av kroppen, 84,5 versus 16 prosent. Også Gully, Britton, Hansen et al. (1999) viser at stresset var høyere ved underlivsundersøkelser enn annen helseundersøkelse. Hos Lazebnik, Zimet, Ebert et al. (1994) uttrykte hvert femte barn at de ville vært svært redde for en ny undersøkelse. Forskerne påpeker dessuten at barnas svar på spørsmålene som ble stilt kan ha vært påvirket av hva de trodde var forventet.
Disse undersøkelsene er stort sett blitt gjort med samtykke fra foreldre og barn. Videre er dette studier på barn man vet eller mistenker er seksuelt misbrukt, slik at barna har anledning til å dele overgrepserfaringer de har vært utsatt for. Men vi vet at de aller fleste misbrukte barn ikke oppdages i løpet av barndommen. Flertallet av seksuelt misbrukte som forteller om slike erfaringer, gjør det først når de er eldre. Mange gjør det sikkert aldri.
I boka Barn og traumer skriver barnepsykolog Atle Dyregrov at barn som har blitt presset til å innta en spesiell kroppsstilling i forbindelse med seksuelt misbruk, kan reagere sterkt på situasjoner hvor de må innta samme stilling igjen. Dersom traumatiske hendelser fins i minnet i en ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny, sier han. Dette er et kjent fenomen etter traumer.
Helseargumentasjonen i denne debatten har fokusert på at jenter kan ha plager, som ”irritasjon og sårhet”, nedentil, og at ”jenters kropp er like mye verd som gutters”. Det er tydelig at mange av deltakerne i debatten ikke har evnet verken å ta barns psyke like alvorlig som det faktum at barn har en kropp, eller å ta innover seg hvordan slike undersøkelser særlig kan ramme seksuelt krenkede og ”usynlige” barn.
Det er grunn til å få med psykologer med spesialkompetanse på traumer hos barn som kunnskapsformidlere og deltakere i denne debatten om norske barns helse.
Dette er en revidert og utvidet utgave av en debattartikkel som sto på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 9/2007 s. 1162 .
OPPDAT. 1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling
Se også:
Sosial- og helsedirektoratet: Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse
Posten Om underlivsundersøkelser av jenter
Dagbladet 11. juni
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
Bakgrunnen for at dette overhodet har blitt en debatt, er som kjent bekjempelsen av kjønnslemlestelse, men underveis er stadig nye argumenter kommet til. Ett av dem er at slike undersøkelser også vil komme andre typer overgrep til livs.
Dette brukes av tilhengere av tvungne undersøkelser av alle barn til tross for at det er svært vanskelig å påvise seksuelle overgrep, selv når genital penetrasjon har forekommet. I en oversiktsartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr 19/2006 vises det til forskning som har sammenliknet prepubertale jenter utsatt for denne typen seksuelle overgrep med ikke-misbrukte jenter, og det ble gjort funn som med stor sannsynlighet var forårsaket av overgrep hos omlag fem prosent av de misbrukte jentene. Ved andre former for seksuelt misbruk vil man ikke gjøre noen funn. Vi vet også at mange gutter misbrukes seksuelt.
Stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, og lege, Olav Gunnar Ballo har uttalt at avdekking av seksuelle overgrep er et lite egnet ”kjekt å ha”-argument i denne saken. Noen av de andre ”kjekt å ha”-argumentene for obligatoriske undersøkelser av alle jenter er:
- ”Siden gutters kjønnsorganer undersøkes, må også jentenes det.” Den norske guttepopulasjonen undersøkes imidlertid bare én gang etter fylte ett år, og undersøkelsen er frivillig. Dessuten har den en klar medisinsk grunn og er langt mindre krenkende.
- ”Underlivsundersøkelser vil gi jenter og kvinner et mer avslappet forhold til underlivet.” Kroppslig tvang som kilde til frigjøring har imidlertid vært helt fremmed for det feministiske prosjekt.
- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep blant jenter.” Seksuelle overgrep mot gutter er imidlertid mest tabubelagt, selv om gutter sies å ha et mer positivt forhold til eget underliv enn jenter.
- ”Underlivsundersøkelser vil skape mer åpenhet om overgrep i hjelpeapparatet.” Det forblir imidlertid uklart hvorfor man skal måtte gå veien om undersøkelser av underlivet framfor å skape åpenhet på andre måter, blant annet gjennom mer fokus på traumer hos barn i profesjonsutdanningene. Det er ikke minst på den faglige og holdningsmessige siden at ulike deler av hjelpeapparatet og samfunnsinstitusjonene som arbeider med barn svikter.
Tvungne underlivsundersøkelser vil bli en stor psykisk belastning for mange jenter, og da spesielt for dem som har overgrepserfaringer. Tilhengere av obligatoriske underlivsundersøkelser viser til noen studier av misbrukte eller antatt misbrukte barn, som de bruker for å hevde at det ikke er traumatiserende for disse barna å bli undersøkt.
Ved siden av at studiene i seg selv har metodiske svakheter, er verken langsiktige psykiske konsekvenser av disse undersøkelsene, eller konsekvenser av gjentatte, tvungne underlivsundersøkelser, blitt studert.
Ifølge Waibel-Duncan & Sanger (1999), som utelot de verst stilte barna, vil slike undersøkelser kunne være skadelig og potensialet for re-traumatisering være klart til stede. Forskerne fant at barnas og helsepersonellets evaluering av barnas reaksjon var ulike. Også profesjonelle med psykologisk misbrukskompetanse kan ha vansker med å evaluere barns følelsemessige reaksjoner.
Steward, Schmitz, Steward et al. (1995) mener at både helsepersonell og foreldre har tendens til å undervurdere barns negative opplevelser. De sier at underlivsundersøkelser kan frambringe følelser lik dem misbrukte barn følte under overgrep. Jentene rapporterte betydelig mer stress ved undersøkelse nedentil enn andre deler av kroppen, 84,5 versus 16 prosent. Også Gully, Britton, Hansen et al. (1999) viser at stresset var høyere ved underlivsundersøkelser enn annen helseundersøkelse. Hos Lazebnik, Zimet, Ebert et al. (1994) uttrykte hvert femte barn at de ville vært svært redde for en ny undersøkelse. Forskerne påpeker dessuten at barnas svar på spørsmålene som ble stilt kan ha vært påvirket av hva de trodde var forventet.
Disse undersøkelsene er stort sett blitt gjort med samtykke fra foreldre og barn. Videre er dette studier på barn man vet eller mistenker er seksuelt misbrukt, slik at barna har anledning til å dele overgrepserfaringer de har vært utsatt for. Men vi vet at de aller fleste misbrukte barn ikke oppdages i løpet av barndommen. Flertallet av seksuelt misbrukte som forteller om slike erfaringer, gjør det først når de er eldre. Mange gjør det sikkert aldri.
I boka Barn og traumer skriver barnepsykolog Atle Dyregrov at barn som har blitt presset til å innta en spesiell kroppsstilling i forbindelse med seksuelt misbruk, kan reagere sterkt på situasjoner hvor de må innta samme stilling igjen. Dersom traumatiske hendelser fins i minnet i en ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny, sier han. Dette er et kjent fenomen etter traumer.
Helseargumentasjonen i denne debatten har fokusert på at jenter kan ha plager, som ”irritasjon og sårhet”, nedentil, og at ”jenters kropp er like mye verd som gutters”. Det er tydelig at mange av deltakerne i debatten ikke har evnet verken å ta barns psyke like alvorlig som det faktum at barn har en kropp, eller å ta innover seg hvordan slike undersøkelser særlig kan ramme seksuelt krenkede og ”usynlige” barn.
Det er grunn til å få med psykologer med spesialkompetanse på traumer hos barn som kunnskapsformidlere og deltakere i denne debatten om norske barns helse.
Dette er en revidert og utvidet utgave av en debattartikkel som sto på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 9/2007 s. 1162 .
OPPDAT. 1. nov.: Mari Teigen om kriselikestilling
Se også:
Sosial- og helsedirektoratet: Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse
Posten Om underlivsundersøkelser av jenter
Dagbladet 11. juni
Også publisert på Temablogg for psykisk helse
Bås-tvang og kjønn i helsevesenet
Lege Esben Esther Pirelli Benestad granskes av Helsetilsynet, skriver Dagbladet. Caro Seland Kirsebom er takknemlig for å ha fått hjelp av Benestad, og sier: "Jeg vil ikke være med på å gjøre kjønn".
Jeg kan levende forestille meg at å sette seg så på bakbeina som dette, ikke er særlig populært i helsevesenet. Det skal langt mindre "opprør" til før man får merke hva som "sømmer seg" og ikke.
En av dem som er opptatt av helsevesenets forhold til kjønn, er psykolog Anbjørg Ohnstad. I et intervju forteller hun om "Jenny" som forelsket seg i en kvinne, noe som gjorde "Jenny" forvirret:
- Den heteronormative forståelsen bygger på at det heteroseksuelle og det heteroseksuelle parforholdet er det selvsagte og den styrende ideologi. Det er skapt et skille mellom heterofil og homofil som to helt ulike ting. Det er dette skillet "Jenny" henter sin forståelse fra, og det er dette som gjør forelskelsen i ei kvinne til noe nær en katastrofe. Hun forteller om å gå fra en oppfatning av seg selv, til en annen.
Tidligere i år leste jeg en artikkel av Siri Lindstad om forelskelse og bås-tvang. Jeg skrev et leserinnlegg i Klassekampen, der jeg fortalte at jeg, som er heterofil, hadde vært forelsket i en kvinne og om reaksjonene jeg møtte da jeg fortalte om dette i terapi - som jeg begynte i for noe ganske annet. På bakgrunn av egne erfaringer mente jeg det kunne være interessant å høre hva Norsk Psykologforening og Den norske legeforening mente om forelskelse som kan gå på tvers av kjønnsbåser: Synes de det er greit å påføre pasienten skamfølelse, og dermed kanskje gi henne et nytt problem, om hun blir forelsket i noen utenfor "sin" kategori og selv ser på dette som en berikelse og ikke et problem? Opererer de med to strikte kategorier: hetero og homo?
Det kom et "svar" fra Psykologforeningens president, men som ikke var noe svar på det jeg spurte om. I stedet forholdt han seg som om jeg hadde skrevet om "homo- og heterofil legning og eventuell nyorientering". Hvorfor det, mon tro?
Han gjenga noe av innholdet i de etiske prinsippene for psykologer, som ikke handler om spørsmålet jeg stilte. Prinsippenes ordlyd har dessuten av en eller annen grunn fått en beskrivende form; det skilles, med et eneste unntak, ikke mellom "er" og "skal". Dermed kan man komme til å tro at det er rådende praksis de gjenspeiler.
Men jeg aner et stort gap mellom idealer og virkelighet. For hvor blir det av respekten for klientens egenverd og egenart, og selvbestemmelse, verdighet og integritet - som er nedfelt i psykologenes etiske prinsipper - om det bare er den heteronormative forståelsen Ohnstad snakker om, som gjelder?
Det er skremmende at avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens Helsetilsyn sier at de ikke ser på om pasienten er fornøyd eller ikke med en behandling når de vurderer en sak. Men overrasket er jeg vel ikke.
Det skal nemlig veldig lite til før man risikerer å gjøre kjønn på en "feil" måte. Jeg har opplevd at selv(e) det å være feminist ikke var "riktig", men ble tolket som uttrykk for mannshat. Psykologen stilte meg spørsmål som "Tror du det finnes all-righte menn?" For ikke å nedverdige meg selv, svarte jeg så kjekt jeg kunne at jeg hadde lest mange gode og kloke bøker (jeg har studert litteratur og bibliotekfag) som var skrevet av menn, så noen kvaliteter måtte de utvilsomt ha. Den feministiske virkelighetsoppfatningen min ble også "nyansert" og "korrigert" når jeg fortalte at jeg flere ganger hadde vært utsatt for seksuell trakassering fra menn ute på byen. "I virkeligheten" var dette menns klønete forsøk på en hyggelig flørt, sa terapeuten min.
Opprop: Støtte til Benestad
Jeg kan levende forestille meg at å sette seg så på bakbeina som dette, ikke er særlig populært i helsevesenet. Det skal langt mindre "opprør" til før man får merke hva som "sømmer seg" og ikke.
En av dem som er opptatt av helsevesenets forhold til kjønn, er psykolog Anbjørg Ohnstad. I et intervju forteller hun om "Jenny" som forelsket seg i en kvinne, noe som gjorde "Jenny" forvirret:
- Den heteronormative forståelsen bygger på at det heteroseksuelle og det heteroseksuelle parforholdet er det selvsagte og den styrende ideologi. Det er skapt et skille mellom heterofil og homofil som to helt ulike ting. Det er dette skillet "Jenny" henter sin forståelse fra, og det er dette som gjør forelskelsen i ei kvinne til noe nær en katastrofe. Hun forteller om å gå fra en oppfatning av seg selv, til en annen.
Tidligere i år leste jeg en artikkel av Siri Lindstad om forelskelse og bås-tvang. Jeg skrev et leserinnlegg i Klassekampen, der jeg fortalte at jeg, som er heterofil, hadde vært forelsket i en kvinne og om reaksjonene jeg møtte da jeg fortalte om dette i terapi - som jeg begynte i for noe ganske annet. På bakgrunn av egne erfaringer mente jeg det kunne være interessant å høre hva Norsk Psykologforening og Den norske legeforening mente om forelskelse som kan gå på tvers av kjønnsbåser: Synes de det er greit å påføre pasienten skamfølelse, og dermed kanskje gi henne et nytt problem, om hun blir forelsket i noen utenfor "sin" kategori og selv ser på dette som en berikelse og ikke et problem? Opererer de med to strikte kategorier: hetero og homo?
Det kom et "svar" fra Psykologforeningens president, men som ikke var noe svar på det jeg spurte om. I stedet forholdt han seg som om jeg hadde skrevet om "homo- og heterofil legning og eventuell nyorientering". Hvorfor det, mon tro?
Han gjenga noe av innholdet i de etiske prinsippene for psykologer, som ikke handler om spørsmålet jeg stilte. Prinsippenes ordlyd har dessuten av en eller annen grunn fått en beskrivende form; det skilles, med et eneste unntak, ikke mellom "er" og "skal". Dermed kan man komme til å tro at det er rådende praksis de gjenspeiler.
Men jeg aner et stort gap mellom idealer og virkelighet. For hvor blir det av respekten for klientens egenverd og egenart, og selvbestemmelse, verdighet og integritet - som er nedfelt i psykologenes etiske prinsipper - om det bare er den heteronormative forståelsen Ohnstad snakker om, som gjelder?
Det er skremmende at avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens Helsetilsyn sier at de ikke ser på om pasienten er fornøyd eller ikke med en behandling når de vurderer en sak. Men overrasket er jeg vel ikke.
Det skal nemlig veldig lite til før man risikerer å gjøre kjønn på en "feil" måte. Jeg har opplevd at selv(e) det å være feminist ikke var "riktig", men ble tolket som uttrykk for mannshat. Psykologen stilte meg spørsmål som "Tror du det finnes all-righte menn?" For ikke å nedverdige meg selv, svarte jeg så kjekt jeg kunne at jeg hadde lest mange gode og kloke bøker (jeg har studert litteratur og bibliotekfag) som var skrevet av menn, så noen kvaliteter måtte de utvilsomt ha. Den feministiske virkelighetsoppfatningen min ble også "nyansert" og "korrigert" når jeg fortalte at jeg flere ganger hadde vært utsatt for seksuell trakassering fra menn ute på byen. "I virkeligheten" var dette menns klønete forsøk på en hyggelig flørt, sa terapeuten min.
Opprop: Støtte til Benestad
11.6.08
Advarer mot pasientregister
Dagens Medisin skriver om det nye, nasjonale pasientregisteret med personidentifiserbare data som nå er under utvikling i Norge. Dette registeret er en svært dårlig idé, mener britisk sikkerhetsekspert.
– Et felles pasientregister med sensitive helseopplysninger er ikke bare en dårlig idé, det er også ulovlig etter EU-retten, sa den britiske professoren Ross Anderson i et foredrag på Tromsø Telemedicine and eHealth Conference.
Han har fulgt utviklingen av det britiske pasientregisteret på nært hold, og har et godt råd til alle som vurderer å etablere et sentralisert pasientregister: Ikke gjør det!
Ifølge ny forskrift om pasientregister skal Norsk Pasientregister nå samle inn personidentifiserbare helseopplysninger til et nasjonalt pasientregister. Hovedmålet med personidentifiserbare data er å kunne følge pasientene bedre gjennom deres behandlingsforløp samt å undersøke utbredelse og forløp av forskjellige sykdommer.
I Storbritannia har et liknende system fått den britiske legeforeningen (BMA) til å reagere. Ifølge Anderson anbefaler nå mange leger å boikotte systemet, hovedsaklig av hensyn til datasikkerheten.
Se også:
BMA: Doctors have no confidence in NHS database
Inge Lønning om personvernet i helsevesenet
Morgenbladet: Storebror som lege
– Et felles pasientregister med sensitive helseopplysninger er ikke bare en dårlig idé, det er også ulovlig etter EU-retten, sa den britiske professoren Ross Anderson i et foredrag på Tromsø Telemedicine and eHealth Conference.
Han har fulgt utviklingen av det britiske pasientregisteret på nært hold, og har et godt råd til alle som vurderer å etablere et sentralisert pasientregister: Ikke gjør det!
Ifølge ny forskrift om pasientregister skal Norsk Pasientregister nå samle inn personidentifiserbare helseopplysninger til et nasjonalt pasientregister. Hovedmålet med personidentifiserbare data er å kunne følge pasientene bedre gjennom deres behandlingsforløp samt å undersøke utbredelse og forløp av forskjellige sykdommer.
I Storbritannia har et liknende system fått den britiske legeforeningen (BMA) til å reagere. Ifølge Anderson anbefaler nå mange leger å boikotte systemet, hovedsaklig av hensyn til datasikkerheten.
Se også:
BMA: Doctors have no confidence in NHS database
Inge Lønning om personvernet i helsevesenet
Morgenbladet: Storebror som lege
Maset om likestilling
I dag 11. juni er det 95 år siden norske kvinner fikk status som voksne mennesker. Da saken om stemmerett for kvinner endelig kom opp i Stortinget 11. juni 1913, hadde alle partiene alminnelig stemmerett for kvinner på programmet.
23 år tidligere hadde stortingsmenn møttes til debatt om dette kontroversielle temaet. I salen var temperaturen høy og frontene harde. Debatten strakk seg over to dager, med argumenter hentet fra blant annet Paulus, syndefallet og utviklingslæren. Motstanderne var redde for kvinnesakens revolusjonære karakter, for at stemmerett for kvinner ville oppløse familiene og bryte med naturens orden.
Biskop J.C. Heuch fra Kristiansand var redd for de biologiske konsekvensene. Ville ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de ble sluppet til i politikken? Ja, et tredje kjønn, det er jo fremdeles veldig farlig, det.
Men ellers burde da vi likestillingsforkjempende kvinner nå være fornøyd? Mange synes jo dagens feminister bare er opptatt av trivialiteter.
Ja, ikke sant? For eksempel har vi de to siste årene kontinuerlig holdt på å mase om menns voldtekter. Men ærlig talt, mange av oss har jo opplevd overgrep allerede som barn, så ett enkelt traume fra eller til kan da ikke være så farlig? Det sies jo at øvelse gjør mester. Samme med menns sexkjøp. Flertallet av prostituerte ble utsatt for overgrep som små jenter. En undersøkelse viser at de som ble misbrukt som barn, får 60 ganger så stor lyst til å bli prostituerte som ikke-misbrukte.
Og så mases det om lønnen. Men norske menn får bare 73 prosent mer enn kvinner i lønningsposen. Kvinner tjener gjennomsnittlig 226 000 kroner; menn 390 000.
Pytt sann.
23 år tidligere hadde stortingsmenn møttes til debatt om dette kontroversielle temaet. I salen var temperaturen høy og frontene harde. Debatten strakk seg over to dager, med argumenter hentet fra blant annet Paulus, syndefallet og utviklingslæren. Motstanderne var redde for kvinnesakens revolusjonære karakter, for at stemmerett for kvinner ville oppløse familiene og bryte med naturens orden.
Biskop J.C. Heuch fra Kristiansand var redd for de biologiske konsekvensene. Ville ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de ble sluppet til i politikken? Ja, et tredje kjønn, det er jo fremdeles veldig farlig, det.
Men ellers burde da vi likestillingsforkjempende kvinner nå være fornøyd? Mange synes jo dagens feminister bare er opptatt av trivialiteter.
Ja, ikke sant? For eksempel har vi de to siste årene kontinuerlig holdt på å mase om menns voldtekter. Men ærlig talt, mange av oss har jo opplevd overgrep allerede som barn, så ett enkelt traume fra eller til kan da ikke være så farlig? Det sies jo at øvelse gjør mester. Samme med menns sexkjøp. Flertallet av prostituerte ble utsatt for overgrep som små jenter. En undersøkelse viser at de som ble misbrukt som barn, får 60 ganger så stor lyst til å bli prostituerte som ikke-misbrukte.
Og så mases det om lønnen. Men norske menn får bare 73 prosent mer enn kvinner i lønningsposen. Kvinner tjener gjennomsnittlig 226 000 kroner; menn 390 000.
Pytt sann.
10.6.08
Har noen lite menneskeverd?
Stadig kommer jeg i ulike sammenhenger over påstanden om at mennesker som utsettes for en eller annen type urett, får sitt menneskeverd krenket eller redusert. Innimellom leser jeg også at man må behandle sårbare mennesker på en slik måte at man ivaretar deres menneskeverd - som om det er våre handlinger som avgjør om andre mennesker har menneskeverd. Dette opprører meg, for ifølge menneskerettighetene har alle mennesker det samme, iboende menneskeverdet, som ikke kan graderes.
Ikke alle har familie
Ofre for tvangsekteskap og æresrelatert vold trenger botilbud etter bruddet med familien. Det er alle enige om.
Samtidig kan jeg ikke la være å undre meg over at ingen synes å se at også noen etnisk norskfødte kan ha behov for slike tilbud, fordi de har brutt med familien etter å ha blitt utsatt for overgrep der.
Jeg har snakket med en lærer ved en sosionomutdanning om dette. Hun svarte bare at alle nordmenn har familie - selv om jeg nettopp prøvde å fortelle henne at ikke alle har det.
Hva er det som gjør at dette har forblitt et ikke-tema etter et kvart århundres samfunnsdiskurs om overgrep mot barn?
Samtidig kan jeg ikke la være å undre meg over at ingen synes å se at også noen etnisk norskfødte kan ha behov for slike tilbud, fordi de har brutt med familien etter å ha blitt utsatt for overgrep der.
Jeg har snakket med en lærer ved en sosionomutdanning om dette. Hun svarte bare at alle nordmenn har familie - selv om jeg nettopp prøvde å fortelle henne at ikke alle har det.
Hva er det som gjør at dette har forblitt et ikke-tema etter et kvart århundres samfunnsdiskurs om overgrep mot barn?
9.6.08
Norsk lov og Kvinnekonvensjonen
I dagens Klassekampen advarer jussprofessor Aslak Syse mot å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i Menneskerettsloven.
Konvensjonen er i dag en del av Likestillingsloven og dermed likestilt norsk lov. Rettigheter i konvensjoner inkorporert i Menneskerettsloven går imidlertid foran norsk lov der disse kan komme i konflikt. I dag er det fire konvensjoner som omfattes av Menneskerettsloven: Den europeiske menneskerettskonvensjon, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om barnets rettigheter.
– Dette er et ledd i det generelle menneskerettsdogmet om at alle konvensjoner skal ha forrang, enten de er velegnet for slik forrang eller ikke. Jeg tilhører dem som ser det problematiske i å overføre makt fra det norske Stortinget og andre norske myndigheter til internasjonale organer. Og dette er ikke vurdert. Det er ikke foretatt en eneste konsekvensutredning av hva det vil føre til å gi flere konvensjoner, herunder Kvinnekonvensjonen, slik forrang, sier Syse.
Han mener også at ulik internasjonal lovgivning inkorporert med forrang lett kan komme i konflikt med hverandre. Et eksempel på dette er mulige konflikter med EØS-lovgivningen, som blant annet har strenge krav til kjønnslikestilling i arbeidslivet.
– Dette blir et av de problematiske spørsmålene som håndhevingsapparatet må forholde seg til og der det foreløpig ikke er gitt noen signaler om hvilke av forrangbestemmelsene som skal ha "mest forrang". Her kan vi lett komme opp i vanskeligheter fordi EØS-lovgivningen sier at begge kjønn i utgangspunktet skal håndteres likt, mens Kvinnekonvensjonen bare handler om kvinners rettsstilling, sier han.
Fredag skrev Klassekampen at den kjenner til at dette spørsmålet skal behandles denne uka, og at det fins sterke motforestillinger blant statens jurister mot å inkorporere flere konvensjoner i Menneskerettsloven.
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo frykter ikke at internasjonale konvensjoner kan undergrave norsk lovgivning og folkestyre. Når har norske politikere og norsk forvaltning blitt tvunget av konvensjonene eller kontrollorganene til å handle i strid med vitale norske interesser? har menneskerettighetsdirektør Mads Andenæs spurt.
Når Norge verken har inkorporert Torturkonvensjonen eller Kvinnekonvensjonen gjennom Menneskerettsloven, så svekker det muligheten til å overbevise andre land hvor disse konvensjonene kunne hatt mye større praktisk betydning for menneskerettighetenes faktiske vilkår, sier han.
Likestillingsloven gir trossamfunn rett til å diskriminere, noe som svekker rettighetene til kvinner som er med i diskriminerende trossamfunn. Norge har blitt kritisert av FN for å tillate dette.
- De kvinner som finner dette urettferdig, har ikke noe å si fordi loven beskytter religiøse ledere som tolker religionen i disfavør av kvinners rettigheter, skriver master i religionsvitenskap og menneskerettigheter Line Begby i en kronikk i Dagbladet.
TILLEGG 11. JUNI: Klassekampen skriver at regjeringens behandling blir forsinket. Dette skjer etter det Klassekampen erfarer som følge av påtrykk fra noen av de mektigste juristene i forvaltningen, blant andre regjeringsråd Nina Frisak ved Statsministerens kontor og ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer i Justisdepartementets lovavdeling. Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs har også kommet med klare motforestillinger. I Justisdepartementet vil ingen kommentere saken, som blir omtalt som "prematur" fordi den er under forberedelse i embetsverket.
Professor Anne Hellum ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo mener at regjeringens nølende holdning bryter med en klar forpliktelse fra Soria Moria.
- Spørsmålet om inkorporering av kvinnekonvensjonen i norsk lov er et politisk spørsmål, ikke et juridisk spørsmål. Embetsverket må rette seg etter de folkevalgtes syn på dette enten de liker det eller ikke. Det er uheldig at regjeringen ikke har maktet å løfte denne saken ut av forvaltningsjuristenes lukkede rom, og i stedet la en uavhengig faginstans se på saken, sier Hellum til Klassekampen.
Hun mener saken bør føre til en debatt om forholdet mellom jus og politikk, og om hvor langt embetsverket kan gå for å fremme egne rettspolitiske synspunkter.
Se også:
Anne Hellum: Konvensjonell sexisme (kronikk 11. juni)
Njål Høstmælingen: Andrerangs menneskerettigheter for kvinner og etniske minoriteter?
Carsten Smith: Grunnloven må styrkes
Konvensjonen er i dag en del av Likestillingsloven og dermed likestilt norsk lov. Rettigheter i konvensjoner inkorporert i Menneskerettsloven går imidlertid foran norsk lov der disse kan komme i konflikt. I dag er det fire konvensjoner som omfattes av Menneskerettsloven: Den europeiske menneskerettskonvensjon, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs konvensjon om barnets rettigheter.
– Dette er et ledd i det generelle menneskerettsdogmet om at alle konvensjoner skal ha forrang, enten de er velegnet for slik forrang eller ikke. Jeg tilhører dem som ser det problematiske i å overføre makt fra det norske Stortinget og andre norske myndigheter til internasjonale organer. Og dette er ikke vurdert. Det er ikke foretatt en eneste konsekvensutredning av hva det vil føre til å gi flere konvensjoner, herunder Kvinnekonvensjonen, slik forrang, sier Syse.
Han mener også at ulik internasjonal lovgivning inkorporert med forrang lett kan komme i konflikt med hverandre. Et eksempel på dette er mulige konflikter med EØS-lovgivningen, som blant annet har strenge krav til kjønnslikestilling i arbeidslivet.
– Dette blir et av de problematiske spørsmålene som håndhevingsapparatet må forholde seg til og der det foreløpig ikke er gitt noen signaler om hvilke av forrangbestemmelsene som skal ha "mest forrang". Her kan vi lett komme opp i vanskeligheter fordi EØS-lovgivningen sier at begge kjønn i utgangspunktet skal håndteres likt, mens Kvinnekonvensjonen bare handler om kvinners rettsstilling, sier han.
Fredag skrev Klassekampen at den kjenner til at dette spørsmålet skal behandles denne uka, og at det fins sterke motforestillinger blant statens jurister mot å inkorporere flere konvensjoner i Menneskerettsloven.
Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo frykter ikke at internasjonale konvensjoner kan undergrave norsk lovgivning og folkestyre. Når har norske politikere og norsk forvaltning blitt tvunget av konvensjonene eller kontrollorganene til å handle i strid med vitale norske interesser? har menneskerettighetsdirektør Mads Andenæs spurt.
Når Norge verken har inkorporert Torturkonvensjonen eller Kvinnekonvensjonen gjennom Menneskerettsloven, så svekker det muligheten til å overbevise andre land hvor disse konvensjonene kunne hatt mye større praktisk betydning for menneskerettighetenes faktiske vilkår, sier han.
Likestillingsloven gir trossamfunn rett til å diskriminere, noe som svekker rettighetene til kvinner som er med i diskriminerende trossamfunn. Norge har blitt kritisert av FN for å tillate dette.
- De kvinner som finner dette urettferdig, har ikke noe å si fordi loven beskytter religiøse ledere som tolker religionen i disfavør av kvinners rettigheter, skriver master i religionsvitenskap og menneskerettigheter Line Begby i en kronikk i Dagbladet.
TILLEGG 11. JUNI: Klassekampen skriver at regjeringens behandling blir forsinket. Dette skjer etter det Klassekampen erfarer som følge av påtrykk fra noen av de mektigste juristene i forvaltningen, blant andre regjeringsråd Nina Frisak ved Statsministerens kontor og ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer i Justisdepartementets lovavdeling. Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs har også kommet med klare motforestillinger. I Justisdepartementet vil ingen kommentere saken, som blir omtalt som "prematur" fordi den er under forberedelse i embetsverket.
Professor Anne Hellum ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo mener at regjeringens nølende holdning bryter med en klar forpliktelse fra Soria Moria.
- Spørsmålet om inkorporering av kvinnekonvensjonen i norsk lov er et politisk spørsmål, ikke et juridisk spørsmål. Embetsverket må rette seg etter de folkevalgtes syn på dette enten de liker det eller ikke. Det er uheldig at regjeringen ikke har maktet å løfte denne saken ut av forvaltningsjuristenes lukkede rom, og i stedet la en uavhengig faginstans se på saken, sier Hellum til Klassekampen.
Hun mener saken bør føre til en debatt om forholdet mellom jus og politikk, og om hvor langt embetsverket kan gå for å fremme egne rettspolitiske synspunkter.
Se også:
Anne Hellum: Konvensjonell sexisme (kronikk 11. juni)
Njål Høstmælingen: Andrerangs menneskerettigheter for kvinner og etniske minoriteter?
Carsten Smith: Grunnloven må styrkes
7.6.08
Diagnose: politisk ensporethet
Psykiatriske pasienter skal overvåkes og hindres i å forstyrre OL, ifølge myndighetene i den kinesiske byen Changshu. Blant forskjellige kategorier mentalt syke som skal passes nøye på under arrangementet, er personer som stadig klager, alvorlig forstyrrer partiets og myndighetenes arbeid, ødelegger offentlig eiendom og forstyrrer trafikksikkerheten.
En av Kinas opposisjonelle er hr. Wang. Men Wang er kanskje fortsatt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus med sin diagnose politisk ensporethet?
Også fra historien vet vi at psykiatriske diagnoser kan brukes til så mangt.
Den norske legeforening sier den ikke kjente til dette, til tross for at den siden 2004 har hatt et samarbeid med kinesisk psykiatri om blant annet menneskerettigheter i psykiatrien. Samarbeidet har vært preget av åpenhet og har ført til gode resultater på kort tid, heter det. Det spørs vel hvor man har lagt lista; norsk psykiatri har jo ikke tatt tak i sine egne utallige brudd på menneskerettighetene.
En av Kinas opposisjonelle er hr. Wang. Men Wang er kanskje fortsatt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus med sin diagnose politisk ensporethet?
Også fra historien vet vi at psykiatriske diagnoser kan brukes til så mangt.
Den norske legeforening sier den ikke kjente til dette, til tross for at den siden 2004 har hatt et samarbeid med kinesisk psykiatri om blant annet menneskerettigheter i psykiatrien. Samarbeidet har vært preget av åpenhet og har ført til gode resultater på kort tid, heter det. Det spørs vel hvor man har lagt lista; norsk psykiatri har jo ikke tatt tak i sine egne utallige brudd på menneskerettighetene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner